Gå til innhold

vær så snill, les dette trenger råd..


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

Jeg er ei jente på 25 år som bor sammen med en gutt som jeg har en sønn på 2 år med. LIvet er helt greit, men det er A4, vi sover på hvert vårt soverom, og sexlivet er ikke til...

For noen år siden var jeg samboer med en gutt som jeg var så inderlig glad i en jeg kunne gjordt hva som helst for. Vi hadde det så bra når vi hadde det bra, men vi hadde våre feider vi også som alle andre. Vi eksprimenterte litt med stoff og syntes at det var spennende, for fire år siden ble det slutt, han kom ikke hjem etter en kveld på byen, han var utro mot meg, jeg sluttet med stoff, han fortsatte...

Har savnet og tenkt på han hver dag disse fire årene. Når jeg traff min nåværende samboer så tenkte jeg:yes, this is it, men det gikk over, nå lever vi sammen bare fordi det er praktisk, han er nok mere glad i meg enn jeg er glad i han, men jeg er glad i han.

Her om dagen traff jeg tilfeldigvis på min eks samboer, han sa han var sliten og det så jeg også, han sa han trengte hjelp og henvendte seg på en måte til meg. Vil bare nevne at han er ikke heroin narkoman, det er ikke sånn. Jeg sa at han måtte gi seg, han lurte på hva som kom til å skje da, jeg svarte at han ville få det mye bedre med seg selv, med deg spurte han da.. Han ville gjerne ha en klem, og når vi klemte var det akkurat som om vi smeltet i sammen, og det gnistret i mellom oss, det var så godt etter alle årene med savn så kjente jeg at jeg fyltes med kjærlighet og ville bare bli med han og hjelpe han og få det fint i sammen igjen, uten stoff. Jeg kilte han i nakken som jeg pleide å gjøre før, han hvisket i øret mitt at han hadde savnet meg. Jeg griner av kjærlighets sorg fire år etter, det jeg føler og har følt hele tiden er savn, hadde jeg ikke hatt sønnen min hadde jeg ikke vært i tvil, men når han er kommet til verden vil jeg ikke dra han inn i noe som ikke er bra for barn, jeg vet hvor vanskelig det kan være å slutte med stoff, jeg er sikker på at jeg hadde klart det, han trenger meg, det skjønte jeg på han. Jeg elsker han tror jeg, det må jeg gjøre ettersom følelsene er så sterke. Når jeg hadde han inntil meg følte jeg at det er her jeg hører hjemme, selv om han såret meg helt jævlig... Hva skal jeg gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Anonymous

Kjære deg...

Huff, så vanskelig! Det er egentlig umulig å gi deg råd...det er jo du som må finne ut av hva du føler. Fire år er lenge å lengte etter noen... Likevel, jeg synes det er riktig å ta hensyn til barnet ditt. Han vil selvsagt ha det best sammen med begge foreldrene sine. I tillegg synes det er skummelt dette med stoff-problemene. Er det sikkert at din eks vil klare det du klarte? Å slutte? Selv om du hjelper han? Tenk litt på hvor vanskelig det kan bli, både for deg og for barnet ditt.

Vet litt selv om hvordan det er å elske noen man ikke klarer å leve sammen med. Det er vondt. MEN, det er likevel bedre enn å være i et forhold som tapper en for krefter hele tiden! Det var slik jeg hadde det...og kanskje også slik det var for dere? Husk også at det er lett å "forgylle" noe når det kommer på avstand...

Tenk deg godt om....og lykke til. Dette ble bare noen umiddelbare tanker fra meg. Det er selvsagt du som må finne ut av hva som er best for deg. Lykke til! :D

Koz fra en ikke-innlogget Idun. :heiajente:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Synes ikke du bli sammen med eksen din eller flytte i lamme han før han har sluttet med stoff. Tror ikke det vil være bra for noen av dere, særlig ikke barnet ditt.

Det beste er nok å si til ham at han burde få hjelp av noen proffesjonelle. Og at du av hensyn til din sønn og deg selv ikke kan være sammen med en narkoman. Når han er blitt rusfri kan dere treffes igjen. Fordi det er så lett at du forelsker deg igjen. Og du kan bare ikke forelske deg i en med stoffproblemer når du har et barn. Det er så vanskelig å ikke la seg rive med av følelser.

Men du kan hjelpe ham å oppsøke hjelp. Så kan dere jo finne ut av følelsene deres for hverandre når han har kuttet ut det gamle livet sitt. For har ikke følelsene forsvunnet på disse fire årene, så forsvinner de ikke av å vente litt til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, var ikke lett å gi råd til dette her. Det er kun du som vet best hvordan du føler.

