Født depressiv?

[Gjest Gjest_Lurer_*]

Sitter her å lurer litt...

Jeg har så lenge jeg kan huske vært enten depressiv eller på tur til å bli det - iallefall inni meg. Barndommen min var god. Foreldrene mine var snille, jeg hadde en håndfull venner og verden var snill med meg. Likevel er det som jeg alltid har hatt tåkeskyer over hodet mitt.

Jeg husker at helt siden jeg var ganske lita, så har jeg ikke kunnet ledd hjertelig - særlig ikke sammen med familien. Det er egentlig helt merkelig, for vi er en glad og spøkefull familie. Likevel har jeg alltid ledd med munnen og ikke med øynene helt til inntil for noen år siden. Jeg kan huske at jeg alltid har tenkt at jeg ikke kunne le slik som andre gjorde - jeg hadde liksom ikke "lov" til det. Hvor jeg har fått den tanken fra aner jeg ikke. Det kan ha noe å gjøre med at jeg er en attpåklatt i familiesammenheng, og at jeg som regel derfor ikke hadde opplevd alle de morsomme episodene som ble snakket om. Tror jeg følte meg utenfor det gode selskap.

Det eneste negative i min barndom var at min far aldri var til stede. Han har alltid jobbet mye og ofret mye for firmaet sitt. Dette har gjort at familien nå sitter godt i det økonomisk sett, men for en liten jente er det ikke like lett å forstå bestandig at faren din ikke kan bli med på foreldremøte igjen fordi han må jobbe overtid. Særlig når jeg ble tenåring gav denne skuffelsen seg utslag i mye krangling med faren min. Han skulle liksom ikke få komme å bestemme over meg når han aldri hadde gjort det før. Det ble rett og slett bare negativ stemning mellom oss, og det tok sikkert 5-6 år før vi igjen kunne se på hverandre og smile uten at det var falskt fra noen sin side.

Selv om jeg har "tilgitt" faren min nå, så kommer den følelsen av å ikke være viktig eller ønsket stadig tilbake. Dette er slitsomt til tider, særlig siden jeg vet hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Jeg behøver blant annet mye fysisk og psykisk bekreftelse fra samboeren min på at han liker meg og vil være sammen med meg, og det kan nok bli litt mye til tider. Et annet problem er at han er litt samme typen pga. egen barndom, men dte er en annen historie...

Denne selvinnsikten som jeg føler jeg har nå, den fikk jeg når jeg begynte å studere for noen år tilbake. Jeg har alltid vært ganske sjenert og grunnelggende skeptisk til andre mennesker, så de første 2-3 årene av studiet mitt hadde jeg ingen venner der jeg studerte,, kun et par jeg snakket litt med på forelesninger etc. Jeg har derfor hatt mange ensomme stunder hjemme (leste der) og også på forelesninger. Det ble til slutt slikt at jeg gjenutviklet min sosiale angst og at jeg derfor stadig måtte rømme skolen pga. panikkangst (holdt på å sviem av, trodde jeg skulle dø osv.). Når jeg sier "gjenutviklet min sosiale angst" så er dte fordi jeg nettopp har skjønt hvorfor jeg hatet å sove hos venner eller dra på turneringer da jeg var lita. Jeg brukte nemlig å tro at jeg skulle dø hver gang jeg lå andre steder enn hjemme, og jeg husker jeg brukte å ha tungt for å puste etc. De gang trodde jeg virkelig jeg skulle dø, og jeg hadde jo ikke hørt om panikkangst i en alder av 7-12.. Hvorfor jeg reagerte slik da jeg var lita forstår jeg ikke den dag idag. Selv om jeg nok var et utrygt barn som var redd for nye ting, så er det mereklig at jeg skulle reagere så på å overnatte hos naboen.

I tillegg til slik kroppslige engstelser, så har jeg alltid vært en tenker. Et av mine tidligste barndomsminner er at jeg ligger i en sandkasse og ser på skyene som drar forbi mens det plutselig går opp for meg hvor lita jeg er og hvor stor alt annet er. Jeg har helt fra veldig ung alder vært interessert i astronomi, og har alltid fått likt å tenke på hvor små vi er her på jorden og hvorfor vi er her etc. Altså har jeg alltid likt å fundere på de store spørsmålene, og aldri brydd meg om hvem som er på topp 20-lista eller hva bensinen koster.

