Ble kalt for tynn.....

[Gjest Gjest]

Hei jeg må bare lufte dette- i mange mange år av barndommen fikk jeg kommentarer om at jeg var for tynn, og når jeg ser tilbake på det nå, synes jeg det var dårlig gjort av de som sa det, jeg mener, jeg driter da i om andre er tynne jeg, og det har jeg alltid gjort, hvorfor er noen barn sånn mot andre barn? jeg sliter med ettervirkninger av dette, og har dårlig selvtillit, jeg stoler ikke på andre folk, og jeg har lett for å føle meg mislikt og at andre ikke liker meg....

Var det misunnelse som gjorde at de sa det? eller hva er det som får andre barn til å si sånt? hadde dere vært bitter på de som hadde sagt slike kommentarer om deg som barn?

Jeg er veldig slank ennå, men har den fordelen at jeg kan spise hva jeg vil, uten å bli tykk, jeg har av og til sett de som kalte meg dette, og de har jo bare est ut....

Ikke moro å bli kalt spøkelse og skjelett i barndommen, da er man ekstra følsom også, jeg vil bare si til dere at dere må snakke med barna deres om at man ikke skal plage andre som er litt annerledes enn andre barn!

[Gjest Gjest]

En ting til, i klassen vår hadde vi en slags gjeng, der nesten alle jenter var med i, men ikke jeg, jeg ble holdt utenfor, og fryst ut samtidig at jeg av og til fikk kommentarer om at jeg var for tynn av de, men også andre barn på barneskolen, dette sliter såpass på meg, at jo mer jeg tenker på det i dag, jo mere hater jeg barne og ungdommskole årene, jeg tenker tilbake på det med gru, unner ingen barn dette, tykk eller tynn.

Lærerne visste vel om det kanskje, men var for feige til å gjøre noe kanskje, kvalmt.

Jeg synes det er veldig viktig at det er større fokus på mobbing i dag, for det er virkelig viktig, det er ofte sånn at mobber man andre barn i barneårene, kan man mobbe andre også senere i livet i jobb sammenheng, og ødelegge mange psykisk......

[Gjest Bjørnsdatter]

Barn er sånn hvis de ikke lærer noe annet. Alt som er annerledes enn dem selv, positivt eller negativt i utgangspunktet, blir bemerket.

Jeg har også blitt mobbet. Fordi jeg er enebarn, f.eks. Det var det ingen andre som var. Og så brukte jeg briller. Det var det flere andre som også gjorde, men det spilte ingen rolle. Og så var det noen som syntes jeg var tjukk, selv om jeg slett ikke var det. Men det holder med at noen sier det.

Har unger først funnet fellesskap i noe, være seg felles interesser eller felles hakkekylling, så holder de sammen og forsterker det som holder dem sammen - så hvis alle er enige i at Maiken er tjukk, så er det forferdelig morsomt, og kanskje man kan finne på noe annet om Maiken også, siden hun er tjukk og vi liker å erte henne for det. Man føler seg sterk som en del av gruppen - og understreker det ved å holde noen utenfor. Da er man bedre enn den personen, i hvert fall.

Det er helt jævlig at unger får lov til å holde på sånn, og jeg kunne godt tenkt meg å filleriste foreldrene til alle de som mobbet meg som liten - og alle foreldre som tror at "ungen min mener ikke noe med det". Løgn. Det vet du ikke. Og uansett spiller det ingen rolle når en annen unge spyr før hun går på skolen hver dag, fordi hun gruer seg.

Faen så sint jeg er for at de fikk ødelegge de første 17 årene av livet mitt.

[Malama]

Jeg var også "for tynn". Også brukte jeg briller. Også var jeg skoleflink.

Hakkekylling ja.

Broren min.. han hade vel ulempen av å være broren min? Også var han liten (prematur, og tok ikke igjen sine jevngamle før han var nesten voksen) Og brukte briller ja.

