Han er borte...

[Gjest Anonymous]

Han er borte...

For fem dager siden fant politiet ham.

Liggende i sin egen leilighet. Der hadde han sannsynligvis ligget alene i 10 dager.

Han valgte å avslutte sitt eget liv med en hagle i munnen.

I en alder av noen-og-tredve år bestemte han seg for at livet ikke lenger var verdt å leve.

Jeg kjente ham ikke mer enn noen år. Likevel tenkte jeg alltid på ham som en snill, intelligent

og veldig hjelpsom person. Til tross for at han hadde mange gode venner, sa han ofte at han følte seg ensom.

Når man spurte hvordan det gikk med han, svarte han ofte unnvikende. Det hendte også at øynene hans var veldig mørke.

Han skal også ha sagt at han følte seg "død" innvendig.

Nå er han altså borte, og han etterlot seg intet brev, ingen forklaring på hvordan han kunne gjøre dette mot selv, sin familie og venner.

Det er så mange spørsmål som sitter igjen. Hva gjorde han de siste dagene? Hva slags tanker gikk gjennom hodet hans?

Ensom i livet, ensom i døden. Hvorfor skjønte han ikke at det var så mange som elsket han?

De siste minnene sitter som brent fast i hukommelsen: Et smil og en klapp på skulderen med den vanlige kommentaren hans: "vi snakkes...".

Hvorfor er verden så hard og brutal?

[Gjest Lea]

Huff... sånt er så trist.

Man blir liksom sittende med en følelse av at man kunne gjort noe for å forhindre dette. Men desverre er det sånn at noen mangler livslyst. Kanskje var det noe psykisk (manisk depressiv e.l.) og det er vanskelig å gjøre noe med sånt.

Det er så vanskelig å sitte igjen med spørsmål som aldri blir besvart.

Vi får bare fortsette å leve og lære!

[aniN]

Det er faktisk ingen ting du kunne gjort for å forhindre dette. De som gjør sånn skulle bare visst hvis mange som var glad i dem. Å ta selvmord syns jeg er så egoistisk.

Jeg mistet kjæresten min jeg. Han tok selvmord.. Det var grusomt. Jeg følte alt var min skyld, min feil, hvorfor gjorde jeg ingenting? Jeg gjorde vel alt jeg kunne for han, men han hadde bestemt seg.. for lenge siden.. Jeg kan bare ikke fatte at folk gjør sånt, det er ALLTID noen som er glad i den som gjør slikt. Jeg orket ikke gå i begravelsen hans. Jeg bare orket ikke.. jeg var så sint på han! Jeg kommer aldri til å tilgi han for dette, han hadde så mange venner, foreldre som var glad i han osv.

Men det er noe psykisk.. det er jeg sikker på..

Som Lea sier, vi må fortsette våres liv, lære mens vi lever..

12

[Gjest Lea]

Er enig i at selvmord er egoistisk. Det er en "enkel" utvei for å slippe å se livet i øynene, men det er kanskje ikke så lett når man ikke ser lyspunktene i hverdagen.

Hadde en kamerat som hengte seg hjemme. Moren kom hjem og fant ham. Tenk på hva moren tenkte og følte... "Hadde jeg bare kommet hjem før", "Hadde jeg bare snakket med ham!". Det er de som sitter igjen som får straffen og skylden når noen velger denne utveien.

Desverre har vi ingen makt over andres handlinger og følelser.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar.

Som dere sier så er det så mange spørsmål som dukker opp i etterkant.

Det er også mange som sier at selvmord er egoistisk. Kanskje er det det.

Jeg har tenkt litt på det, men er ikke helt enig.

Kanskje er det vi som er etterlatte som er litt egoistiske når vi forventer at personen det gjelder skal fortsette å leve et liv uten glede og uten mening?

Har man levd flere år og følt at man var "død" innvendig er det kanskje ikke så mye igjen å gjøre. Da er du kanskje forbi det punktet hvor du kan tenke positivt på livet eller få hjelp fra dine nærmeste.

Det må da også kreves et veldig "mot" for å sette seg ned og skyte seg selv i hodet...

Det er helt uforståelig at noen vil gjøre det, men jeg tenker slik at hvis man tar en slik beslutning så må virkelig livet ha fortonet seg som et helvete.

[Gjest Lea]

Det er noe alvorlig galt i hodet på en person som tar sitt eget liv. Det kan jo ligge mye bak (seksuelt misbruk, ulykkelig kjælighet, homoseksualitet m.m).

