Barn i sorg

[Gjest Silmarill]

Dette er en trist historie som rammet min sønn i forrige uke (mine tanker går så klart til familien til hun det gjelder) men også venner og skolevenner generelt.

Ei jente på 16 år døde plutselig av hjertestans, hun gikk på skolen til min sønn. Sønnen min snakket masse med henne dagen før dette skjedde, og trøstet henne fordi noen hadde vært ekkle med henne. Hun var også bestevenninnen til kjæresten til sønnen min.

Sønnen min er en fin, forståelsesfull gutt og den dagen de fikk vite om dette var det han som trøstet de andre på skolen (han var selv full av sorg uten å vise det ved å gråte, hyle o.l.)

Jeg fikk beskjed av lærer pr. tlf. om dette før sønnen min kom hjem, sånn at jeg var klar over tragedien.

Dagen de fikk beskjeden og han kom hjem var jeg hjemme(dro fra jobb) vi pratet og bestemte oss for å skrive ned noen mineord som ble lest opp på skolens minnestund.

Vi har pratet masse om dette (faktisk nesten uavbrutt) og i morgen skal han i begravelse!

Det som er, er at sønnen min har fått en ”etterpåreaksjon” som jeg skjønte ville komme! Det jeg, samboer og øvrige familiemedlemer gjør er å prate masse om dette – men han er som han er i transe! Han syns dette er så ubeskrivelig og uvirkelig og vet ikke hva han skal si, gjøre, får ikke sove, gråter.osv

Hvordan takler man ” barn i sorg? Kan jeg gjøre mer enn å prate om dette så lenge han vil og har behov for det?

Noen som har opplevd noe lignende?

[Gjest gjesta]

Jeg har ikke erfaring med så store barn, men uansett.

Vi har pratet mye. Både om døden generelt, om den som døde og om gode minner.

Jeg tror ikke at man kan gjøre så mye mer enn å prate. Like viktig som å prate om hvorfor vedkommende døde så er det faktisk også viktig å prate om de gode minnene man har.

Man vil så gjerne skåne ungene sine for livets realiteter. Ikke alltid vi kan og klarer det. Da er samtale viktig. Spør og grav og ikke tillat din sønn å grave seg ned. Vis at det er lov å snakke om de som døde også.

[Gjest Silmarill]

Tusen takk for dine ord Persille

Ja, det eneste vi nå kan er å snakke om dette.

Klassen skal i begravelse i dag. Han har med seg en lang rød stilkrose som han skal legge på kisten hennes!

Tenker mye på familien og spes. moren som fant henne død i sengen :cry: (jeg kjente henne gjennom FAU på skolen)

En venns død er som å miste en del av seg selv.Vi forstår døden først når den legger en hånd på den vi elsker.

[Lipstick]

Vanskelig å forstå hvordan så unge, friske mennesker plutselig kan dø.

Jeg tror dere har gjort det riktige med å prate med og være der for han. Ingen kan forvente at han skal komme over det med det første, sorg kan ta ganske lang tid, og noen snarveier gjør ikke ting bedre.

Så er det nok litt ekstra sårbart for ungdommer å miste vennene sine. For barn er det mer naturlig å kunne gråte og sove sammen med foreldrene, mens ungdommer er mer ensomme i sorgen. Likevel har jeg merket at ungdommer er veldig flinke til å treffes å sørge sammen. Det er jo veldig fint.

Det beste dere kan gi han er tid og muligheter til å snakke med dere når han selv vil.

[Lintella]

Sorgfaser

Her står det litt om sorgens faser. Man kan oppleve en eller flere eller ingen av dem. Man kan gråte, man kan le, man kan tenke masse på den døde, og man kan tenke lite på den døde. Alt er helt naturlig, og ting man må gjennom for å bearbeide det som har skjedd.

Jeg har alltid sagt at man ikke kan komme over et tap av en man er glad i. Og det kommer jeg alltid til å mene.

Jeg mener nemlig at vi kan komme GJENNOM sorgen. Forhåpentligvis helskinnet på den andre siden. Det kan ta kort tid, eller det kan ta lang tid.

Sorg gjør vondt i lang tid. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Noen dager kan det virke som om livet for alltid vil gjøre så forferdelig vondt. Og plutselig en dag merker man at man nettopp smilte - og mente det! Da begynner såret å gro, og man har for alvor begynt ferden gjennom sorglandskapet.

Det å møte livet på godt og vondt sånn helt plutselig er forståelig nok skjellsettende for en så ung person. Det å plutselig innse at både ham og hans venner ikke er udødelige (slik det føles i den alderen) må være utrolig vanskelig og tøft. Og jeg synes det er flott at han føler han kan prate om det! Det er så utrolig mye som er gjort, allerede da! :-)

Håper dere alle har det bedre nå, selv om det vil gjøre vondt i lang tid fremover.

[Gjest niomi]

En kompis av meg tok livet sitt da jeg var 16. Han var sammen med venninna mi, og vi hang masse sammen. Jeg traff han faktisk bare et par timer før han tok livet av seg og han var i særdeles godt humør og jeg fikk en stooor klem før jeg dro.

For meg var tiden etter dødsbudskapet uvirkelig. De rundt meg hulket og grein, mens jeg nok ble litt som din sønn. Jeg sørget inni meg, men hadde ikke noe behov for å prate eller gråte sammen med noen. For meg fikk jeg utløst det som var inni meg da jeg gikk inn i kirka på begravelsesdagen og så kista for første gang. Først da gikk det vel egentlig opp for meg at kompisen min var borte for alltid.

Heldigvis lagde ikke foreldrene mine noe mas rundt det at han døde. Og jeg fikk sørge på min måte - dvs. inni meg. Men jeg visste også at de var der dersom jeg trengte å prate, hyle, grine hva som helst. Og det var trygt og godt å vite.

Vet ikke om dette var noe til hjelp for deg, men det er ihvertfall hvordan jeg taklet å miste en venn på den alderen.

[chaos]

Jeg mistet en kompis da jeg var rundt 14....jeg klarte verken å gråte eller å reagere....gikk i transe, men det ble til at jeg skrev mye og lot tankene flyte litt om dette med døden.

Jeg gikk ikke i begravelsen hans eller likskue....han ble kanskje mer levende for meg da...

Det tok 3 år før jeg klarte å besøke graven hans....I dag er det 10 år siden han døde...og han sitter i meg enda. Jeg vil aldri slutte å sørge over ham, men han har vært der for meg i mange tunge stunder....

Han lærte meg å sette pris på livet, og åpnet øynene mine slik at jeg innså hvor dyrebart livet er, og at det er viktig å ta en dag av gangen og bare leve.....