Min manns særkullsbarn

[Gjest Anonymous]

Har en mann som har fått adopsjonspapirene i posten. X`en vil at han skal fra skrive seg ansvaret. Han har gått rettens vei og vunnet samværsrett, men etter første møte gikk alt greit, men i det andre møte slo ho seg vrang og ville ikke møte han. Han ble frustrert og trakk seg vekk og x en vill han skulle skrive under papirene. Jeg er så i tvil, men det hadde vore greit å slippe dei utgiftene når mora motarbeider barnet mot min mann...

Ho kaller han nye typen til mora for pappa og vet ikke at min mann er faren. Kunn en mann ho skulle møte....

"sukk" det er ikke greit... Noen som har vært borti noe av det samme? Jeg mener å være den parten som sitter ved siden av og kan ikke si eller gjøre noe?

Jeg er frustrert...

Beate12

[Silfen]

Kan ikke si annet enn at det er tragisk når sånt skjer og at det dessverre er altfor mange mennesker som bruker barna sine mot sine X`er.

Hele historien kommer selvfølgelig ikke frem her men jeg ville kjempet for livet for ikke å miste kontakt.

Nå blir det lettere og lettere for menn å nå frem i retten, men han må stå på og aldri gi opp. Du må være ved hans side og støtte han. Ikke uttal deg ovenfor moren, det kan gjøre vondt verre.

Om moren saboterer samvær kan det faktisk gå så langt at hun blir bøtelagt, men dere er nødt å være villig til å sloss for det, det kan være en lang lang kamp for å komme i mål.

Så det som må skje er at du sitter deg med med mannen din og diskuterer godt gjennom hele saken, snakk gjerne med advokat først og få vite om hvilke veier dere kan gå.

Finn ut hva som veier tyngst; barnet og få lov til å være en far for sitt eget kjøtt og blod, eller vil livet bli bedre ved å oppgi barnet sitt og slippe den utgiftene dere kanskje føler dere har til ingen nytte når det gjelder dette barnet.

Tenk på barnet; vil det være riktig å aldri la det kjenne sin far? Hvordan tror dere det vil føles når barnet om 20 år banker på døra og spør HVORFOR?

Det er ikke lett å gi råd i en slik situasjon og spesielt ikke på nettet utifra noen få linjer. Håper at mine få råd kan hjelpe dere litt lenger på vei. Ikke forvent at det skal bli lett om dere tar opp kampen, men det kan lønne seg til slutt.

Uansett, lykke til.12

[Gjest Anonymous]

lykke til uansett. min manns særkullsbarn har vi ikke slike problemer med, men jeg ser helt klart frustrasjonen din. moren til barnet her bestemmer alt og sier stadig sin klare mening om hvor lite barnet ser sin far etc (min mann). hun nevner aldri at hun faktisk aldri kjører eller henter eller det faktum at hun stadig har flyttet lenger unna oss. barnet er hos oss annen hver helg, og i ferier etc. av og til er han i langhelger også. mer blir vanskelig å gjennomføre med 2 timer kjøring hver vei! dessuten har både barnets mor og min mann og jeg egne barn nå, så det er mange å ta hensyn til.

ikke så lett dette....

Nuppi

[Gjest Anonymous]

Takk for svar. Han gikk rettens vei men moren fikk barnet mot han. Var og traff henne. me bor 7-8 timer kjøring fra barnet så at blir så vanskeligt. jeg skjønner min mann er frustrert, men det er jeg og. jeg hadde ikke nektet mine barn å treffe sin far, men no er jeg ikke xen hans.. Ho skal vist ha vært veldig vanskelig når dei va sammen og.

To ganger fikk dei treffe hverandre og andre gangen ville ikke barnet ha noe med han å gjøre, kan jo ikke tvinge et barn heller. Ting kan jo bli mer traumatisk. Prøver å sette meg inn i barnets verden, men ikke lett.

Men takk for svar og håper andre og vil svare...

Beate

[Gjest Anonymous]

Heisan!

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Jeg er også stemor til en liten jente og vi har vært igjennom mye tull med moren. Samboeren min har derimot stått på sitt, selv om han mange ganger har hatt lyst til å gi opp. Han har fått mye kjeft og moren har opptil flere ganger sabotert samværet. Datteren hans hadde av naturlige grunner ikke så veldig lyst å være hos oss så lenge da hun var liten ( 1- 1 1/2 år), men etter hvert som hun ble eldre, har han fått ha henne mer( vanlig samvær) og det er mye fordi hun maser på mammaen hele tiden om å få være hos oss Han har gitt henne mye omsorg de gangene hun har vært hos oss og vist henne hvor viktig det er for han at hun kommer til oss. Vi tar henne også med ut og vi er flinke til å leke med henne.

