Umulige gutter

[*Lavendel*]

Tusen takk igjen for alle gode råd.....

Ville bare si at vi nå endelig har fått time hos PPT, så i første omgang skal vi innom for å få gode råd, noe jeg føler vi trenger, siden vi sitter litt fast i en ond sirkel.... :cry:

Det fins foreldreveiledere i kommunen, men de mente at vi måtte innom PPT først bare for å være sikkert på om det er diagnose på ADHD eller ikke...

Jeg må bare vente å se, men håper ihvertfall at jeg kan få noen gode råd slik at hverdagen blir lettere. Kanskje jeg trenger mest hjelp, mulig det, men er i huset er det gubben som har det aller STØRSTE behovet for hjelp.... uten at jeg vil si noe mer om det....

[*Lavendel*]

Jeg skal kjøpte boken nå! ...og så skal jeg ta en tur på bilioteket og låne bøker, det er sikkert og visst....

Takk, Sofia, for trøstende ord. Godt å vite at man ikke er alene i verden.... selv om jeg føler meg fryktelig alene..... Kjenner ingen personlig som har samme problemene. Alle sier, slapp av, det er helt normalt og det går over. Jada, jada, tenker jeg da....og sukker tungt... :cry:

[Gjest jomfrua1]

Må bare litt innpå igjen - kjenner så mye igjen her:)

Det er ikke unormalt at "gubben" sliter mest. Og det har kanskje noe med kjønnsforskjellene å gjøre (beklager hvis jeg sårer noen menn) men det er nå en gang slik at menn ofte føler et "tapt ansikt" i sin vellykkethet hvis det kan være noe galt med ens barn. Jeg var selv gift da vår sønn kom under utredning - min x har aldri gått gjennom den sorgen det er eller bearbeidet det at vår sønn ikke er som alle andre (han har problemer i sosiale-settinger med likealdrende). Og dette er et problem som det er lett å "unngå". La være å gå i bursdager (hvor problemet synes godt) o.l. Min x tror fortsatt etter 4 år at hvis han gir nok kjærlighet så vil sønnen vår bli "frisk". Men en ting skal du vite - vær observant på den biten - PPT-tjenesten kan takle slike problemer og hjelpe gubben til å godta/forstå problematikken. KOmmer dere inn på BUPA så vil slike problemstillinger bli plukket opp og de vil der gripe tak i det de ser. Men du må være observant - hvis du ser at gubben ikke er oppe i situasjonen eller greier å ta tak i situasjonen for egen del - si i fra å la fagpersonell ta seg av den biten. Min x ble aldri fanget opp av systemet pga ting jeg ikke kan gå inn på her - med det resultatet at alle fagfolk rundt vår gutt henvender seg til meg og på en måte hører hva han sier men sier bare; javel.... og prater videre til meg.

Hvis dere får en diagnose - så vil ting være enklere å forholde seg til og lettere for andre å forstå - men samtidig så er det også en sorg som en må igjennom, men bruk kreftene dine konstruktivt med å være pågående og søkende i alle rettigheter og ikke sitt og vent at noe kommer av seg selv - for det gjør det nemlig ikke. Lykke til!!

[VesleBråka]

Det var mange kunnskapsrike bidrag her, så jeg skal være litt kort.

Det med å sende ungen på badet, også kjent som time-out, er bra for både barn og foreldre. Da kan foreldrene roe seg ned, og ungen må få beskjed om å tenke over HVORFOR han fikk time-out. Målet er å aldri skrike til hverandre.. Og det er viktig å snakke sammen når time-out er over, først få ungen til å forklare hvorfor han tror han fikk timeout (jeg hoppet i sofaen, og det er ikke lov.), forklare hvis han ikke har forstått (det er ikke lov å hoppe i sofaen, og ved å få timeout får du tid til å tenke over og huske dette) og ellers bli enig om hvordan man har lov å oppføre seg.

For villbasser kan det også fungere å slite dem ut, de har kanskje stort overskudd av energi uten å ha ADHD. Send dem ut for å leke, løpe, sparke fotball etc..

Til sist vil jeg trøste deg med at livet har sine lyse sider. Mitt søskenbarn var villbasse de lux og fant alltid på alskens streker fra ung alder, og krevde at mor mer eller mindre fotfulgte ham.

Han har fått en sønn som er like ille, og alle hjerter gleder seg

[Gjest gjest123]

Hm. Jeg har det også ganske aktivt hjemme;

Jeg har trillinger. Tre gutter på tre år.

