Besteforelder på dødsleie

[Gjest Gjesta]

Når min mormor lå på dødsleiet slapp hele familien det den hadde i hendene og kom, både barn og barnebarn med sine ektefeller/kjærester. Flere av oss hadde langt å reise, og kom ikke frem før sent på ettermiddagen. Mormor hadde vært bevisstløs fra tidlig på formiddagen, og vi fikk ikke snakket med henne. Men vi snakket til henne, holdt henne i hendene, fortalte hvem som kom etterhvert som de som bodde lengst unna kom frem. Til slutt var alle der, og min mor sa "Nå kom X og X også, helt fra (stedsnavn) for å besøke deg. Nå er vi hos deg alle sammen, mamma". Noen minutter senere døde hun. Vi er overbeviste om at hun hørte oss, visste og var glad for at vi var der, og at hun klamret seg til livet til hun hadde alle sine rundt seg. Først da ville hun gi slipp.

Jeg slapp alt og reiste, og har ikke angret det minste. Vi hadde et nært forhold, og det er godt å vite etterpå at jeg var der, at jeg gjorde den siste lille innsatsen for henne, holdt henne i hånda og strøk henne på kinnet.

←

Dette var utrolig rørende å lese.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Jeg fikk snakket med min kjære farmor kun timer før hun døde, og det er jeg veldig takknemmelig for den dag i dag.

For meg var dette mye viktigere enn å rekke selve begravelsen.

[Titta]

Til slutt var alle der, og min mor sa "Nå kom X og X også, helt fra (stedsnavn) for å besøke deg. Nå er vi hos deg alle sammen, mamma". Noen minutter senere døde hun. Vi er overbeviste om at hun hørte oss, visste og var glad for at vi var der, og at hun klamret seg til livet til hun hadde alle sine rundt seg. Først da ville hun gi slipp.

←

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette du skriver her. Jeg har også en klar følelse av at både farmor og farfar holdt ut til de hadde fått tatt farvel med alle sine nærmeste. Flere kom langveis fra og det var helt tydelig at de satt pris på at alle kom, selv om i farfars tilfelle han ikke kunne snakke de siste dagene. Først når alle hadde vært der slapp de taket og kunne dø i fred.

Når jeg tenker tilbake på farfar så er det mest minnene fra før han døde jeg tenker på, men jeg har faktisk flere gode minner fra de siste dagene også. Det siste lyden vi hørte fra farfar var at han lo. Det er så godt å tenke på. Vi satt inne på sykerommet til farfar. Det var flere dager siden legene sa at det var like før slutten, og vi fikk gradvis mindre kontakt med han. Så sølte min onkel saft over buksen sin, og det ble litt styr. Da lo farfar. Gode gamle farfar som alltid var så positiv. Det er så godt å tenke på at han viste at vi var der sammen med han. At han hadde det bra, og at han hadde funnet roen. Noen dager senere, dagen før han døde, hadde han ikke snakket på flere dager. Men jeg satt å holdt han i hånden og fortalte han om hvordan det gikk med meg og min kjære som farfar var så begeistret for. Da trykket han meg i hånden. Så selv om han ikke orket å snakke så hørte han helt klart at vi var der og snakket til han. Jeg er glad han fikk oppleve at alle strømmet til for å være med han. At han ikke skulle ligge der sine siste dager alene

Jeg har alltid hatt et veldig nært forhold til mine besteforeldre, så for meg hadde det vært helt utenkelig å ikke være der med dem den siste tiden.

[Elastika]

Jeg hadde også reist.