Moden nok?

[Gjest Avonlea]

Det er mange forskjellige meninger rundt dette temaet, men det er nettopp det som er poenget.

Når er man egentlig moden nok til å få barn????

Hva slags grunnlag bør man ha før man starter babyproduksjonen?

[Gjest Anonymous]

grunnlag;

*en moden voksen mann som er klar for ansvaret (bør man ha før man plaknlegger et barn)

*en jobb (har du ikke kommet så langt i livet at du har skaffet deg og behodt over tid en fast jobb er du ikke klar; det å ha barn er et større ansvar)

*orden på økonomien (dersom du ikke klarer å styre din egen økonomi er du ikke asvarlig nok til å styre livet til et annet menneske)

*orden på livet i forhold til evt tennåringsutskeielser ol (dvs dop, alkohol ol)

*være ikke-røyker (i alle fall ikke røyke under svangerskap eller amming.. og har du klart å holde opp så lenge, er det vel ingen grunn til å begynne igjen?)

*ha "gjort fra deg" litt leving; dvs reist (det blir annerledes med barn) osv; opplevd en del du ikke kan med barn på slep

modenhet;

dette temaet er vanskeliger å svare på siden det er indivituelt. men punktene over er gode holdepunkter.

jeg vil si at de færreste er modne for barn når de er under 20.

til mennnesker jeg kjenner ville jeg si; ikke før du er minst 25

[Kosejente]

Det er nok veldig individuelt....jeg mener det er viktig å få litt tid for seg selv før man blir foreldre.....uansett hvordan man vrir og vender på det så kan man ikke gjøre det samme etter at man har fått barn....

Viktig å være kjærester i et forhold først...en bekjent av meg sier at hun skulle være evig takknemlig hvis hun bare fikk en time i strekk alene med sin mann.... (de har tre små)...

Å ta utdannelse først er også viktig....(sier hun som fikk barn da hun var student..anbefales ikke!!!!)....

Vet at mange unge ser på det som å få barn som en "lyserosa drøm"...visst er det stort å få barn... ....men det fører også med seg mange bekymringer som man ikke ser før man har blitt foreldre...

Husker jeg var i en liten "sjokktilstand" da jeg fikk min førstefødte og jeg ikke en gang for eksempel kunne ta en dusj uten å planlegge... :-?

Det største som har skjedd meg er uten tvil å få barn...mener ikke noe annet...men man kan tidsnok få barn..jeg var 25 da jeg fikk min førstefødte (forøvrig ikke planlagt)...og er sjeleglad for at jeg ikke fikk før....

[Gjest Avonlea]

Hovedgrunnen til at jeg spør om dette er fordi:

1. Jeg er 23 år og min samboer ( snart min mann ) er 25

2. Vi har to sønner født 17.april 2000 og 23.desember 2001

3. I bhg ser de fleste foreldrene på oss med et veldig nedverdigende blikk som til tider kan være sårende.

4. Da vi fikk eldstemann var jeg akkurat ferdig med mitt fagbrev min samboer begynte på sin mesterutdannelse da gutten var 3 mnd.

Vi leide leilighet og hadde ikke akkurat overflod med penger

Jeg sier ikke at jeg trodde det ville bli rosenrødt, snarere tvert i mot. Jeg har selv vokst opp med unge foreldre og vet at det har vært tøft for min mor. ( i et lite bygdesamfunn overlever du ikke som 16 år gammel mor ).

Selv om ungene våre er tette og de får masse oppmerksomhet har vi allikevel masse tid for oss selv, men det er fordi vi er morgenfugler begge to og barna legger seg tidlig og står opp tidlig.

Først i fjor kjøpte vi oss hus, men jeg synes det er en fordel å få barna først og så kjøpe hus etterpå.

Grunnen til dette er at da vet man hva man har råd til.

Mange av våre venner har gjort det motsatt og noen av disse har måttet selge å kjøpe seg noe mindre og billigere fordi de rett og slett ikke klarer å omstille økonomien og livsstilen på nytt når de har fått barn.

