Mange år med PTSD

[Gjest Gjest]

Min kjære sliter med PTSD pga vonde opplevelser i forbindelse med FN-tjeneste, og de siste årene har han bare blitt verre og verre, antagelig pga mye stress i forbindelse med jobb og økonomiske problemer.

Jeg har alltid stilt opp, snakket, lyttet, trøstet og hjulpet så godt jeg kan, men jeg nekter å tro at det ikke er noe mer som kan gjøres.

Han følte at han ikke hadde spesielt god nytte av psykologisk hjelp den gang han fikk tilbud om det (mange år siden), og vegrer seg derfor for å oppsøke hjelp igjen. Jeg antar det føles lettere å skyve "møkka" unna så godt man kan, istedet for å grave den opp og frem i dagen..

Som sagt syns jeg det har blitt verre nå, og jeg føler at jeg ikke lenger strekker til. Det går ikke på at jeg ikke orker å hale han på land igjen hver gang han "går under", for det gjør jeg med glede uansett hvor stor påkjenningen er, men jeg skulle ønske han kunne få oppleve hvor godt livet kan være, rett og slett ha et mer normalt liv. At vi kunne komme oss gjennom hele netter med søvn, uten at han stadig får flashbacks og avbrutt søvn pga disse demonene som ødelegger livet hans sakte, men sikkert.

I perioder sover han kanskje 2-3 timer eller mindre på nettene, han er mye deprimert og føler at han ikke har lenge igjen. Han er ikke aggressiv, har ikke noe rus- og/eller alkoholproblem, fungerer relativt greit i hverdagen (men det koster han dyrt å "holde masken" også!), men orker ikke lenger pleie noen sosial omgang i noen større grad og har store mindreverdighetskomplekser.

Det er så fryktelig vondt å se at den man elsker ikke har det godt.

Er det noe her som har erfaring med dette? Vet hvor man kan få hjelp i Osloområdet, som ikke koster det hvite ut av øyet, da vi for tiden kun har en inntekt å klare oss på? Finnes det overhodet håp?

[Gjest nn nå]

Han må kontakte fastlegen for å få henvisning til psykolog eller psykiater.

I tillegg til å behandle PTSD (som jeg rekner med at han har en diagnose på?) så er han mest sannsynligvis deprimert.

En ubehandlet depresjon kan bli kronisk... Men, en depresjon kan også behandles. De fleste blir jo friske.

[Gjest Gjest]

Han har diagnosen, ja. Problemet er tatt opp med fastlegen, men han får kun tilbud om medisinering, og det er han ikke interessert i. Hvilket jeg forstår. Han har klart å holde sykdommen i sjakk lenge med diverse teknikker og øvelser han har lært, men pga diverse hendelser de siste par årene har han mistet litt kontrollen over det. Legen mener at han vil bli bedre når han får orden på ting, men det syns jeg er en merkelig ting å si..

En psykolog jeg var i kontakt med sa at det kunne være like effektivt for han å snakke med meg som å snakke med en psykolog, da det viktigste er å sette ord på bildene/minnene, for å bearbeide dem.

Så derfor stiller jeg opp og forsøker så godt jeg kan å hjelpe. Enten det er ved å lytte, eller å bare holde rundt han når forsvinner inn i "marerittet". Men jeg føler ikke at det er nok. Jeg ønsker bare at han skal ha det godt.

[Devana]

hva med å ta kontakt med psykiatrisk legevakt i Oslo (tror det er det der) og be om hjelp? De kan kanskje henvise til noen som kan hjelpe eller de kan hjelpe han. Det kan ikke være godt å gå sånn, og medisiner kunne kanskje hjulpet han over en periode, men på en annen side forstår jeg at han ikke vil ha det (jeg er sånn selv.)

Utover det anbefaler jeg dere å prøve en psykolog igjen, det kan være at han var veldig uheldig med den han fikk sist, og kanskje får han mer ut av det denne gangen.