Det beste jeg visste som lita var å lese bøker eller ligge i sengen å filosofere og/eller høre på musikk og analysere tekstene/musikken. Jeg har også alltid vært opptatt av nyheter og særlig tingenes tilstand når det gjelder miljøet og kriger. Det er jo ikke akkurat oppmuntrende ting å være opptatt av, så tankene har jo vært deretter.

Det jeg lurer på nå er om jeg enten er født deppressiv (altså motagelig for angst/angstanfall og mørke tanker) eller om jeg selv (og verden) har gjort meg slik? Sikkert en kombinasjon av begge (arv/miljø osv.)

På en måte liker jeg å ikke være en overfladisk person, og jeg har om ikke mange, så få kjempegode venner som også er som meg. Jeg vil ikke påstå at jeg er pessimistisk, for jeg er veldig opptatt av selvoppfyllende profetier, men jeg er nok det man kan kalle en pessimistisk anlagt realist. På den andre siden så skulle jeg ønske at jeg ikke er så fæl til å filosofere. Det er så mye dumt som skjer i verden og så mange dumme mennesker at jeg ofte blri helt matt. Jeg er derfor ganske tilbøyelig til å bare tenke "to hell with it all" og bare stenge verden ute. Nå kjenner jeg at jeg er lei av å ha det sånn, og ikke minst lei av å være som jeg er når jeg jo har identifisert i stor grad hvorfor jeg tenker som jeg gjør.

Jeg har prøvd alt av sånne "tenk positivt"-greier som å skrive ned ting man er takknemlige for hver dag, fokusere på at jeg ikke har et negativt språk og at jeg prøver å finne noe positivt i enhver situasjon etc. Likevel så synes jeg at jeg er alt for flink til å ha en destruktiv tankegang og på den måten ofte være deprimert og gråte for ingenting. Jeg skjønner at en stor grunn for at jeg nå for tiden virkelig er inne i en berg- og dalbane-periode er pga. at jobben min er veldig usikker og at forholdet til samboeren skranter litt pga at han er til tider ganske deprimert.

Dette ble sikkert langt og rotete, men godt å få ut tankene.

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan takler dere verden? Jeg er så lei av å tenke "jævla idiot" om annenhvert menneske jeg ser/snakker med! Rasjonelt sett VET jeg jo at det er mange hyggelige mennesker i verden, og jeg møter dem jo stadig. Likevel er jeg f.eks. i tvil om jeg noengang vil ha barn pga. at de enten kan bli som idiotene eller at det ikke er noe poeng fordi jorden går jo snart under likevel pga. menneskerasens idioti og jeg vil forskåne dem fra å oppleve det.

[Gjest Gjest]

Du kan godt være "født depressiv", eller i hvert fall med anlegg for å takle verden på den måten du gjør. Barn er jo forskjellige fra de er bittesmå. Jeg har også hørt at mange reaksjonsmønstre, særlig sånne som "sitter i kroppen" læres allerede når man er spebarn, og avhenger av kontakt mellom mor og barn, omsorg, vaner, omsorgssvikt osv. Jeg synes det høres ut som du har hatt en ganske normal og trygg oppvekst - jeg kjenner mange som har hatt fraværende fedre som, selv om de jo er preget av det, ikke har reagert som deg. Med det mener jeg at depresjon eller en negativ måte å se ting på ikke er en direkte konsekvens av at faren din var lite hjemme, men for ditt vedkommende spiller det selvsagt en rolle. For ikke å snakke om at du, fordi du ser ting på en alvorlig måte, kanskje velger å tillegge dette ekstra vekt også?

Jeg kjenner meg litt igjen, særlig da jeg var barn og ung tror jeg jeg var ganske negativ. Så lenge en løser det ved å gjøre ting som hindrer en i å bli sur, lei seg og i å la det gå utover andre, kan man få noe positivt ut av det også - du liker å lese, og kanskje betrakte ting på avstand; det er jo bra det, og du lærer noe av det.

