sosialstøtte

[Leo]

Det skal ikke skje, det er i mot selve verdigrunnlaget i sosialt arbeid.

←

Ja, det er det!

At det kan skje kan jeg være med på, og jeg håper at mennesker som opplever slikt tør å gi beskjed. Og at vedkommende finner seg noe annet å arbeide med

←

Det som er så vanvittig synd, er at mange av de som opplever dette befinner seg i en ytterst vanskelig situasjon og rett og slett ikke makter å gi beskjed. De vet som regel ikke en gang hva de i realiteten har krav på. Nå er det vel også slik at det i de fleste yrker finnes mennesker som burde finne seg noe annet å gjøre og det burde ikke overraske noen at disse også finnes i sosialetaten.

Nå skal det også sies at det finnes utrolig mange dyktige og hjelpsomme saksbehandlere som møter klientene med all mulig respekt og som virkelig gjør så godt de kan og litt til.

[Gjesten29]

Ja, det er det!

Det som er så vanvittig synd, er at mange av de som opplever dette befinner seg i en ytterst vanskelig situasjon og rett og slett ikke makter å gi beskjed. De vet som regel ikke en gang hva de i realiteten har krav på. Nå er det vel også slik at det i de fleste yrker finnes mennesker som burde finne seg noe annet å gjøre og det burde ikke overraske noen at disse også finnes i sosialetaten.

Nå skal det også sies at det finnes utrolig mange dyktige og hjelpsomme saksbehandlere som møter klientene med all mulig respekt og som virkelig gjør så godt de kan og litt til.

←

Veldig bra tenkt, jeg er glad for at det finnes mennesker der ute som ser det på den måten som du gjør

Og dem som utøver makt over brukerne på den måten du beskriver øverst har jeg ikke respekt for. Jeg kaller dem patneralister uten empati og de burde bli luket vekk på høyskolen.

[Pasha]

Tråden er ryddet. Reglene

Pasha mod

[Gjest niomi]

Da jeg var ferdig med studiene sto jeg på bar bakke - bokstavelig talt. Ikke sted å bo (måtte ut av Samskipsnadshybel), ingen inntekt (ikke lett å få jobb midt på sommeren). Da hadde jeg mitt møte med sosialen. Og respekt er vel det siste man blir møtt med... Men mange kreative forslag (du har da vel venner med en sofa du kan bo på? Ikke penger til mat? Vennene dine kan da vel spandere på deg? etc...) Først da jeg slo i bordet med forvaltningsloven og truet med å gå til media - midt i agurktiden - fikk de ut fingern og fattet et vedtak. Dette er litt over 2 år siden. Fikk 3.500,- til hybel - inkl. strøm + 2.900,- til livsopphold. Ikke noe å bli feit av, men det var jo bare for en overgangsperiode. To måneder etter var jeg i full jobb.

Når jeg da ser hvor "enkelt" det er for en del andre å få hjelp der (hva har en 17-åring på sosialen med mindre h*n er kastet ut hjemmefra?) blir jeg faktisk veldig oppgitt.

Jeg vet at dersom jeg noen gang får behov for å dra dit igjen, kommer jeg til å ta med meg bisitter. Gjerne en kompis som er advokat.

[Gjest Eir]

At det kan skje kan jeg være med på, og jeg håper at mennesker som opplever slikt tør å gi beskjed. Og at vedkommende finner seg noe annet å arbeide med

←

Jeg må bare si som de andre her, at slike ting skjer ofte. Jeg har vært i kontakt med sosialkontoret 4-5 ganger i livet, alle gangene hadde jeg krav på økonomisk hjelp, men bare de to siste gangene fikk jeg det. Og det var kun fordi jeg var sleip og påståelig og brukte systemet. Og det er greit nok, jeg er ressurssterk nok til å ta rotta på noen sosialkuratorer i fremtida også, dersom jeg skulle trenge det, hovedproblemet er at de fleste som søker sosialhjelp gjør det fordi de ikke er ressurssterke.

Det står i sosialloven at sosisalkontoret plikter å opplyse folk om hvilke rettigheter de har, og veilede dem i å søke på disse. Jeg har kun hørt om ett eneste sosialkontor som tok denne delen av loven alvorlig. Da synes jeg ikke man snakke om at det finnes noen råtne egg, det er mere slik at man sliter med å finne de få gode eggene, i stanken fra alle de råtne. Ett annet problem er at det oppstår ulike ukulturer på sosialkontorer, hvor alle saksbehandlerne snakker sammen om klientene, og behandler disse ut fra samme feiltolkninger av loven, så det er svært sjelden det hjelper nevneverdig å kreve å bytte saksbehandler uansett.

