Incest

[cardiff]

Jeg som mann har startet bekjentskap med ei jente.Sakte men sikkert kommer det frem at denne jenta er blitt misbrukt som liten.Og det virklig sliter på henne nå,mange år etter.Det bringer frem tristhet det at noen har vært så egoist og gris at man har bedrevet tukling av en uskyldig kropp og selvstendig individ.

Desværre så opplever hun selv sine nære som ufine, som nærmest vill dysse ned det som har hendt.Tenk DEN smerten å ha der noen misbruker, og når hun søker å få frem sannheten opp og frem,fnyser hennes nære av det, og vill at hun skal "glemme".Det er ikke rart at det bringer frem flom av tårer...

Jeg liker jenta, kjekk jente.Jeg vet at jeg må gå varsomt og sakte frem overfor henne.Jeg vill gjerne gi henne trygghet, og være ledetråden i hennes liv.

Men jeg må ærlig innrømme at jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal forholde meg til enkelte sitvasjoner, ja jeg sitter med "blanke ark".

Kanskje noen kunne komme med gode råd og vink?.

Som kanskje bidro til at vi evnet å skape felles plattform, kunne få et godt liv sammen etter beste evne, med det såret i ens sinn som aldri vill forsvinne.

[Gjest Emera]

Slik du skriver synes jeg det ser ut som om du har et veldig godt utgangspunkt for et forhold til en overgrepsutsatt. Du er forsiktig, og du ønsker å finne ut hvordan du best forholder deg til dette. Kjempebra.

At den utsattes nærmeste avviser og ønsker å glemme er veldig vanlig, dessverre. Mange incestutsatte kjemper kampen sin helt alene, familien har slått hånden av dem. Trist, men det er vanskelig å ta inn over seg noe slikt. Og i den nærmeste familie kan en slik hemmelighet skape krig når den kommer fram.

Senter Mot incest Nord-Trøndelag har gitt ut et hefte som heter "Kjære partner. Veiledningshefte for incestutsatte kvinners samlivspartnere."

Du kan sikkert få bestilt heftet ved å ta konakt med ditt nærmeste senter.

[Navnløs]

Kjempeflott at du vil hjelpe og være en støtte. Det er nok det aller viktigste. Trygghet, og at hun vet du vil respektere hennes grenser.

Får hun profesjonell hjelp til å bearbeide dette? Overgrep og incest vil i de aller fleste tilfeller medføre at den pågrepne føler skam, angst og redsel. Man har mistet noe av seg selv. Grenser er overtredet. Ikke uvanlig er det med vonde drømmer, flashbacks, sterk angst, minner som kan dukke opp plutselig etc.

Som partner (eller venn) er det viktig at man ikke presser den andre til å snakke, men viser at man er der for å lytte om det er noe. Og at ingenting er flaut å spørre om, snakke om eller diskutere.

Her har du noen artikler og annet om emnet:.

http://www.helsenytt.no/artikler/incest.htm

http://no.wikipedia.org/wiki/Incest

http://odin.dep.no/bld/norsk/tema/voldogov...458/dok-bn.html

http://www.faenheller.no/artikkel.php?unik...1&type=artikkel

Hjelpetelefon: http://www.incest80057000.no/

Lykke til!

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns det høre ut som du har den rette innstillingen. Det er viktig å være veldig tålmodig, og la en del ting gå i hennes tempo. Samtidig som du signaliserer at du er der for henne om hun vil prate. Vise at du tror på henne, og hun skal få lov til å snakke om det. Hun har gjerne selv noen tanker om hvordan hun ønsker at du skal forholde deg til dette?