Tdligere var det slik som med dere, hun var ett år da hun flyttet og hun ble lært opp til å kalle stefaren for pappa..Så stå på , det ordner seg etter hvert. Jeg tror nok også at moren må få tid til å tenke rasjonelt, hvis det er kort tid siden bruddet.

[Gjest Anonymous]

Barnet er no 5 år, Ho var 8 mnd. når mora tok ho med seg....

Jeg vil og at mannen min skal kjempe, men når det er 8 timers kjøring og mora mot arbeider hele tiden. Og me har 2 barn no på 2 og 3 år..

E ikke så lett å reise 2 hver helg, med 2 små..

mannen min kan jo ikke reise alene hver gang for da vil ho jo ikke fått bli kjent med oss andre, men mora vil at mannen min skal reise alene et helt år 2 hver helg før ho får være med oss hjem

Beate

[Gjest Anonymous]

Kunne dere tenkt dere å flytte nærmere da?

[Gjest Anonymous]

Me har snakket om å flytte nermere, men har ikke fått jobb og me fikk ikke solgt huset.

Me har hele familien min og min manns familie her og me synest det blir stusselig å flytte fra et godt nettverk her og. Jeg kunne flyttet, men som sakt det kommer an om me får solgt huset. (som me nesten ikke har gjeld på og med 3 mål tom)

Litt urettferdig og om me ska flytte på oss når det er xen til min mann som flyttet her i fra. Men som sakt det er mye for og mye men...

Hilsen Beate

[Gjest Anonymous]

No er papirene underskrevet. Kan ikke si jeg var helt fornøyd, men har min mann det godt med seg skal jeg ikke klage.

Jeg tror nok at jeg aldri ville gjort det.

Tenk visst jeg og minn mann går fra hverandre. kommer han til å gi opp da og?? Jeg har mange tanker rundt dette.. Hjelp...

Hilsen Beate

[Gjest Anonymous]

har han sagt fra seg foreldreansvaret????

[Tusseladd]

12

[Tusseladd]

Ja, han har skrevet under adopsjonspapirene...

Så no er det vel opp til jenta når ho blir gammel nok til å ta intianitivet sjøl, eller om mora vil ho skal få kontakt før. Det har dei en muntlig avtale om at når datteren så

spørr etter han skal ho få treffet den obligatoriske faren sin, men hvorvidt mora holder dette er jo en annen sak..

Men har min mann det godt er jeg fornøyd, tror jeg..

B12

[Gjest Anonymous]

Jeg er helt sjokka."GI" fra seg ungen på den måten.Nå har han INGENTING han skulle ha sagt mer.

UFF og UFF... ikke for å være frekk,men var det slik du ville ha det også kanskje?

Jeg synes virkelig synd på han... ,men han måtte vel ikke...????

Uansett:Nå er ikke ungen "barnet" hans mer på en måte og det er synd.

[Gjest Anonymous]

Dette var rystende lesing! Men sånn kan det gå i et land hvor mor eier barnet/a og kan gjøre omtrent hva hun vil. Merkelig at ingen forstår at det er veldig lett å sette et barn opp i mot den andre forelderen. Jeg synes dette var en gal beslutning av barnefaren.

[Tusseladd]

Jeg synest og det var en gal beslutning , mne hva kan jeg gjøre. Har jo egentlig ikke noe med det, men har sakt til min mann va jeg mener...

Men det er hans sannvitighet det går ut over visst han har noen da..

Men jeg er mer sin på x en hans som kunne foreslå noe sånt..

12

[Fru.com]

Er Beate og Tusseladd samme person? Ble litt forvirret av dette innlegget, hvem som svarer hvem.

Jeg kan ikke forstå at noen vil adoptere bort sitt eget barn for å spare penger. Men jeg kjenner jo ikke hele saken så kanskje dette er den beste løsningen for barnet? Jeg er glad det ikke er jeg som må svare for meg om noen år når barnet står der å spør: Hvorfor ville du ikke ha meg pappa? Hvorfor likte du meg ikke?

Jeg er litt redd for at dette kan ødelegge mye av oppveksten til barnet. Men som sagt tidligere så kjenner jeg jo ikke til hele saken.12

[Tusseladd]

tusseladd e b ja pga personlig årsak er det byttet navn12

[Gjest Anonymous]

synest synd på barnet som må vokse opp uten å få bli kjent med sin obligatoriske far..

Tenk dere alle om!!!!!!!!1

[Gjest Anonymous]

Endelig noen som tar opp mitt tema....Er jeg egoistisk....jeg ble gift for 1. gang når jeg var 41. Min mann har et barn.....jeg liker ikke det og nekter faktisk å treffe henne. jeg føler at jeg også har rettigheter...skal jeg ikke være viktigere en dette barnet fra et forhold som tok slutt mange år siden? Hennes mor er i nytt forhold og det er masse bråk ang. bidrag etc. Jeg har 0 føleser for dette barnet.....tar gjerne igjen tilbake mld. ang. dette....

jo