Man oppnår heller ikke så mye med å klage, annet enn å få de pengene man har krav på. Og det er veldig frustrerende å levere ett titalls klager på samme saksbehandler, for å få pengene sine, men vite at dette hespetreet kommer til å fortsette å jobbe der, og gjøre livet surt for andre. Selv måtte jeg klage til fylkesmannen sist gang jeg hadde med noe sosialkontor å gjøre, og hun gav tydelig uttrykk for at det ikke var første gang disse kuratorene hadde gått over streken, men de jobber nå der fortsatt. Å få folk ut av systemet er vanskelig, og jeg har ikke funnet noen måte å gjøre det på.

[Gjest allium]

Men årsaken til at man kan bli møtt med mistenkeliggjøring er jo nettopp sånne som venninnen til trådstarter. Som tror at sosialkontoret er en slags minibank der hun bare kan gå og hente penger når det ikke passer henne å bo hjemme.

Hun ødelegger for dem som virkelig trenger hjelpen.

[Gjesten29]

Vit at det finnes gode saksbehandlere der ute som er der for brukerne.

Og at høyskolene rundt om i landet fokuserer på etikk og respekt for enkeltindivider. Det er store arbeidsmengder, en konsekvens av dette kan være utbrenthet, mulig det er disse saksbehandlerne som mister respekt underveis. Jeg vil tro mange av dem er utbrent.

[Gjest gjesta]

Jeg må bare si som de andre her, at slike ting skjer ofte. Jeg har vært i kontakt med sosialkontoret 4-5 ganger i livet, alle gangene hadde jeg krav på økonomisk hjelp, men bare de to siste gangene fikk jeg det. Og det var kun fordi jeg var sleip og påståelig og brukte systemet. Og det er greit nok, jeg er ressurssterk nok til å ta rotta på noen sosialkuratorer i fremtida også, dersom jeg skulle trenge det, hovedproblemet er at de fleste som søker sosialhjelp gjør det fordi de ikke er ressurssterke.

←

Dette er jo dine opplevelser, som ikke nødvendigvis er representative for at det pleier å være sånn, med den prosentvise andelen feilbehandling. Men det er nok dessverre ukultur og misforståelser i endel kommuner, kanskje særlig i små kommuner hvor de få ansatte kan ture fram som de ønsker. Når det er sagt - ei venninne av meg hadde behov for sosialhjelp i fjor (ferdig med studier, fikk ikke jobb - og ikke fast jobb, fikk arbeidsledighetstrygd, men bare et minimum fordi hun hadde studert og dermed jobbet lite. Hun trengte sosialhjelp for å spe på den a.trygden de kuttet straks hun jobbet noen timer), og fikk god hjelp med en gang - så lenge hun gjorde det hun kunne selv for å søke jobber, framskaffe papirer og dokumentasjon o.l. De ringte til og med fra sosialkontoret og fortalte at hun hadde krav på mer penger. Uansett - jeg synes en fornuftig linje fra sosialkontorene er å hjelpe og ikke trenere når det er snakk om folk som faktisk bare har et _midlertidig_ behov for hjelp for overgang fra studier til jobb, fra arbeidsledighet via ekstravakter/uforutsigbar inntekt til fast jobb o.l. Man kan jo bli hindret i å få seg jobb om man ikke har en buffer med sparepenger, og det er jo ikke alle som har det, eller mulighet for å få hjelp fra foreldre o.l.

Det står i sosialloven at sosisalkontoret plikter å opplyse folk om hvilke rettigheter de har, og veilede dem i å søke på disse. Jeg har kun hørt om ett eneste sosialkontor som tok denne delen av loven alvorlig. Da synes jeg ikke man snakke om at det finnes noen råtne egg, det er mere slik at man sliter med å finne de få gode eggene, i stanken fra alle de råtne. Ett annet problem er at det oppstår ulike ukulturer på sosialkontorer, hvor alle saksbehandlerne snakker sammen om klientene, og behandler disse ut fra samme feiltolkninger av loven, så det er svært sjelden det hjelper nevneverdig å kreve å bytte saksbehandler uansett.

←

Dette er delvis riktig. Nå vet jeg ikke hvor mange kommuner/kontorer du har erfaring fra, for jeg vil tro det er endel forskjeller. Men det er blant annet skrevet oppgaver av sosionomer o.l som bekrefter dette at man ikke får de opplysningene man har krav på og trenger. For eksempel mangler det ofte infoskriv og brosjyrer, som skulle og kunne vært tilgjengelige, på kontoret.