Er fortsatt ute etter flere meninger

[Linemor]

Når man blir moden nok er helt individuelt, nå kjenner jeg de som ble mødre som 17 åringer og klarer seg bedre enn de fleste, i hvert fall økonomisk, det hadde ikke jeg trodd. men jeg kjenner også til de på30+ som føler at de er langt fra modne for barn.

jeg vil ikke sette noe alder for det kommer ann på. jeg er 19 og fikk min første fødte i sommer, han døde etter tre uker på sykehuset. jeg trodde ikke barn ville bli en lyserosa drøm, men jeg er fremdeles etter det som er skjedd fast bestemt på at jeg vil bøi gravid igjen, selvom det er et kjempe ansvar, som man definitivt aldri kan bare gi fra seg helt. men jeg har masse familie som bare ringer for og høre om de kan få passe noen timer. så jeg er ikke redd for alderi få en barnefri time samme sambo igjen etter barn, men at det krever mer planlegging jo det skal jeg tro.

men uannsett hvor moden og gammel man er, så tror jeg det er mange som kan føle litt panikke med en gang, panikk følelsen min kom når jeg så to blå, på sykehuset var det mye ekstra som det blir med 13uker for tidlig født, men ellers så var det ingen panikk. gubben fikk littt panikk når han hørte om to blå han og, og ca 1min før gutte kom, så fikk han littt panikk, skjønte at her er det ingen vei tilbake.

en ting som jeg synes er viktig når man får barn, og bør være moden for er at ting forandrer seg, det vil skje forandringer, disse trenger ikke være negative, men de vil komme brått og brutalt hvis man ikke er innstilt på at man må prioritere litt annderledes.

[Edie]

Vanskelig spørsmål å svare på. Det er jo kjempeindividuelt da.

Jeg personlig ville satt noen krav som:

* ferdig med utdannelse

* fast jobb

* god nok økonomi

* ferdig med hver-helg festing

* fått gjort unna alt det man har lyst til i livet man vet blir vanskelig med barn (ikke nødvendigvis alt da, mye man kan gjøre som pensjonist også)

[Gjest Anonymous]

Også er det heldigvis masse man kan gjøre MED barn også! Livet slutter ikke fordi om man får barn, men mye krever litt mer tilpasning og planlegging hvis man har barn!

[Gjest Mayamor]

Min søster var 17 år da hun fikk første.

Nå er hun 27 år og har 3 barn i alderen 6 - 10 år, og er gravid med nummer 4...

Hun også har møtt mye negative holdninger blandt andre.

De har klart seg kjempefint mot "alle odds"...

Alder og modenhet er et relativt begrep.

Lykke til.

Klem fra Maya30

[Gjest em]

Dette var det interessant at noen tok opp.

Er selv 24, min samboer er 27.

Selv er jeg ferdig med utdannelse og har hatt fast jobb i snart 2 år.

Samboeren gjør ferdig sin utdannelse i vår.

Bor i en leid leilighet, i påvente av at han også snart får seg en jobb.

Føler selv at jeg har kontroll over økonomi, selv om det er litt tøft å ha kun en inntekt. Har allikevel det helt topp og kan for det meste gjøre det jeg vil.

Vi har akkurat funnet ut at vi ønsker oss barn. Man kan vel aldri føle seg helt klar til å påta seg et sånt ansvar??

I hvert når man ikke vet hva man går til.

Men følelsene er vel ekte og kroppen "skriker" etter å bli gravid.

Tro dere ikke at man vokser hele veien under graviditeten og etter man har fått barnet.

Lure på hva dere synes om dette ståstedet?

Er det lurt å vente til han har fått seg jobb?

Eller skal vi gjøre det nå fordi det føles så riktig?

[Gjest Zalomine]

Han blir ferdig med utdannelsen i vår sier du, det er bare noen få måender til. Selv om dere skulle lykkes på første forsøk så tar det 9 måneder før babyen fødes... Og du vet, mange prøver en stund da, så det er meget mulig å begynne prøvinga nå, men likevel ha to intekter når babyen kommer.

Det er ikke helt lett å få jobb for tiden (avhenger selvsagt av hva man er utdannet som da) så han får kanskje ikke drømmejobben, men en inntekt av en eller annen sort?

