Barneoppdragelse ca 4-8 dager per mnd!

[Gjest vsn]

Altså faren hans prater med meg når jeg ringer han. Når jeg spør får jeg svar. Men det kommer ingen informasjon fra han på hans initiativ. Jeg velger å tro at menn stort sett er hjernedøde på det område. De har tydeligvis ikke samme behov som oss kvinner når det gjelder informasjon om ungen(e).

Han ber aldri guttungen om å ringe meg. Så det er yderst sjelden han ringer hit. Men han gjorde det på morsdagen

Jeg synes det er litt surt. For når han bodde hos meg var jeg veldig opptatt av at faren ikke skulle føle at han gikk glipp av oppveksten hans. Jeg fikk han til å ringe faren titt og ofte (selv om han ikke hadde lyst). Jeg pøste på med alt av informasjon. Og jeg tror faren satt pris på det. Synd derfor at han ikke gjør det samme tilbake.

[Gjest vsn]

Du kan ringe til skolen og be om å få foreldresamtale per telefon.

←

Ja, jeg vet det. Det kommer jeg også til å gjøre heretter siden faren ikke synes det er viktig å dele dette med meg. Takk og pris for stemora sier jeg bare!!

[Furstina]

Overskriften kunne vært annerledes - ser den. Men kan vel ikke endre den nå..?

←

Går du in i ditt första inlägg och trycker "endre" kan du ändra överskriften

/Furstina (moderator)

[Far til 2]

Samværsfedre har tidligere blitt beskrevet som "sirkuspappa" og liknende. Men kan dere som er bostedsforeldre med begrenset samvær mellom barn og samværsforeldre forstå at det er liten mulighet til å fungere i en oppdragende rolle når samværet er 4-8 dager pr mnd ?

Ofte blir det slik at samværsforelder ønsker "å kose seg" med barnet. Ta det med på aktiviteter og håpe at det trives (selv om det ikke skjer hver gang). Når vi vet at barn i visse alderstrinn i tillegg ønsker å teste ut grenser, er det svært liten tid til en "oppdragende" rolle for samværsforelder. Det blir isteden en blanding av "hard grensettting" og kos/hygge. Og i ettertid vanker det ofte kritikk til samværsforelder som "ikke har fulgt bostedsforelders ønske om grenser".

Kansje bør samvær mellom barn og samværsforelder skje oftere. Det synes for meg som den eneste muligheten mht at samværsforelder skal kunne yte noe i "en oppdragende rolle".

Selv fungerer jeg som bostedsforelder og har ingen problemer med at mor (i vårt tilfelle) gjør sitt ytterste for å fungere som "sirkusforelder". Faktisk oppmuntrer jeg delevis til det. For barn er i utgangspunktet like glad i begge sine foreldre. Det må de få lov til å være selv om bostedsforelder får oppgaven som "den strenge" og samværsforelder får en langt mer "laidback" posisjon.

[Gjest =tentacle=]

Samværsfedre har tidligere blitt beskrevet som "sirkuspappa" og liknende. Men kan dere som er bostedsforeldre med begrenset samvær mellom barn og samværsforeldre forstå at det er liten mulighet til å fungere i en oppdragende rolle når samværet er 4-8 dager pr mnd ?

Ofte blir det slik at samværsforelder ønsker "å kose seg" med barnet. Ta det med på aktiviteter og håpe at det trives (selv om det ikke skjer hver gang). Når vi vet at barn i visse alderstrinn i tillegg ønsker å teste ut grenser, er det svært liten tid til en "oppdragende" rolle for samværsforelder. Det blir isteden en blanding av "hard grensettting" og kos/hygge. Og i ettertid vanker det ofte kritikk til samværsforelder som "ikke har fulgt bostedsforelders ønske om grenser".

Kansje bør samvær mellom barn og samværsforelder skje oftere. Det synes for meg som den eneste muligheten mht at samværsforelder skal kunne yte noe i "en oppdragende rolle".