Det er likevel litt egoistisk synes jeg. Tenk på foreldrene som ikke har noen sønn lenger, venner og kjente som satte pris på denne personen og som nå sitter og føler seg litt skyldige.

I stedet for å sette pistolen til hodet burde han jo ha gått til en lege eller flyttet for å finne lykken. Jeg vet jo ikke noe som denne personen, men mine erfaringer er at dette er resultat av en plutselig depressjon der dama har gått fra ham e.l. Da er det egoistisk.

Men du sier jo at dette er noe som har vart lenge. Da er det kanskje litt mindre egoistisk. Hvis denne personen har prøvd, men ikke kommet noen vei... jeg vet ikke!

Livet er en gåte (og døden også i dette tilfellet!)

[Lille]

Selvmord kan oppleves som egoistisk av oss som blir igjen, det er vondt å tenke på "alt man kunne ha gjort" for å forhindre det. Det er vondt å tenke på hvor vanskelig livet var for den som er borte. I tillegg er det uforståelig for de fleste av oss hvordan noen kan ta sitt eget liv. Vi sitter tilbake, ikke bare med sorg, men med mange spørsmål i tillegg.

Egoistisk? Hvordan kan vi si det, når livet blir så vanskelig for et menneske at døden blir en lettelse? Vi har ikke vært i den andres sko, vi kan ikke dømme ut fra vår egen situasjon.

Min erfaring er at å takle en slik sorg innebærer at man må forsone seg med tanken på det som har skjedd, og at man sannsynligvis aldri vil få svar på spørsmålene man sitter igjen med. Og så gå videre med sitt eget liv, og huske alle de gode minnene man har om personen, bruke erfaringen til å ta vare på hverandre mens man kan. Fortelle familie og venner at man er glad i dem og setter pris på dem.

Til deg, anonym, som nettopp har mistet en venn:

Jeg føler så inderlig med deg. Ta godt vare på deg selv og dine nærmeste.

Klem fra meg.

_________________

-Lille- 1212[ Dette Innlegg er endret av: Lille den 2002-03-26 15:19 ]

[Krølltopp]

Til deg, anonym:

Jeg føler med deg. Vær snill mot deg selv, tillatt tankeprosessene fri flyt. Ha tålmodighet. Tilgi, etter tid. Vit at man ikke kan forstå....

Jeg prøvde selv å ta mitt eget liv. Det var ikke for å ta den letteste, billigste utveien. Det var fordi smerten inni meg var uutholdelig vond å bære. Det var selvforsvar. Det var eneste utvei.

Hjertet mitt krymper seg, og jeg gråter, når jeg leser den bastante kritikken mot selvmord: "egoistisk". Men jeg forstår den med hele mitt hjertet.

For min kjæreste mistet sin pappa på den måten. Min søster og jeg mistet vår venninne på den måten. Min far mistet sin fetter på den måten.

Det er lett å se på selvmord som et svik.

En brist i kjærligheten.

Alt jeg kan si er at når det er kaos og smerte inni en selv, da enser man ikke det utenfor. Det kan misforståes som egoisme fra utsiden. Men det er smerte. Dyp og intens.

Prøv å tilgi.

Fyll livet med kjærlighet og vær varsomme med medmennesker.

12

[Gjest Anonymous]

Hvordan i all verden kan dere si at selvmord er egoistisk???? Jeg blir provosert til tusen. Mistet selv lillebroren min, da han avsluttet sitt liv, 22 år gammel. Ingen kan komme å påstå at han gjorde det av egoisme!

Han, og sannsynligvis mange andre, gjorde det bl.a. fordi han levde i et samfunn der alle skal være vinnere. Han opplevde at han ikke fikk noe annat liv, en et ensom, kald eksistens blant alle oss andre "vellykkede"

Han gråt mange tårer fordi han ikke klarte å passe inn, og ikke minst fordi han TRODDE helt ærlig at han gjorde livet vårt vanskelig bare ved å være til.

Dere som skriver at dette er feigt.....hvor mye mot skal til for å gjennomføre dette.

Synes dere virker jæ... kjappe til å mene at det ikke er noe en kan gjøre, mens i de fleste tilfeller ER det faktisk en hel del folk rundt kunne gjort.

JEG GRÅTER AV FOLK SOM DERE !

[Gjest Anonymous]

Dette var utrolig trist å høre. Det er mange som har vært der, og gjennomført det.

Jeg har selv vært der. Virkelig vært der. Det er vanskelig å tenke nå at jeg kunne vært borte hadde det ikke vært for en liten halvtime. Men slik var det, slik var realiteten.