Man er aldri HELT klar for å bli foreldre, og det er ALLTID noe som "ikke passer helt enda". Dersom dere er enige, så.. go for it!

[Gjest Mzfire]

Du spør når er man moden nok til å få barn? På det vil jeg svare at, det er man når man slutter å være egoistisk og med å bare tenke på seg selv. Når alt ligger til rette som økonomi, jobb og bosted. At forholdet er stabilt og seriøst i noen år.

[Gjest Zalomine]

Kansjke når man slutter å lure på om man er moden nok? (eller, det kan bli helt feil, da 14-15-åringer føler seg "helt klar til å klare oppgaven" av og til....)

[Gjest Anonymous]

Du spør når er man moden nok til å få barn? På det vil jeg svare at' date= det er man når man slutter å være egoistisk

de fleste har da vel ikke en større egotrip gjennom livet enn å få barn?

hvem andre enn deg selv er det i så fall du tenker på nå du velger å få barn..?

jeg er så inderlig lei av at det å få barn skal ses på som mindre egoistisk enn å la være.. jeg synes det er motsatt!

[Gjest sola]

det passer aldri helt å få barn er det noe som heter.. og jeg tror det er sjelden man klarer å tilrettelegge alt slik at alt klaffer 100 % når man får barn......

men en del grunnleggende ting som et godt bosted, en jobb, fast inntekt og et trygt og stabilt forhold som har vart noen år er kjempeviktig :kgsmil:

ellers så mener jeg det er veldig opp til hver enkelt, men dette med et godt forhold og inntekter mener jeg er veldig viktig.

jeg har sett en del unge foreldre par som har klart helt fint å ta vare på et barn, og med unge mødre mener jeg da de på rundt 19- 20 år.. før den tid bør man ikke få barn er min mening ..

:kgsmil: sola :kgsmil:

[L@dy]

Tja, det er ikke noe svar med to streker under svaret på når en er moden nok til å få barn. Mange trekker frem dette med fast jobb, utdannelse sikker økonomi. At en har mulighet til å fø et barn er vel det viktigste. Det å være moden er vel noe som "skjer oppi hodet ditt". Hvordan en kan takle ting i livet vil jeg tro.

[Gjest Mzfire]

de fleste har da vel ikke en større egotrip gjennom livet enn å få barn?

hvem andre enn deg selv er det i så fall du tenker på nå du velger å få barn..?

jeg er så inderlig lei av at det å få barn skal ses på som mindre egoistisk enn å la være.. jeg synes det er motsatt!

[Gjest Anonymous]

Hei :D

Bare for å ha sagt det så har jeg ikke lest gjennom alle svarene du har fått!

Vil bare få sagt at det er viktig å være i et godt etalert forhold! Man må kjenne hverandre godt og vite at man VIRKELIG ønsker være sammen!!!

Selv ble jeg gravid etter å ha kjent mannen min i bare tre måneder!! Men vi bestemte oss for å gjøre det beste ut av det og brukte de neste 6 månedene til å snakke,snakke og snakke! Vi hadde så mye å snakke om :barneoppdragelse,ønsker og drømmer for fremtiden, og mest av alt vi følte at vi måtte bli godt kjent med hverandre! Vi har hatt det ganske tøft til tider og har vært igjennom ganske mange kriser,men vi holder fortsatt sammen og er nå gift og har fått et barn til. Men vi hadde nok stilt mye sterkere om vi hadde fått god tid til å bare være kjærester! Jeg har verken jobb eller utdannelse,så vi hadde nok stilt mye sterkere økonomisk også hvis vi hadde fått et planlagt barn.

[Gjest Anonymous]

Man er moden nok når man ikke lenger lurer på om man er det.

Som flere andre har påpekt: Det aller viktigste er at man er i et superstabilt forhold. Begge to må være modne.

Utdanning, jobb og bolig bør også være på plass, men dette kommer som nummer to på lista mi, for det er praktiske ting som det går an å ordne etterhvert.

