Hva skal jeg tro!?

[Gjest ArwenL]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne.Trenger noen meninger angående dette:Jeg har vært i et forhold i en stund nå.Han jeg er sammen med har ikke hatt det lett opp igjennom årene.Han har en far som er veldig dominerende.Dvs.det lyser respekt av ham,men på feil måte!Han har aldri kranglet med sine foreldre,og har levd med en følelse av skyld og mindreverdighet hele livet.Dette har til tider gått kraftig utover meg.Jeg har ikke kunnet sagt ifra om ting osv.,for da trekker han seg bare inn i seg selv,og får iflg.han selv en enorm skyldfølelse.Han har 4 ganger sagt at han skal gå fra meg,men ik gjort d.Jeg har også oppdaget at han har løyet for meg,1.gang for et halvt år siden.Siste gang for et par uker siden.Han hadde skaffet seg et hemmelig tlf.nr,hvor han sendte mld til ei jente han hadde truffet.Grunnen til at han hadde skaffet seg d,var at han var redd for reaksjonen min,og ikke tenkte på konsekvensene ved å lyve!Sier at d ikke er noe følelser inne i bildet,men jeg vet ikke hva jeg kan tro eller ikke tro på lenger.Han har innrømmet at han trenger hjelp,og vil ha meg med når han skal i terapi.Han har også fortalt at faren har hatt kontroll over mye av livet hans,noe han ikke har villet innrømmet tidligere,av lojalitet overfor faren sannsynligvis.Usikkerhetsfølelsen tar alikevel overhånd,jeg vet ikke om jeg har troen på at ting vil bli annerledes noen gang.Jeg har alltid stillt opp for han,han stoler 100 % på meg,fordi jeg aldri har gjort noe som har fått han til å tvile.Hva mer kan jeg gjøre?Jeg bruker all energien min på dette,greier ikke konsentrere meg om jobb og skole lenger.Har flyttet ut for en tid,har gitt han beskjed om at jeg ikke orker å ha et så ustabilt liv lenger.Jeg føler vel at han tar ting ut på meg,istedetfor å ta et oppgjør med faren.Respekten han burde hatt for meg,gir han faren.Han får altså dobbelt opp!Har tenkt på at han føler at han tar igjen overfor faren,ved å skjule ting for meg istedet,føler vel da at han har noe for seg selv.For det er vel ikke normalt å ha et hemmelig tlf-nr.som samboeren ikke vet om?`Jeg har alltid gjort det klart at jeg forlanger at han er ærlig mot meg,og at man ikke respekterer andre mennesker ved løgner og bedrageri.Han har vært vant med å lyve for foreldrene,fra han var liten,for å unngå at faren skulle legge seg opp i alt.Da har det vel kanskje blitt ok å lyve,og da trenger man jo ikke tenke over konsekvensene av ting man gjør.Man tar jo bare en "hvit" løgn dersom man får problemer med å forklare.Føler at jeg er i en veldig vanskelig situasjon.Jeg er utrolig glad i han,og vil gjerne hjelpe ham til å få ryddet opp i alle følelsene som han bare har fortrengt.Men jeg må jo også tenke på meg selv,vet ikke om jeg vil hjelpe ham som venn eller kjæreste!Han nekter ikke for at han har gjort noe dumt,tvert imot.Jeg er jo ikke sint for det som har skjedd,men forlanger at han gjør noe med det.Hadde han enda tenkt fremover,og sagt til seg selv at dette skal ALDRI skje mer,istedetfor å ha konstant skyldfølelse og synes synd på seg selv?Prøver så godt jeg kan å forstå hva som skjer,men jeg føler at jo mer jeg tenker på det,jo verre blir det.Noen som har gode råd?

[Gjest Mayamor]

Spørsmålet er vel om du kan leve slik?

Jeg var i et lignende forhold, men fant til slutt ut at dette gadd jeg ikke, og sa takk for meg...

"Det er bedre å være alene enn å være alene i et forhold"...

Kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre.

Lytt til hjertet ditt.

Jeg har nå truffet mannen med stor M og TENK:

Han hadde jeg ikke møtt dersom jeg var i det håpløse forholdet...

Lykke til

[Murvel]

Du har virkelig fått noe å stri med, ja :o

Vanskelig å komme med gode råd her, men først og fremst bør du vel finne ut hva DU vil. Når du har det klart kan du evt. hjelpe ham.

Men, det er vanskelig å hjelpe noen hvis man ikke forstår deres problem. Og i dette tilfellet kan det nok være det......

[Gjest Anonymous]

Tro hva du trenger å tro du. Noe du antagelig gjør allerede.

Men du har desverre gjort en feil ved å "hjelpe" han så mye.

For det var egentlig ikke det han allikevel hadde behov for.

Mange kvinner går i denne fellen. Inntar nesten "Mor Theresa-rollen" i forhold til kjæresten sin. Herregud, at dere gidder.

Utakknemlighet er verdens lønn nemlig!

Det er noe av det verste man kan gjøre tror jeg. Mannens følelser blekner sakte men sikkert.

Til slutt vil Menn sikkert føle at de er totalt unyttige i forholdet, og det er en alarmerende følelse for menn flest, da dette kan være innledningen på et brudd.

Og de går videre til neste kvinne, som får dem til å føle seg som en mann igjen::::::::::::::::::DET har mannen behov for!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Å føle seg NYTTIG.

Helt naturlig.

Har ikke VI behov for å føle oss som kvinner? Takk for meg.

[Gjest salma]

Spørsmålet er vel egentlig om du vil dele resten av livet med en mann som enda har pubertetsproblemer og som du må leke mamma for. Hvem skal støtte deg den dagen du trenger det? Hvem skal tenke på DEG? Han vil nok bare fortsette å synes synd på seg selv. Dropp ham!