Hvor godt kjenner din nåværende sambo til eksen? Du kan jo være en venn for han, og hjelpe han med å slutte på stoff? På den måten får du tilbrunget tid sammen med eksen, og da vil du merke hvor mye du føler? Kanskje det går over? Er det noe du tror du føler eller ønsker å føle, nettopp fordi det går så dårlig med sambo?

Uansett så vil jeg si deg; tenk på barnet deres!!! Sønnen din er det viktigste!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Kjære deg. :smilejenta:

Jeg tror du lever på minnene om denne andre. Tror ikke du elsker han, du er ikke sikker selv heller. Jeg tror kanskje det er medlidenhet i kombinasjon med felles gode minner. Dere har en fortid sammen. En kjærlighetshistorie; klart det ikke er lett å glemme det. Følelsene kan velte frem når man treffer vedkommende, fordi man forbinder denne personen med så mange gode følelser...........situasjoner...hendelser osv......

Tror du hadde vært sikker om du virkelig elsket han.

Jeg vil bare appelere til deg; Vær forsiktig med å gå inn i et forhold med en mann som ikke har NOE å tape, som er såkalt "trengende", slik exen din er nå. Dere vil kanskje ende opp med å hate hverandre.

Vil han slutte, så klarer han det på egen hånd, eller med proffesjonell hjelp. Dette er ikke din rolle. Dette er ikke din misjon her i livet. Og heller ikke ditt problem, eller ditt ansvar.

Det kan ende slik at han forlater deg når han er stoff-fri, for da har han faktisk ikke behov for deg lenger. Har hørt om uttalige slike forhold.

Jeg unner deg et bedre liv enn dette.

Hold deg til mannen din, jeg er sikker på at du ikke vil angre det om en tid.

Og dessuten, din sønn. Jeg er sikker på at han er en herlig unge.

Har selv en herlig sønn, som jeg ønsker alt godt.

Gjør ikke noe overilet, både for din egen og din sønns skyld.

Det infernoet av følelser du opplevde kan nok være sorg ja, særlig om du ikke har gått gjennom dette før. Dette kan være en SEN sorgreaksjon, mange som får den på etterskudd etter å ha møtt personen igjen.........

Virker ganske normalt for meg.

Søk trøst hos samboeren din du, så håper jeg at han er en snill mann som kan forstå hva du gjennomgår nå.

Forsøk å HA DET BRA, for din sønn, og din egen skyld!

Oslo-kvinne i 30-årene som har levd livet, og vil fortsette med det. :kysse:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Anonymous

Det er ikke plutselig at disse følelsene er her, de har vært her hele tiden. Jeg har alltid savnet han.

Selvfølgelig drar jeg ikke inn barnet i noe så alvorlig som dette, men jeg vil heller ikke angre resten av livet mitt på at jeg ikke gikk etter det jeg egentlig ville ha, er redd for å gå glipp av han, hvis dere skjønner hva jeg mener...

Det forslaget med å innvolvere samboern min er lite aktuelt, det hadde han likt svært dårlig! Det hadde også jeg gjordt hvis det hadde vært han som var i denne situasjonen.

Det er vondt nå, siden jeg er så fryktelig redd for han, tenk om han skulle komme til å dø, skal jeg sitte med dårlig samvittighet for det også da? Selv om driver med det drite kan han være ett godt menneske på mange måter alikevel.

Har så lyst til å kontakte han og avtale ett møte hvor ingen kan se oss, og få snakket ut om en del ting, hvis han skulle bli borte er det godt å rense luften først selv om jeg ikke hadde pakket snipp sekken og forlatt det trygge og kjedlige jeg har, med tanke på barnet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Går du inn i et forhold til en mann som ønsker å bli stoff-fri, vil forholdet helt fra starten av bli skeivt: du går inn i en rolle som kjærest og hjelper, en som har klart å overvinne disse problemene selv. Han går inn som en som trenger hjelp fra deg. Et slikt forhold vil fort slite på begge parter, fordi det ikke blir likeverdig. Og selv etter at han evt. har sluttet med stoff, er dere kommet inn i disse rollene og det blir vanskelig å endre dette. Tenk først og fremst på barnet ditt. Du har nok sterke følelser for din eks, men kjenn godt etter hva slags følelser dette egentlig er; er det kjærlighet, morsfølelse, omsorg, ansvar, ønske om å hjelpe og bety noe veldig viktig for en annen som du er glad i??? Dersom du kommer fram til at det er kjærlighet, la ham for all del vise deg at han fortjener din kjærlighet og respekt ved at han holder seg borte fra deg så lenge han bruker stoff, og slutter med dette før du i det hele tatt vurderer å ha kontakt med ham. Da viser han også respekt til deg og din situasjon. Det har han visst ikke gjort så mye tidligere (du nevnte han bl.a. var utro)??