[Navnløs]

Om man går lenge nok med en ubehandlet PTSD, vil det i de aller fleste tilfeller bli verre. Og jo lenger tid det tar, jo vanskeligere er det å bli kvitt. Dessverre.

Redselen, angsten, depresjonen, minner, drømmer, flashbacks osv. er ikke noe som hjelper en med å fungere godt og ha en trygg hverdag.

Behandling er beste alternativet, for her dreier det seg om følelser og tankemønstre som er vanskelig for ufaglærte å rote i. Og det kan være vanskelig, skremmende og stressende for de rundt, som deg, å lytte og se på at noen har det vondt, og vanskelig å vite om man gjør det rette.

Det finnes mange flinke psykologer der ute. Og også psykologer som har spesialisert seg på nettopp PTSD. Det er også en metode, som jeg dessverre vet lite om, men som skal ha god effekt for de som sliter med PTSD. Det går ut på å bruke pendel eller å gjentatte ganger ta på pasienten for å unngå dissosiering og få dem til å fokusere på temaet.

Nå vet jeg ikke hvor syk mannen din er, da. Ta det opp med fastlegen på nytt, eller ta en ringerunde hos private psykologer og forhør dere om hva de kan tilby. Om han ikke har hatt utytte av behandling før, kan det handle om at han ikke var klar eller manglende kjemi etc. Er det ikke bedre å prøve en gang til og gjøre et forsøk, fremfor å ha det vondt?

Sliter selv med PTSD, så vet litt om det her. Men mine råd er basert på personlig erfaring. Dere må selv finne ut hva som er best for han og dere.

Lykke til!

[Saeria]

Har han noen gang vært i kontakt med et av de mange veteranklubbene. Hva med kameratstøttetelefonen? Se litt på www.fnvlf.no

Det å melde seg inn i en lokalforening kan hjelpe. Forbundet kan sikkert hjelpe med å finne en psykolog som har erfaring med PTSD. Har du lest boka den lange veien hjem av Knut A. Braa? Hvis ikke anbefaler jeg deg deg. Han fikk denne diagnosen etter tjenesten i FN i Libanon.

Han har nå også, som første FN veteran, fått erstatning fra Staten for de skadene han fikk som følge av tjenesten.

Hvis du registrerer deg, kan du gjerne sende meg PM. Jeg har ikke vært i tjeneste selv, men er en av de som mistet en som sto meg nær som var i tjeneste. Jeg er også medlem i min lokale FN veteranforening.

[Gjest Gjest]

Situsajonen er noe spesiell her mtp å oppsøke psykiatrisk legevak ol. Han har fortsatt en stilling i forsvaret, som er med på å holde han i ånde. Han er dyktig i faget sitt, det er dette han føler at han mestrer og har kontroll over. Det som vil skje om han får hjelp i det offentlige er at han vil bli fratatt sin stilling pga sikkethetsklarering osv. Jeg har ikke helt greie på hvordan det fungerer for å være helt ærlig, men jeg vet hvor viktig det er for han å få holde på med det han er glad i. Hadde det ikke vært for dette ville han antagelig oppsøkt hjelp for lenge siden.

[Gjest Gjest]

Situsajonen er noe spesiell her mtp å oppsøke psykiatrisk legevak ol. Han har fortsatt en stilling i forsvaret, som er med på å holde han i ånde. Han er dyktig i faget sitt, det er dette han føler at han mestrer og har kontroll over. Det som vil skje om han får hjelp i det offentlige er at han vil bli fratatt sin stilling pga sikkethetsklarering osv. Jeg har ikke helt greie på hvordan det fungerer for å være helt ærlig, men jeg vet hvor viktig det er for han å få holde på med det han er glad i. Hadde det ikke vært for dette ville han antagelig oppsøkt hjelp for lenge siden.