Når det gjelder hvordan du ser på andre er min mening at du bør prøve å endre tankegang - for det første er ikke glade eller ikke negative/depressive folk nødvendigvis overflatiske og dumme! Kanskje de ikke viser de alvorligste eller mest kritiske meningene sine for alle, og kanskje de faktisk har jobbet med seg selv for å kunne være positive. Det er en god ting å være fornøyd med livet som det er; det gir overskudd til å hjelpe andre, blant annet. At du synes andre mennesker er "idioter" er jo heller ikke særlig konstruktivt.

Jeg synes også endel er teite, men mest folk jeg velger å ikke kjenne eller omgås (og gjerne folk som skriver teite innlegg i avisenes kommentarfelt...), dessuten har jeg oppdaget at veldig mnage faktisk er veldig hyggelige når jeg møter dem - selv om de er forskjellige fra meg. Det at du tenker såpass negativt kan ha sammenheng med depresjon e.l, men er uansett en tankegang du bør jobbe med. Ei venninne av meg fortalte om noe Dalai Lama har skrevet, som hun fikk mye ut av; tenk på at alle mennesker, som deg, prøver å bli lykkelige. Når man tenker på det, i stedet for å irritere seg over babyer som skriker på bussen, folk som snakker om festen de var på eller hører på altfor høy musikk, så kanskje man klarer å la være å irritere seg så veldig. Dessuten - irritasjonen går jo bare utover deg selv, de som er den tilsynelatende årsaken til det blir jo verken klokere eller mindre irriterende av at du fokuserer på dem.

Angående å få barn har jeg ingen gode råd, jeg tenker nok litt slik selv. Dessuten er jeg usikker på hvor egnet jeg er til å være forelder med min ustabile personlighet - tenk om barnet blir like nevrotisk og egoistisk? En ting til; du bør kanskje også være bekymret for om barnet arver din måte å se på andre/omgivelsene på, ikke bare om det blir en "idiot".

[Gjest Pax]

Tror det er mulig, ja. Da går det på den kjemiske balansen i hjernen, tror jeg.

[venus*]

Det er vel ikke så relevant å filosofere om hvorfor du er slik som du. Hvis du ikke er fornøyd med tingenes tilstand, så finnes det måter å forandre det på. Psykolog eller fastlege er et fint utgangspunkt.

Jeg synes ikke du burde diagnotisere deg selv (eller noen av oss!), men for å svare på hovedspørsmålet ditt; ja, det er mulig å være "født" depressiv. Les om dystymi eller depressiv personlighetsforstyrrelse om du er interessert, men ikke bli for opphengt i dette. Det er veldig lett å kjenne seg igjen i diagnoser, selv om man ikke har dem.

[Hu i Svingen]

Kjenner meg veldig igjen i nesten alt du sier, inkludert at jeg hadde angstanfall/pusteproblemer som liten. Jeg er ikke den eneste i familien som er en pessimistisk anlagt realist (som du sa) med depressive tendenser, så jeg tror det ikke bare kan være medfødt, men til dels også arvelig.

Livet mitt er bra i dag, jeg har ingen store issues som plager meg, men veien til kjelleren er ganske kort. Det som er fint er at jeg har mange mennesker rundt meg som bare vil meg vel, og da blir alt så mye enklere. Det går litt opp og ned, men det er på en måte greit, sånn er jeg har jeg funnet ut, og det er OK.

Jeg har etter hvert blitt litt flinkere til å distansere meg til ytre ting som påvirker meg (nyheter osv.) og til å ta tak i meg selv og si at jeg overdriver, og at det kommer til å ordne seg. Selv om man ikke alltid klarer å se det positive i ting er det faktisk mulig å lære seg å avdramatisere ting og å se fremover.

Vet ikke om du ble noe klokere av dette, men jeg ønsker deg lykke til videre.