[Gjest Eir]

Dette er jo dine opplevelser, som ikke nødvendigvis er representative for at det pleier å være sånn, med den prosentvise andelen feilbehandling. Men det er nok dessverre ukultur og misforståelser i endel kommuner, kanskje særlig i små kommuner hvor de få ansatte kan ture fram som de ønsker.

←

Dette er mine erfaringer, men har hørt samme statistikken fra samtlige jeg kjenner som har hatt behov for sosialstønad. Har nokså mange venner som har vært innom sosialsystemet en eller annen gang, og hadde også tidligere en jobb hvor jeg kom i kontakt med mange sosialklienter. Og stort sett alle har de samme erfaringene. (Med unntak av ei venninne av meg, som bor i en bydel i Oslo hvor de behandler folk veldig ordentlig.) Har også sett landsdekkende statistikker som viser det samme, de fleste av brukerne er lite fornøyd med tilbudet, og reglene brytes ofte.

Ukulturer vokser frem overalt, uavhengig av om det er store eller små steder, har jeg intrykk av. På små steder er det ofte mye personlig prestisje ute å går, mens i større byer er ofte arbeidsmengden så stor, at det i seg selv senker kvaliteten på tilbudet.

Det er også veldig vanskelig for nyutdannete å komme inn som ferske ansatte, og forsøke å snu slike ukulturer. Vet at det har blitt mye større fokus på bla det etiske på sosianomutdannelsen, men som fersking å forsøke å fortelle mennesker som har jobbet der i tjue år hvordan dette egentlgi skal gjøres, er en stor utfordring. All ære til de som forsøker, men jeg tror det vil de ta lang tid før man ser noen resultater av det.

Det å utdanne folk riktig er selvsagt ett viktig steg i riktig retning, som ikke skal undervurderes. Men jeg tror det er like viktig å ha ett klarere lovverk, mye dårlig behandling av folk kommer rett og slettt av at lovverket i for stor grad åpner for tolkning, og mange som jobber på sosialkontorer har lært at det skal tolkes til klientens verste. Derfor mener jeg er det er viktig med klare regler som feks nasjonale minstesatser til livsopphold, som alle kommuner er pålagt å følge, mye klarere regler på dette med samboere vs gifte osv.

[Gjest Madam Felle]

tydelig hvor du jobber

man er ganske naiv og DUM hvis man er en oppegående normal person og tror man kan få hjelp på sosialkontoret!!!!!!

   

←

Hvor jobber jeg? Ikke der du tror i alle fall

Kjenner flere som har fått hjelp, og tro det eller ei, men ingen av de er dum eller naiv

[Gjesten29]

Dette er mine erfaringer, men har hørt samme statistikken fra samtlige jeg kjenner som har hatt behov for sosialstønad. Har nokså mange venner som har vært innom sosialsystemet en eller annen gang, og hadde også tidligere en jobb hvor jeg kom i kontakt med mange sosialklienter. Og stort sett alle har de samme erfaringene. (Med unntak av ei venninne av meg, som bor i en bydel i Oslo hvor de behandler folk veldig ordentlig.) Har også sett landsdekkende statistikker som viser det samme, de fleste av brukerne er lite fornøyd med tilbudet, og reglene brytes ofte.

Ukulturer vokser frem overalt, uavhengig av om det er store eller små steder, har jeg intrykk av. På små steder er det ofte mye personlig prestisje ute å går, mens i større byer er ofte arbeidsmengden så stor, at det i seg selv senker kvaliteten på tilbudet.

Det er også veldig vanskelig for nyutdannete å komme inn som ferske ansatte, og forsøke å snu slike ukulturer. Vet at det har blitt mye større fokus på bla det etiske på sosianomutdannelsen, men som fersking å forsøke å fortelle mennesker som har jobbet der i tjue år hvordan dette egentlgi skal gjøres, er en stor utfordring. All ære til de som forsøker, men jeg tror det vil de ta lang tid før man ser noen resultater av det.

Det å utdanne folk riktig er selvsagt ett viktig steg i riktig retning, som ikke skal undervurderes. Men jeg tror det er like viktig å ha ett klarere lovverk, mye dårlig behandling av folk kommer rett og slettt av at lovverket i for stor grad åpner for tolkning, og mange som jobber på sosialkontorer har lært at det skal tolkes til klientens verste. Derfor mener jeg er det er viktig med klare regler som feks nasjonale minstesatser til livsopphold, som alle kommuner er pålagt å følge, mye klarere regler på dette med samboere vs gifte osv.

←

Jeg er enig at det er vanskelig å snu ukultur på kontorene, og det er vanskelig og bli hørt, derfor jeg revurderte om jeg i det hele tatt skulle jobbe som sosionom ny utdannet og med etikken ferskt i minne Det er ett hån mot mennesker og sosialt arbeid som fag.