En er kosete og rolig, veldig snill og god gutt

En finner alltid på ugang, sitter aldri stille, er sent i seng og tidlig opp(legger alle tre samtidig senest kl 20, men han gir bare aldri tapt), spytter, er frekk i munnen, river tapet til den store gullmedaljen, banker over alt med leker (også på søsken), hyler og skriker utrolig lenge når det ikke går slik som han vil, kler av seg og tisser på gulvet, kaster på maten når han skal spise osb osb.. (kunne nevnt mye mere..)

En er veldig oppfinnsom og kreativ. Han tar ting utrolig lett. Og forstår mye mer enn hva som er forventet. Han kommer med mange ideer om hva de skal gjøre i fellesskap... Altså "hjernen bak" trioen..

I sammen blir de krutt.. Da kan han som er rolig være meget aktiv også. De stimulerer hverandre.

Dette er selfølgelig tøft for meg som mor. Faren bryr seg ikke så veldig egentlig. Det er jeg som gjør det meste av husarbeidet, maser jeg lenge nok så gjør han da NOE. Det er jeg som oppdrar ungene, han er enten på trening eller med kamerater eller så spiller han (pc spill/playstation) når han da en gang er med oss så bare tuller han med ungene. Åhhh..! :evil: det er så irriterende! Hele greia ender jo opp i at jeg beskylder ham for ikke å være intr. i ungene el meg el i å ha et FAMILIELIV (noe som forøvrig er SVÆRT viktig for unger (trygghet, selvfølelse, føle seg elsket osb..!.) ) Har i grunnen lurt på om han er psykisk syk. For slik oppførsel kan da vel ikke være NORMALT ????

Har i grunnen mest lyst til å hive han ut. men orker ikke tanken på å være helt mutters alene.. Er jo tross alt glad i ham, selv om jeg føler at han bare er interessert i seg selv. :cry:

Noen Råd?????????????

Sklei visst litt ut nå ja.. Jaja.

Jeg ønsker deg lykke til. Kanskje ungen rett og slett trenger litt ekstra oppmerksomhet bare han? En tur bare dere f. eks på akvariet? Kanskje dere kan ha faste "kose -seg -dager" å se frem til? Bare en ide. Forstår bare SÅ utrolig godt at du er sliten.

Klem fra trippelmamma.

[Gjest jomfrua1]

Hvis du velger å gå - så skal du være HELT SIKKER og HELT KLAR for det!!! Jeg hadde selv to små "tette" gutter og gikk. Men jeg var aldri i tvil om at det var andre alternativer til slutt - men det var en lang prosess med skyldfølelse og redsel for å være alene. Men når alt det var gjennom arbeidet så må jeg si - det er mindre slitsomt å være alene med to små barn og jobb enn å være i et ekteskap som fungerer dårlig i tillegg. Men for at det skal føles slik - så er det er del forutsetninger i deg selv som må være tilstede. Bruk tid, trekk pusten noen ganger og tell til hundre og fremfor alt VÆR SIKKER og KLAR før du gjør noe. Lykke til!! PS!!! joda, du sklei ikke bare LITT ut, heller

[miss]

`Her i huset er eldste mann 4 år og tvilling gutter på 2 år og det er full fart fra morgen til kveld :-? .

Det må bare prøves..synes første mann var rolig som liten men tror også at de andre to lærer av storebror!!!

Det MÅ settes grenser hele dagen,og det blir en sliten og lei av!!

Jeg er veldig opptett av å få vel oppdragene unger og prøver så godt jeg kan!!

Det er tøft med barn og jeg tror gutter er mere aktive enn jenter?? stort sett iallefall...

Føler meg også som en dårlig mor som bare kjefter og smeller hele dagen.

har du barna i barnehage? det er sikkert lurt så får du litt overskudd til de når de kommer igjen isteden for å gå med de hele dagen.

Mine er også i en aler hvor de ikke klarer å leke sammen,men de krangeler om ALT!!!!

Vi får hpe på en bedre tid etter hvert som de vokser og blir større og skjønner mere.........

[Gjest Pjusk]

Hei Bitch!!

Lurte bare på hvordan det gikk? Har du fått noen konkret hjelp fra PPT? Eller har kanskje ikke møtet vært enda? Noen endringer hjemme?

Følger denne tråden med interesse med to "gale" gutter (3 + 5) hjemme. Føler jeg roper mye til barna for tiden, og har vært på biblioteket og reservert boka som ble anbefalt av Sofia (bra innlegg forresten, Sofia!). Ellers har vi faktisk prøvd homeopatmedisin for et par uker siden på eldstemann for å roe ham ned litt, og det virker faktisk som det har hjulpet litt..... Håper det fortsetter slik!!!

