Selvskading

[Navnløs]

Jeg har bare lyst å spørre dere om en ting dere ikke nevner her

HVORFOR skader dere dåkk selv? Det er jo en årsak! Hvorfor?Hva føler dere rett før dere gjør det,imens og etterpå?

←

Vanskelig spørsmål. Det holder ikke å bare si det "ekspertisen" sier om at man prøver å erstatte emosjonelle smerter med fysisk smerte. Det er på et vis selvsagt. For meg kan det variere veldig. Det kan være for å dempe angst, at jeg er så fortvila at jeg ikke ser noen annen løsning, at jeg føler meg følelsesløs og mangler kontakt med kroppen min - at kroppen er nummen eller ikke tilstede på en måte. Eller i øyeblikk hvor jeg får blackouts etc. Det er ikke noe jeg planlegger å gjøre, men en impulsiv handling fordi de følelsene jeg har er så sterke at jeg ikke klarer å gråte dem vekk, trene dem vekk, eller gjøre andre ting for å lette på trykket.

Mens jeg gjør det kan jeg ikke helt forklare. Noen ganger kjenner jeg ingenting, andre ganger er det vondt - og deilig på samme tid. Etterpå er jeg som regel euforisk, ør, svimmel på en måte som ikke er ubehagelig. Jeg blir trøtt og sliten, kroppen er slapp og avslappet. Noen ganger har jeg besvimt, andre ganger har jeg våknet til meg selv og "sett" hva jeg har gjort og fått panikk.

Men etter en stund... kanskje dagen etterpå, kommer jo angeren og skammen.

Jeg tror dette er individuelt. Og jeg håper for min del at dette er et tilbakelagt stadium, fordi det ikke på noen måte er en god metode å mestre psykisk smerte på for meg. Det er farlig, og særlig fordi det blir verre med årene fordi det ikke gir samme effekt å bare skrape litt i huden lenger.

Håper de som sliter med dette tør å ta det opp med noen de stoler på. Og kan få hjelp til å finne mer kontruktive løsninger å mestre problemene sine på. Jeg unner ingen all angeren det medfører.

[annie8219]

Jeg kommer trolig ikke til å "ta flere skritt" for å dempe dette. Alternativene er medisiner i form av smertestillende og beroligende, og det er ikke et alternativ jeg ser på som bedre, for meg. For i mitt tilfelle er ikke selvskadingen i seg selv et problem og den har aldri vært i nærheten av å være det i de 10-12 årene jeg har brukt det. Men så er jeg som sagt i den helt milde delen av skalaen, og har aldri gjort noe som kan være fysisk farlig. Jeg vil heller tro at skulle jeg ha medisinert meg for å oppnå samme effekt så ville jeg vært i betydelig større fare med tanke på bivirkninger. Så muligens vil årsakene til at jeg har behov for det på sikt forsvinne, men gjør de ikke det så kommer jeg ikke til å fjerne løsningen mens problemet fortsatt er der.

Svar-

Du seier at selvskading ikke er ett problem og at det ikke er farligt...Men det er jo det...Du skader deg selv,kroppen din og du skader og sårer andre som er glad i deg og som vil deg alt vel...

Kroppen din har IKKE behov for å kjenne å oppleve smerte! Det sitter KUN psykisk! Du kan tro og føle at kroppen din vil det,men selvfølgeligt vil den ikke det...Det hjelper gjerne ikke at jeg seier det til dere for dere tror meg ikke uansett,Men ALT dere gjør når dere vil dere selv vont sitter psykisk!

Du bare TROR det er noe kroppen din vil...

Finner du årsaken til at du føler det på den måten, og snakker om det, kjenner på det og får lagt det vekk, da forsvinner også følelsen av at du MÅ skade deg selv... Tro det eller ei

Det er altid NOE som ligger bak..Dette er som regel ting du har opplevd i din barndom eller tidlegere livet ditt...Det kan være overgrep fra seksuelle overgrep, misbrug,voldtekt,vold mot deg eller andre du har skjær.

Altså fysiske, psykiske, verbale overgrep...Men det kan også være andre årsaker.

Å få hjelp til å mestre dette er ikke farlig eller noe du trenger frykte...Å ta dette steget til å få hjelp kan føles langt og vont,men alternativet er mye verre....

ALLE fortjener ett godt og bra liv...Også du!!

Du trenger heller ikke være redd for å ta medisiner,for det er ikke alle som får bivirkninger og ikke alle medisiner du får bivirkninger av heller...Som sagt så er alternativene verre...

Du skader kroppen din,og kroppen din vil IKKE BLI SKADET!!

Når kroppen opplever skade gjør den alt den kan for å beskytte seg selv,og det er jo fordi den IKKE vil bli skadet, og hvis du tror den vil bli det så ligger det KUN psykisk! Det er bare noe du tror...

Jeg tror du vet dette og jeg tror du liker at kroppen din beskytter deg selv pga av at det er egentligt DU som trenger å føle deg BESKYTTET...

Finn heller "noen" som kan beskytte å vise deg kjærlighet istede for å la dette gå ut over kroppen din....Den fortjener ikke dette. Og du fortjener heller ikke smerte!Du fortjener ett got liv!!!

En annen løsning enn å skade seg selv FINNES!! Du har bare ikke funnet den enda Finner du den ilag med å finne den rette terapien så er du jo kvitt problemene dine, så dette bør være øverste prioritering hos dere som skader dere selv...

At du føler deg følelsesløs og mangler kontakt med kroppen din sitter KUN psykisk!For kroppen er der for deg den.... Kankje den ikke er helt som den skal være eller føler som den skal være for du har skadet den gjennom lengre tider,men den er der,og den kjenner smerte selv om gjerne ikke du gjør det....

