Stedatteren min på 8...

[la Flaca]

På torsdag fikk vi en telefon fra mora, Emilie har besvimt igjen. På santa lucia-oppvisning på skolen. Hun datt ned ei trapp og slo hodet sitt, og nå ligger hun på sykehuset. Det var igrunnen ikke no merkelig med det, for hun har alltid hatt lett for å besvime når hun er stressa. Og det at hun ofte kaster opp da skyldes vel at hun har hatt hjernerystelse et par ganger.

Men senere på dagen får vi høre at det er tatt en ct og at de har funnet noe. En svulst inne i hjernen bakom øret. Den ligger vanskelig til visstnok.

Har lest litt på internett, og tror jeg skal slutte med det. Vil heller være litt naiv, som pappan. Jeg tror ikke han helt forstår alvoret i situasjonen, eller kanskje han ikke takler å ta det innover seg. Han må være utrolig sterk. Jeg tør så vidt tenke tanken, at dette ikke går bra. Hva søren skal jeg gjøre for han da? Hvordan skal jeg sørge for at han overlever?

Og hva skjer med familien min? Han har to små barn som også trenger pappan sin. Har dårlig samvittighet for det, men jeg er så REDD for at alt skal rakne helt. Om dette så blir en historie som strekker seg over mange år med venting og operasjoner og cellegiftbehandlinger....

Og bare det å våkne opp hver eneste dag og huske på hvordan tilværelsen er nå...aldri som før uansett. Og det har bare gått 3 dager...

[Gjest Bellatrix]

Jeg skjønner at du har det vanskelig, men jeg tror de fleste svulster kan opereres bort. De er vel ikke sikre på om den er ondartet eller godartet heller?

[Gjest Nattblomst]

Ånei.... Dette var ikke noe særlig. Stakkars jente! Håper det er noe godartet, når det nå først var en svulst...

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du tenker som du gjør, det er vel naturlig? Tror iallefall at jeg også ville tenkt sånn.

[Gjest Lovely]

Dette var en grusom nyhet å få, jeg føler skikkelig med dere

Jeg skjønner dine bekymringer, dette KAN gå bra, men det kan også bli en lang kamp slik du frykter. Uansett så blir et en vond usikkerhet fremover til dere får endel svar. Jeg kan også si at dere nok vil venne dere til tanken etterhvert, det blir vondt uansett, men for de fleste blir det en del av hverdagen.

Slik jeg tenker så vil nok du og deres barn komme i andre rekke, men her gjelder det å få frem at det handler om ditt stebarn og småbarnas storesøster - det er viktig at dere får være med på den prosessen som kommer nå. Dette fordi dere ikke skal føle dere utenfor, det er letter å FORSTÅ når man er 100% med selv..

Hvis dette viser seg å være veldig alvorlig, så nøl ikke med å ta kontakt med/hjelp ifra terapeuter som skal være tilgjengelige i slike situasjoner - krev dette hvis dere ikke får tilbud - slike vonde situasjoner blir fort vanskelig å takle for alle parter.

Jeg ønsker dere lykke til, håper og krysser fingrene for at dette går bra

[ToveM]

så trist for dere alle, men det kan jo gå veldig bra, en klassekammerat av min ene sønn ble operert for hjernesvulst for noen år siden, han er idag helt frisk. Håper dere takler dette

[Gjest Madam Felle]

Hadde du tenkt på samme måte, om det var ditt eget barn det var snakk om? Eller hadde du prøvd å fokusere på barnet som var sykt?

Uansett er det forferdelig tragisk, og mest av alt for den lille jenten som må gå igjennom dette. Tøft nok for de rundt henne, men mest av alt blir det tøft for henne. Og fokuset deres bør ligge hos henne.

[la Flaca]

Takker for svar.

Ja, det er ventingen som er det verste. Og følelsen av at noen sitter og kaster terning et sted; det kan gå greit og det kan gå ille. Bare tilfeldigheter avgjør utfallet. Gudskjelov at man ikke vet hva som kommer rundt neste sving!

Men nå gjelder det bare å være positiv overfor dem som trenger det mest da. Og det er ikke så lett. Men jeg føler at jeg og mannen har vokst på dette allerede, og det er godt. Han er kanskje ikke så flink til å åpne seg, men han stenger meg ikke ute som jeg kanskje ville gjort om det var datteren min. Tvert imot gir han meg lov til å ta vare på han.

Hun kommer hit for utredning jentungen, så da får vi vite hva de vil gjøre videre. (de bor på et lite sted langt unna oss) Men så mye har jeg forstått, at det vesentlige ikke er ondartet/godartet, men hvor svulsten ligger. Denne hindrer blant annet på en eller annen måte oksygenopptaket, og det er jo ikke noe man kan leve med. Den ligger også vanskelig til, så JA jeg er bekymra. Huff.

