Enebarn

[Deidre]

Vi har en datter på 3 år, og jeg synes det er nok. Mannen min arbeider mye, vi deltar i en del selskapeligheter i forbindelse med jobben hans, og vi liker å reise.

Mannen min vil gjerne ha et barn til, men jeg synes jeg har hendene fulle med lillegull. Barn skal jo følges opp, både i forbindelse med barnehage, skole og fritidsaktiviteter, og selv om jeg er så heldig å ha au pair, synes jeg det er slitsomt. I hvertfall når jeg sammenlikner med livet vi levde før lillegull kom til.

Misforstå meg rett, jeg elsker tulla vår over alt i verden, og kunne ikke tenke meg livet uten henne.

Men jeg tenker nok annerledes enn mannen min. Jeg vil gi henne det beste, jeg vil at hun skal føle seg som nummer en, og jeg vil at hun skal få den beste oppfølging frem til hun er voksen og forlater redet. Jeg kan ikke fatte hvordan vi skal greie å gi alt det jeg ønsker å gi til to barn, og samtidig opprettholde et sosialt liv utenfor hjemmet.

Det er da vel ikke så ille å vokse opp som enebarn? Både min mann og jeg har søsken, han har et godt forhold til sine, mens jeg og min søster alltid har kranglet og konkurrert. Kan hende er det dette som ligger bak våre forskjellige ønsker.

Det ville vært flott å få noen innspill fra andre brukere i denne problemstillingen, brukere som selv har vokst opp som enebarn eller har valgt å ha kun ett barn selv.

[Gjest bada]

Jeg har et enebarn - ikke så mye av bevisst valg, men man kan jo ikke alltid kontrollere alt her i verden.

Den største ulempen med enebarn slik jeg ser det er at det kan bli litt kjedelig og ensomt. Hvis dere bestemmer dere for å ikke få flere barn er det derfor viktig at dere legger til rette for at datteren deres kan få et tett forhold til andre barn (søskenbarn, barn av deres venner, naboer osv.), og at dere f.eks. reiser på ferier sammen og har annet sosialt samvær.

Du skriver at du er redd for å ikke få tid til å følge opp skikkelig hvis dere får flere barn. Jeg tror nok at det er betraktelig mer arbeid med to barn enn med ett, men samtidig vil det på sikt bli enklere med to barn, da de kan underholde og aktivisere hverandre.

Jeg tror det i de fleste tilfeller er bedre for barn å ha søsken, men det kommer også an på hvordan dere organiserer livene deres, og på om hun har andre barn, f.eks. i nabolaget å vokse opp sammen med, og som hun kan utvikle et slags søskenforhold til.

[Deidre]

Vi bor i en stor by, og kjenner ikke naboene. Jeg vet faktisk ikke om det bor så mange barnefamilier i dette strøket.

Lillegull går i barnehage, og hun har fått noen gode venninner der. De ansatte sier hun leker fint og er sosial.

Man manns søster har to barn som ligger rett over og under henne i alder, og de koser seg sammen når vi treffes. Jeg tror det skal gå fint, jeg.

[Gjest silkesvarten]

enebarn.... hmm.... tenke......

jeg tror at alle barn trenger enda et barn til å leke med og gjøre ting med ....

vi kjenner mange som har et barn .. og må si at de er ekstremt bortskjemte....

men det er vel forskjell på det oxo.... men alikvel om jeg hadde et barn så ville jeg nok gått for enda et....

lykke til i ditt valg..

[Gjest Vintersol]

Jeg er ikke enebarn selv, men har flere venner som er det, og er gift med en mann som er det, så litt 2. håndsinformasjon har jeg om tema...

Alle de enebarn jeg kjenner har to ting å si om det å være den eneste:

1. De blir veldig vant med å være i fokus (både positivt og negativt), noe som mange opplever problematisk når de blir eldre.

2. Ingen av enebarnene jeg kjenner vil selv ha kun ett barn, fordi de i oppveksten savnet å ha søsken. De har savnet noen å leke og krangle med, og noen å dele oppmerksomheten med, at ikke alt fokus skal være på dem. De har følt et større press på å være "perfekte" enn oss andre som har søsken. En venninne sa: "å være alene om å skulle oppfylle alle deres forventninger er et veldig stort ansvar for et lite barn".

Du skrev:

Jeg vil gi henne det beste, jeg vil at hun skal føle seg som nummer en, og jeg vil at hun skal få den beste oppfølging frem til hun er voksen og forlater redet.

Dette er noe alle foreldre ønsker for sine barn, og alle arbeider for at barna skal få det beste utgangspunktet. Pass på at dere (foreldre) er bevisste på at selv om hun skal føle seg som nummer 1 i deres liv, så er hun ikke nummer 1 i andres liv, og heller ikke universets sentrum! Det er et alt for store sko å fylle for et lite barn!

[Gjest Madam Felle]

Jeg hadde syns det var kjempe kjipt å ikke hatt mine søsken, og da spesielt nå i voksen alder. Hun vil jo ikke få noen hun kan diskutere ting med, som virkelig kjenner familiesituasjonen. Venner er en ting, men søsken er noe annet.