Du er bare så redd for at den også skal svikte deg,som personer i ditt liv har gjor tidlegere..Men kroppen vil altid være der for deg. Den har du resten av livet,så du tenger ikke være redd for det...

Følelsenee du har er så sterke seier du,så du kan ikke grine di vekk eller trene de vekk... Men det er ETT alternativ du har glemt....Og det er det eneste alternativet som vil få det vekk fra deg og ditt indre for altid...

Det er å snakke det vekk,legge det på hyllene,få rette behandlingen...

Om du må lete aldrig så mye etter den,så er den der og venter på deg...Du må bare finne den Du kan aldrig legge lokk på det og forvente at det skal forsvinne...For det er med deg resten av livet...Du må lukke det opp,kjenne på det,føle på det,godta det og lære deg å leve med det...

På den måten kan du få ditt liv tilbake!!

Alt dette du kjenner og føler mens du skader deg selv og etterpå er noe DU gjør mot deg selv.Ikke andre og isj kroppen din for den er der for deg og prøver så godt den kan å beskytte deg for det som måtte komme....

Kroppen din har ALDRIG forlatt deg,sviktet deg eller ikke vert der for deg!

Det er kun noe du føler med det du har opplevd tidlegere i ditt liv...

Andre kan ha sviktet deg,men kroppen har bare gjort det den skulle gjør i di omstendighetene den var i....Ikke la den ta støyten!

La heller di som er årsakene til dine problemer få ta konsekvensene å leve med di...Gjør ditt beste for å redde deg selv og kroppen din...Dere er ett team for altid...

[Gjest Gjest]

Det er en årsak til selvskading ingen andre har nevnt her, og det er bruk av selvskading for å kontrollere andre fysiske smerter.

[annie8219]

Det er en årsak til selvskading ingen andre har nevnt her, og det er bruk av selvskading for å kontrollere andre fysiske smerter.

←

Jeg nevnte det kunne være en av årsaken til at en skader seg selv,men jeg vet ikke noe særlig om dette her jeg...Men kankje du kan litt om det?Eller andre?Det hadde jo vert flott hvis til ALLE er jo like tragiske uansett hva det kommer av

[Navnløs]

En annen løsning enn å skade seg selv FINNES!! Du har bare ikke funnet den enda   Finner du den ilag med å finne den rette terapien så er du jo kvitt problemene dine, så dette bør være øverste prioritering hos dere som skader dere selv...

At du føler deg følelsesløs og mangler kontakt med kroppen din sitter KUN psykisk!For kroppen er der for deg den.... Kankje den ikke er helt som den skal være eller føler som den skal være for du har skadet den gjennom lengre tider,men den er der,og den kjenner smerte selv om gjerne ikke du gjør det....

Du er bare så redd for at den også skal svikte deg,som personer i ditt liv har gjor tidlegere..Men kroppen vil altid være der for deg. Den har du resten av livet,så du tenger ikke være redd for det...

Følelsenee du har er så sterke seier du,så du kan ikke grine di vekk eller trene de vekk... Men det er ETT alternativ du har glemt....Og det er det eneste alternativet som vil få det vekk fra deg og ditt indre for altid...

Det er å snakke det vekk,legge det på hyllene,få rette behandlingen...

Om du må lete aldrig så mye etter den,så er den der og venter på deg...Du må bare finne den Du kan aldrig legge lokk på det og forvente at det skal forsvinne...For det er med deg resten av livet...Du må lukke det opp,kjenne på det,føle på det,godta det og lære deg å leve med det...

På den måten kan du få ditt liv tilbake!!

Alt dette du kjenner og føler mens du skader deg selv og etterpå er noe DU gjør mot deg selv.Ikke andre og isj kroppen din for den er der for deg og prøver så godt den kan å beskytte deg for det som måtte komme....

Kroppen din har ALDRIG forlatt deg,sviktet deg eller ikke vert der for deg!

Det er kun noe du føler med det du har opplevd tidlegere i ditt liv...

Andre kan ha sviktet deg,men kroppen har bare gjort det den skulle gjør i di omstendighetene den var i....Ikke la den ta støyten!

La heller di som er årsakene til dine problemer få ta konsekvensene å leve med di...Gjør ditt beste for å redde deg selv og kroppen din...Dere er ett team for altid...

←

Mange gode tanker der, men alt dette vet jeg fra før av. Og som jeg skrev over her så er jeg mer eller mindre ferdig med det. At andre løsninger finnes, vet jeg meget godt selv.

Selvsagt er kroppen der, og det vet jeg også. Og selvsagt er det psykiske årsaker som gjør at jeg har tydd til det. "Å finne den rette terapien" er lett for deg å skrive, men det er ikke så lett i praksis. Og man kan godt ha funnet den rette terapien også, uten at selvskading nødvendigvis er øverste prioritet å jobbe med. Det er kompliserte mekanismer her.

Etter over 8 år i psykiatrien vet jeg nok meget godt selv hva man bør gjøre og ikke, og også hvordan dette fungerer. Og å si at "andre har sviktet deg" vet du lite om, og det er ikke sånn at selv om noen har opplevd det, så gjør det at man skader seg selv. Folk er ulike. Man kan ikke skylde på andre for de tingene man gjør.

Å fortelle noen med psykiske problemer eller som sliter med selvskading at man må jobbe med det, legge det bak seg og få rett behandling, blir som å si til en med KOLS at de må slutte å røyke, når de slutta allerede for 10 år siden.

Man skal ikke komme med fasiter på det her, og man skal heller ikke fortelle noen som sliter hva de skal og bør gjøre, for de aller, aller fleste vet at det eneste som hjelper er å snakke om det og erstatte destruktive løsninger med konstruktive. Men veien dit kan for noen være kort, og for andre uendelig mye lenger.