[la Flaca]

Hadde du tenkt på samme måte, om det var ditt eget barn det var snakk om? Eller hadde du prøvd å fokusere på barnet som var sykt?

Uansett er det forferdelig tragisk, og mest av alt for den lille jenten som må gå igjennom dette. Tøft nok for de rundt henne, men mest av alt blir det tøft for henne. Og fokuset deres bør ligge hos henne.

←

Ja, jeg hadde vært veldig redd for at jeg og mannen ikke skulle greie å holde sammen om det dreide seg om våre felles barn, selvfølgelig! Og om det verste skulle skje, hadde jeg greid å være mamma for de gjenlevende barna mine? Ikke vet jeg, jeg vet ikke hvprdan en overlever sånt.

Den lille jenta er bare 8 år og vil ikke bli innlemmet i hva som foregår i større grad enn at hun er syk og kanskje må opereres (vi håper jo på operasjon). Hun føler seg frisk og rask og gleder seg til å komme til sykehuset her hvor pappa og familien hans bor. Og hun håper hun får Bratz til jul.

På dette tidspunktet er det ikke jentungen som trenger omsorg, men foreldrene hennes. Og da særlig mamman som har tiltet fullstendig!

[Gjest Gjesta]

Dette trenger så absolutt ikke å gå galt Jeg har selv hatt svulst på hjernen som ble operert ut i slutten av januar i år, og er i dag frisk som en fisk uten ettervirkninger.

Jeg hadde en svulst som satt i bakhodet, heldigvis langt ut mot hjernebarken men som desverre også lå å trykket mot både hovedpulsåra og synsnærvene. Så operasjonen var risikofylt, men alt gikk helt fint. Det er utrolig hva de får til med legevitenskapen slik den er i dag.

Og operasjon er heller ikke eneste mulighet om den ligger vanskelig til. Svulsten kan også strålebehandles (hvertfall i de fleste tilfeller) slik at den dør, skrumper inn og ikke er til noen plage for jenta lengre.

Ikke er det slik at alle svulster er ondarta heller så kanskje hun kun trenger operasjon eller strålebehandling for å bli bra igjen.

Men at dere er redde alle mann har jeg full forståelse for, og jeg kjenner igjen følelsen forferdelig godt. Men for deres egen del, og jentas, synes jeg dere skal forsøke så godt dere kan å tenke positivt og ikke det værste. Det er utrolig vanskelig i slike situasjoner og tunge tanker vil alltid komme, men det går faktisk ann og vil gjøre denne krisa enklere å komme seg gjennom.

Men at dere har en tøff tid foran dere er det ingen tvil om, og dette kommer til å ta mye krefter både psykisk og fysisk av dere alle. Men husk at veldig veldig mange som opplever å få svulst på hjernen i dag overlever, så hvorfor skulle ikke stedatteren din være en av dem??

Og jeg vet med meg selv at uansett om det var et rent helvete å komme seg gjennom så er jeg mye mye sterkere i dag enn jeg ville vært som 25 åring uten denne opplevelsen. Og det ville jeg faktisk ikke vært foruten, selv hvor rart det måtte høres ut.

Ønsker dere masse masse lykke til og håper du spør om det er noe du lurer på, enten her eller om du vil sende meg en PM. Kanskje kan jeg hjelpe, kanskje ikke, men jeg skal hvertfall svare villig vekk på det jeg kan og som kanskje kan gjøre denne opplevelsen bittelitt enklere for deg/dere

[la Flaca]

Ønsker dere masse masse lykke til og håper du spør om det er noe du lurer på, enten her eller om du vil sende meg en PM. Kanskje kan jeg hjelpe, kanskje ikke, men jeg skal hvertfall svare villig vekk på det jeg kan og som kanskje kan gjøre denne opplevelsen bittelitt enklere for deg/dere 

←

Nå sank skuldrene mine mange hakk. Det hjalp så utrolig mye å lese det du har skrevet Alwa. Tusen takk skal du ha for at du tok deg tid. Det blir noe annet å høre fra noen som har opplevd dette, at det kan gå veldig bra. Godt å høre at det går bra med deg selv om det er noe vanvittig tungt du har vært gjennom!

Og du har fullstendig rett - positiv fokus er det vi bør prøve å holde taket i uansett. Og heldigvis er mannen min veldig flink til det. Jeg også utad, men tankene mine er det verre med til tider.

Dagene frem mot MR-undersøkelsen blir nok verst. Krysser fingrene for så positiv tilbakemelding som mulig derfra. Føles litt som det er dommedag vi venter på, men vi skal nok greie oss gjennom den også.

