Ojojoj- hvem av oss er verst? Kan tillit repareres?

[Gjest 2ne]

Sitter her med klump i magen og vet jammen ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Skal i allfall prøve å gjøre historien kort.

jeg er sammen med en som er noen år yngre enn meg, jeg er 28 selv og har en sønn på 2. Forholdet vårt var nøytralt i mange år, vi kjente hverandre i 12årførdet skjedde noe mellom oss, og det var helt overraskende at det utviklet seg som det gjorde - begge har en sterk følelse av at dette er noe "stort", og hindingene vi har møtt hittil, pga alder, barn osv har vi overvunnet, fordi vi har denne gode følelsen oss i mellom.Noe av det beste med forholdet var fra begynnelsen av at vi hadde snakket om alt mulig før,slik at vi visste alt om hverandre,negative ting, hverandres ekser og o.n.s.,altså alle mulige "spøkelser" som kan dukke opp i vanlige forhold.

Jeg hopper over selve historien vår ellers,den kunne blitt lang Men de siste par månedene har det skjedd forandringer. Etter en litt turbulent periode var han på guttertur og haddekysset med en annen jente. Jeg fikk vite det av felles venner 3 uker etterpå. Til min forbauselse var jeg mer forbanna for at han ikke hadde sagt det til meg, enn at han hadde gjort det... Jeg har tidligere vært i et forhold helt uten tillit,og det er veldig vanskelig for meg å stole på noen.men vi pratet ut, skværet opp, han sa det ikk ehaddevært verdt det,at han ikke hadde det bra og var usikker i forholdet da han gjorde det, og at han ikke hadde sagt det fordi han var så redd for å miste meg. Vel, vi gikk videre sammen, og jeg følte meg på en måte sterkere, trodde på at han nå forsto hvor viktig bunnløsærlighet er for meg.

Uken etter at jeg hadde fått vite dette ble han skikkelig driting på en fest og endte med å kline med ei han ikke kjenner... Han husker det ikke, sier han, han husker at han plutselig kom til seg selv mens han sto sammen med henne, og dahaddehan løpt hjem med en gang (vi bor i byen). Da var han virkelig knust, sa jeg fortjente bedre,gråt osv. Var livredd fro å miste meg og i det hele tatt. Vel, jeg elsker denne fyren, så jeg tenkte "ting skjer i fylla, jeg lar dette passere og ser heller hvordan han oppførerseg videre".

Så det grusomme. Jeg er altså blitt litt usikker. Og begynte å sjekke telefonen hans når han haddevært på fylla... Jeg føler meg liten, og føler det erblitt skittent, når DET må til for at jeg skal føle meg trygg. Jeg er ikke n person som sniker i andres saker,leser andres brev osv. Men jeg er helt tullete innvendig av tanken på at han skal drive på med andre. Vel, så kom det frem da, at han har vært på byen de to siste par helgene, hvor han har møtt, snakket med og danset litt med en jente, og han har lagret nr hennes, under et "kodeord". I helgen som var ble hun "forfremmet" på tlf lista hans til sitt virkelige navn.Jeg fikke vite om henne av venner, tilfeldig, og konfronterte ham med det. Han sa det ikke var noe spes, at han haddeværtsnill gutt. Jeg så på tlf hans,han haddeplutselig slettet nr... trodde jeg. Viste seg han bare hadde lagret det under kodenavnet igjen...

Så mitt poeng. Treffe folk ute? Ha venninner? Selvsagt. Utveksle tlfnr? Lyve om det? Hmmm. Jeg har liksom bare meg selv å måle etter, og jeg ville ikke tatt tlfnr til en gutt jeg IKKE var interessert i... Og hva innbiller hans seg HUN er ute etter? En inteligent samtalepartner..? Dem plukker man ikke opp på byen, vel...