Og når jeg synes det blir for voldsomt hjemme tenker jeg på Bitch, miss og gjest123 sine beskrivelser av hverdagen, og da er det kanskje ikke så ille hjemme likevel..... :-) Jeg har nå iallefall tross alt bare to småtroll! (Dessuten krangler de ikke så mye med hverandre, de "krangler" mer med meg!)

[miss]

Tror vi mammaer føler veldig på oss selv!!!

Men bare se vi er jo flere,vi får tenke på hverandre da det "herjer" som verst!!

Har akkurat hatt besøk av to barn til og føler meg slien og sinnt på barna skriking og roping alt fore går på et høyt støy nivå!!!

Og jeg og skriker til barna,en hjelper det???Nei kunne sikkert liså godt snakket!!

Kanskje derfor barna også skriker!!

Det er ikke lett!!!

[*Lavendel*]

Jeg takker alle som kommer med gode råd, men.... jeg må få lov til å si at en del av problemet er faktisk at folk alltid sier, det går nok over, det er helt normalt, alle barn er sånn osv. Det jeg leser mellom linjene er at jeg ikke er en god nok mor, at jeg ikke er flink til å sette grenser osv.

Vi har vært hos PPT. Det var veldig positivt siden en nøytral tredjepart er enig med meg i at det er et problem. Vi får nå henvisning til BUP. Vi skal også inn til foreldreveiledere i kommunen.

Problemet hjemme hos oss er sammensatt. Slitsomt er det også og ha en samboer som ikke bryr seg så veldig, og bare går rundt og kjefter og smeller hele tiden. Klikker jo fullstendig hver gang han må være alene med ungene. Det er også slitsomt at omverdnen ser ut til å legge skylden på meg, når jeg ikke takler å ha texas hele døgnet..... Det er sånn holdninger som "Ja, ja har du valgt å få barn, så får du jaggu meg slutte å klage...".

VesleBråka skrev:

Det med å sende ungen på badet, også kjent som time-out, er bra for både barn og foreldre. Da kan foreldrene roe seg ned, og ungen må få beskjed om å tenke over HVORFOR han fikk time-out. Målet er å aldri skrike til hverandre.. Og det er viktig å snakke sammen når time-out er over, først få ungen til å forklare hvorfor han tror han fikk timeout (jeg hoppet i sofaen, og det er ikke lov.), forklare hvis han ikke har forstått (det er ikke lov å hoppe i sofaen, og ved å få timeout får du tid til å tenke over og huske dette) og ellers bli enig om hvordan man har lov å oppføre seg.  

Ja dette fungerer sikkert fint dersom man har barn som er i stand til å tenke gjennom ting. Det er IKKE min sønn, derfor er det mye som tyder på at han har en eller annen form for ADHD. Han skjønner ikke konsekvenser, bryr seg ikke om andre (empati) og klarer ikke å forklare meg hvorfor han gjør ting. Han er heller ikke i stand til å sette handling og konsekvens i sammenheng, derfor er både belønning og straff nyttesløst......

Det er ikke lett.... :cry: :cry:

[Gjest Anonymous]

Heisann

Jeg har ikke noen erfaringer som de andre over meg her har, og min egen sønn er fremdeles bare litt over året, og er enn så lenge relativt snill og rolig.

Men jeg har en venninne som har en sønn som "alle" syntes var håpløs. Han var høyt og lavt og aktiv HELE tiden! :o Satt aldri rolig, klarte ikke høre etter, og slet ut sine omgivelser.

Han ble også sjekket for å undersøke om han hadde ADHD, men testene var visst negative (jeg er ikke helt inne i terminologien her. :-? )

Men så tok hun gutten med seg til en ernæringsspesialist, tror jeg det var, etter råd fra helsesøster. Og der fant de ut at gutten var overfølsom for hvitt mel og sukker. Han reagerte rett og slett på maten han fikk! Etter at familien la om kostholdet, har de fått en ny gutt! :D Han har fått evne til å sitte rolig og kan konsentrere seg, og er blitt mye mer tilpass og harmonisk! Og, det beste av alt, han merker selv forskjellen, at han føler seg bedre nå, og klarer selv å si nei takk til mat han vet han blir "gal" av.

Så det er kanskje verdt er forsøk? Denne spesialisten sa i alle fall at det var flere enn man trodde som slet med slik overfølsomhet, og at MANGE barn kunne hjelpes til et mer avbalansert liv dersom de fikk tilpasset kosten.

