Barneoppdragelse

[Rubina D]

Jeg ser med tristhet på hvordan folk blir rakket ned på for sin måte å oppdra ett barn på.

Det finnes like mange måter å oppdra ett barn på som det finnes foreldre. Men hva er den riktige?

Desverre blir ikke barna født med en bruksanvisning, man må prøve og feile og prøve igjen.

De flinkeste til å oppdra barn er jo de som ikke har noen selv. Jeg har som hovedregel å ikke uttale meg om eller argumentere for ting jeg ikke har peiling på.

Hvor mange foreldre har ikke tenkt hvor flott og fantastisk alt skal bli når man får barn? Jeg skal oppdra barnet sånn og sånn og skal i alle fall ikke gjøre som den og den forelderen. Så sitter man plutselig der med ett barn og får en aha opplevelse da. For alle planene går rett i vasken fordi de ikke er praktisk løselig.

Selv ble jeg mor i en alder av 20, tobarnsmor da jeg var 22. Alle tar det som en selvfølge at man skal få ett "normalt" barn, meg selv inkludert.

Det spiller ikke noen rolle hvilket kjønn det er så lenge barnet er friskt og velskapt, er det mange som sier. Jeg grøsser jeg. Hva om du får ett handikappet barn, eller ett barn med en medfødt sykdom. Er ikke disse barna velkomne de da?

Eldstemannen våres som snart blir 7 år har aldri vært som alle andre. Han klatret overalt før han kunne gå ( 8 mnd gammel satt han øverst i seksjonen og dinglet med bena) han har aldri sovet mer enn fire timer i døgnet, høyt og lavt og overalt og alltid full av energi selv om han ikke hadde tid til å fullføre noe som helst. Først i februar i fjor fikk han diagnosen ad/hd.

Yngstemann som ble 5 i desember fikk rs-viruset da han var tre uker gammel. Siden har vi vært ut og inn av sykehuset og i kontakt med den ene legen etter den andre. Før han var 2 år holdt vi på å miste ham tre ganger. Han fikk diagnosen astma da han var 2 år.

Med minstemann begikk jeg en gedigen feil ( jeg ser og inrømmer den ), for å kompensere for at han var så mye syk hadde han ikke regler. Jeg lot ham bli sjefen i huset. Det var lett å få det til å bli sånn, men det er ikke lett å snu.

Resultatet nå er at jeg har en liten terrorist i huset.

Det jeg vil frem til er at ALLE gjør feil iblant. Men hvilken rett har folk til å rakke ned på foreldre som gjør feil? Putte dem i gapestokken og henge dem ut?

Jeg er så inderlig lei av alle supermødre som påstår at de kan ordne alt bestandig og barnløse som tror de er eksperter i å oppdra barn.

Det er ikke skrevet, og det kommer det heller aldri til å bli, en fasitbok om barneoppdragelse. Rett og slett fordi det ikke finnes noen fasit.

Det finnes min måte, din måte og den riktige måten.

Men hva er den riktige måten?

[Gjest Blondie65]

Jeg er helt enig med deg i en ting: Man må slutte å kritisere andre ut i fra hva man ser og ikke hva man vet.

Episoden beskrevet her på KG om mor som får kjeft av forstå-seg-på-per fordi hun kjører sitt barn til skolen er et eksempel på det.

Ingen barn er like. Det som fungerer på eldstemann fungerer ikke like lett på minstemann. Noen kan du gi en streng beskjed og vips så er problemet løst. Andre må ha en helt annen type kommunikasjon for at samme beskjeden skal fungere.

[Gjest Hilde79]

De flinkeste til å oppdra barn er jo de som ikke har noen selv. Jeg har som hovedregel å ikke uttale meg om eller argumentere for ting jeg ikke har peiling på.

Hvor mange foreldre har ikke tenkt hvor flott og fantastisk alt skal bli når man får barn? Jeg skal oppdra barnet sånn og sånn og skal i alle fall ikke gjøre som den og den forelderen. Så sitter man plutselig der med ett barn og får en aha opplevelse da. For alle planene går rett i vasken fordi de ikke er praktisk løselig.