Forrige uke så jeg på mailen hans (det var faktisk tilfeldig, jeg snoket ikke på den) at han mailer med en jente jeg aldri har hørt omtalt, et helt fremmed navn. Og husk at jeg har kjent ham i mange år,det er ikke mange mennesker i hans liv jeg IKKE vet om. Trodde jeg da. Så da har han kanskje dater på nettet også?

Men nå kommer egentlig det verste. For det første er jeg klar over at å sjekke hans private ting er helt håpløst. Selv ville jeg ikke reagert om han trengte, fordi han var usikker, å sjekke min mail etc, for jeg har ikke noe å skjule, men jeg er vet jo at man ikke snoker i andres saker,og jeg pleier ikke gjøre det heller. Så DET er jo EN ting. Men disse greiene han driver med... Er det uskyldig? Det er kanskje jeg som er rar,eller altfor åpen,for det kan ikke falle meg inn å verken lyve, være utro,flørte eller noe, når jeg har kjæreste.

I går fortalte jeg ham at jeg hadde sjekket tlf hans. Han ble aldeles rasende, påsto han følte seg krenket osv. Ja, det er nå en ting. Vi kan være enige om at DET var galt av meg. Men HAN var utro fordi han var usikker på forholdet, og han fortalte meg ikke om det før jeg haddefåtthøre det av andre. Jeg gikk tilham og sa hva jeg hadde gjort, at jeg var usikker på ham, redd for å miste ham og at jeg var klar over at det var ille.

Jeg syntes faktisk på et tidspunkt i hansrasende, krenkede tale at det ble litt latterlig. HAN lyver og bedrar, og skal forstås og tilgis, men når han ser konsekvensen, at jeg blir såret og usikker og gjør EN dum ting,skal jeg henges...det ble litt for dumt, følte jeg. Han har slingringsmonn, ikke jeg?

Overraskelsen fikk jeg idag morges egentlig. Jeg hadde en tung vondklump i magen of ølte at ingenting kunne bli som før.Ikke fordi han stadig utfordrer grensene, men på grunn av det jeg selv har gjort. Følte meg simpel og ekkel og skulleønske det aldri haddeskjedd. Samtidig vet jeg jo ikke hvor mye jeg blir holdt for narr, eller har blitt holdt for narr, utenom de gangene jeg selv har oppdaget/fått høre fra andre.

Hva mener dere? Tør jeg satse på at han forstår hvor viktig ærlighet er nå, eller vil han fra nå bare bli enda flinkere til å skjule ting? Og uansett - er det noen vits i å gi dette en sjanse? Jeg kommer ikke til å sjekke ting noe mer, det får meg til å føle meg mer råtten enn det er verdt. Prisen er at jeg risikerer mer bedrag og forstillelse. Fanken heller, vi har det så inderlig bra ellers... Idag morges gråt jeg og sa igjen at jeg var lei meg. Han holdt meg,sa han skjønte hvorfor jeg hadde gjort det og tilga meg, og at han elsker meg...

Hva synes dere?

[Gjest Mzfire]

Jeg syns ikke det forholdet deres utfra hvordan du beskriver det er så flott. Selv om det kansje var slik i starten. Jeg skjønner heller ikke hva han driver med. Han roter med noen og er utro 2 ganger og angrer. Men egentlig angrer han ikke når han fortsetter og holder på sånn.

Du får finne ut hva du godtar og ikke. Jeg hadde ALDRI klart å ha et sånt forhold. På meg virker det som du ikke har noe tillit til ham og at du merker at han har ting å skjule for deg.

Det viktigste i et forhold er tillit syns jeg. Du får ta et standpunkt på om du vil fortsette å ha det sånn eller ikke.

