Enebarn

[Furstina]

Visst finns det många sätt att fira jul... men familjen kan vara mindre än du tror när det inte finns syskon med i bilden.

Jag tycker dock att det är lite trist att vi inte är fler. Jag är ensambarn. Mina föräldrar har skilt sig på äldre dar och min far har gift om sig. Ingen av mina föräldrar har några syskon heller. Och min mans familj bor många mil bort.

Så på julen är vi tre vuxna... jag hade gärna sett ett syskon någonstans.

Egoistiskt att bara få ett barn - nej det tycker jag inte. Alla har vi olika önskningar, val, möjligheter och prioriteringar.

Att vilja ha barn i är i utgångsläget en egoistisk handling.

Som ensambarn har jag "fördelen" att bara ha mina föräldrar för mig själv. Jag behöver inte riskera någon syskontvist och osämja eller slagsmål över något arv (om det blir något) eller omvårdad av de gamla när det behövs.

Men jag är å andra sidan själv. Jag har ingen att dela sorgen med, att dela arbetsbördan, att dela familjemiddagar med. Sådana nära familjesaker är jag ensam om.

Men det är inte därför jag har fått fler än ett barn.

[Kosemose]

Er det egoistisk av meg å ikke gi gutten min søsken enda? Vi vil jo selvfølgelig har flere barn, men ikke akkurat nå.

Er det bare negativt å være enebarn? (Han har ofte besøk av og på besøk hos kompiser....så han har mye kontakt med andre barn.)

Hva mener dere?

←

Vel, siden du spør: Ja, innerst inne syns jeg det er egoistisk å bevisst velge å ha enebarn. (er jo ikke alle som har mulighet til å velge hvor mange barn de skal ha). Og ja, jeg tror det er mer negativt enn positivt. Både under oppvekst og ikke minst senere i livet.

[rangi]

Interessant diskusjon, egentlig:) Jeg er også enebarn, og det har da blitt et velfungerende menneske av meg (syns jeg selv da ). Men, jeg husker at jeg var litt misunnelig på mine venninner som hadde søsken da jeg var mindre, savnet noen å leke med, husker jeg. Jeg har et søskenbarn som er like gammelt som meg, og selv om vi bodde noen mil fra hverandre ble vi nesten som søsken da vi var mindre. Misforstå meg ikke, jeg hadde en kjempefin barndom (ble nok litt bortskjemt ).

Nå er jeg gravid med mitt første barn, og har allerede bestemt meg for at jeg skal ha flere barn. Min mann har tre søsken, og jeg ser virkelig verdien i det, de stiller opp for hverandre, hjelper hverandre og er mye sammen i sosialt lag også, selv om det er 14 år forskjell på eldste og yngstemann. Når mine foreldre blir gamle har de kun meg, og de bor nesten 100 mil unna meg, så det er ikke akkurat lettvint for meg å dra hjem til dem. Det kan jo bli en utfordring!

Når dette er sagt, så mener jeg da absolutt ikke at det er egoistisk å kun få et barn, det må jo være opp til en selv å bestemme hvor mange barn man skal få, uten at andre skal blande seg opp i det. Selv om TSs sønn skulle ende opp som enebarn, så blir han nok en flott ung, mann likevel, etterhvert

[lulle]

For noe tull. Broren min er nesten 8 år yngre enn meg, og vi har da aldri følt oss som enebarn Mamma og pappa har heller ikke følt det sånn.

Til TS: Bare vent til dere føler dere klare for det. Et barn skal være velkommen og ikke noe man må skaffe.

Og være søsken kan ofte være fint, men av og til kan det være godt å være enebarn også-tror jeg

←

Fint at dere har fått følelsen av å ha søsken, jeg tenker likevel at med så stort aldersforskjell på to søsken er det vanskeligre å finne på aktiviteter som passer for hele familien. Bare tenkt på ferier, vintersport, om en skal spille spill sammen, å på kino sammen osv....

[Gjest Gjesta]

Huff, jeg synes dette lbir vel masete. Er det noen som på ramme alvor mener man skal bedrive barneplanlegging? At det skal gå nøyaktig 1.4 år mellom hvert barn, fordi det er "best" for barna. Altfor mye stress og mas, spør du meg. Barna kommer når de kommer, poenget er at de må være ønsket og at alle må være klar for det.