Det er jeg enig i. Det har jeg opplevd selv. Nå ble jeg riktignok stemor til tenåringer, men det var mange kameler å svelge og mange "metoder" inni hodet mitt som ikke fungerte i praksis. Det har jeg lært utrolig mye av, og både kjæresten min og barna skal ha kred for å ha vært tålmodige med meg

Det spiller ikke noen rolle hvilket kjønn det er så lenge barnet er friskt og velskapt, er det mange som sier. Jeg grøsser jeg. Hva om du får ett handikappet barn, eller ett barn med en medfødt sykdom. Er ikke disse barna velkomne de da?

Dette reagerer jeg på. Jeg vil ikke skamme meg over å ønske meg et friskt barn, jeg synes det skal være lov. Men om jeg skulle få et barn med en medfødt sykdom, er h*n selvfølgelig velkommen.

Jeg er så inderlig lei av alle supermødre som påstår at de kan ordne alt bestandig og barnløse som tror de er eksperter i å oppdra barn.

Ja, jeg har mange venninner som kunne trengt noen tenåringer i huset et par måneder, så hadde de nok holdt kjeft, tenker jeg

Det er ikke skrevet, og det kommer det heller aldri til å bli, en fasitbok om barneoppdragelse. Rett og slett fordi det ikke finnes noen fasit.

Det finnes min måte, din måte og den riktige måten.

Men hva er den riktige måten?

Finnes den universelle, riktige måten? Jeg tror det er MANGE riktige måter å gjøre det på... og det er MANGE gale måter å gjøre det på. Ekspertene krangler de og. Vi andre får gjøre så godt vi kan.

til deg og den lille "terroristen" din. Han er sikkert en god gutt.

[Kosemose]

Flott innlegg, TS!

Og helt enig med deg. Det er så lett å være klok på andres vegne, spesielt når man ikke har kjent på kroppen hvordan andre har det. Og jeg tror at mødre i din situasjon (mødre til barn med adhd) er spesielt utsatt for det. De rundt ser enkeltepisoder og rister på hodet og sier "det er jo bare å sette grenser". Vel, jeg tror ikke alltid det er så lett å "bare sette grenser" hvis man er utslitt og har vært det over flere år.

Det er så enkelt for oss som er så heldig at vi har "snille" barn å lene oss tilbake i den tro at barna våre er "snille" kun fordi vi er fantastiske oppdragere. For kanskje vi er fantastiske oppdragere, men gudene skal vite at det er lettere å alltid gjøre "det rette" med noen barn i forhold til andre barn. Vi som har barn som er "lette å oppdra" har et helt annet utgangspunkt for å stå i konflikt med barnet, tåle trass osv.

Skjønner også veldig godt at det lett blir til at et sykt barn man er redd for å miste kan bli en liten hustyrran. Og skjønner veldig godt at det er fort gjort å gi ham den uvanen men vanskelig å plukke det av ham etterpå. Men jeg håper for hans (og din!) skyld at du finner energi til å gjøre noe med det og at du evt kan få hjelp og råd underveis i snuoperasjonen.

[T.S]

Malapropo kanskje, men her er link til mange gode tanker :

http://www.family-lab.no/article.asp

[Rubina D]

Min lille terrorist og jeg får hjelp fra både pp og bv. De er fantastiske. Hver mnd får vi en ny regel som skal innføres og to uvaner som skal plukkes.

Det går lettere for hver dag, men jeg håper at vi snart får bukt med munnbruken. Den kan få enhver bryggesjauer til å få bakoversveis

Men som sagt det som irriterer meg mest er bedrevitere.

Åh har han ad/hd. Du får dope han på ritalin da så blir han nok bedre å ha med å gjøre

Nr 1 Jeg doper ikke ned barnet mitt. Tablettene som han får gjør at han produserer de stoffene i hjernen som andre har naturlig. Og neida vi bruker ikke ritalin, det finnes andre medisiner enn de du hører om på tv , vet du.

