Enebarn

[Dizzy]

Vi har en gutt som blir 5 år i februar, og han har ikke fått søsken enda.

Jeg var ganske ung når vi ble gravide, og derfor har jeg ikke følt meg klar for å bli mamma til flere enda. Trives veldig som mamma for gutten min, og kunne aldri tenkt meg et liv uten han, så ikke misforstå meg. Jeg er veldig fornøyd med livet mitt.

Det som plager meg er at alle rundt oss går og maser om at nå er det på tide med flere barn. "Stakkars gutt som ikke har fått søsken enda", "dere må få flere barn før det er for sent" osv.

Dette synst jeg er ganske slitsomt, og vet egentlig ikke hva jeg skal svare. Synst det er opp til oss å bestemme når vi skal få flere barn. Jeg har nettopp begynt å studere igjen, og mye av tiden min går til lesing. Mange vil nok si at det går fint an å kombinere baby og lesing....men jeg vil virkelig få meg en utdannelse nå siden den ble satt litt på sidelinjen da jeg ble gravid.

Er det egoistisk av meg å ikke gi gutten min søsken enda? Vi vil jo selvfølgelig har flere barn, men ikke akkurat nå.

Er det bare negativt å være enebarn? (Han har ofte besøk av og på besøk hos kompiser....så han har mye kontakt med andre barn.)

Hva mener dere?

[Gjest gjesta]

Det finnes da mange enebarn som har greid seg helt fint. Det finnes også mange som ikke har fått søsken før de har vært mye eldre enn 5. Jeg tror det er viktigere får sønnen din at han har en mor som trives og får gjort det hun ønsker med livet sitt, enn at hun får et barn til før hun er klar for det.

[Gjest gjesta]

Dere må gjøre hva som er riktig for dere. Ikke alle andre.

Man velger ut i fra sitt eget ståsted og livssituasjon.

Må bare si at jeg syntes det var slitsomt å ha barn og studere samtidig, men har du et nettverk og en mann som stiller opp så går det nok helt fint. Som student så er man jo veldig fleksibel.

Jeg kan fortelle om hvordan jeg opplever det å være enebarn.

Da jeg vokste opp så var det helt greit. Jeg kjente jo ikke til noe annet. Jeg savnet tilhørighet til noen, men hadde jeg hatt nær familie som var der så hadde jeg nok fått dekket noen behov.

Som voksen så savner jeg søsken. Har sett på nært hold hva et godt søskenforhold betyr. De har noe som jeg aldri kan få. Nå er min mor gammel og jeg føler meg veldig alene om alt.

Fordi jeg så hva et godt søskenforhold kan bety så valgte jeg å få to barn. Nå er det ikke gitt at søsken får et godt forhold da. Mine har stor glede av hverandre. Jeg har gitt de noe som jeg savner.

Må bare legge til at jeg har veldig liten familie rundt meg. Kanskje derfor søsken føles mer viktig?

[Fakse]

Når gutten din allerede er så stor som 5 år tror jeg ikke det er noen vits i å tenke på å få søsken for hans del. Det må i såfall være fordi dere ønsker det, for to barn med så stor aldersforskjell vi i mange tilfeller bli som å ha to enebarn.

[Gjest Ulva35]

Når gutten din allerede er så stor som 5 år tror jeg ikke det er noen vits i å tenke på å få søsken for hans del. Det må i såfall være fordi dere ønsker det, for to barn med så stor aldersforskjell vi i mange tilfeller bli som å ha to enebarn.

←

For noe tull. Broren min er nesten 8 år yngre enn meg, og vi har da aldri følt oss som enebarn Mamma og pappa har heller ikke følt det sånn.

Til TS: Bare vent til dere føler dere klare for det. Et barn skal være velkommen og ikke noe man må skaffe.

Og være søsken kan ofte være fint, men av og til kan det være godt å være enebarn også-tror jeg

[Fakse]

For noe tull. Broren min er nesten 8 år yngre enn meg, og vi har da aldri følt oss som enebarn Mamma og pappa har heller ikke følt det sånn.

←

Bra for dere, og jeg sier da heller ikke at det er umulig Men det betyr ikke at det er det vanligste. Jeg har sett veldig mange eksempler på søsken som ikke har spesielt nære forhold, og jeg ser at de som er nære nok i alder til at de har lekt mye sammen ofte har mye bedre søskenoforhold. Men unntak finnes alltid, derfor skriver jeg "i mange tilfeller" og ikke at det det alltid er sånn. Jeg tror ikke man skal ta det som en selvfølge at søsken med stor alderforskjell blir veldig nære.

Uansett er det selvfølgelig foreldrene selv som bestemmer om de skal ha flere barn, ikke alle mulige slektninger og venner. Dette har de ingenting med!

[Gjest Eir]

Når gutten din allerede er så stor som 5 år tror jeg ikke det er noen vits i å tenke på å få søsken for hans del. Det må i såfall være fordi dere ønsker det, for to barn med så stor aldersforskjell vi i mange tilfeller bli som å ha to enebarn.

