Jeg er så skuffet...

[Gjest Anonymous]

Jeg ble samboer med mannen jeg elsker for et halvt års tid siden, flyttet 20 mil fra en by til en annen. Jeg hadde så høye forventninger - det innser jeg nå! Jeg trodde virkelig vi passet så godt sammen, vi har jo hatt det så fint tidligere... Slik det er nå så sitter jeg stort sett alene hjemme om kveldene. Han er som oftest ute med kamerater når han ikke jobber (han jobber skift), ellers sitter han foran pcen på ett rom mens jeg sitter i stuen og ser tv... Vi ser nesten aldri filmer sammen. Om vi skal gjøre det er det han som må agjøre hvilken type film vi skal se, for han liker bare actionfilmer. Noe annet gidder han ikke, da går han heller ut eller til pcen, "så kan jeg få se den i fred"!

Vi to gjør aldri noe alene sammen. Om det er snakk om å gjøre noe vil han alltid ha med noen andre. Det virker rett og slett som han er lei meg...

Det verste synes jeg, er at han ofte er hos en kamerat og ser film om nettene! Jeg vet at han er hos denne kameraten, han er ikke utro. Han kommer hjem i halvfemtiden om morgenen og sover gjerne til langt på dag. Så står han opp, sitter ved pcen i noen timer og så går han ut. Skal bare en liten tur, men kommer ikke hjem før langt på natt. Jeg hater å sove alene....

Jeg har en datter på seks år, derfor er det ikke så lett for meg å bare finne på noe. Ikke vet jeg helt hva jeg skal gjøre på denne plassen heller, har litt vanskelig for å komme i kontakt med folk og har ikke så lyst til å finne på noe alene. Jeg vet at han hadde blitt hjemme med datteren min om jeg ba han om det, men det er liksom ikke noen vits i det.

Angrer jeg på at jeg flyttet? Kanskje - på en måte. Det er vanskelig dette her, før hadde jeg familien min jeg kunne ty til i hvert fall. Telefonen blir ikke det samme.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg. Å flytte tilbake blir ikke aktuelt, nå når jeg har fått jobb og datteren min går på skole her. Hvordan skal jeg komme i kontakt med folk på denne plassen?

[Kosejente]

Snakk med samboeren din og fortell hvordan du føler det og har det.....du har det iallefall ikke godt...

Det forundrer meg at det er så mange kvinner som finner seg i å bli behandlet som "luft" av mennene sine.....ikke utslett dere selv på den måten......nå vet jo ikke jeg om du har prøvd å si ifra da.....

Dette som du beskriver hadde jeg absolutt ikke funnet meg i.... :-?

Håper du selv tar fatt i situasjonen din...ingen fortjener å leve i "ensomhet" i et parforhold....det finnes menn der ute som vet å sette pris på oss kvinner...og som nyter å være sammen med oss...

[Linemor]

Kommer du ikke i kontakt med andre foreldre da? eller naboer?

Jeg tror du må bite tennene sammen og snakke med typen, og være i et forhold uten og se hveradnre er ikke noe alright.

det høres ikke noe sundt ut, når han aldri er hjemme eller dere kan gjøre noe sammen. det er jo viktig og få litt tid sammen, for og holde forholdet i livet.

jeg kan skjønne at det ikke er bare bare og flytte tilbake, så du får bare stå på. det er ikke alltid ting blir som vi hadde trodd eller håpet.

[Gjest Dr Zoidberg]

Hvis du føler deg alene, så er sjansen for at du er alene veldig stor. Det virker som denne karen din kanskje er en smule uerfaren med samboerforhold, og kanskje en aldri så liten smule fast i gamle vaner?

Du kan ikke vente for lenge på å få orden i situasjonen, det gjør det bare værre om det faktisk ikke fungerer når du endelig gjør det. Mulig du klarer deg, men den kontakten ditt barn og mannen din får, er vondt å bryte om den blir veldig god.

Og uansett, du skal ikke tåle å bli kategrisert som "tilbehør" som kan oversees.

Jeg var nok slik en gang jeg og. Da var jeg 19 år gammel. Det er da sånt delvis kan tillates, barnsligheter har også en grense.