Jeg ville ikke valgt å bare fått en, for jeg tror barn har godt av å lære at alt ikke dreier seg om dem. At de får søsken de kan dele ting med, og rett og slett dele hverdagen med.

Kjenner flere som er enebarn, og de har alltid syns det har manglet noe. Foreldre kan ikke gi det søsken kan gi

Men uansett så er dere to om å ta en besluting, men det sosiale utenfor hjemme blir vel ikke vanskeligere å oppretteholde om en har en eller to.

[Deidre]

Jeg hadde syns det var kjempe kjipt å ikke hatt mine søsken, og da spesielt nå i voksen alder. Hun vil jo ikke få noen hun kan diskutere ting med, som virkelig kjenner familiesituasjonen. Venner er en ting, men søsken er noe annet.

Jeg ville ikke valgt å bare fått en, for jeg tror barn har godt av å lære at alt ikke dreier seg om dem. At de får søsken de kan dele ting med, og rett og slett dele hverdagen med.

Kjenner flere som er enebarn, og de har alltid syns det har manglet noe. Foreldre kan ikke gi det søsken kan gi

Men uansett så er dere to om å ta en besluting, men det sosiale utenfor hjemme blir vel ikke vanskeligere å oppretteholde om en har en eller to.

←

Det er bare det at man aldri er garantert at søsken får et godt forhold uansett. Jeg har en søster som er to år eldre enn meg, og vi har aldri hatt glede av hverandre, snarere tvert om.

Også tenker jeg på dette at det blir mange flere år man er småbarnsforeldre når man har mer enn ett barn.

Og tenk når begge skal følges opp med lekser og fritidsaktiviteter på hvert sitt hold. Jeg forstår bare ikke hvordan folk får det til, jeg.

Det er absolutt viktig, som du skriver, at det må være en beslutning man er to om, men slik det er for oss nå, er det bare mannen min som vil dette. Man bør vel ikke gå inn i et nytt svangerskap når man kjenner at man egentlig ikke har lyst?

[Gjest Madam Felle]

Når man skal ta en besluting sammen, kreves det en nei for at det blir nei og to ja for at det blir ja. En veldig god regel å følge, for vi vet begge hva vi har å forholde oss til.

Så jeg syns ikke du skal få et barn til, før du selv eventuelt blir klar for det. Men husk en ting, det er større sjangse for at de får et godt forhold, enn at de får et dårlig. Tror jeg i alle fall

[Gjest =tentacle=]

Jeg vil gi henne det beste, jeg vil at hun skal føle seg som nummer en, og jeg vil at hun skal få den beste oppfølging frem til hun er voksen og forlater redet. Jeg kan ikke fatte hvordan vi skal greie å gi alt det jeg ønsker å gi til to barn, og samtidig opprettholde et sosialt liv utenfor hjemmet.

←

Å få bare ett barn er et helt lovlig valg Personlig tror jeg at hun vinner mye mer enn hun taper ved å få et søsken, fordi det de to vil gi hverandre, og det det vil tilføre familien at dere blir 4 i stedet for 3, er ting dere to som foreldre ikke har sjans til å gi datteren deres alene. Å ha søsken er noe som ikke påvirker livet bare når man er barn, men en verdi for alle livsfaser. Det kommer jo også en dag hvor dere ikke kan være der for henne lenger selv.

[Deidre]

Uff, så vanskelig. Jeg vil jo bare det beste for barnet mitt, men jeg synes det er så vanskelig å avgjøre hva som er det beste. Man vet jo aldri på forhånd hvordan ting kommer til å arte seg.

[momo]

Vi hadde mange av de samme tankene som du har.

Men etterhvert begynnte vi og tenke mye på hvor stor glede de gjerne får av hverandre som voksne. Og vi fikk etterhvert ønske om en til.

Nå venter vi nummer 2 i april og det blir 6 år mellom våre barn, så de blir jo ikke mye til lekekamerater, men håper de får et godt forhold fordet.

Men hvis dere ønsker bare et barn, så skal dere ikke føle at det er et valg dere må forsvare. Dere gjør jo bare det som er best og riktig for dere.

[liv]

Tenk når dere blir "gamle og grå", litt små senile og trenger masse hjelp - ingen søsken å fordele "byrdene" og bekymringene med.

[Elodi]

Dette er et valg som er opp til hver enkelt. Personlig ville jeg aldri valgt å få bare et barn, jeg synes nesten det er litt egoistisk dersom man er i stand til å få fler. Som andre har nevnt så føler ofte enebarn et stort press på seg for å leve opp til alle forventninger, det blir alene om å "ta seg av" dere når dere blir gamle, etc.etc. Selv ser jeg egentlig ingen fordeler med å være enebarn men mange mange fordeler med å ha søsken! Det er 5 år mellom hver av mine 3, men de har allikevel et utrolig samhold. Selv er jeg "avhengig" av søstrene mine og kunne ikke forestilt meg livet uten dem

[annemsk]

Barn klarer seg utmerket uten det beste. Jeg er 24 år og skulle fortsatt ønske at jeg hadde søsken. Jeg tror barnet ditt går glipp av mye dersom dere velger å la henne vokse opp uten søsken.