Tenk på barnet ditt, og kontakt fagfolk dersom du av en eller anne grunn vurderer å gå inn i et hjelpe-forhold med ham. Disse forholdene har ofte veldig vanskelig for å fungere bra over tid, av grunner som jeg nevnte over...

Uansett; Ta vare på deg selv og barnet ditt!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett hva følelsene er, du vil vel ikke utsette barnet ditt for en mann med stoffproblemer? Helt seriøst?

Helt enig.. skjønner ikke hvordan du kan tenke tanken

engang jeg..

Barnet jo komme i første rekke !?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Embla s

Stakkars deg. :(

Hadde det vært kun deg, kunne du vurdert for og i mot, men desverre, - så lenge du har barn kan du ikke gjøre noe. Uff, jeg skjønner hvordan dette må slite på deg, men du er faktisk nødt til å ofre denne exen pga barnet ditt.

Når det gjelder forholdet til barnets far, virker jo dette ganske dødfødt. Virker ikke som om han er noe hinder, det er vel ganske klart at det er exen du elsker. Men han kan du ikke få, han har problemer som er for store for deg og din sønn.

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eks drev ogsaa mye med stoff.

Han sluttet med det for aa faa meg tilbake. (Jeg ville ikke tilbake, han hadde saaret meg masse, og tilliten oss i mellom var brutt. Jeg hadde ogsaa funnet en annen som jeg har et mye bedre forhold sammen med.)

Saa ble livet til min eks vanskelig igjen, jeg tok han ikke tilbake osv -og gjett hva! Han begynnte med stoff igjen. Det kan vaere greit nok aa slutte med stoff for en stund, men det er lett aa begynne igjen ogsaa!!! For aa slutte med stoff maa man ville det for sin egen del, jeg tror ikke man kan klare aa gjore det for noen andres skyld enn sin egen (ergo: tror ikke han klarer aa gjore det for din skyld, eller for aa bli sammen med deg igjen).

Han har ikke henvendt seg til deg paa alle disse aarene...hvor mye betyr du egentlig for ham, da? hva er det som gjor at han plutselig er saa interessert i deg naa? Er det ikke av egoistiske grunner? Er det ikke for aa faa hjelp til aa komme seg ut av misbruket? Denne hjelpen kan han ogsaa soke andre steder -det finnes tross alt profesjonelle. Det er ikke lett aa slutte med et rusmisbruk, men han maa gjore jobben selv, du kan ikke gjore det for ham.

Du kommer til aa ha daarlig samvittighet for at du hjelper ham, men det er det ingen grunn til. Jeg tenker at du allerede har provd aa hjelpe han saa godt du kan, men at det ikke gikk. Har jeg rett i det? Har du allerede gjort en hel del for han uten at det har hatt noe effekt?

Du har ogsaa lengtet etter han i flere aar. Vel, ta et valg: skal du ikke satse paa han saa sorg, fol folelsen helt ut og prov aa komme deg videre. Kan ikke skjonne at det forholdet du er i naa kommer til aa vare i lengden hvis dere to voksne menneskene ikke gjor noe aktivt for aa faa et bedre samliv. Se rundt deg paa det utgangspunktet du har i dag og gjor det beste ut av det. (lett aa si, men tross alt: hva annet er det egentlig aa gjore?)

Til sist vil jeg bare si at rusmisbrukere kan bli ganske skadet psykisk av alle kjemikaliene, og aa dra et barn inn i dette vel, det kan du vel tenke deg (ikke bra for deg selv heller, men det appellerer vel mer til deg aa tenke paa barnet ditt enn deg selv akkurat naa). Min eks begynnte etterhvert aa folge etter meg, og jeg er veldig redd for han. Sier ikke at dette nodvendigvis skjer med deg (han glimtet jo til med sin gamle sjarme), men tenk over konsekvensene hvis du blander han inn i livet ditt. Jeg flyttet 50 mil unna min eks, men det er nok ikke like lett for deg med barn og det hele -hvis avrusningen ikke gaar som planlagt og han oppsoker dere i pengenod eller rusa.