Selv fungerer jeg som bostedsforelder og har ingen problemer med at mor (i vårt tilfelle) gjør sitt ytterste for å fungere som "sirkusforelder". Faktisk oppmuntrer jeg delevis til det. For barn er i utgangspunktet like glad i begge sine foreldre. Det må de få lov til å være selv om bostedsforelder får oppgaven som "den strenge" og samværsforelder får en langt mer "laidback" posisjon.

←

Det er mulig å fungere i en oppdragende rolle med mindre samvær enn 4-8 dager per måned. Etter mangeårig erfaring med besøkshjem vet jeg at man kan ha en positiv effekt, og lære barnet å stole på og følge de grensene og mulighetene det blir gitt, selv om besøkene kan være en helg i måneden. Selvfølgelig kan man ikke kompensere for eventuell manglende oppdragelse hos bostedsforelder hvis man har lite samvær, men man kan fungere godt på sin tid med barnet. Barnevernets barn er ofte ikke så veldig mye enklere å oppdra enn skilsmissebarn. Jeg skiller mellom å lage sirkus og å kose seg med barnet gjennom morsomme aktiviteter. Det siste er fullt mulig å gjøre uten å ta fra barnet rutiner, grenser, trygghet og hjelp til å utvikle seg positivt. Sirkus er mer kaotisk og ukritisk underholdning for å tekkes barnet. Da går man ut av sin foreldrerolle overfor barnet.

Endret 19. februar 2007 av =tentacle=

[Gjest vsn]

Kansje bør samvær mellom barn og samværsforelder skje oftere. Det synes for meg som den eneste muligheten mht at samværsforelder skal kunne yte noe i "en oppdragende rolle".

←

Det synes jeg ikke er en god ide når det er lang avstand (som i mitt tilfelle). Samvær skal være til barnets beste. Jeg synes han reiser nok som det er. Hvis vi i tillegg skal begynne å presse inn langhelger, så blir det for mye reising på han. Selvfølgelig kunne jeg dratt dit, bodd på hotell og hatt oftere samvær. Men dette lar seg ikke gjøre, hverken økonomisk eller praktisk (har 3 unger hjemme).

Samværsforelder har liten del av oppveksten og oppdragelsen til ungen. Dette faller på bostedsforelder. Sånn er det bare.

Jeg er ingen sirkusforelder. Selv om han er her sjelden, er det ingen "hæla i taket og tenna i tapeten". Her er regler som også han må følge. Noen regler synes han er strengere hjemme enn her og motsatt. Når han er sur på faren og stemora truer han med at han skal flytte til meg. Når han er sur på oss truer han med at han aldri skal komme hit mer. Skikkelig hakk i plata. Men vi overser det, for vi vet at han bestandig gleder seg til å komme hit.

[Gjest Don Giovanni]

Hvis spørsmålet er hvorvidt man kan bidra i oppdragelsen på en slik tidsbegrenset ramme, så er iallefall mitt svar et utvilsomt ja. Jeg aner en viss annen problemstilling som går på det å være mor og allikevel ikke ha hovedomsorgen, og det må nesten andre mødre i samme situasjon svare på. For min del blir jeg bare imponert over noe jeg anter er å sette barnets behov foran sitt eget ego, og at du dermed i denne perioden har sett dette som best. Mer info har jeg jo heller ikke, og da er det den konklusjon jeg trekker.

Mhp oppdragelse (som jo er trådens tema) så tror jeg båndet mellom barn og forelder er så sterkt, at nærmest uansett hvor lite tid man får med barnet så har man en påvirkningsmulighet, nettopp pga dette båndet. Barnet har lojalitet til foreldrene, og det foreldrene sier betyr noe. Riktignok ulikt i ulike aldersstadier men det betyr noe okke som. Det tror jeg du kan være veldig trygg på. Og reglene trenger ikke være like hos deg som hos faren. Du har dine regler utifra den tiden du har med barnet og din situasjon. Faren har sine. Det viktigste er at det er regler, og at voksne er voksne, og barn får være barn.