[Gjest FrozenRose]

DET ER HELT NATURLIG å ville sjekke mobiltelefonen etc. når man har en magefølelse av at noe er galt. I've been there... For 17 måneder siden var mannen min ute på byen med en kompis for å feire at han hadde blitt far. Han kom ikke hjem før klokka ett dagen etter, og batteriet på mobilen hans var tilfeldigvis dødt... Jeg ringte til kompisen klokka ni om morgenen, og han fortalte at mannen min "hadde ligget på sofaen, men hadde gått nå". Så kom han altså hjem 4 TIMER SENERE. :evil:

Etter dette ble jeg naturligvis mistenksom, og begynte å sjekke mobiltelefonen hans i smug. Fant en masse telefonnummer til jenter jeg aldri hadde hørt om, og masse nusselige bamsemeldinger fra en spesiell. Jeg frika jo helt ut, og konfronterte ham med hva jeg hadde funnet. Han ble rasende, reagerte på samme måte som typen din - mente jeg krenket hans private enemarker etc. Var også rasende fordi jeg hadde ringt til kameraten for å "sjekke hvor han var". Mente at HAN ikke kunne stole på MEG og nektet å forklare seg. Jeg var sint, såret og sikker på at han holdt på med noen bak min rygg, så jeg sa at hvis han ikke ville legge kortene på bordet og være ærlig mot meg, så kunne han bare pakke seg ut. Han tok meg på ordet, pakket og dro sin vei. Jeg satt igjen alene med en 4 dager gammel baby i armene.

Det skulle gå 8 måneder før vi bestemte oss for å prøve igjen, vi elsket jo hverandre fremdeles. Men han var helt klar på at mobiltelefonen hans, og lommeboka hans - det var privat område, og der hadde jeg ikke noe å gjøre. Ikke fordi han hadde noe å skjule, men fordi han anså det som privat. Tilliten var på bånn, og det at han var så opptatt av at jeg IKKE skulle se på mobiltelefonen fikk meg jo til å bli ENDA mer opptatt av å finne ut hva han hadde å skjule - og ganske riktig - da jeg sjekket, hva fant jeg? Beviser på at han hadde et forhold til en annen bak min rygg. Jeg klarte ikke å konfrontere ham med det da, fordi jeg følte at JEG hadde gjort noe galt som snoket - men ÆRLIG TALT! Dette her er da feilfordeling av skyld! Jeg er den som gjør noe galt, fordi JEG snoker og finner ut at HAN er utro?? Jeg holdt det ihvertfall gående, og den vonde magefølelsen bare vokste. Hver gang det pep i telefonen hans hadde jeg bare lyst til å spy, og det ble en besettelse å sjekke telefonen hans om natten mens han sov. Sjekket oppringte nummer, og mottatte samtaler og meldinger. Dråpen som fikk begeret til å flyte over var da han var ute med gutta og ikke kom hjem før kl. 10:00 neste morgen, og mobiltelefonen var SELVFØLGELIG tom for batteri IGJEN :evil: Da pakket jeg koffertene og dro min vei.

Jeg strever fortsatt med mange følelser i forhold til denne mannen, har engang elsket ham høyere enn himmelen, og han er far til barnet mitt. Men tror ikke han noengang kommer til å forbedre seg dessverre. Skulle ønske det gikk an å bytte ut en chip oppe i hjernen hans, og sette inn en ny TROFAST-chip, for bortsett fra dette ene er han verdens vidunderligste mann....

Jeg tror menn som har mobiltelefon og lommebok som "forbudt område" for kjærestene sine, har det nettopp fordi de HAR noe å skjule - noe som sannsynligvis vil gjøre slutt på forholdet dersom kjæresten finner det ut. Jeg vet at etter mine erfaringer vil jeg ALDRI igjen orke å ha et forhold til en mann som krever å få ha slike hemmeligheter. Det bryter ihvertfall med mitt syn på hva verdiene i et forhold bør være... Jeg er for FULL åpenhet og absolutt ærlighet, bare da kan man ha tillit til hverandre.

[Edie]

 

Skulle ønske det gikk an å bytte ut en chip oppe i hjernen hans, og sette inn en ny TROFAST-chip, for bortsett fra dette ene er han verdens vidunderligste mann....