[Gjest Gjest]

Har ikke Forsvaret noen egne spesialister han kan få hjelp av, uten at det går utover sikkerhetsklareringen hans? Jeg synes det høres litt vanskelig ut at det er du som må ta psykologens "jobb" - selvsagt er det veldig fint at du støtter han, men han kunne trolig trengt profesjonell hjelp til å finne flere måter å mestre dette på. I det lange løp sliter det nok både på deg og han, og jeg lurer på om det er verdt det, når han kunne fått hjelp ellers. Han burde høre med ledelsen sin, eller bedriftslegen, om hvordan det med sikkerhetsklarering og behandling fungerer, og seriøst vurdere om han heller bør risikere å skifte stilling internt - det finnes mange gode stillinger som ikke krever så høy sikkerhetsklarering - enn å slite som han gjør nå.

Synes ellers du har fått mange gode svar her.

[Gjest Gjest]

Forresten finnes det jo alternative terapeuter også, blant annet har en venninne av meg fått god hjelp av en manuell-terapeut (tror jeg), som har lært henne ulike avspenningsteknikker (går på at reaksjonene setter seg i kroppen, og at når man blir bevisst på dette kan man lære seg å kontrollere reaksjonene i ganske stor grad, selvsagt avhengig av hvor alvorlig det er). men all privat behandling koster endel, da.

[Rainbow Brite]

Han har diagnosen, ja. Problemet er tatt opp med fastlegen, men han får kun tilbud om medisinering, og det er han ikke interessert i. Hvilket jeg forstår. Han har klart å holde sykdommen i sjakk lenge med diverse teknikker og øvelser han har lært, men pga diverse hendelser de siste par årene har han mistet litt kontrollen over det. Legen mener at han vil bli bedre når han får orden på ting, men det syns jeg er en merkelig ting å si..

En psykolog jeg var i kontakt med sa at det kunne være like effektivt for han å snakke med meg som å snakke med en psykolog, da det viktigste er å sette ord på bildene/minnene, for å bearbeide dem.

Så derfor stiller jeg opp og forsøker så godt jeg kan å hjelpe. Enten det er ved å lytte, eller å bare holde rundt han når forsvinner inn i "marerittet". Men jeg føler ikke at det er nok. Jeg ønsker bare at han skal ha det godt.

←

Dette er jo totalt uansvarlig!! Jeg kjenner jeg fikk skikkelig sjokk av å lese det der! Pulsen fløy i været!

Det viktigste er overhodet ikke å sette ord på bildene/minnene i ukontrollerte omgivelser. Det kan være direkte retraumatiserende. Og med dette mener jeg ikke at du gjør noe som helst galt, den kjærligheten du viser ham er beundringsverdig.

Men PTSD er en alvorlig lidelse, og skal tas på høyeste alvor. Du er hans kone/partner, og du skal ikke bære det ansvaret alene.

Synes denne fastlegen også høres betydelig gammeldags ut, som kun vil anbefale medisinering. Det er allment kjent i dag at den beste løsningen er kombinasjonen av medisinering og terapi.

Ta kontakt med fastlegen igjen, og be om en henvisning til psykiater eller psykolog. Spør om han vet om noen dyktige.

Det er helt klart at dere ikke skal klare dette på egenhånd. Det finnes hjelp til dere. Kanskje du vil vurdere en psykolog til deg selv også? Det har sikkert vært tungt for deg å stå på siden å se den man elsker streve?

Veldig bra at du tar tak i dette, og søker hjelp!

Lykke, lykke til!

[Moshy]

EMDR er en teknikk som er bevist effektiv mot PTSD. Noen psykologer kan dette, og i tillegg finnes det egne EMDR-terapeuter. Dette kombinert til kognitiv terapi bruker å være svært effektivt.