[Gjest Cosette]

Men det er han pliktig til. Betaler du bidrag? Ja jeg betaler fast hver mnd.

Hvor gammel er ungen din?  12

←

[Gjest Cosette]

Går du in i ditt första inlägg och trycker "endre" kan du ändra överskriften

/Furstina (moderator)

←

Ser det nå, - men føler ikke behov for å endre det jeg faktisk mente var "min" overskrift. Takk allikevel!

[Gjest Cosette]

Samværsforelder har liten del av oppveksten og oppdragelsen til ungen. Dette faller på bostedsforelder. Sånn er det bare. Spesielt når avstanden er så stor...

Jeg er ingen sirkusforelder. Selv om han er her sjelden, er det ingen "hæla i taket og tenna i tapeten". Her er regler som også han må følge. Noen regler synes han er strengere hjemme enn her og motsatt. Når han er sur på faren og stemora truer han med at han skal flytte til meg. Når han er sur på oss truer han med at han aldri skal komme hit mer. Skikkelig hakk i plata. Men vi overser det, for vi vet at han bestandig gleder seg til å komme hit. Kjenner meg godt igjen i dette!

←

[Gjest Cosette]

Du kan ringe til skolen og be om å få foreldresamtale per telefon.

←

Har jevnlige telefonmøter med skole, oppfølging nå fra stedlig barnevern etc, rettslige skritt etc. Man kan vel si jeg har prøvd det meste...

[Gjest Mayamor]

Jeg er ingen sirkusforelder. Selv om han er her sjelden, er det ingen "hæla i taket og tenna i tapeten". Her er regler som også han må følge. Noen regler synes han er strengere hjemme enn her og motsatt. Når han er sur på faren og stemora truer han med at han skal flytte til meg. Når han er sur på oss truer han med at han aldri skal komme hit mer. Skikkelig hakk i plata. Men vi overser det, for vi vet at han bestandig gleder seg til å komme hit.

←

En slik gutt har jeg også. Tidligere bodde han her fast, etter å ha holdt på slik i noen år - fikk han drømmen oppfyllt: han bor 50/50 hos mor og far. Skulle ta en avgjørelse til jul, men vi utsatte det til sommeren.

[Gjest vsn]

En slik gutt har jeg også. Tidligere bodde han her fast, etter å ha holdt på slik i noen år - fikk han drømmen oppfyllt: han bor 50/50 hos mor og far. Skulle ta en avgjørelse til jul, men vi utsatte det til sommeren. 

←

Jeg tror det er typisk unger. 10 åringen min flyttet til faren for 3,5 år siden (huff hvor fort tiden går). Han maste lenge før han fikk flytte (ikke et enkelt valg). Han gikk t.o.m og sang på den Sputnik sangen: "Nå skal vi skilles ******, skilles ******, jeg orker ikke leve mer med deg" Urkomisk!!

Han pratet en stund om at det var dumt at ikke jeg var sammen med faren hans lenger. Hadde mange samtaler om det. Så var det dumt at vi ikke bodde nærmere hverandre. Skjønner han så godt at dette ikke er enkelt. Men han har det jo bra. Han klarer seg utmerket på skolen, sosial gutt med mange venner, osv.

Han prøver seg med at det får han lov til hjemme, hvorfor ikke her? Men han klarer ikke å lure oss. For jeg spør jo bare faren eller stemora. Blir fort gjennomskuet. Jeg tror det er viktig at man klarer å samarbeide og prate sammen. Jeg forteller gjerne faren hans at "fan nå har vi hatt et helvete med krangling her og blablabla skjedde". Greit for faren å vite hvordan samværene er. Jeg vet at de sleit en god stund med grensesetting, men at det nå går mye bedre.

Jeg synes det er godt å vite at ting kan være vanskelige hjemme hos de også (ikke bare her).