Stemødre/stefedre - jeg trenger tips!

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg er sammen med verdens beste mann, og forholdet er topp på alle måter. Han har barn fra et tidligere ekteskap, og pga avstander har det ikke vært veldig aktuelt at jeg har skullet møte dem før. Men nå har dette blitt et tema.

Jeg har selvfølgelig visst om ungene fra dag 1. Jeg har egentlig aldri sett dem som noe "problem". Jeg jobber med unger, omgås dem daglig, og har masse venninner med barn, og får utelukkende positive tilbakemeldinger fra dem om hvordan jeg er med ungene, at ungene er så glade i meg osv (og jeg i dem, selvfølgelig).

MEN: nå er jeg plutselig livredd for å møte ungene hans. Og jeg klarer ikke engang å forklare hvorfor... Delvis kanskje at jeg er redd for at jeg ikke skal like dem, eller de ikke skal like meg... Delvis at forholdet jo blir "annerledes" med barn til stede. Jeg mener ikke "dårligere", men "annerledes". Jeg har aldri vært stemor før, og vet ikke hvordan man gjør dette...

Jeg er IKKE villig til å la dette bli et problem for oss. Jeg vil ha ham, og jeg VET at jeg kommer til å bli glad i ungene hans også (jeg tar deres side allerede i diskusjoner osv, i saker som f.eks. har med samvær, ham og eks'en hans å gjøre). Men jeg klarer ikke ta meg selv i nakken og bare "hoppe i det" og møte dem. Jeg skulle ønske vi bare kunne hoppe over denne "bli kjent fasen", og være i den fasen hvor alle er vant til hverandre og kjenner hverandre - hvis det er mulig å skjønne hva jeg mener...

Jeg har ALDRI hatt problemer med å få kontakt med unger, eller bli kjent med dem. Jeg trives med unger, og liker å ha dem i livet mitt. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg reagerer som jeg gjør nå...

Min kjære er heldigvis forståelsesfull, han skjønner at det ikke er barebare å skulle få 3 unger i livet sitt. Samtidig er han jo trist, fordi de er det viktigste i livet hans, og han vil dele det med meg - noe jeg godt forstår. Jeg vil jo også det - jeg tør bare ikke...

Vi fyller hhv. 30 og 34 i år, så jeg burde da være rimelig "voksen". Må legge til at jeg ikke har egne barn.

Ungene hans er 7, 3 og 2 år...

Har noen vært i lignende situasjoner? Hva gjorde dere, i så fall? Er jeg "slem" som føler som jeg gjør?? Jeg ser selv at det er irrasjonelt, men har problemer med å gjøre noe med det. Jeg snakker ALDRI stygt om ungene hans, og vil gjerne høre om dem - men jeg tør altså ikke møte dem...

Håper noen kan svare meg og sortere tankene mine litt

[Gjest Dinas bok]

Hei du! Jeg syns du virker reflektert og slett ikke ond! Du har god erfaring med barn og får vanligvis god kontakt med barn - så bra, da har du sikkert egenskaper som kan lette de vanskelige møtene og lettere bryte isen!

Klart du er redd! Syns det ville vært betenkelig hvis du ikke var. Denne mannen betyr mye (alt) for deg, og dermed blir barna hans en avgjørende faktor for deres videre forhold. Det er mao viktig at dere får god tone og at dere liker hverandre, bare det er nok til å gi hvem som helst prestasjonsangst! Du vil jo så gjerne at det skal bli bra..

en annen faktor er at det muligens sitter en såret eks (barnas mor) et sted med sine følelser mht dette. Hvordan er forholdet mellom mor og far?

har du mulighet for å treffe mor for å ufarliggjøre dette ovenfor henne og barna? (i noen tilfeller god ide, i andre tilfeller er dette helt håpløst).

Det er også mulig at barna er skeptiske til deg. Ny dame i pappas liv, en konkurrent til dem og til mamma. Mange barn drømmer om at mamma og pappa skal finne sammen igjen..

Når møtet skal finne sted, er det sikkert lurt å treffes annet sted enn hjemme (mindre truende for barna). Sikkert også lurt å tone ned forholdet mellom deg og pappan, ikke leie, susse, etc , og også tone ned deg. De får hele pappa selv om du er til stede! Dere skal ikke lyve for barna, men å innta en litt nøytral "familie-venn" rolle i starten kan nok være smart for å få mindre forstyrrelser i bli-kjent-fasen.

Føl deg fram, ta det rolig og hold deg i bakgrunnen

(men mye av dette vet du sikkert allerede. Lykke til! :D )