Trude

[*Lavendel*]

Ja, vi får vel prøve det også i den lange, lane rekka av ting vi skal sjekke.

Nå skal vi til lege og fysioterapeut.......

Så får vi se, ellers så leser jeg bøker og søker på nettet og maser på helsestasjon osv.....

:blunke:

[Gjest Guest]

Andre har her tidligere nevnt bok og den amerikanske metoden "De utrolige årene" utarbeidet av Carolyn Webster-Stratton. Har hatt god erfaring med denne boken i forhold til vår sprellemann på 3 år.

På følgende lenker på Internett finnes det også noe informasjon om denne metoden:

Prosjektet i Tronheim: www.bup-st.no/bup/Avdelinger/forskningsklinikk+trondheim/index.htm

Metodens hjemmeside, USA: www.incredibleyears.com/

[Modesty Blaise]

[Ellers så er ting som vanlige her, hæla i taket og sinte foreldre...... 4-åringen har på godt nordnorsk "makk i r###". Selv når han skal spise må han snurre, veive med armer og ben, slå i bordet, bruke bestikket til trommestikker osv osv.... Uansett hva han får ordre om å gjøre eller blir spurt om er det "Hvorfor det" man får til svar og når jeg forklarer hvorfor kommer det et "NEI" og da er det snakk om nattøy, tannpuss, påkledning før vi skal ut, slutt å slå, slutt å spark, slutt å hoppe i sofaen, slutt å springe rundt i ring, slutt å slå tallerkenen i bordet.....

Det du forteller om din 4 åring finner jeg ikke unormalt, men tvert i mot helt normalt. Jeg har ikke lest tidligere innlegg av deg, men ut fra det jeg leser i dette innlegget, er det ikke unormalt å ha en sønn på fire år som ikke klarer hverken å sitte i ro eller høre etter når du snakker til han. Korttidsminnet til fireåringer er kort, så det holder ikke bare med å si en gang i fra. Når han svarer alltid nei til det du spør han om, er jo det en del av selvstendighetsutviklingen og løsrivelsesprosessen hos barnet ditt. Det er slitsomt å ha unger, men at det er noe galt med dine unger er det ikke, de er normale.

Du må heller ikke bli sint på to normale barn som vil være i bevegelse og nekter å komme når du ber dem om det. Det er barnas naturlige affektive reaksjoner og si "nei" og "hvorfor det". Barn på denne alderen svarer eller sier ting som de tror de voksne forventer av dem og når de sier " hvorfor det" er det jo bare av ren nysgjerrighet. Her synes jeg du overreagerer, ungene på denne alderen er ikke umulige fordi de ikke klarer å sitte i ro eller ta i mot beskjeder eller komme med en gang du roper på dem. Et godt råd, les noen barnebøker om barnets utvikling, der vil du finne nettopp det du skriver om, at det er helt natulig og normalt for fireåringer flest slik du beskriver dine barn.

[*Lavendel*]

Modesty Blaise skrev:

Her synes jeg du overreagerer

Jeg må få lov til å si at dette provoserer meg veldig og jeg blir rett og slett forbandet....

Jeg også VET at det er normalt at barn er aktive, men jeg syns ikke det er normalt at han ødelegger hus, klær, leker, møbler osv....Dessuten kan jeg SE på min unge at det er noe han sliter med.... Selvsagt er det vanskelig å forklare for de som ikke kjenner mitt barn, men jeg kan SE det....

Til infor: Vi skal til videre utredning hos PUB og hos psykolog fordi helsestasjon og PPT mener det er noe som ikke er som det skal være, og Modesty Blaise, jeg håper du har barn selv....

[*Lavendel*]

Modesty Blaise skrev:

Her synes jeg du overreagerer

Jeg må få lov til å si at dette provoserer meg veldig og jeg blir rett og slett forbandet....

Jeg også VET at det er normalt at barn er aktive, men jeg syns ikke det er normalt at han ødelegger hus, klær, leker, møbler osv....Dessuten kan jeg SE på min unge at det er noe han sliter med.... Selvsagt er det vanskelig å forklare for de som ikke kjenner mitt barn, men jeg kan SE det....

Til infor: Vi skal til videre utredning hos PUB og hos psykolog fordi helsestasjon og PPT mener det er noe som ikke er som det skal være, og Modesty Blaise, jeg håper du har barn selv....

[Gjest Pjusk]

Hvordan går det hos deg, Bitch?