Og det er ikke noe problem å dra på ferier sammen fordi man har barn med sju års aldersforskjell. Dette kan ikke komme fra folk som selv har flere barn...

[Infinity]

Kanskje det bare hos oss, men vi har da venner og slektninger som også utgjør famillie..

Det høres nesten ut som om enebarn bor ensom i en liten boble....

Det er andre sammensetninger som jeg personlig ser på som mer egoistisk.

Hva med dem som får stesøsken, og noen år senere mister dem fordi at foreldrene går ifra hverandre.

Stefedre/ mødre som kommer og går...

[lulle]

Hg det er ikke noe problem å dra på ferier sammen fordi man har barn med sju års aldersforskjell. Dette kan ikke komme fra folk som selv har flere barn...

←

Ikke at det var noe problem, men at barn i ulik alder har ulike behov. Kjekt med lekeland i Danmark for 7 åringen, men ikke like kjekt for 15 åringen. Dette var bare et eksempel. Tror mange tenker på hva som er mest hensiktsmessig når det gjelder aldersforskjell på søsken, men selvølgelig er det jo ikke alltid at en kan velge av ulike årsaker. MEN for barna sin del, tror jeg det kan være fordel å å ikke ha alt for stort aldersspenn. Utover det, velger jo en hver familie det som passer best for den. Jeg selv er vokst opp med søstre som er henholdsvis 12 og 14 år yngre enn meg. Det var ikke alltid like lett. Selv har jeg barn med 2 1/2 års mellomrom. Ikke lett det heller fordi de har svært ulik personlighet.

[la Flaca]

Min mor er enebarn og har bestandig savnet søsken. Hun har fortalt at hun mange ganger gråt over å ikke ha noen. Når hennes foreldre ble gamle ble det stilt store krav til henne i form av at hun var den eneste de hadde, og hun skulle gjerne hatt flere å dele den "byrden" med.

←

Akkurat som å høre om min mamma.

Jeg har ei søster som er to år eldre selv, og hun er den viktigste personen i livet mitt nest etter mann og barn. Selv om vi har sett mer og mindre til hverandre i ulike perioder i livet. Vi deler gener og oppvekst og familie - ingenting er så trygt og godt som det. Ingen kjenner meg som hun kjenner meg.

Selv har jeg to tette, fordi jeg har så god erfaring med å¨ha søsken selv.

[Gjest Eir]

Ikke at det var noe problem, men at barn i ulik alder har ulike behov. Kjekt med lekeland i Danmark for 7 åringen, men ikke like kjekt for 15 åringen. Dette var bare et eksempel.

←

Synes dette er å overkomplisere ting som er nokså enkelt. Jeg har vokst opp med ett 8 år yngre søsken, og vi hadde da fine ferier, begge to, og det var ikke noe stort problem for foreldrene mine å finne på ting som passet for alle. Og da jeg begynte å bli så stor som 15-16 år gammel så var uansett ikke familieferie den store greia lenger, og jeg var igjen hjemme, når de reiste.

Synes heller ikke det å være enebarn er så fatalt. Å være enebarn og å ha søsken har ulike fordeler og ulemper, og det må være opp til hver enkelt hva de velger. Selv synes jeg ikke livet mitt endret seg vesentlig, da jeg gikk fra enebarn til å ha søsken, begge deler var helt greit for meg.

[Ulrikke]

Jeg er også enebarn. Savnet veldig sjelden søsken da jeg var barn, men nå når jeg er voksen kommer det av og til en følelse av at "det hadde vært deilig å ha søsken". Men man har jo ingen garanti for at man som søsken blir gode venner som voksen uansett...

Snuppa mi er 16 mnd, og hun er delvis enebarn. Sambo har tre barn fra tidligere, som nå er 6, 7 og 11 år. Det er altså 5-10 år mellom henne og søsken hun ser på halvtid. Hun kommer ikke til å få flere søsken. Jeg ønsker meg flere innerst inne, men fire er nok totalt (og sambo blir jo evt sittende som alenepappa for fire, jeg forstår godt at han synes det er nok).