Vet ikke jeg, hva vi noen gang gjorde galt. Vi gikk på en barneskole der rektor stolt sa at "vi har ikke mobbing på vår skole!" Og følgelig tok ingen noen gang tak idet, for det VAR jo ikke mobbing på den skolen, så der var ikke noe å ta tak i.

Om jeg noen gang får barn skal jeg i alle fall aldri akseptere at de mobber eller erter noen andre, uansett hvor mye de "ikke mener noe vondt med det", så GJØR det vondt!

[Gjest niomi]

Jaja, og jeg ble mobbet fordi jeg var tjukk. Noe jeg slett ikke var, men en hakkekylling måtte de vel ha... Og den høye jenta som lett tok til tårene var jo et yndet offer.

Og ja - dette varte i varierende grad og de fant ulike mobbegrunner i gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Mobbingen var for øvrig både psykisk og fysisk. Og lærerne visste alt, men snudde ryggen til. Dette medførte bl.a. et ekstremt dårlig selvbilde med spiseforstyrrelser som jeg aldri helt har klart å komme meg ut av samt mye "kjærlighetshunger" fra 15-årsalderen.

Men slik går no dagan. Og jeg har blitt veldig sterk pga opplevelsene mine. Trikset er å snu det negative til noe positivt, noe jeg har klart til slutt. Det har tatt år av mitt liv, men nå har jeg kommet dit hen at ikke en sjel vil klare å trøkke meg ned i gjørma igjen.

[Gjest Gjest]

Er det sant? fordi du var enebarn? helt utrolig... unger er både dumme og ondskapsfulle da, de som mobber altså.....

Jeg har en unge kun, og det stakk i meg da du fortalte dette, håper han ikke blir mobbet, etter at jeg fikk barn tenker jeg at ingen skal få mobbe han, da skal jeg virkelig ta meg et alvorssnakk med de på skolen! foreldrene også.

Ja ja, nå velger jeg å se på det på en annen vinkel, nemlig det du sa om at de føler seg sterkere fellesskapet, og at det var de som hadde problemer og ikke du....

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare si at lærere har et ENORMT ansvar, dere som er det, ser dere mobbing, ta det opp med en gang, ikke la noen bli fryst ut, og la mobbere holde på sånn, man blir ikke minddre populær som lærer da, tvert i mot får man mer respekt tror jeg, istedet for å feige ut.

Dette kan gjøre sånn at samfunnet sparer mange for psykiske lidelser i livet, og kanskje at man havner på skråplanet eller det som verre er, godt å få luftet ut sine meninger!

[Gjest Bjørnsdatter]

Men uansett hvor god jobb lærerne gjør, så er det foreldrene det står på til syvende og sist. Barn lærer adferd og holdninger hjemme.

[Gjest Gjest]

jo, de lærer holdninger hjemmfra, og da er det vel ikke sikkert de har giddet å ta opp temaet mobbing? rart at noen foreldre ikke gjør det synes jeg, jeg har allerede begynt å snakke med min 4 åring om det, litt tidlig kanskje, eller ikke? det er nå de begynner å bli opptatt med at; jeg har ditt eller datt, det har ikke du! da jeg hørte det, sa jeg til han, det er ikke brukelig å si det, han kan bli såret, si heller positive ting som, jeg har det og du har det!

[Gjest Gjest]

Egentlig skulle alle foreldre gått på et foreldre kurs om hvordan oppdra ungen, det tilbudet ekstisterer ikke i dag, så vidt jeg vet.

Ble litt nysgjerrig på hvorfor noen foreldre ikke har gode holdninger, eller hvorfor de ikke tar opp temaet om mobbing, kanskje er det noe foreldre frykter, at DERES barn ikke skal bli holdt utenfor, og lar de holde på, for da er de en del av gjengen på skolen? det slo meg bare, jeg håper ikke noen foreldre tenker slik i dag, eller gir blaffen i hva ungen gjør på skolen, det avslører fryktelige dårlige holdninger, skulle ikke vært foreldre!