I tillegg kan dere jo alltids prøve tankefeltsterapi? Det har god effekt for veldig mange

[Saeria]

Flere FN veteraner med denne lidelsen har mer nytte av å snakke med sine egne enn samboeren/kona/kjæresten sin. Som en veteran så treffende sa det: Det er kun en medveteran som vet hvordan et brent lik lukter.

Jeg ville i første omgang fått han inn i sin lokale forening. Oslo har så vidt jeg vet, et godt miljø for veteranene. FN veteranenes landsforbund sitter nok også på god info om hvilke psykologer som har erfaring med veteraner.

Igjen, som tidligere sagt, er kameratstøttetelefonen også bra. Der får han snakke enonymt med andre veteraner som har vært i tjeneste og som vet nøyaktig hva dette dreier seg om. Disse veteranene er også kurset og godt opplært for å kunne ta disse telefonene.

De har reddet mangt et liv.

[Gjest FN-veteran]

*Bumper* denne tråden litt, da den stadig er aktuell. I dag kanskje mer enn noen gang.

Det er en ny veteranlov på trappene, noe vi håper skal gjøre hverdagen noe lettere for mange. Jeg sier ikke bedre, for ennå er det en lang vei å gå, og her kan dere pårørende være med på å påvirke!

Som veteran har jeg fått enormt mye hjelp fra veteranorganisasjonen WARFOG, noe som igjen ledet meg inn i psykiatrien, med gode resultater ved hjelp av EMDR, samtidig som jeg også har muligheten for å prate med andre veteraner når det trengs. Både jeg og min familie fått langt lettere dager.

P.S: WARFOG har også et eget pårørendeforum.

[Gjest Mich]

Han har diagnosen, ja. Problemet er tatt opp med fastlegen, men han får kun tilbud om medisinering, og det er han ikke interessert i. Hvilket jeg forstår. Han har klart å holde sykdommen i sjakk lenge med diverse teknikker og øvelser han har lært, men pga diverse hendelser de siste par årene har han mistet litt kontrollen over det. Legen mener at han vil bli bedre når han får orden på ting, men det syns jeg er en merkelig ting å si..

En psykolog jeg var i kontakt med sa at det kunne være like effektivt for han å snakke med meg som å snakke med en psykolog, da det viktigste er å sette ord på bildene/minnene, for å bearbeide dem.

Så derfor stiller jeg opp og forsøker så godt jeg kan å hjelpe. Enten det er ved å lytte, eller å bare holde rundt han når forsvinner inn i "marerittet". Men jeg føler ikke at det er nok. Jeg ønsker bare at han skal ha det godt.

Jeg lider også av PTSD. Blir faktsik sjokkert, over at legen kun tilbyr medisiner. For det er VIKTIG med behandling fra psykolog.. Det kan du/han også bare si til sin fastlege. "Hei, jeg har vært utsatt for noen stygge hendelser, og sliter med å fungere i hverdagen. kan du henvise meg til en psykolog?"

Og det at fastlegen sier at det blir bedre når han får orden på ting er bare tull.. Man kommer til å slite med det så lenge man skyver "møkka" bort hele tiden. Jeg har hatt denne lidelsen i snart ti år nå, og det er først nå nylig jeg har mannet meg opp til å søke hjelp.

Skjønner det. Det er lettere sagt enn gjort skjønner du. Jeg kan si hva jeg har opplevd, men jeg klarer ikke å gå dypere og forklare hva jeg ser i flashcbackene mine.. Jeg trengte en annen, som ikke kjente meg, og få snakket med.. Fordi jeg er redd for hva andre hadde kommet til å tenkt, hvis jeg hadde snakket ut om det. Det kan nok være at din mann har det litt på den samme måten. Og man vil jo helst unngå å snakke om de vonde opplevelsene fordi det er så vondt..

Men jeg anbefaler deg til å få han til en psykolog. Tror nok det er lettere for han å få snakket da.. Det letter også veldig på hverdagen, bare man sier litt. =)

Håper det ordner seg, og ønsker dere lykke til videre =)