[Gjest Gjesta]

ÅÅ ha søsken er noe som ikke påvirker livet bare når man er barn, men en verdi for alle livsfaser.

←

Og i noen tilfeller en ren belastning og evig kamp

[Gjest =tentacle=]

Og i noen tilfeller en ren  belastning og evig kamp

←

Det kan foreldre også være, og da kan det være fint å ha søsken som mulige allierte

[Gjest Emera]

Jeg har bare ett barn. Jeg kan ikke få flere.

Alle ulempene som ramses opp med det å være enebarn må jeg derfor la prelle av meg. Og nå går dette helt fint, Jeg har en skjønn jente, veltilpasset og harmonisk. Selv kan hun se både fordeler og ulemper med sin situasjon, uten at jeg har prøvd å påvirke henne i noen retninger.

Før ble jeg fryktelig såret av alle de som "velmenende" argumenterte med hvor mye jeg sviktet datteren min ved å la henne være uten søsken. Men jeg hadde altså ikke noe valg.

Ja, hun blir alene den dagen jeg blir en "byrde for samfunnet." For vi blir jo det når vi blir gamle, alle som én, sant..? Vel, da får jeg sørge for at hun vet at jeg IKKE ønsker å ligge henne til byrde når den tid kommer.

"Enebarn får all oppmerksomhet, og ALLE blir bortskjemte av det." Nei. Det går helt fint an å oppdra et enebarn slik at det er klar over at det ikke er verdens sentrum. Man må bare være bevisst på hva man gjør. Enebarn vil være preget av å ha fått mye oppmerksomhet, akkurat som barn i riktig store søskenflokker vil være preget av dét. Men det er ikke noe feil ved noe av det. Det er bare naturlige konsekvenser.

Dere kan velge å ikke få flere barn. Og det ene barnet dere har vil kunne klandre dere for det i ettertid. Å savne søsken er ganske vanlig for enebarn. Jeg må leve med dette fordi det ikke kunne bli annerledes.

Uansett så bør dere være bevisste når dere tar valget.

[viren]

Jeg er ikke enebarn, men håper det er i orden at jeg svarer likevel. Sambo og jeg har en sønn sammen, og venter nå barn nummer to. Vi har begge "bare" et søsken, og skulle ønske vi hadde flere , til tross for at sambo ikke har det beste forholdet til sin bror, mens jeg har et veldig nært forhold til min.

Med mindre det hadde vært medisinske eller liknende årsaker til det ville jeg ikke valgt å få bare et barn, av flere årsaker. Jeg tror det er sunt å måtte dele på oppmerksomheten, å ha et samspill med andre barn som går utover den tiden man tilbringer i skole/barnehage, å ha noen å dele gleder og sorger med. Men det jeg vel tenker aller mest på er i voksen alder å skulle mangle søsken å støtte seg på, spesielt når foreldrene blir syke eller går bort. Da er det tungt å stå der med ansvaret alene.

Når dette er sagt så betyr ikke det at jeg mener du skal få et barn du ikke ønsker. Det virker som om ekstra mye ansvar faller på deg siden mannen din jobber mye, og dersom du allerede nå synes det er slitsomt når du har au pair vil det selvfølgelig bli enda mere med 2. Kanskje kan mannen din trappe litt ned på jobbingen sin for å være mere hjemme om dere har anledning og økonomi til det. Ellers tror jeg ikke det på sikt vil være så veldig mye verre å reise på ferie med 2 barn kontra 1, og når det gjelder sosiale ting uten barn kommer det jo ann på om dere har anledning til å skaffe barnevakt. Det er fullt mulig å ha et sosialt liv selv om man har flere barn, men det krever planlegging.

Endret 22. februar 2007 av viren

[Gjest Gjesta]

Det kan foreldre også være, og da kan det være fint å ha søsken som mulige allierte

←

Eller la oss si at forholdet til foreldrene var meget bra, men at broren din og du hadde årelange konflikter, noe som igjen gikk utover ditt forhold til foreldren. Nei, det blir for mye hypotetisk tenkning her, jeg tror uansett søsken kan være enten en berikelse eller en kilde til evig krangel og irritasjon.

[Infinity]

Helt enig med Emera.

Det er litt tullete å ramse opp en hel mengde bakdeler disse barna må slite med.

Det som er viktig er at du og mannen din blir enig om dere vil ha et barn til.

Søsken er veldig ofte en stor støtte for hverandre, men jeg har da sett nok av tilfeller der det ikke stemmer, så jeg hadde ikke fått et barn til av den grunn.

Jeg hadde heller ikke produsert unger utifra at jeg skulle trenge hjelp når jeg blir gammel og senil.