Men det aller morsomste er når andre begynner å fortelle meg om farer og andre ting som har med ad/hd å gjøre.

Du får tøyle de voldelige sidene hans ( det hører da med til historien at gutten setter seg heller ned å gråter enn å ty til vold ), de har jo så lett for å bli kriminelle og de kan jo ikke fungere i noen jobb vet du.

Jeg fungerer helt fint pleier jeg å svare.

Og da ser folk som regel dumt på meg.

Ja jeg har ad/hd selv jeg, visste du ikke det?

Gud det har jeg hatt det mye morsomt med.

Og jeg leste en gang i en bok, husker ikke hvilken, men den handler i hvert fall om oppdragelse av barn med adferdsproblemer.

Noen barn er vanskelig å oppdra andre er enda vanskeligere.

Begge guttene mine har det bra og er høflige, flinke og glade gutter. Og en kos og ett klissent kyss etterfulgt av jeg er glad i deg mamma, er dagens høydepunkt for meg.

[Elodi]

Kjempe flott innlegg Rubina! Jeg er selv mor til 3 barn. Selv om vi har samme "grunnregler" på alle 3 blir de likevel oppdratt forskjellig. Rett og slett fordi de alle er forskjellige individer! Og det finnes ingen fasit, men man lærer selv etter hvert som man får flere barn. Og selv om en metode funker på et barn, er det ike sikkert det funker på det neste. Så jeg er helt enig i at folk skal slutte å kritisere andre mødre, og jeg er enig i at de som ikke har barn ofte er de verste!

[momo]

Kjempe bra innlegg!!!

Helt enig med at det som virker for den ene ikke virker for den andre. Det er ikke bare en standard, hadde det bare vært så enkelt.

Har selv måtte svelge noen kameler etter jeg fikk barn.

Jeg har en nevø med adhd, tok lang tid før han fikk diagnosen. Jeg har passet han veldig mye og vet hvordan min søster har strevd med han. Så jeg vet jo at der passer jo ikke bare en enkel oppdragelse inn. Han er jo en helt fantastisk gutt.

Selv har vi vært veldig heldige vi har fått et barn som er helt friskt og som har vært lett og oppdra.

Nå venter vi en til og sefølgelig ønsker jeg at han skal være like frisk og lett og ha med og gjøre som sin søster, men regner jo ikke med det. Og skulle han være syk, så er han like velkommen.

[Gjest Silmarill]

Jeg ser med tristhet på hvordan folk blir rakket ned på for sin måte å oppdra ett barn på.

Det finnes like mange måter å oppdra ett barn på som det finnes foreldre. Men hva er den riktige?

Desverre blir ikke barna født med en bruksanvisning, man må prøve og feile og prøve igjen.

De flinkeste til å oppdra barn er jo de som ikke har noen selv. Jeg har som hovedregel å ikke uttale meg om eller argumentere for ting jeg ikke har peiling på.

Hvor mange foreldre har ikke tenkt hvor flott og fantastisk alt skal bli når man får barn?  Jeg skal oppdra barnet sånn og sånn og skal i alle fall ikke gjøre som den og den forelderen. Så sitter man plutselig der med ett barn og får en aha opplevelse da. For alle planene går rett i vasken fordi de ikke er praktisk løselig.

Selv ble jeg mor i en alder av 20, tobarnsmor da jeg var 22. Alle tar det som en selvfølge at man skal få ett "normalt" barn, meg selv inkludert.

Det jeg vil frem til er at ALLE gjør feil iblant. Men hvilken rett har folk til å rakke ned på foreldre som gjør feil? Putte dem i gapestokken og henge dem ut?

Jeg er så inderlig lei av alle supermødre som påstår at de kan ordne alt bestandig og barnløse som tror de er eksperter i å oppdra barn.

Det er ikke skrevet, og det kommer det heller aldri til å bli, en fasitbok om barneoppdragelse. Rett og slett fordi det ikke finnes noen fasit.