←

Det er fortsatt vits i å ha søsken, selv om det er stor aldersforskjell. Jeg var enebarn frem til jeg var 8 år gammel, og på mange måter har vi vært som to enebarn, siden jeg også flyttet hjemmefra tidlig. Men selv om vi ikke lekte så mye sammen opplevde jeg det som at jeg hadde søsken, og at det var noe positivt. Hadde også en del ansvar for han, som barnepasser, noe som også har vært lærerikt for meg. Og nå, når vi begge har blitt voksne har vi vokst litt nærmere hverandre igjen, og jeg setter veldig stor pris på å ha en bror. Så det er aldri "for sent" å produsere søsken, etter min mening.

Til trådstarter kan jeg bare si at jeg synes det var helt ok å være enebarn til jeg var 8 år gammel. Jeg hadde nær familie og naboer som hadde barn jeg lekte med, så det viktigste er at man får ha kontakt med andre barn, ikke om dette er i samme husstand eller ikke. Jeg vet ikke hvorfor foreldrene mine ventet så lenge med en til, men det har ihvertfall ikke vært noe negativt for meg.

[Gjest niomi]

Det er fortsatt vits i å ha søsken, selv om det er stor aldersforskjell. Jeg var enebarn frem til jeg var 8 år gammel, og på mange måter har vi vært som to enebarn, siden jeg også flyttet hjemmefra tidlig. Men selv om vi ikke lekte så mye sammen opplevde jeg det som at jeg hadde søsken, og at det var noe positivt. Hadde også en del ansvar for han, som barnepasser, noe som også har vært lærerikt for meg. Og nå, når vi begge har blitt voksne har vi vokst litt nærmere hverandre igjen, og jeg setter veldig stor pris på å ha en bror. Så det er aldri "for sent" å produsere søsken, etter min mening.

Til trådstarter kan jeg bare si at jeg synes det var helt ok å være enebarn til jeg var 8 år gammel. Jeg hadde nær familie og naboer som hadde barn jeg lekte med, så det viktigste er at man får ha kontakt med andre barn, ikke om dette er i samme husstand eller ikke. Jeg vet ikke hvorfor foreldrene mine ventet så lenge med en til, men det har ihvertfall ikke vært noe negativt for meg.

←

Kjenner meg igjen her. Jeg var enebarn til jeg var 9 år, og jeg var utrolig stolt over lillebroren min. Han var den levende sminkedokka vår, min unskyldning til å gå på Disney-filmer på kino, vekkerklokka mi i helgene. Jeg var nok den trygge grunnmuren hans, som lekte med han i det uendelige, og når vi ble litt eldre - den unge og kule tanta han kunne betro seg til.

Jeg følte at vi fikk et søskenforhold først etter at han ble konfirmert. Da begynte vi å bli hakket mer jevnbyrdige (og det var slutt på at jeg kunne banke han... ). Nå er han 19 år og i militæret langt unna mamma for første gang. Da er det kjekt med storesøster i nærheten som kan se på oppvisninger, bli med ut og drikke øl, og som har gjesterom han kan låne.

Nå går vi på kafe sammen, shopper klær sammen, snakker om partnere, sex og samliv sammen, og går på fylla sammen.

Jeg har alltid vært kjempeglad i lillebroren min. Han er en fantastisk flott, ung mann, og livet mitt ville vært mye tommere uten han.

Mamma sier hun har oppdratt to enebarn - først meg, og jeg flyttet hjemmefra når lillebror var 9. Så vi har begge typiske enebarnstrekk.

[Bernina]

Så lenge man er et ønsket og elsket barn så spiller det da vel ingen rolle om man er enebarn eller en del av stor søskenflokk. Og det gjør da ingen ting om det er aldresforskjell på søsken! Søsken må ikke være lekekamerater!

Du skal ikke få et barn til fordi du føler plikt til å gi 5-åringen søsken. Du skal få et barn til fordi du har lyst på et barn til! Og om det føles riktig å vente til du er ferdig med studiene - ja da gjør du det!

[Ciara]

Du må selvfølgelig selv bestemme når du vil ha barn - jeg pleier uansett alltid å råde folk til å få mer enn ett barn, enebarntilværelsen var kjedelig for meg. Kunne aldri i verden tenke meg å bare få ett barn selv. Men det er jo en annen diskusjon - du bestemmer i hvert fall helt klart selv!

[Dizzy]

Tusen takk for svar alle sammen!

Har fått lettet samvittigheten min litt nå Vi vil ha flere barn, men ikke helt enda.

Jeg spurte gutten min en gang om han ønsket seg en liten bror eller søster, da svarte han at han ville ha en storebror som kunne hjelpe han å bygge lego

Blir ikke så enkelt det, så kanskje vi må adoptere?? :icon_smile:

[Gjest Gjest]

Det som er best for ditt barn er å ha harmoniske og velfungerende foreldre.

