Gamle arr og skader

[Gjest Scsi]

Hva synes du/tenker du om mennesker som har arr på armer og bein som kommer fra selvskading? Hva synes du om det? Er det greit at de går lettkledd om sommeren eller vil du helst skjules for det? Er du redd for at barna dine skal se sånt?

[Gjest gjesta]

Jeg må innrømme at jeg kan ta meg selv i å titte en ekstra gang hvis jeg ser noen med armer med masse arr. Samtidig tenker jeg at de er utrolig tøffe som tørr, tror kanskje jeg selv hadde vært redd for at folk skulle stirre.

Men om jeg vil at de skal dekke seg til? Nei, så absolutt ikke!! Synes de har like mye rett som meg til å kle seg som de vil.

[MissJenny]

Nå har ikke jeg barn, men om jeg hadde hatt så er det vel mye jeg ville skjermet dem fra å se. Men det kan man ikke alltid og de som har arr etter slike skader har like mye rett til å kle av seg som andre, så jeg ser ingen grunn til at de skal dekke det til. Det er trist at noen skader seg selv, men som voksen må man forklare barna (om der gamle nok da) hva arrene kommer av. Men det er ikke alltid det trenger å være arr etter selvskading heller, må man være litt forsiktig.

[Arkana]

Jeg kjenner et par stykker som har arr etter selvskading og de går i akkurat det de vil. Jeg skjønner jo hva det er når jeg ser mennesker med slike arr, men tenker aldri negativt over at de går kledd på en måte som viser arrene. Tvert i mot synes jeg det er både tøft og en selvfølge at de ikke skal trenge å være redd for å vise arrene sine. Jeg har ikke barn, men kan ikke i min villeste fantasi se for meg at jeg skulle ønske å skjerme barna mine for dette.

[Mata Hari]

Jeg skjønner jo raskt at arrene forteller en trist historie, og at de er tøffe som tør å la være å skjule arrene for omverdenen.

[Gjest Eir]

Hvis det åpenbart er arr fra selvskader tenker jeg at de er tøffe som tør å vise dem. I tillegg synes jeg arr generelt er fascinerende, fordi de forteller historier om mennesker, så jeg synes ikke noen skal trenge å dekke dem til. Jeg tror også det er sunt for både barn og voksne å se andres arr, siden det er skarp påminnelse om hvor dødelige vi er.

Endret 8. mars 2007 av Eir

[Gjest Pax]

Ikke sikkert at jeg legger merke til det, men hivs jeg gjør det, tenker jeg noe slikt: - H*n har det sikkert vondt, men h*n er tøff som tør vise frem arrene.

[minienthe]

tja... jeg har en del av disse arrene men jeg drev ikke med det dere tenker på som "selvskading" av psykiske grunner, det var rett og slett en teit tøffhetsgreie som alle på skolen drev med en periode.

angrer jeg ? ja såklart men jeg gidder da ikke å gå i langermede gensere resten av livet fordet

[Gjest Eir]

tja... jeg har en del av disse arrene men jeg drev ikke med det dere tenker på som "selvskading" av psykiske grunner, det var rett og slett en teit tøffhetsgreie som alle på skolen drev med en periode.

←

Jeg kjenner forøvrig også en del som har slike arr, som ikke har gjort det ppga psykiske problemer, men har drevet med scaring, på lik linje med tatoveringer. Så det er ingen grunn til å tenke "psykiatrisk tilfelle" hver gang man ser noen arr.

[Gjest Scsi]

Jeg tenker mer på arr som det tydlig sees at kommer av selvskading. Branding/Scaring som taes hos tattoverings-sjapper er noe helt annet.

[Gjest Tweek]

Jeg tneker stakkar og tenker at personen har hatt det vondt

[minienthe]

Jeg kjenner forøvrig også en del som har slike arr, som ikke har gjort det ppga psykiske problemer, men har drevet med scaring, på lik linje med tatoveringer. Så det er ingen grunn til å tenke "psykiatrisk tilfelle" hver gang man ser noen arr.

←

nettopp det jeg mener... det er ikke nødvendig å automatisk tro at personen er et "psykiatrisk tilfelle" selv om man har noen arr på armen.