Sånt går dessverre ikke an. Utro menn er ikke noe å svare på. Og har en først vært utro, er det det mye større sjansje for at han vil være det igjen.

[Edie]

de er ikke noe å spare på, var det jeg prøvde å si.... :oops:

[Bimbo]

Kom deg vekk fra han. I et forhold er tillit og ærlighet de viktigste tingene i likhet med kjærlighet og vennskap. Mangler en, raser de andre sammen... Er du glad i noen, vil du ikke ha noen andre. Og gjør du en tabbe så holder du absolutt ikke kjeft om den.

Utroskap gjør meg sur, men uærlighet gjør meg forbanna :evil:

[Gjest kate]

Trofasthet er først og fremst et viljespørsmål. Man kan faktisk bestemme seg for at "jeg VIL ikke være utro". Hvis man har tatt denne avgjørelsen med hele seg, så er man heller ikke utro. Hvis utroskapen er noe som skjer i fylla, så velger man å ikke bli full.

Jeg synes utroskap er forferdelig, men kan allikevel ha forståelse for at det kan skje, kanskje først og fremst hvis det er noe galt med forholdet.

En av mine bekjente var gift med en dame som ikke ville ha sex i det hele tatt. Hun fikk vondt av samleie, og jeg forstår godt at samleie derfor ikke var fristende for henne. Problemet var dog at hun ikke ville ha noen former for sex. Å gi ham munnsex var noe griseri, analsex var noe griseri, bruke hånda på ham var noe griseri. Denne "sex-tørken" pågikk over flere år, og at ikke den mannen var utro går langt over min forstand!

Men dette er vel ikke problemet i ditt tilfelle. Må dessverre si at jeg synes det er et mønster i oppførselen til kjæresten din. Det har skjedd flere ganger, og han går bak ryggen din. Forstår godt at tilliten blir tynnslitt av slikt, og etter min mening er han heller ikke verdig tilliten din.

Etter min erfaring er det et dårlig tegn når han møter dine "avsløringer" med sinne. Jeg har sett at det veldig ofte er et tegn på skyld, og at sinnet er et forsøk på å få motparten til å trekke seg - og enda verre: Få motparten til å føle at det er DEN som har gjort noe galt.

Kan ikke skjønne hvorfor det skal være så viktig å ha mobil, e-post og lignende som sitt private område når man er i et alvorlig forhold. Hvis dette er veldig viktig synes jeg det vitner om enten er man ikke kommet langt nok i forholdet til å ville ha et felles liv, eller at man har noe som ikke tåler dagens lys.

Jeg er enig med MZfire som sier at du må selv finne ut hva du godtar i et forhold. Ut ifra det du forteller TROR jeg at han vil være utro flere ganger. Hvis du tror det samme må du finne ut om det er noe du synes er greit, eller om det er uakseptabelt for deg.

Uansett hva du bestemmer deg for vil jeg be deg om en ting: IKKE NØY DEG MED ET HALV-GODT FORHOLD BARE FORDI DU ER REDD FOR Å MISTE HAM. Har selv opplevd at det å miste den jeg trodde jeg ikke kunne leve uten, er det beste som har hendt meg. Nå er jeg gift med en mann som er bra for meg på alle måter, og har et mye bedre liv nå enn den gang jeg satt fast i det dårlige forholdet av redsel for å bli alene.

[Gjest Anonymous]

Nei, og atter nei!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Denne mannen kan du ikke stole på!!!!!!!!!!!!

Han ble rasende fordi han hadde dårlig samvittighet, og derfor var redd for hva du kunne finne ut. Det er helt oppplagt!

Spør du meg, er denne mannen egentlig ingen mann.......... for DEG.

Du sier jo selv at tillit er helt primært for deg i et forhold.

VEEEL, VIRKER DET SOM HAN INNGIR TIL TILLIT? NEI!