Det burde vaere et enkelt valg for deg aa droppe han helt, men dessverre er ikke livet saa sort/hvitt... lykke til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

På grunnlag av det siste svaret ditt her oppe, forstår jeg nå hvor umoden du egentlig er. Er du veldig ung? Eller......

Du sier; Skal JEG sitte med skyldfølelse hvis han dør?

NEI, hvorfor det? Er det ditt ansvar? Er han ikke voksen? Velger han ikke selv sitt eget liv, sin egen vei? ÆRLIG TALT................

Jeg skjønner ikke tankegangen din her. For du sier også at det slett ikke er aktuelt å betro deg til din samboer om dette. For DETTE ville han ikke likt. Ok, så derfor tar DU den avgjørelsen på hans vegne???????? Arrogant!

Så DET gjør det liksom helt greit å gå bak ryggen hans med dette?

Han svever jo fullstendig i det uvisse her, så DU har faktisk satt han i en situasjon hvor HAN ikke har noe valg!!!!!!!!!!!! Eller alternativ, for han VET jo ingenting.

DET er urettferdig det, og noe av det ekleste jeg vet om. Å føre en partner bak lyset på denne måten.

HVIS din samboer hadde visst, kunne han ha fått sjansen til å vise deg at han ville hjelpe deg i beste fall, eller han villle kanskje forlatt deg i verste fall.

Dette er sjanser du må være villig til å ta her i livet, i ANSTENDIGHETENS NAVN!

Det virker på meg som du vil ha både i "pose og sekk".........

Og det har du sikkert erfart i livet at er temmelig usannsynlig.

Hva slags forhold ser du for deg du ville få med han?

Herregud, ser du ikke faresignalene her? Det lyser rødt for meg, og jeg kjenner han ikke engang. Men det holder for meg å ta den avgjørelsen å holde meg unna en person som han, basert på opplysninger du har gitt oss her.

Velger du han basert på et øyeblikks innskytelse, KUN på grunnlag av hva du føler for han, DA er du virkelig ille ute.

HAN, på SIN side, han har ingenting å TAPE, klart han er VILLIG!!!!!!!! Hva innbilte du deg egentlig? For han er du muligens en reddende engel, intet mer, intet mindre.

I tillegg kan det virke som om dere begge to planlegger å få han på RETT KJØL igjen..............

HERREGUD, noe så urealistisk.

Han vil klare dette på egen hånd, HVIS det er dette han virkelig vil. Eller eventuelt søke proffesjonell hjelp.

Har du ikke tillit til han i det hele tatt, som en ansvarlig voksen person, at han VET sitt EGET BESTE???????????????????

Det er nemlig du som har rotet det til her, og ikke din samboer.

Jeg vil gjerne få lov til å ønske deg lykke til, men er redd det ikke nytter. Jeg tror nemlig du allerede har bestemt deg.

Så jeg føler MED din sønn og din samboer, dette fortjener de ikke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Embla s

Syns ikke det er noen grunn til å skjelle henne ut. Forelskelse gjør blind og det er tydelig at hun "aldri" vil glemme denne fyren... Det er noe hun må leve med. Hvorfor skal hun på død og liv såre sin samboer med disse følelsene? (det er slett ikke uvanlig at man kan få følelser for andre enn den man er gift/sammen med, det kan skje den beste. poenget er hva man gjør med det)! hvorfor skulle samboeren ha noe interesse av å hjelpe denne exen?!

Hvis din ex dør, er det ikke din skyld. Du kan ikke redde ham (som mange andre her skriver). Du kan ikke få ham stoff fri, og du kan ikke involvere deg i et slikt prosjekt.

Kanskje du bør ta noen runder i forhold til mannen din? Kansje dette har mer med deg og det forholdet du er i nå å gjøre enn din ex? (kanskje dine følelser for exen er vikarierende motiv for å "gjøre noe" med situasjonen mellom deg og din mann)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

For det første gidder jeg ikke å ta i mot kjeft av noe slag! Du vet tydeligvis ikke hva det vil si å virkelig bry seg om noen!?

Dessuten vet samboern min om de gangene jeg har snakket med han, han har ringt meg noen ganger, men det nå ikke det samme som å se en person i øynene...

Jeg er heller ikke ung (25) og ikke spesiellt dum!

Jeg bryr meg bare om en jeg var og er glad i, jeg visste ikke at det var så ille å være redd for noen...

Dessuten har jeg ikke bestemt meg for noen verdens ting, jeg bare luftet problemet mitt her og skjønner selv det at det neppe er bra for ett barn, hvis du leser det første innlegget mitt, tror jeg at det kommer ganske tydelig frem der!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...