Det finnes min måte, din måte og den riktige måten.

Men hva er den riktige måten?

←

Bra innlegg TS og skriver under på dette.

Det finns ingen fasit på barneopdragelse da ingen barn er like! Så lenge man gjør så godt man kan er det bra nok!

Jeg var 20 år da jeg fikk mitt første barn. Mitt barn var som din nr.2 med snev av ditt barn nr.1

Vi hadde "klippekort" på sykehuset da sønnen min fikk "ALT" av sykdommer inkl. RS virus, respiratortilkobling, oksygentilførsel, feberkramper, kraftig astma, diare, hjerteoperasjon, omgangsyke, lyskebrokk (nok en operasjon)vann i lungen da lungen sprakk pga. for høyt trykk på respiratoren (20% tjangse for at han skulle overleve) osv.osv. til det uendelige...og dette varte i 3 år :cry:

(vi = min sønn og meg, altså alenemor)

Joda, når han begynte å bli friskere (minus astmaen) ble han i tilegg hyperaktiv med konsentrasjonsvansker og villmann.... Hva gjør man da? Jo, man gjør det beste for barnet og gjør så godt man kan!

For et slit det var, av og til et sant helvete, men som jeg nevnte i en annen tråd her: Det er utrolig hva du mestrer når du står mitt oppi det, du bare MÅ

Jeg hadde lyst til å "slå" de som i det hele tatt antydet at: Du må ikke gjøre sånn, du må gjøre slik og slik....bla, bla, fjas, og det kom fra, som du sier "verdens beste barneoppdragere" nemmlig de barnløse

Om man da anntyder til disse: "bare vent til du får egne barn" så er svaret: "ha, jeg er tante til mange jeg"

Ja,ja, får legge til at han nå er frisk som en fisk og en bedagelig 15 åring og en meget fornuftig en

Hvorfor? Fordi jeg gjordet MITT beste på MIN måte! og fordi JEG som mor vet best hva MITT barn trengte/trenger.

Det spiller ikke noen rolle hvilket kjønn det er så lenge barnet er friskt og velskapt, er det mange som sier. Jeg grøsser jeg. Hva om du får ett handikappet barn, eller ett barn med en medfødt sykdom. Er ikke disse barna velkomne de da?

←

Dette er bare et utsagn man sier når man venter barn!

Alle ønsker seg friske barn, men om barnet ikke er friskt alikevel så er det ikke dermed sagt at barnet ikke er velkomment. Det er klart barnet blir elsket på lik linje med et friskt barn, men det beste hadde jo vært om barnet var friskt da!

[kokkofjolla]

Hver kveld når ungene er lagt så tenker jeg igjennom dagen,sitter jeg igjen med en god følelse,har jeg gjort mitt beste,hatt noen brølere.

Nei vi skal ikke sette hverandre i gapestokk,alle gjør feil.

men en ting jeg synes er viktig er å ikke sette oss på en hvit hest når det gjelder oss selv.

Vi skal ikke gå rundt å tro at vi ikke duger eller bare gjør feil,men vi må være lærevillige og kunne ta imot innputt fra omgivelsene.

Jeg har mang en gang sitti om kvelden å tenk,......ååå imorgen skal jeg gjøre ting litt annerledes.

Og det har hjulpet å ha en god selvinnsikt.

Når jeg oppdrar mine barn,koser med dem eller noe annet så er det alltid en mening med det.

Et nei er ikke bare et nei og ferdig med det....det må finnes en grunn for at du mener nei og forklare hvorfor til barna dine.

Av og til så sier man nei også tenker man igjennom begrunnelsen å sier ja fordi man har tenkt igjennom sakene.

Mange ganger ungene diskuterer med meg og lærer meg nye måter å se og tenke på og da blir mitt standpunkt endret.

Ikke fordi jeg ikke kan stå ved det jeg sa men fordi de har rett.

Og når de har rett så kan de få lov til å oppleve det og se at foreldre kan ta feil.

det å være foreldre er den beste jobben i mitt liv.