WildThing

"you never know what you have untill it's gone"

[Gjest Anonymous]

Jeg har forsøkt flere ganger å ta det opp med han. Så blir han hjemme en kveld eller to, sier han blir så rastløs om kveldene og så forsvinner han. Han er ikke tidligere vant med å ha noe særlig ansvar for andre enn seg selv. Han har vokst opp temmelig beskyttet, og stort sett bodd hos foreldrene sine hele tiden. Det har jo ført til at han har kunnet gjøre akkurat som han ville selv. Om jeg forsøker å snakke med han om det, svarer han bare "ikke den diskusjonen nå igjen", blir sur og blir inne den kvelden og kanskje neste.

Jeg vet at han er glad i meg. Jeg er jo utrolig glad i han også, men vi (eller jeg) har det vanskelig akkurat nå...

[Gjest Dr Zoidberg]

Vel, om det ikke nytter, så kjære deg...

Ting du kke klarer leve med MÅ du få forandring på. Jeg kan fortelle deg at dette ikke er noe uvanlig problem, og tro meg - han lærer ikke før du har forlatt ham minst en gang. Det ER hardt, men ja... du vet best hva du klarer leve med.

WildThing

"never underestimate the power of goodbye"

[Gjest Lailas]

Føler med deg.- Livet blir ikke alltid slik vi hadde forestilt oss - og nå er gode råd dyre. Jeg forstår godt at det er vanskelig å flytte tilbake.

Men han oppfører seg slik han vil, og har lite ansvarsfølelse, tydeligvis.....

Du må i første omgang prøve å få kontakt med andre, det være seg arbeidskolleger eller naboer. Slik at du får et nett-verk rundt deg.

Du kan også melde deg på et kvelds-kurs f.eks. slik at han må sitte barnevakt mens du er borte.......kanskje dette vil få ham til å føle mer ansvar...umulig å si,men da blir du iallefall kjent med andre mennesker.

Jeg tror jeg ville gitt dette forholdet en tidsfrist,rett og slett.....

[Gjest Anonymous]

Jøje meg, dette var ikke en enkel sak.

Men det aller viktigste her nå er DU, og hvordan du har det i livet ditt nå.

Du er visst nødt til å bryte ut tror jeg. Beklager nesten å si det, for det kan virke som om jeg mener at dette er dødfødt, men DET mener jeg altså IKKE på noen måte.

Du sier du elsker han. Og du mener han elsker deg.

Jeg synes han viser det på en merkverdig måte.

Og hva er det du elsker med han nå? Hva har han å tilby deg? Hva er det han gir deg nå, som du trenger så mye? Tenk litt over det!

Spør du meg, tror jeg eneste mulighet for han å forstå hva du betyr for han er Å FORLATE HAN!!!!!!!!!!!!!!!!

Da skal du se han "kommer på andre tanker"........................

Jeg ønsker deg masse lykke til videre. Kunne nesten føle hvor vondt du har det nå. Og dette er ikke riktig mot deg. Hvis ikke han vil behandle deg bedre, er du nødt til å ta vare på deg selv i det minste!

[Gjest Anonymous]

Hei, jeg startet denne tråden. Jeg må si at jeg føler meg litt bedre nå! Vi snakket sammen, og jeg klarte å få sagt at jeg syntes vi burde prioritere mer å være sammen og å prate sammen. Han var faktisk enig! Så nå håper jeg det blir bedre. Det er ikke noe godt å være ensom...

[Tusenfryd]

Lykke til! Håper ting løser seg for dere.

[Gjest Nivvy]

Det ER sant som WildThing sier om at de ikke lærer før en har gått et par ganger. Iallefall truet hardt med det. De MÅ innse at de ikke kan ta deg for gitt. At du ikke finner deg i hva som helst. Det hjelper å presse på, ikke gi seg, få snakket. Få igjennom hva du føler og mener. Hva du vil.

Går det ikke, vel, da bør du tenke deg om før du går tilbake.

[blå]

Får håpe det går bedre med dere. Ellers ville jeg kanskje vurdet å reis vekk for en periode (om det hadde vært mulig). Kanskje det ville vært lettere for deg om du hadde hatt familien og venner rundt deg for en stund.