Og jeg støtter de som sier at en har glede av søsken -også tross stor aldersforskjell!

Man er jo søsken når en blir voksen også, og da er 6-7 år relativt lite.

Og ikke minst når ens foreldre blir gamle er det fint å være flere som kan dele på ansvaret med å følge de opp hvis de blir syke, trenger hjelp ol.

Jeg hater også maset på oss med enebarn!!!!!

Vi strever med å få flere barn, jeg har hatt 3 spontanaborter, og folk burde ikke blande seg inn i hvor mange barn en har uansett.

Stol på dere selv her og magefølelsen.

[colazero]

Jeg er 29 år og har 4 søsken. Den største er storesøster på 32 år, så kommer jeg på 29, så kommer lillesøster på 19 og to brødre på snart 15. Jeg har veldig stor glede av alle søskene mine, men det er hun på 19 år som jeg har mest kontakt med og finner på ting sammen. Jeg var 9 år da hun ble, født, og jeg har masse glede av å være sammen med henne i dag, selv om hun er 9 år yngre. Det har ikke så mye å si med noen års foskjell når man blir eldre. Vi hang jo selvsagt ikke sammen når hun var liten jente og jeg var fjortis, men nå har vi det masse gøy sammen. Så det er positivt med søsken uansett hvor gammel man er når man får de, man blir da voksen en gang og da merkes ikke aldersforskjellen.

[Gjest gjesten]

Kjenner at jeg blir provosert av de temaene som trådstarter tar opp her (ikke på TS selvfølgelig ).

For det første er det kun dere som har noe med om dere skal ha et barn til eller fleer og når det eventuelt skal skje. Om det kommer flere barn er det mange faktorer som er med på å bestemme.

Kjenner flere som har tatt valget om kun ett barn fordi det var det de innså at de maktet dvs da klarte de å gi mer enn nok oppmerksomhet, omsorg/ oppfølging og allikevel ikke utslette seg selv som menneske i barneperioden. Andre jeg kjenner har satt flere barn til verden, men skulle helt klart ha stoppet etter ett. Kanskje greit å tenke gjennom om dere har nok ressurser eller ikke til å takle ett barn til på alle områder...

For det andre så MÅ man ikke på død og liv ha søsken. Det blir faktisk gode, tenkende og omsorgsfulle/ empatiske mennesker av enebarn også. Jeg vet det er mange som argumenterer med at "de får så mye glede ut av hverandre", " da kan de leke sammen" etc. Det er ingen selvfølge at det blir slik...

[Gjest Enebarn]

Jeg har det helt fint uten søsken

[colazero]

Jeg har det helt fint uten søsken

←

Ja det tror jeg alle som er enebarn har nesten, men du har jo aldri prøvd å ha søsken. Så du vet jo ikke om noe annet..

[Ciara]

Det blir faktisk gode, tenkende og omsorgsfulle/ empatiske mennesker av enebarn også.

←

Takk, du aner ikke hvor mange ganger jeg har måttet fortelle folk at jeg faktisk ikke er en ren egoist selv om jeg ikke har søsken Det er mange fordommer knyttet til oss enebarn. Som om ikke oppdragelsen vi har fått er viktigere enn om vi har søsken eller ikke. Selv har jeg foreldre som av ulike grunner ikke fikk flere barn - økonomi og kapasitet er stikkord her - og jeg forstår dem godt, selv om jeg av egoistiske grunner skulle ønske jeg hadde søsken.

Men det viktigste her har andre tatt opp før meg: Det er bedre å ha harmoniske og velfungerende foreldre enn å ha søsken. Og det har jeg heldigvis hatt

[Vingedama]

Det er sant at vi enebarn ikke vet hvordan det er å ha søsken, men når jeg observerer enkelte andre som har det, kan jeg ikke annet enn å tenke at jeg er glad til Så mye krangling og intriger

[Karamba]

Synes ikke du er egoistisk fordi om du ikke får flere barn enda.

Kjenner meg igjen i beskrivelsen din. Var selv ung da jeg fikk mitt første barn, ei jente som nå er 10 år. Hadde også mas i mange år før vi bestemte oss for å få en til, og vi gjorde det ikke for å få slutt på maset. Misforstå meg rett...

Har nå en gutt på 2,5 år, så vi har et ganske stort sprang mellom barna våre. Synes egentlig bare at det er positivt, for nå er hun så stor at hun er ei skikkelig "dadda" for lillbroren sin. Hun synes det er kjempestas å være storesøster.

Det jeg vil frem til er at jeg ikke angrer et sekund på at vi valgte å vente så lenge med å få nr 2. Det er viktig å føle at en er klar for det. Synes ikke dere skal hoppe i det fordi andre synes at gutten deres må få søsken.

Og dersom dere bestemmer dere for å ikke få flere, så er det deres valg. Barnet har det like godt for det om det er enebarn.

[Gjest "gjest"]

Et barn må da være nok. Det er da ikke meningen man skal befolke verden alene.