Den er så givende,meningsfylt og innholdsrik.

det høres kanskje klisjeaktig ut når jeg sier det for det er vel nesten forventet at foreldre skal tenke og si slikt,men jeg kjenner det i hver celle i kroppen når jeg sier dette.

For meg er det slik.

[Tusenogtredve]

Godt startinnlegg!

Jeg tror at det kun finnes en universal sannhet når det kommer til barn: man har nødt til å SE barnet. I dette legger jeg at hvert barn har behov for forskjellige krav, forskjellige regler og forskjellig oppdragelse. Til og med søsken er forskjellige

Jeg er ekspert på mitt barn. Du er ekspert på ditt barn. Jeg kan ønske å be deg om råd ang mitt barn, men da ber jeg om det. Jeg har svelget mange kameler siden jeg ble mor. Og jeg innser at jeg kommer til å svelge flere.

[Gjest Silmarill]

Vi skal ikke gå rundt å tro at vi ikke duger eller bare gjør feil,men vi må være lærevillige og kunne ta imot innputt fra omgivelsene.

←

Gode råd er alltid velkomment, men når noen kommer med en belærende holdning om ditt barn er det ikke ok.

Et nei er ikke bare et nei og ferdig med det....det må finnes en grunn for at du mener nei og forklare hvorfor til barna dine.

Ikke fordi jeg ikke kan stå ved det jeg sa men fordi de har rett.

Og når de har rett så kan de få lov til å oppleve det og se at foreldre kan ta feil.

←

Helt enig, når min sønn spør om noe og mitt svar er nei er muligheten der for at jeg kan ombestemme meg! Når han kommer med gode argumenter som da taler for at jeg gjør fornuftig i å si ja isteden - så gjør jeg det!

Dette hjelper også såklart på barnas selvtillit, og til å våge å tale i forsamlinger! De har da bla. lært at dersom du kommer med begrunnede gode argumenter så når du fram!

[T.S]

Jeg tror bestemt at det gjelder noen universelle sannheter i oppdragelse for at barna skal få med seg en god og trygg bagasje: Respekt (for barnet), konsekvent, forutsigbarhet, trygghet, kjærlighet og å gi ansvar. Vil vel si at særlig adhd-barn trenger mye av dette. Dette tror jeg heller ingen eksperter er uenige i. Jeg mener vel at ekspertene er enige i de store trekk jeg da..

[T.S]

Helt enig, når min sønn spør om noe og mitt svar er nei er muligheten der for at jeg kan ombestemme meg! Når han kommer med gode argumenter som da taler for at jeg gjør fornuftig i å si ja isteden - så gjør jeg det! 

←

Derfor er det viktig å ikke svare bastant nei før man har snakket sammen og tenkt seg om mener jeg da

Og noen som blir "vant til" at alt kan diskuteres kan jo bli noen skikkelige kverulanter; men det er jo andre siden av skalaen kanskje.

[Gjest Silmarill]

Derfor er det viktig å ikke svare bastant nei før man har snakket sammen og tenkt seg om mener jeg da

Og noen som blir "vant til" at alt kan diskuteres kan jo bli noen skikkelige kverulanter; men det er jo andre siden av skalaen kanskje.

←

Det er jo ikke snakk om at man alltid sier JA etter at man først har sagt NEI. Et bastant NEI fordi det ikke kommer på tale (urimeligheter) er da et NEI, uansett argumenter fordi spørsmålet i første omgang var urimelig!

Eks: "mamma, kan jeg og kammeratene mine dra på hyttetur alene en helg" (20 mil unna og ingen foreldre skal være med - altså en gjeng med 15 åringer!

SVAR: NEI! podens argumenter bla,bla,bla...mitt svar er NEI! (forklarer hvorfor)

Motargumenter er også viktig å komme med fra forelderens side, så det er jo ikke alltid at argumentene til poden når fram selv om han syns de er gode

Altså: Først NEI, så JA innen rimelighetens grense!