Jeg vet det ikke er egoistisk å ta livet sitt. For de som sitter igjen kan det føles sånn. Har selv kjent 3 stykker som har tatt sitt eget liv de to siste årene. Jeg vet hva de gikk igjennom. Jeg vet det ikke var egoisme. Det er noe som heter at man ikke ønsker å dø, man ønsker bare ikke livet lenger. Det er det dette dreier seg om.

Når alt er svart og man ikke ser noe lys noe sted, da er det ensomt å være menneske, da. Virkelig ensomt. Jeg husker selv jeg tenkte at om jeg dør i dag vil jeg bare hjelpe andre til å slippe å ha noe med meg å gjøre. "Folk vil kanskje tenke at det er trist jeg er borte en dag eller to, men etter en uke vil alle skjønne hvor riktig dette var av meg", tenkte jeg. Og jeg mente det.

Dette er et tema bare de som har vært der kan svare på. Jeg svarer for meg selv. For mine gale tanker, og mine ønsker om å en gang å dø. Det er ikke lett for andre å skjønne dette. For de som ikke har vært der selv.

Håper bare savnet ikke ødelegger deg. Det er vanskelig å miste noen, enten det er selvmord eller annen død. Vi er alle omgitt av døden. Og vi er alle omgitt av liv. La oss ta vare på alt livet rundt oss, og hjelpe de som ikke har troen lenger.

Til alle:

Og om du virkelig var glad i en person, uansett hvem du er. Så tenk på at det var det personen virkelig ønsket. Vil du ikke det beste for de du elsker? (Virker galt av meg å si det, men det er slik JEG tenker.)

[Gjest Anonymous]

Hadde det vært "enkelt" å avslutte livet sitt så hadde jeg vært død for lenge siden.

Ingen, ingen andre enn den som er død vet hvor vondt vedkommende har hatt det. Jeg har vært nær - jeg stilte meg spørsmålet mange ganger jeg....."hvorfor skal jeg leve bare for at andre ikke skal få det vondt"....

Ja, hvorfor?

Tilværelsen har vært så svart...så svart. Nå er den grå.....men egentlig har jeg ikke noe håp om at livet mitt vil bli godt!

Men - det er veldig sjelden jeg har tanker om selvmord nå.... mitt mål er å "lære å leve med meg selv".

Så kom ikke å si at selvmord er enkelt - vær så snill!

[Kris]

Jeg var selv av de som gikk rundt og sa at selvmord er en billig og egoistisk.

Etter hvert har jeg forstått, uten selvå ha følt det på kroppen, at man må forsøke å sette seg inn i tankene og følelsene til den som tar livet sitt.

Den som tar livet av seg, gjør det ikke av egoisme. Tvert i mot så tror jeg ofte de føler at de gjør det stikk motsatte.

Dessuten så føles nok tanken på å leve videre som uutholdelig.

Det siste vi skal gjøre er å bebreide dem.

På samme måte som de neppe ønsker at de rundt dem skal bebreide seg selv for at de ikke klarte å hjelpe.

Det er også et tankekors at i dagens samfunn med karrierejag og betydningen av å lykkes har ført til at fler og fler unge mennesker tar livet sitt.

Det er i alle fall lov å rette ryggen et øyeblikk og prøve å forstå og kanskje prøve å finne ut hva som er galt.

Døm i hvertfall ikke!

mvh

12

[Gjest Lea]

Jeg mener ikke at selvmord er enkelt, tvert imot. Det må være forferdelig å gå med disse tankene.

Men jeg synes at enelte tilfeller er egoistiske.

Et eksempel på dette er gutten som sier til kjæresten sin: "Hvis du gjør det slutt, så tar jeg livet av meg!" Det har faktisk skjedd 2 ganger i min omgangskrets. Dette synes jeg er svært egoistisk.

Noe helt annet er det med depressjoner som varer og varer. Noen ser kanskje ikke noen annen utvei.

Men det er ikke så lett å hjelpe når man ikke vet.

Det finnes nok flere sider av denne saken.

Selv hadde jeg perioder i tenårene da alt virket håpløst og jeg hadde mest lyst til å dø. Men dette var småting som jeg hadde ristet på hodet av nå. regner med at de fleste hadde en eller annen periode da man følte seg håpløs og mislykket. Det var kviser og kropp, ulykkelige forelskelser og dårlig dialog med foreldre. Til sammen ble dette bare kaos og jeg tenkte mange ganger på å bare dø. Jeg tenkte også at DA skulle de angre (foreldre, mobbere, lærere osv.). en forferdelig egoistisk tanke.