[Gjest lazuli]

Når jeg møter et medmenneske med synlige arr blir jeg stille. Først av alt opplever jeg en forundring over styrken til vedkommende som våger å stå frem i en virkelghet bestående av medmennesker med forskjellige former for fordommer. Videre tenker jeg at disse arrene ofte er synlige bevis over menneskelig smerte og vonde minner vedkommende har.

Her hjemme har selvskading vært tema flere ganger fordi det er mye fokusering på dette i samfunnet generelt. Når man plutselig blir klar over en arrete arm vil dette skape nyskjerrighet for folk som ikke har sett dette før, og eier av armen vil møte mange typer reaksjoner på sin modige måte å "bære seg selv på". Det har aldri vært i mine tanker å tro at jeg skal kunne skjerme barna mine fra sannheten om at det er mye lidelse i samfunnet. Barn er ofte nyskjerrig på observasjoner de ikke har gjort før, og jeg syns de har krav på åpenhet fra oss voksne. Selvfølgelig må åpenheten være tilpasset det enkelte barnets mulighet til å forstå.

Det er nok ikke alltid psykiatri i gamle arr, vi risset oss opp med passeren på ungdomsskolen uten at det lå noe spesielt i det. Ofte, når arrene er veldig fremtredende, er det nok ofte et sørgelig faktum at det er/har vært selvskading med i bildet. Arr er synlig og forteller en historie som vi ikke uten videre vet noe om. Dette bør forsåvidt bidra til ydmykhet i forhold til alt vi ikke vet om våre medmennesker og de sårene vi bærer som ikke har etterlatt synlige arr.

[Gjest Eir]

Jeg tenker mer på arr som det tydlig sees at kommer av selvskading. Branding/Scaring som taes hos tattoverings-sjapper er noe helt annet.

←

Mange driver med branding/scaring på egen hånd også, uten at det ligger psykiske problemer bak. Mange er også så dyktige at du ikke vil kunne se forskjell på "profesjonelt" arbeid og hjemmelaget. At man til en viss grad kan se forskjell på arr som er laget i affekt, og de som er utarbeidet systematisk er jeg enig i.

[Gjest Frk Åberg]

Når jeg ser noen med mye arr på armene, antar jeg umiddelbart at de har drevet/driver med selvskading. Tenker da at det er tøft at de tør å vise dem, da man lett kan bli stigmatisert, fordi man egentlig bærer sine innvendige arr utenpå. Og de fleste mennesker foretrekker at fremmede ikke kan lese hele historien deres. Man vil gjerne være noe mer enn en som har hatt problemer og drevet med selvskading f.eks.

Ville derfor selvsagt ikke tenkt noe stygt om dem. Ville heller ikke beskyttet barna mine. Selv om jeg ville passet på dersom de var sammen med andre som drev med selvskading, da dette kan være veldig smittsomt.

[India]

når jeg ser noen som har arr tenker jeg: å,er det flere enn meg som har kuttet seg opp

[Gjest Corto Maltese]

jeg tenker ingenting over det

[Spiralis]

Jeg kan ikke se hva slags rett jeg skulle ha for å mene at de skulle eller ikke skulle vise arrene sine. Det ville være å legge meg opp i ting jeg ikke har noen rett til å legge meg opp i.

Dersom barn jeg kjenner ser det... Vel dersom de lurer på hva der er så ville jeg vel prøve å forklare hva der er på en så åpen måte jeg kunne, men jeg tror jeg måtte tenke meg litt om for å greie å formulere meg på en god måte. Jeg kjenner ingen jeg vet om har skadet seg selv og har lite innsikt i de bakenforliggende årsakene.

[Cata]

Var faktisk borti et slikt tilfelle for ikke å lenge siden og min øyeblikkelige reaksjon var: "Huff da, har du kuttet deg, du da?" Utover det tror jeg ikke jeg tenkte over det i det hele tatt. Ettersom jeg ikke kjenner personen, så sa jeg heller ingenting om det.

[Gjest shockgirl]

Jeg bryr meg ikke noe særlig om det, jeg bruker ikke å se så nøye på andre folk.

Jeg er selv tidligere selvskader, og har en del arr på beina/armene, men heldigvis er ikke arrene mine så synlige.