Ok, hva nøler du etter? Syns du fortjener noe bedre jeg! :blunke:

FORSTÅR DU SYNS DET ER VANSKELIG, FOR DU STÅR MIDT OPPE I DETTE, OG DET ER IKKE LETT Å SE SITUASJONEN HELT KLART, Å HA OVERSIKT, FÅ DET I PERSPEKTIV.....

Mn vi som står utenfor ser det klarere.

For meg er det temmelig tydelig at han ikke er til å stole på. Absolutt IKKE!!!!!!! :cry:

Pass deg, så han ikke ødelegger deg helt. Dette forholdet har utspilt sin rolle!

Og denne mannen har desverre utspilt sin sjanse...med deg.

Det er HANS problem..husk det.

Ikke gå inn i noen "syk trøsterolle" ovenfor han, slik mange kvinner gjør, dere er ikke søsken, venner, eller mor og barn, men derimot elskere.

HEV deg over dette. Og ikke AVFINN deg med denne situasjonen, den er helt UHOLDBAR,,,for DEG!

Lykke til vennen min. :smilejenta:

[Ada=)]

Du har svart selv:

Han snur virkelig ting opp-ned når han får deg til å føle deg råtten pga at han ikke er til å stole på. Typisk omvendt logikk som kun taes i bruk når man ikke har noe bedre å komme med!

Herregud!!! Han får ta konsekvensen av de utrolig dumme tingene han har gjort. At en av konsekvensene er at du ikke kan stole på han, vel det kan han faktisk bare skylde seg selv for. Ingenting er mer forståelig enn at tilliten er brutt!!!!

Så får du spørre deg selv:

1) er jeg villig til å leve i et forhold uten tillit?

2) er jeg villig til å leve i et forhold der han har lov til å oppføre seg som han vil, mens jeg må gjøre absolutt alt heeeelt etter boka?

Til slutt: DET ER ABSOLUTT IKKE DIN FEIL AT DU IKKE HAR TILLIT TIL HAN DET HAR HAN KLART HEEEELT SELV! Så vær så snill å ikke klandre deg selv og gråt og be om tilgivelse når det egentlig er på sin plass at din partner gjør nettopp det -ikke du.

(hvis jeg blir mistenksom for noe i mitt forhold kommer jeg til å sjekke alt jeg kan! Man blir ikke mistenksom uten grunn heller!)

[Gjest Nivvy]

Hmm...

Det er lett å fortelle hva man bør gjøre osv...

..men det er vanskelig å faktisk gjøre.

Er man i et slikt forhold, vel, man håper...hele tiden, håper på fremgang, man blir lovet forbedring....men ingenting skjer. Gang på gang....nye sjanser...et helvete....

Det riktige, i manges øyne, vil være å gå.

I ens egne er det en umulighet.

Det er et helvete.

..som mange lever.

Desverre.

[Gjest 2ne]

Hei. Og tusen takk for svar, det bekreftet vel dessverre det fornuften min sier meg... Dagen etter at vi hadde gjennomgått det jeg skrev, fikk jeg vite enda en ting han har løyet om, ETTER at han har trøstet meg da jeg sa jeg ikke kan være sammen med ham hvis han lyver... I går snakket vi om det igjen, og han prøvde å forklare meg greia si. Han sier han er vant til hjemmefra at forstillelse og å holde kjeft om ting er den beste løsningen, ellers blir det for mye bråk. Det er best å ikke si noe om noe, SELV OM man ikk ehar gjort noe galt. Han sier selv han føler seg skyldig enten han gjør noe galt eller ikke, derfor er han redd fro å si noe fordi han kanskje ikke blir trodd, også får han bråk enten han har gjort noe eller ikke. Derfor sier han ingenting, spesielt ikke når han føler han ikke har gjort noe.