[momo]

Jeg var for tynn på barneskolen og fikk høre det ofte ja. Og etter gymtimen ville ikke jentene dusje sammen med meg, fordi de syntes det var ekkelt og se på kroppen min. Hos meg stakk jo alle bena ut.

Nå har ikke jeg fått noe men av det, tror heller ikke jeg brydde meg så mye om det. Med en gang jeg kom i puberteten så la jeg på meg og ble da normalvektig. Nå heller jeg vel heller mot litt overvektig.

Men selv om ikke brydde meg om det, så er det jo ikke riktig at det skjer. Man skal ikke bli ertet/mobbet bare fordi man ser annerledes ut.

Der har vi foreldre en utrolig viktig jobb og gjøre, det har og skolen.

[Gjest Gjest]

Jeg var også tynn, men kan ikke huske at noen av medelevene sa noe om det. Det jeg derimot huske var at en vilt fremmed, voksen (og full) dame sa det, og slang dritt om foreldrene mine (som hun ikke visste hvem var) i samme slengen.

Mobbing er forferdelig. Og det virker som man kan bli mobbet for hva som helst - ei jeg kjente ble mobbet fordi hun var høy og slank; de dominante jentene i klassen var store og kraftige, mens hun jeg kjente er slank og pen... Selv om man skulle tro det gikk an å se det som en kompliment, sett utenfra, var det like sårende som om de skulle mobbet for en eller annen skavank.

[LilleMy28]

Barn er bare slemme av natur, de vet ikke bedre, utrolig vanskelig å finne den rette formelen til å få slutt på mobbing blant barn...

Problemet for oss tynne var vel at folk ikke så på det som mobbing, det var liksom ikke farlig nok. Selv var jeg "moppen" (høy og veldig tynn med langt hår med permanent), "hei har du gått på en vegg?" (flatbrystet), "du er så tynn at du ikke blir våt i regnet" osv. osv. osv....

Jeg tok dette veldig tungt og det resulterte i at jeg ble sjenert og følte meg skikkelig stygg og fikk dårlig selvtillit. Når jeg har snakket med mobberne senere har de vært helt sjokkerte fordi de ikke mente de hadde mobbet meg, at det bare hadde vært uskyldige kommentarer.

Jeg fikk min "hevn" da jeg senere fikk litt former og ble oppdaget som modell og er nå kjent som den høye, slanke og flotte jenta som alle liker. Og ingen kan tro at jeg kan være sjenert, men jeg måtte flytte bort (faktisk helt til USA) for å finne den virkelige meg tilbake og bygge opp selvtilliten min igjen. Ofte er nok løsningen å komme seg bort fra det miljøet som har satt deg i "bås".

Poenget mitt er at det viktigste foreldre kan gjøre er å sørge for at ungene har tro på seg selv, barn med selvtillit blir svært sjeldent mobbet. Jeg ble "mobbet" for det samme hos foreldrene mine og var veldig flinke til å kritisere, men det var aldri noe ros å få og de sa aldri at de var glad i meg. Jeg har tatt et oppgjør med foreldrene mine nå som voksen og har klart å "redde" småsøsknene mine, foreldrene mine trengte bare en liten oppvåkning.

[Gjest Gjesten]

Jeg ble mobbet på barneskolen. Eller mere utfryst. Samme gjaldt på ungdomsskolen. jeg plagdes mye med vondt i magen, mamma tok meg med til legen og han spurte meg om jeg hadde det bra. Jeg var sju år. hva tror dere jeg sa?

Ingen gjorde noe med det til jeg ble slått i hodet med bøker på ungdomsskolen, og det ble samtaler i klassen. Det ble bedre, men aldri helt bra.

Jeg har også blitt "mobbet" av vosne føler jeg. Da jeg var til fysioterapeut fikk jeg høre at jeg hadde så rare tær!!!