[Gjest Gjesta]

Nå sank skuldrene mine mange hakk. Det hjalp så utrolig mye å lese det du har skrevet Alwa. Tusen takk skal du ha for at du tok deg tid. Det blir noe annet å høre fra noen som har opplevd dette, at det kan gå veldig bra. Godt å høre at det går bra med deg selv om det er noe vanvittig tungt du har vært gjennom!

Og du har fullstendig rett - positiv fokus er det vi bør prøve å holde taket i uansett. Og heldigvis er mannen min veldig flink til det. Jeg også utad, men tankene mine er det verre med til tider.

Dagene frem mot MR-undersøkelsen blir nok verst. Krysser fingrene for så positiv tilbakemelding som mulig derfra. Føles litt som det er dommedag vi venter på, men vi skal nok greie oss gjennom den også.

←

Da var målet mitt hvertfall oppnådd

Lykke til med MR, skal krysse alt jeg har for at resultatet blir så positivt som det kan få blitt. Og nok en gang, si fra hvis jeg kan hjelpe med noe.

[Gjest Gjesta]

Massevis av klemmer til deg, laFlaca-vennen, det trenger og fortjener du nå. Skal huske på lille Emilie og dere alle i kveldsbønnene mine

[Gjest graceland]

Håper det kommer til å gå bra for alle. Men det blir en tøff periode, forbered deg på det. Dette er noe av det verste man kan oppleve; at et barn blir sykt. Håper at svulsten er godartet og at det går an å fjerne den.

Varme tanker herifra.

[fil]

Vil bare si at det kan gå veldig bra:

En jente jeg kjenner ble operert for svulst i hjernen da hun var 8 år. Det ble noen månder på ulike sykehus, og noen år med medisiner.

Svulsten, som vistnok skyltes en innkapsling av en hjernehinnebetennelse, lå inntil språkdelen av hjernen. I verste fall kunne en operasjon ødelegge viktige deler her slik at hun ville få problemer med å kunne snakke.

Men heldigvis gikk helt fint, og hun har ingen mèn etter svulsten og operasjonen. Har ingen problem med snakketøyet. Men det var tøft for familien, foreldrene hadde det veldig tungt. 8 åringen syntes nok det både var litt spennende å være på sykehus og få masse oppmerkomhet.

Lykke til, håper det går bra med dere alle!

[la Flaca]

Massevis av klemmer til deg, laFlaca-vennen, det trenger og fortjener du nå. Skal huske på lille Emilie og dere alle i kveldsbønnene mine

←

[Gjest Mayamor]

Ville bare gi deg en nettklem og si at jeg tenker på dere alle sammen.

[Gjest Gitte]

Uff jeg føler med deg

Men ville bare skrive om ei jente jeg kjenner som for litt siden ble operert for svulst i hjernen. Den var på størrelse med en mandarin, ondartet, og lå også vanskelig til.. Det er 4 mnd siden hun ble operert og i dag går det utrolig bra :-D Vi trodde alle det verste, men håpet på det beste... Og det gikk bra. Hun er tilbake på skolen også. Legene i dag er utrolig flinke.. Håper det går bra med familien din

[Gjest Gjesta]

[Tule]

hei

ville bare svare og legge in en slik er litt trøtt så jeg for svare mer i morgen, men jeg og vet om en jente som ble opperert for en svulst og det gikk bra, jeg skjønner at det er vont for moren, hun klandrer sikkert seg sel for ikke og ha undersøkt noe tidligere da hun har besvimt, men det er det ingen grunn til hjernesvulst er ikke det første man tenker på og legene tenker ikke altid på det heller, bra di fant ut av det, med den jenta jeg vet om og var det heldigvis godartet, det er viktig selv om hvordan den ligger også er viktig, det er altid litt mer fare med en ondartet svulst, men heldigvis finnes det mange måter.

Jenta jeg snakket om hadde også besvimt en periode og var ustø før di fikk undersøkt henne og fant ut av det, etterpå ble hun bra igjen, jeg skjønner at dette er tøft og det ret før jul vil bare ønske lykke til

hilsen

[la Flaca]

Tusen takk for klemmer alle dere herlige jentene. Jeg vurderte litt frem og tilbake om jeg skulle legge ut noen tråd om dette, eller ha KG som "fristed" bare. Men jammen var det ikke en god idé likevel. For alle klemmene varmer masse, og for hver historie dere forteller om andre i samme situasjon som har klart seg fint, så blir jeg litt mer sikker på at dette skal gå bra. Og ikke minst kan jeg fortelle pappan at dette slettes ikke er så ukjent, og at mange har greid seg gjennom det før jenta vår.

Så jeg ville bare si takk. Vi venter enda på tilbakemelding på ct-bilder av svulsten, og en mer grundig undersøkelse på onsdag. *krysser fingrene*