OK, la oss si jeg kjøper den forklaringen. Er det GREIT at man får "venninner" på byen? Er det i slike situasjoner man blir kjent med folk uskyldig? Kanskje det. Min erfaring sier det motsatte. Ute på byen er det et kjøttmarked. "Alle" vet forutsetningene når man utveksler tlfnr eller liknende - det er jo nettopp greia. Eller er jeg gammeldags? Gutter og jenter tenker kanskje bare ulikt? Jeg gir ikke ut tlf nr mitt. I det øyeblikket jeg har lyst til det, er jeg jo interessert i en fyr, mer enn "uskyldig".

Snakker han sant om sitt begrep om sannhet og løgn? Og hva gir det meg da? Hvis jeg spør ham om noe nå, og får et rimelig svar, vil jeg jo uvilkjårlig tenke, lyver han? Hva skal jeg med et slikt svar da??

[Ani]

Ååå, så vondt det gjør å leve i et slikt vakum..har vært der! Man får en masse forsikringer; "jeg er glad i deg, vil leve med deg, er ikke utro, du må stole på meg" o.s.v. Samtidig går man hele tida med en engstelig liten stemme inni seg som sier "noe er galt, jeg føler meg ikke trygg, hva føler han, hva vil han, hva gjør han når jeg ikke er der...?"

Min eks gikk bak ryggen på meg leeenge, og jeg slet så voldsomt at det faktisk var en lettelse da det kom for en dag at han hadde løyet hele tiden, slik at jeg kunne gå fra ham. Sier ikke at det er slik for dere, men skal du kunne stole på ham og føle deg trygg, krever det FULLSTENDIG åpenhet fra hans side. Ikke mere "gjemming" av mobilen, ikke flere turer alene på byen på ei stund (lenge...), alt som gjør deg utrygg må han være villig til å la være til du kan stole på ham igjen - virkelig!! Såpass vil han kunne jgøre for deg om han faktisk VIL fortsette dette forholdet!

[Gjest Anonymous]

Har selv vært av den litt "utro" typen. Unnskylder meg selv med at forholdene ikke har vært de rette. Nå har jeg vært sammen med min forlovede i over tre år, og vi skal gifte oss til sommeren. Jeg har ikke engang SETT på andre menn i løpet av disse årene! Selv er jeg overbevist om at det er noe feil i forholdet dersom en søker andre ting.

Alle kan forandre seg, men i deres tilfelle er skaden allerede skjedd. Kvitt deg med denne typen - tilliten er brutt, og det er vanskelig å bygge den opp igjen.

[Gjest Hulderjenta]

Mine umiddelbare tanker: Han er en løgner, han går bak din rygg. Folk er som de er, de forandrer seg ikke. Dette vil du måtte leve med og oppleve igjen hvis du velger å leve med ham. Du sier du har vært i et forhold uten tillit før - det tok tydeligvis slutt og det burde dette også gjøre. Bryt ut! Lett for meg å si... Sikkert vanskelig for deg å gjøre...

Og det du har gjort - sjekket mobilen og sånn - det hadde jeg og gjort i en slik situasjon. Vel er det ikke helt pent gjort, men likevel legitimt i en slik setting. Han kan ikke forvente at du skal overøse ham med tillit når han ikke er tilliten verdig! Da er det lov å bli :evil: ! Og lov å etterforske litt...

Det mener jeg.

[Gjest Milah]

Jeg er av den oppfatningen at hvis man virkelig elsker noen, er man IKKE utro! Det blir på en måte umulig å være med noen andre.

Synes ikke denne mannen din virker noe særlig snill. Manipulerer deg til å tro at alt er din skyld osv. Hmm Tror du må revurdere dette forholdet grundig. Jeg hadde dumpet han tvert!!

Men uansett hva du gjør, må du ha lykke til!

[Gjest celia]

uff, jeg får helt vondt i magen av dette... han ble sint på deg når det er han som virkelig har gjort noe galt. å være trofast er et prinsipp jeg har- som noen skrev her- man velger det...

jeg burde ikke si det, men jeg føler så med deg og synes egentelig syndt på deg!

du må tørre å stole på en mann igjen - lov meg det!