Og har alltid fått høre hvor småspist jeg er, og at jeg må spise mere.

jeg kjenner jeg bærer litt nag til foreldrene mine pga dette. De tok aldri mere tak i det enn den legetimen. Og den samtale greiene på ungdomsskolen. Snakket aldri med meg om det hjemme, og prøvde aldri å booste selvtillitten min. Sånn tror jeg det er hos mange, og aldri med m ine barn sier jeg bare!!!!

jeg kommer til å slå hardt ned på alle slike ting når jeg får barn.

Jeg tror det er veldig mange voksne som sliter med ettervirkninger fra barndommen.

Jeg er for eksempel i dag sykemeldt pga at jeg ikke klarer å fungere i det daglige. jeg trenger utrolig mye trygghet og stabilitet i dagliglivet, og nye og ukjente ting er ikke godt å takle...

[Gjest Maksprell]

Misforstå meg rett men det var nesten litt godt å lese at flere har den samme erfaringen som meg..Selv om det er en vond erfaring.

Har alltid vært tynn og lang,spiser som et uvær men har en enorm forbrenning.

Ble veldig mye mobbet på barne og ungdomsskolen for at jeg var så tynn. Det endte med fritak fra gym og svømming. Jeg takla ikke garderobesituasjonen eller svømmehallsituasjon. Det er snart 1 år siden at jeg for første gang på 12 år tvang meg igjennom en garderobesituasjon med dusjing og det hele. Da var jeg stolt etter på! Og ingen pekte eller lo for en gangs skyld.

Har også opplevd at voksne har sagt sårende ting. En mann sa en gang; Åhh Herregud så tynn du der,du kommer til å knekke snart!!

Dette var en gammel mann som bodde i samme bygda men som jeg aldri hadde snakket med..

Og engang sa samboeren til Tanta mi at han ikke så forskjell på meg og en vaskestav..( Han var forresten veeeeldig overvektig..)

Sist gang jeg opplevde noe av det samme som føltes litt ekkelt var da jeg skulle varsle en lærer om at jeg måtte dra til behandling ( psykolog) så nikket hun forståelsesfull og sa "Spiseforstyrrelse?"

Jeg ble ganske satt ut og fikk stammet frem et nei.. Hun virket veldig flau etter på men jeg synes det var en ekkel situasjon.

For meg så virker det for mange som om det er ok å si Herreguuuuuud så tynn du er! Imens om noen sier Herreguuuuud så tykk du er! Da blir det sett på som noe negativt tvert. Og det er det jo også men det virker som om vi tynne burde ta alt som komplimenter..

[Gjest niomi]

Men det som er viktig når man har hatt en slik oppvekst, er å ta ansvar for seg selv. Ikke grave seg ned i gørra, og skylde på alle andre.

Ja, jeg ble tråkket på. Ja, jeg ble skamklipt. Ja, jeg ble faktisk pisset på. Og ja, jeg ble holdt utenfor alt sosialt liv i klassen min. Og jeg blir fortsatt noe kvalm av å tenke på det. Men jeg lar da ikke en gjeng uvitende idioter få styre livet mitt!

I motsetning til "Gjesten" bærer jeg ingen nag til mine foreldre lenger. For jeg har snakket med de. De sloss for meg. Og tok det opp i møte etter møte med skolen. Men det ble ikke gjort en dritt. Kommer fra et lite sted, så skolebytte var uaktuelt, men de ville gjerne flytte meg opp et trinn (ikke nok med at jeg var "feit" og tok til tårene lett - jeg var skoleflink i tillegg), for på det trinnet hadde jeg mine venner. Men skolen mente at en oppflytting ikke ville være bra, da jeg mistet klassemiljøet mitt og ville måtte begynne helt på nytt.