Jeg synes ikke det er egoistisk. Alle må gjøre som det passer for dem selv. Man kan ikke få barn for barnas skyld, om du skjønner... Men det man KAN passe på så klart, er å bygge et litt videre nettverk for et enebarn. Altså, med både voksne og barn, på en måte. Det er alltid greit å ha flere i livet sitt!

[la Flaca]

Selv synes jeg ikke livet mitt endret seg vesentlig, da jeg gikk fra enebarn til å ha søsken, begge deler var helt greit for meg.

←

Å få en baby i familien når man er 9-10 år oppleves vel heller ikke som å ha "søsken" slik man opplever det når det er 2-3 års aldersforskjell. Da har man jo vært enebarn veldig lenge, hele den tiden som andre knytter bånd med søsknene sine. Så det er kanske ikke rart at det ikke oppleves særlig spesielt å få søsken så sent.

[Rubina D]

Jeg er enebarn på den ene siden ( mamma kunne ikke få fler) og har aldri savnet noe på den fronten.

Pappa derimot har 4 barn til. Jeg er 27 og brødrene mine er 21,19,15 og 11.

Det er litt kult å ha søsken, men det jeg synes var best var at når jeg ble lei av brødrene mine kunne jeg bare dra jeg til mamma og nyte stillheten

Jeg synes det er opptil hver enkelt og bestemme hvor mange barn man vil ha, ikke de rundt dem.

Det eneste min yngste bror ikke synes er morsomt er når sønnen min på snart syv år kaller ham onkel.

[ToveM]

Ikke at det var noe problem, men at barn i ulik alder har ulike behov. Kjekt med lekeland i Danmark for 7 åringen, men ikke like kjekt for 15 åringen. Dette var bare et eksempel.

←

Har vært på lekeland i Danmark jeg med unger på 3, 8 og 15, og vet ikke hvem som koste seg mest jeg

[Anglofil]

Selv er jeg enebarn og har aldri ønsket meg søsken. Primært har dette vært fordi jeg har alltid følt meg elsket av mine foreldre, jeg har alltid hatt et nært forhold til dem. Jeg har fått kommentarer som at; "det er så synd på deg som enebarn, savner du ikke søsken?". Faktisk har det ikke vært i tankene mine engang, jeg vet jo ikke om noe annet. Hvordan kan jeg savne noe jeg aldri har hatt erfaring med? Jeg har uansett vært heldig, jeg har hatt en god oppvekst, der mamma og pappa deltok aktivt i oppveksten min. Vi dro ofte på turer sammen, bare oss tre og jeg storkoste meg. Ikke fordi jeg fikk mye oppmerksomhet i seg selv, men fordi jeg fikk lov til å vokse og bare være den jeg var. Og det tror jeg har skjedd ikek fordi jeg har vært uten søsken, men fordi foreldrene mine prioriterte meg. Jeg tviler ikke på at jeg hadde hatt en like god oppvekst med søsken. Det er negative og positive sider ved alt, også det å være enebarn, men jeg tviler ikke på at det har vært fint for meg. Jeg har alltid vært glad i være for meg selv, men samtidig har jeg aldri hatt problemer med å dele med andre. Onkelen til mamma sa engang at jeg var det mest harmoniske barnet han hadde sett. Hvorvidt dette er sant eller ikke vet jeg ikke, men én ting er sikkert; jeg har aldri lidd av å være enebarn. Jeg ser på meg selv som like ansvarbevisst som andre med søsken, deling har aldri vært noe problem og jeg har generelt sett alltid hatt lett for å få venner. I tillegg har vært så heldig å vokse opp sammen med min bestevenn, som er som en bror for meg. Han er to år yngre enn meg, også enebarn, og vi kunne krangle så busta føyk.

Mvh Yvonne

Endret 16. mars 2007 av yvonne

[Gjest Mayamor]

Med mine/dine/våre barn har vi barn på 3, 9, 10, 11 og 13 år.

Minstemann er mye med på ting de eldste ønsker.

Men mange ting er jo kjekt for alle sammen.

Aktiviteter alle sammen liker:

* kino og se Biler ol tegnefilmer

* badeland

* tivoli

* sykkeltur (har tilhenger)

* bowling (med grind oppe)

* slalom (minsten mellom bena på pappa eller med mamma i en bakke på rompeakebrett)

Noen ganger skaffer vi barnevakt til minsten om vi skal gjøre noe han ikke kan være med på, andre ganger tar jeg eller far barna med. Tror vi oppdrar barna til å ta hensyn til andre enn seg selv. Sier ikke at alle enebarn er bortskjemte, men ser at en del er det ja.