[Gjest Labellamia]

Det viktigste du kan gjøre er å forstå det som har hendt, noe som du jo gjør. trIng må gå i hennes tempo, og du må alltid tenke at det ikke har noe med deg å gjøre når det kommer perioder hvor hun ikke vil ha sex. Du må aldri si til henne at du ønsker å være hennes ledetråd, dette vil slå negativt ut. Hun vil trekke relasjoner til misbruket av det ordet. Ikke mas på henne men ha et naturlig forhold til henne, og la henne ta opp ting hun vil snakke om når hun er klar for det. Du virker forståelsefull, fortsett slik og ikke legg press. Lykke til

[Gjest =tentacle=]

Jeg vil gjerne gi henne trygghet, og være ledetråden i hennes liv.

Som kanskje bidro til at vi evnet å skape felles plattform, kunne få et godt liv sammen etter beste evne, med det såret i ens sinn som aldri vill forsvinne.

←

Punkt 1. Det er nydelig at du har så stor omsorg for henne.

Punkt 2. Det ligger en fallgruve i å ha så stor omsorg for henne.

Jeg leser sterke beskytter- og omsorgsinstinkter hos deg. Det er flott, men det kan også bli for mye av det gode. Å møte noen som har blitt offer for ondskap er sterkt og overveldende, og man vil jo gjerne hjelpe, støtte, og gjøre det godt igjen. For deres skyld, men det gir også en selv en god følelse å gjøre noe meningsfylt og godt. Faren med å elske en vingestekket fugl, er at hvis fuglen med god pleie kommer seg ovenpå, vil den fly igjen. Og da kan det være vanskelig å finne en ny balanse mellom partene. Den som har tatt imot kan føle takknemlighetsgjeld, at den andres forventninger ikke endres i takt med at man blir sterkere, og omsorg som det ikke lenger er behov for kan oppleves som en tvangstrøye og som noe som holder den igjen fra full frihet og selvstendighet, mens den som har gitt kan føle at det ikke er behov for den lenger, og det er en vond følelse. Man kan bli avhengig av å få hjelpe, og av at den andre har behov for en. Hvis rollene sterk og svak får for stor plass mellom dere, kan det ødelegge for forholdet på sikt, og for hennes utvikling mot å bli så helet og selvstendig som hun har potensiale for.

Regn med at hun på sikt ikke vil ha noen ledetråd, men at hun kan bli så sterk at hun får reist seg helt opp igjen på sine egne bein. La henne lene seg mot deg når hun trenger det, men ikke løft bena hennes fra underlaget og byss på henne for alltid, hvis du skjønner hva jeg mener Oppmuntre til å ta imot profesjonell hjelp, og søk råd for pårørende. Incest vil ofte gripe inn i et parforhold, men hjelpen må ikke bli bærebjelken i forholdet. Elsk henne for den hun er, og løft fram hennes styrker, gode sider og interesser, det som skal være ressurser for henne nå og i framtiden, mer enn det som er skadet. Prøv å gi hjelp til selvhjelp. For lenge siden ble hun påført hjelpeløshet og skam, og nå trenger hun å bli trygg og sterk. Kanskje ved hjelp av mange på veien, men til slutt i seg selv.

[Gjest Lykke til videre :)]

Vet ikke om dette kan hjelpe deg, men kjæresten min er i samme situasjon som deg - jeg ble voldtatt 10 år gammel, og sliter en del enda.

Det har blitt mange mareritt om nettene og mange triste kvelder, men etter hvert har vi funnet ut at det som hjelper best er at han bare holder rundt meg og passer på meg inntil tristheten gir seg. Han er utrolig tolmodig og snill med meg, og det vil jeg alltid være taknemmelig for. Det har så klart vært vanskelig, men han insisterer hardnakket på at det absolutt er verdt det - så vær så snill, ikke skygg banen pga dette!

Få henne til å oppsøke psykologhjelp for å få hjelp til å bearbeide det hun har vært gjennom, eller i det minste en psykiatrisk sykepleier. Se http://www.raringen.no/article/00172.shtml her for info om hvordan du får hjelp til henne

Og du? Ta det rolig når det gjelder sex - og ikke gi opp. Det var vanskelig i starten for meg også, men nå tror jeg vi har et bedre sexliv enn de fleste.