[Gjest gjesta]

Oi, jeg kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt. Men tross alt regner jeg meg ikke som depressiv lenger, selv om jeg tester høyt på tester for depresjon. Jeg vil tro at det kommer av at jeg alltid tenker på "filosofiske" spørsmål i stedet for hverdagslige og at jeg fremdeles er pessimistisk og tror at ting "går til helvete". Men jeg har ikke den store, svarte skyen hengende over meg slik jeg hadde før, jeg greier å tenke klart og til dels planlegge fremtiden min. Mye av depresjonen vil jeg også tro at kom pga av angsten min, som fremdeles henger i, og pga av at jeg hadde store familiære problemer da jeg var ung (og fremdeles til en viss grad...).

Jeg følte også lenge at jeg var "født depressiv", jeg kan faktisk huske at jeg hadde selvmordstanker tidlig på barneskolen og også muligens før det. Men mye terapi har faktisk fått meg litt bedre, i tillegg til at trening også hjelper mye på. I tillegg har jeg heldigvis en forlovede og hans familie som har fått meg til å forstå at livet ikke er så mørkt som jeg faktisk har trodd.

Dette innlegget ble ganske rotete, jeg føler ikke at jeg er så flink til å forklare meg når det gjelder dette. Men poenget mitt er vel egentlig at jeg ikke tror at man kan være født med depresjon, men at man blir født disponert for depresjon. Omgivelsene påvirker mer enn man tror, selv om man som du sier har snille foreldre osv. Du merket jo tydeligvis senere at det var noe galt med din fars oppførsel, og selv om du ikke registrerte hva det var før du ble litt eldre, kan det likevel ha vært det som gjorde at du følte at du var på vei til å bli deprimert helt fra barndommen av.

Jeg tror ikke at det kun har med miljø å gjøre, og heller ikke at det kun har med gener å gjøre. Min bror vokste jo opp under samme samme miljø som meg selv, men hadde rett og slett ikke anlegg for å bli deprimert.

Om det hjelper noe, så hadde jeg det på samme måte som deg med å tro at jeg var født depressiv, men har nå kommet ut av det. Angsten er derimot verre å bli kvitt, i hvert fall foreløpig. Send meg gjerne en PM hvis du vil.

[Cognizance]

Dette fikk meg til å tenke litt på boka "Prozac nation", som beskriver noe lignende. Det er dessuten ei bra bok, generelt sett.

Det er ikke noe eksakt årsaksforhold mellom det man blir utsatt for som barn og psykiske problemer som voksen. Noen har det helt forjævlig og får ingen problemer seinere, for andre så kan selv små ting i barndommen sees på som årsak til store problemer seinere i livet.

Jeg har erfart at kognitiv terapi, altså det å lære å tenke positivt og se på verden anderledes, hjelper, men man kommer ikke nødvendigvis helt imål. Ofte ligger årsaken til problemene på et anna plan - - i traumer fra barndommen så må bearbeides, eller i at man er fanga i et moralsk dilemma - - og da kommer man kansje lenger med å prate med en prest eller filosof enn en psykolog.

Det du kan gjøre er å gå i ordentlig terapi. Første steget da er å prate om dette med fastlegen og fortelle om hva du ønsker. Jeg vil tippe gruppeterapi vil kunne være bra for deg.

[Gjest Gjest]

En ting i tillegg til det som allerede er sagt: Du sier du føler deg ekstra utsatt nå hvor jobb og forhold sliter på deg. Det er ganske vanlig at man tyr til de mønstrene man kjenner når man møter vanskeligheter. Selv om du sikkert fungerer bra og er "vanlig realist" mange dager er det altså sikkert lett å falle i de gamle og mest negative og depressive sporene nå. Jeg er enig i at du kanskje bør finne noen å prate med, en psykolog eller som Cognizance sier, en filosof eller prest (en venn av meg hadde god hjelp av en filosof (og antidepressiva) da han ble deprimert... og han har tendenser til klinisk depresjon, og da trenger ikke nødvendigvis en psykolog å kunne hjelpe så mye utover det å diagnostisere, ettersom det ikke er traumer som ligger bak.)