Jeg har 7 år i mellom mine to gutter, men ikke fordi jeg ville det, men med samlivsbrudd og det faktum at jeg langtidsprøver - så blir det slik. Nå er gutten min 3 år og 4 mnd og jeg har enda ikke lykkes i å bli gravid igjen. Så forskjellen blir stor dersom jeg er så heldig å lykkes en gang til.

Om noen velger å ha enebarn synes jeg er deres valg. Jeg personlig ville ikke hatt bare et barn, men synes ikke andre er egoistiske/rare/annet om de velger annerledes enn meg.

[Anglofil]

Jeg vil bare fortsette der jeg slapp (fikk ikke tid til å skrive ferdig i stad).

Jeg som enebarn vet ikke om noen annen situasjon, man tilpasser seg, og for meg har dette aldri vært en problemstilling en gang. Jeg har mye familie rundt meg og mange gode venner. I tillegg har jeg en bestevenn som er en bror for meg, vi er vokst opp sammen, våres foreldre er bestevenner (selvom hans foreldre i dag er skilt), slik som jeg nevnte. Det å være enebarn har sine fordeler og ulemper, akkurat som det å ha søsken, man tilpasser seg. Det å ønske seg søsken har aldri streifet meg engang, og jeg kan ikke se at noe i fremtiden ville bringe frem slike ønsker heller.

Det at jeg er enebarn er en del av min identitet. Det har gjort meg til det selvstendige mennesket jeg er, hvor de fleste av mine beslutninger har blitt tatt på egen hånd. Som enebarn har jeg utviklet et godt forhold til mine foreldre, som har gitt meg en god og trygg oppvekst, og gitt meg en god balast videre. Jeg har fått oppleve mye, og føler meg heldig for at jeg er født slik jeg er født. Jeg mener selv at jeg er en empatisk person, som er preget av å være enebarn. Det har gjort meg til den følsomme og kanskje litt sårbare jenta jeg er. Samtidig har det ført til at jeg er veldig engasjert og opptatt av det som skjer rundt meg.

For meg handler det ikke at barn har det bedre eller er bedre, bare fordi de har søsken. Barn unike fordi de er dem selv, ikke fordi de nødvendigvis har søsken eller ikke.

I en bok hjemme som omhandler søskenforhold (jeg anbefaler alle å lese denne, sies det blant annet noe om alle de mytene som er knyttet til enebarnet. En av de er at enebarn blir uselvstendige, bortskjemte og at de krever oppmerksomhet. Det tror jeg også enebarn kan bli hvis foreldrene forledrene henger over sit barn med all den energi de har for å oppdra barnet og tar fra det ansvar og oppgaver. Slik enebarn finnes dog også, men de aller fleste blir servert en stor porsjon fordeler opp gjennom barndommen, deriblant tro på egne evner og selvtillit. En undersøkelse viser at enebarn i et usedvanlig stort omfang får det; flertallet av verdens første astronauter var enebarn. Grunnen var rett og slett at de stolte på sine egne evner. Det hevdes også videre at enebarn generelt får en litt videre horisont enn sine jevnaldrende fordi det ikke finnes noen søsken som sperrer veien for dem. Søskenkonfliker og maktkamper, samt at enebarn slipper å underkaste seg eller hevde seg i forhold til sine søsken er en annen fordel enebarnet har.

Jeg sier ikke at enebarn nødvendigvis er bedre enn de som har søsken. Selvsagt ikke. Men jeg mener at de negative fordommene mot enebarn ofte er sterkere enn de som er positive, noe jeg også får slengt etter meg. Det er sårende og ikke minst vanskelig. Rett og slett fordi jeg ønsker å være der for andre og fordi jeg ikke ser på meg som en stor egoist som ikke tar hensyn til andre. Sakens kjerne handler for meg om det å ha ressurser til å kunne ta vare på barna mest mulig, å være i stand til å gjøre hva som er til det beste for barnet/barna.

Mvh Yvonne