[India]

kjenner meg så godt igjen her. fikk utrolig mye negative kommentarer fordi jeg var så tynn. og alltid:nå må du spise da,legg på deg litt du nå osv..

du er jo så tynn at det er stygt.. veldig sårende.. akkurat som jeg kunne sagt det samme til den som sa det bare at hun var tykk..

det er liksom greit å mobbe de tynne

i dag sliter jeg med angst og depresjon, og tvangsspising.. tvangsspisinga begynte fordi jeg ville legge på meg for å slippe mere dritt..

unger er slemme og utspekulerte,voksne burde stille mere opp..

[Gjest en annen tid]

Jeg tror ikke at barn er slemme av natur, for da hadde alle barn mobbet og det gjør de jo ikke. Men de som mobber finner alltid noe å sette fingeren på og mobbe for, de er utrolig flinke til å finne det såre punktet hos personen de mobber. Og det er som alltid mest morsomt å mobbe de som de får respons hos.

Jeg ble også mobbet, ikke av noen spesiell grunn. Kun fordi vi var to stk. som begynte i samme klasse og det kunne de ikke godta, og de trakk da nærmest lodd om hvem som skulle fryses ut. Nå var ikke jeg den med de mest moderne og kule klærne og det telte nok også litt i loddtrekningen. De fulgte etter meg hjem og det halve året jeg gikk i den klassen var et helvete på jord, heldigvis fikk jeg dispensasjon til å komme tilbake til min gamle skole. Jeg har ikke sett noen av de fra mobbeklassen senere og kommer nok heller ikke til å kjenne dem igjen nå 30 år etter, husker heller ikke navnene.

Men mobbing setter sine spor, jeg har brukt mye tid på å lære meg å være åpen i mitt møte med ukjente folk, å tørre å tro på at de faktisk liker meg. Nå har jeg heldigvis kommet i en alder da jeg egentlig ikke bryr meg så hardt om hva folk mener om meg, jeg ser ikke på det at noen folk ikke liker meg som en trussel mot meg lenger.

Som mor er det for meg naturlig å reagere hvis mine barn er ekle mot andre, heldigvis har jeg greie unger som gjerne går til forsvar for unger som blir ertet. Men englebarn er de nok ikke, og jeg setter pris på å få beskjed hvis de har gjort noe galt. På vår skole jobbes det hele tiden aktivt mot mobbing og det tas tak når det er nødvendig, men det kan jo likevel være ting de ikke får tak i.

Jeg lurer noen ganger på hvordan mobbere blir som voksne?

[Gjest Gjest]

Ja jeg lurer også på hvordan mobbere blir som voksne, enten fortsetter de å mobbe når de er større, eller de angrer.

Det er mange som mobbes på arbeidsplasser i dag også, og det er nesten verre, voksne mennesker!

[Gjest niomi]

Ja jeg lurer også på hvordan mobbere blir som voksne, enten fortsetter de å mobbe når de er større, eller de angrer.

Det er mange som mobbes på arbeidsplasser i dag også, og det er nesten verre, voksne mennesker!  

←

Noen av mine mobbere, som flyttet i løpet av grunnskolen, begynte jeg på skole med igjen på VGS. Og de behandlet meg på lik linje med de andre på kullet. Verken mer eller mindre. Han ene, som var den som var initiativtaker for mobbingen av meg i 1. klasse, ungikk jeg på VGS, helt fram til revy- og russetida. Og han hadde jo blitt en høflig og reflektert ung mann.

De som fortsatte mobbingen av meg ut ungdomsskolen, og som jeg har snakket med i etterkant, angrer. Og har bedt om unskyldning. Og den har jeg tatt imot, og de skjønner at jeg aldri vil kunne tilgi de. Men vi har begynt med blanke ark.

De som derimot ikke har sagt noe til meg, er bisitterne. De som aldri var delaktig i selve mobbingen, men som snudde ryggen til eller aldri forsvarte meg. Jeg syns disse er verre enn selve mobberne, for de skjønner faktisk ikke at det de gjorde mot meg var like ille som de som utførte den fysiske mobbingen.