Redd for å miste igjen

[Sukkersøta]

Jeg går egentlig konstant rundt og er redd for å miste noen i min familie igjen.

Mista mamma for snart 10 år siden, veldig tøft da og det er det fremdeles.

Savner mamma noe veldig..

Jeg er så redd for å få en beskjed om at pappa eller min søster er død.

Dette tenker jeg på hver dag. Hadde det skjedd vet jeg ikke om jeg hadde klart å gå igjennom det igjen....

Hvordan kan en legge fra seg de tankene?

NOen andre som har det på samme måte?

[Wayah]

Stakars deg (uff, det ble veldig KG-klisjé, men jeg syns du måtte få en klem).

Jeg mista selv pappaen min for omtrent like lenge sida, og det er noe som preger deg. Det er det ikke noe vi kan gjøre med, men vi kan gjøre noe med hvordan vi takler det. Jeg har flere ganger tenkt på at det like fort kan skje igjen, med alle de jeg er glad i, men jeg tillater ikke at det ødelegger meg. For det er jeg sikker på at det hadde gjort til slutt. Jeg tror muligheten for å miste dem vi er glade i blir mye mer tydelig for oss som alt har gjennomlevd det en gang.

Jeg ble vel spesielt obs på at hvis mamma også forsvinner så har jeg mindre søsken som jeg måtte(eller, kanskje heller ville er rette ord) ha tatt meg av. På en måte var det en trøst, for da visste jeg at hvis det verste skulle skje så måtte jeg ha vært sterk for dem, og da klarer en det utroligste.

De få gangene jeg sitter og tenker at "Nei, mannen må ikke reise dit og dit aleine, for det er ikke sikkert han kommer hjem til meg igjen", tar jeg meg selv regelrett i nakken og sparker meg bak og nekter meg selv å tenke sånn. Er ganske streng med meg selv, og har oppdaget at det virkelig hjelper å finne på noe annet når tankene blir tunge. Har du en eller annen form for hobby du liker? Et eller annet du kan holde på med en stund og krever litt konsentrasjon(håndarbeid, kryssord, hva som helst) for å avlede deg selv?

Hvis ikke det hjelper så synes jeg faktisk du skal søke profesjonell hjelp. Det er en forferdelig dum myte at bare syke mennesker går til psykolog. Du kan være fullstendig frisk, men bare ha behov for å prate litt og få hjelp til å sortere tankene og bryte ut av den triste bakevja. Anbefaler det på det sterkeste, bare pass på at du har god kjemi med psykologen, det er veldig viktig. Ja, de er dyre, men hvis de er flinke så trenger du ikke mange timene.

Håper du klarer å få kontroll på angsten din, det er mulig Det er jeg selv et levende bevis på.

[gatebil]

først en til deg.

Har ikke mistet noen av foreldrene mine.. men har mistet en tante, en oldemor, farfar, morfar og farmor.. i løpet av en periode på 14 år..

Det er vel egentlig ganske normalt.. men allikevel utrolig sårt.

Jeg er livredd for at noe skal skje mine nærmeste.. det er enkelte perioder man bare føler man ikke klarer mer..

Men det er ikke annet å gjøre enn å nyte hver eneste dag som om det var den siste. Og ikke gjøre ting man kommer til å angre på siden..

Uhellet kommer når man minst venter det..

smil til verden og den smiler tilbake er så sant så sant..

håper du blir kvitt den verste redselen snart.. ikke gøy å gå å ha det sånn..

[Navnløs]

Jeg er sånn jeg også! Er livredd for å miste mamma. At hun skal bli syk og dø eller dø i en ulykke. Da står jeg helt alene, uten foreldre, et hus og bil og lån og alle de tingene jeg ikke har oversikt over.

Da jeg mistet pappa var jeg hysterisk og livredd for å være alene. Om mamma ikke var i huset begynte jeg å gråte. Kanskje hun bare var ute for å henge opp klær, men på de fem minuttene var jeg sikker på at jeg var forlatt og kom til å være alene resten av livet. Tror dette er ganske vanlig blant barn i sorg.

Har perioder hvor jeg tenker mye på det og bekymrer meg for om jeg blir foredreløs før jeg er 25. Man kan aldri vite... Det kan gå så langt at jeg blir så redd at jeg nesten tror det har skjedd allerede. Veldig plagsomt.

Du er ikke alene om dette i hvert fall!

[non-stop]

jeg forstår deg veldig godt. Jeg har nå de siste 4 årene mistet nære hvert år, og i fjort toppet det seg med at to av mine aller ærmeste døde med en mnd mellomrom. Jeg er livredd for å miste mine nærmeste igjen. Jeg har hatt det helt grusomt.. men begynner nå å komme meg! får selvfølgelig glimt innimellom der jeg tenker og tenker og griner, men jeg føler at jeg har blitt sterkere!

masse klemmer til dere som har det samme

[skotterud]

Hei .jeg mistet min for snart 3 år siden.Det kom som et stort sjokk.

Hun var på ferie hos meg og unga,vi gikk turer og hadde det kjempe gøy.

Eneste hun klaget på var høyre beinet,men hun skulle gå til legen degn etterpå.

Hun komm inn på at hun hadde så mye rart som jeg skulle få den dagen når hun ble gammel og døde,huff svarte jeg sånn pratr vi ikke og smilte.Kvelden kommer dem drar hjem som er ca 2 t unna.

Dagen etterpå er jeg på fotballkamp m unga ,der jeg får en tlf av en mann som jeg ikke kjenner og gråter(hyler),det er pappa forstår jeg etterhvert ,mama er på operasjon bordet ,hun vil antaglivis dø.

4 timer etterpå står jeg ved senga til mor som dem har kjempet hartd for på operasjonbordet i 3 t,men dem greide ikke det hun døde av blodpropp som gikk rett til hjerte. .Jeg fikk sperre gråt ikke ei tåre ,begravelsen var jeg stum.jeg hadde fått sjokk.

2mnd etterpå kom gråtanfall midt i klasserommet med alle andre eleva,vi hadde tema om død.det ble så tøft at jeg havna på sjukehuset.

Nå 3 år etterpå savner jeg henne like mye,men klarer å leve med at hun ikke er her.men hver gang jeg ska se min far,bror og hjemmet sliter jeg. .

så jeg veit nøyaktig hvordan du har det,j er nå snart31 år,så man kan si at jeg mistet min mor tidlig.Det beste er å ha noen du kan stole på å prate om det,gå på grava tenn lys ofte,det hjelper for meg og unga.

Jeg har et bildet av henne på en hylle med et lys ved siden av,det tenner jeg på hver gang hun har gebursdag eller det er bare at jeg savner henne ekstra.

Håper jeg var litt til hjelp og at jeg kan støtte deg videre her på denne siden.

veit hvor vondt det er å miste e man er kjempe glad i spesielt så nære som foreldre.stor klem fra meg og ta vare på deg selv.