Endret 16. februar 2007 av Silmarill

[Far til 2]

...

Dette hjelper også såklart på barnas selvtillit, og til å våge å tale i forsamlinger! De har da bla. lært at dersom du kommer med begrunnede gode argumenter så når du fram!

←

Dette er jeg helt enig i, men kan også skape problemer.

Jeg er av den formening at uenighet løses ved god argumentasjon og ikke hyling, skriking eller slåsskamp med venner. Derfor har jeg forsøkt å benytte samme løsning når barna ønsker noe som jeg i utgangspunktet er imot ved å si at avgjørelser kan bli omgjort om det kommer gode argumenter for å omgjøre en avgjørelse.

Problemet er at det nesten altid blir en diskusjon rundt min avgjørelse og det nesten har gått sport i å forsøke å overtale meg til noe annet . Men dette har jeg altså selv argumentert for, slik at evt feilavgjørelser jeg tar kan rettes opp igjen.

Men hva gjør jeg når det litt for ofte blir diskusjon ? Noen ganger har jeg ikke sett annen utvei enn å si at denne avgjørelsen kan ikke diskuteres videre, noe som er et nedelag mht tidligere påstand jeg har hatt om at avgjørelser kan endres med god argumentasjon.

[Gjest Silmarill]

Dette er jeg helt enig i, men kan også skape problemer.

Jeg er av den formening at uenighet løses ved god argumentasjon og ikke hyling, skriking eller slåsskamp med venner. Derfor har jeg forsøkt å benytte samme løsning når barna ønsker noe som jeg i utgangspunktet er imot ved å si at avgjørelser kan bli omgjort om det kommer gode argumenter for å omgjøre en avgjørelse.

Problemet er at det nesten altid blir en diskusjon rundt min avgjørelse og det nesten har gått sport i å forsøke å overtale meg til noe annet  . Men dette har jeg altså selv argumentert for, slik at evt feilavgjørelser jeg tar kan rettes opp igjen.

Men hva gjør jeg når det litt for ofte blir diskusjon  ? Noen ganger har jeg ikke sett annen utvei enn å si at denne avgjørelsen kan ikke diskuteres videre, noe som er et nedelag mht tidligere påstand jeg har hatt om at avgjørelser kan endres med god argumentasjon.

←

dette kjenner jeg meg igjen i ja!

Det er ikke bare en gang jeg på slutten av en diskusjon sier til slutt: "greit, men sånn er det bare"

[ceca]

Må bare si at TS startinnlegg var utrolig bra !

Det finnes ingen fasit, og man bør være forsiktig med å kritisere andre foreldre.

Gi råd når de spør om det er noe helt annet.

Ingen barn er like - heldgvis ! Og man oppdrar barna etter hvordan de er og hva de krever.

[Gjest *Magica*]

Det er helt klart forskjell på barn og foreldre. Når det er sagt, synes jeg det er stor verdi i å diskutere barneoppdragelse og hvordan vi er mot barna våre - det skaper bevissthet og refleksjon.

Det er også ting som ikke er lurt å gjøre - jeg synes faktisk det må være lov å si fra om. Ikke dermed sagt at det er nødvendig å være besserwisser eller nedlatende!

[Furstina]

Gode råd er alltid velkomment, men når noen kommer med en belærende holdning om ditt barn er det ikke ok.

←

DET tycker jag är fint sagt.

Jag tycker inte att det är fel att ge eller få ett eller annat råd - så länge som det inte är en "jag vet bäst"-attityd det sägs i.

Kanske är man känsligare om man har ett "besvärligare" eller sjukare barn och både har fler kamper och utmaningar än andra och kanske får fler råd och förslag?

Jag tycker dock att det är lite orättvist sagt över de barnlösa. Alla situationer, familjer, barn och tillfällen är unika och vi kanske alla kan ha något råd att bidra med?

Att det är svårt att genomföra alla bra idéer kring barnuppfostran i praktiken bör väl inte heller vara något som ska hindra tankar och idéer att diskuteras?