Dessuten er det en stor fordel om man har opplevd litt. Man må ha et liv selv før man kan sette et nytt liv til verden. Tror man kan komme til å angre litt ellers. Man må ha hatt tid til å reise, være kjærester og oppleve andre ting.

Selv er jeg 27 og føler meg klar for barn, men samboeren min mener at vi fortsatt har gooood tid. Jeg er veldig veldig glad at jeg ikke fikk barn da jeg var 20. Da hadde jeg sannsynligvis vært alenemor uten utdannelse nå.

[Gjest Zalomine]

Ja, da jeg var 21 drømte jeg om å bli mor. Men jeg er EVIG takknemlig for at jeg ikek gjorde det (gjorde det ikke pga at forholdet var såpass nytt, og han var rett og slett REDD unger da...) Hadde jeg gjort det, ja da hadde jeg aldri fått ham ut av livet mitt. Han som nå er min eks altså. Han ville jo da vært far til mitt barn, og slike blir man ikke kvitt. Jeg er evigglad for at jeg aldri mer trenger å se ham, snakke med ham, ja i det hele tatt forholde meg til ham. Så, jeg er glad for at vi aldri fikk den babyen jeg (delvis) drømte om.

NÅ er jeg i et stabilt forhold, og er et par år eldre, men innser at det praktiske bør være på plass. I det minste at jeg har en jobb, en fast jobb (nå har jeg et vikariat ut april, som antakelig kan forlenges så lenge jeg vil. Men, jeg har ikke planer om å forbli vaskehjelp da, jeg har tross alt brukt 4 år på en høyere utdannelse....) Så når jobben kommer på plass, og økonomien blir tryggere, da kan vi tenke på å realisere slike tanker. Enn så lenge er de bare tanker inne i mitt hode. Jeg vet vi er modne nok, men livet er ikke klart. (og forholdet tar helt sikkert ikke skade av at vi er bare to en stund til.)

Ja, i ettertid ser vi i alle fall hvor glad vi er for at vi ikke fikk barn når iv var yngre. Men, hadde vi fått det, så hadde vi vel ikke angra (for hvem kan se på en liten unge og si "jeg ønsker jeg ikke hadde fått deg"?) forsåvidt, men vi kan være glade nå for at vi ikke gjorde det. Vi tar ikke skade av å vente litt til, nei

[Gjest Avonlea]

Hei! Takker for mange fine svar.

Men som sagt dette er et vanskelig tema å svare på siden dette er så individuelt. Jeg ser at de fleste av dere synes det er aller viktigst med et stabilt forhold. Jeg har også en del synspunkter når det gjelder dette, men som sagt så er alt individuelt.

Mine foreldre gjorde en "tabbe" nyttårsaften -78. De har hverken før eller siden dette hatt noe forhold. Vel jeg vokste jo opp jeg også og jeg tror jo at det har blitt sånn nogen lunde folk av meg også.

Alle superstabile forhold kan faktisk ryke. Man har ingen garantier her i livet, men man må jobbe for et forhold for det kommer ikke gratis.

Ta for eksempel Tor og Kari ( dette er ingen personer i virkeligheten, men et lite eventyr) som har vært kjærester i fem år. De har gjort veldig masse sammen, reist, festet og vært på kino. Det er bare dem og de har alltid gitt hverandre masse oppmerksomhet. Så en dag venter de et barn. I 9 mnd gleder de seg sammen og planlegger alt som planlegges under et svangerskap om at de fortsatt skal få masse tid sammen ol.

Og det er jo ikke til å stikke under noen stol at når vi kvinner får vårt nyfødte barn i armene slutter de fleste andre å eksistere rundt oss. Babyen er førsteprioritet og far blir som regel prioritert langt ned på listen.

Tor på sin side savner Kari i mange situasjoner. Han gleder seg selvfølgelig over å ha blitt pappa, men han merker at han og Kari sklir mer og mer i fra hverandre. Til slutt vil han nok føle at babyen tar fra ham Kari og velger til slutt å flytte ut.

Dette var bare grove trekk, men tenk på det!!!!!

Jeg mener det at vi må tilpasse oss etter de situasjoner vi befinner oss i, og finne løsninger deretter