Endring i personlighet

[Gjest Hvaljern]

Jeg har en veninne som sier hun er bekymret for meg, hun sa det i kveld til meg. Vi har pleid å henge mye sammen før og gjort mye funny. Men tiden strekker ikke så mye til lenger til det. Hun mener at jeg ikke " lever " lenger. Dette har kanskje sin årsak i at jeg studerer på masternivå og det er skikkelig mye å gjøre. ( hun er også student, men på et lavere nivå)

Selv føler jeg at jeg har forandret meg. Før var jeg den " morroe". Den morsomme personen som alltid kom med festlige vitser, og som frembringet alle til å le. Men jeg føker ikke at jeg gjør det lenger. Nå er jeg bare der, til stede liksom. Snakker, og det er det. Jeg føler selv at jeg har forandret meg, og tar meg selv ofte i å tenke... " hvor ble jeg av?"... Hvor ble det av den morsomme og gøyale jenta`? Det er nesten som jeg føler selv at jeg har gått inn i en dyp forandring, uten at jeg vet hvorfor. Jeg føler meg ikke deprimert eller noe slik, da ville jeg nok ha merket det`? Men likevel føler jeg at jeg har endret meg. Jeg er liksom ikke den samme smilende som jeg var før.

Det føles rart når jeg selv føler at jeg har forandret meg, og samtidg at andre påpeker det. MEn samtidig vet jeg ikke hvorfor, eller hva det skyldes? Jeg føler meg slapp om dagen, og føler at det er " noe" som ikke er helt som det skal. Kan man være overarbeidet, selv om man ikke blir deprimert? Jeg griner sjelden, så om jeg hadde vært deprimert, så hadde jeg nok vært mer nedfor?

Jeg føler nesten som jeg ikke vet hvem jeg er lenger. Nesten som jeg er i en identitetskrise. Er det vanlig å få identitetkrise i 25 års-alderen? Bør man gå til psykolog, eller oppsøke hjelp når man forandrer seg drastisk utifra den personen man var før, og når andre samtidig påpeker det?

Jeg føler meg som lost in space.. Jeg vet ikke hvem jeg er, hva jeg vil, jeg vet ikke hvorfor jeg har forandret meg. Det eneste jeg vet, er at jeg skulle ønske at jeg var som jeg var før...... Da hadde jeg det morsomt og følte meg mye bedre.

[Gjest gjesta]

Det finnes mange forskjellige typer for depresjon, man trenger for eksempel ikke å være veldig trist, man kan være likegyldig i stedet. Uten at det nødvendigvis trenger å være det du er. Kanskje du er utbrent, eller i ferd med å bli det. At du forandrer personlighet ville jeg i hvert fall tatt som et tegn på at alt ikke er som det skal være, men jeg tror heller ikke at det er så unormalt i perioder med mye stress og jobbing.

Har du igjen lenge av masteren din da? Hvis du ikke synes at problemet er så stort kan du jo gjøre masteren ferdig og håpe på at den gamle personligheten din kommer tilbake når du har mindre å gjøre. Du kunne jo også evt. ta en prat med fastlegen din bare for å høre hva h*n mener det kan være.

[Rainbow Brite]

Synes det ganske enkelt høres ut som om du vokser med alderen jeg! På bachelornivå kreves det mindre enn det gjøres på masternivå eller profesjonsutdanninger. Det er noe bachelorstudenter ikke kan relatere seg til, fordi de ikke har noen erfaring med det.

Du kan mer, du vet mer, du har lært mer enn det du gjorde før. Det er ikke noe rart at behovet for å være festlig blir mindre. Å få andre til å le er jo også en bekreftelse på at man er noe. Men med den investeringen du gjør i fremtiden din, gir du deg selv en større bekreftelse enn hva noen annen kan gi deg. Dette betyr ikke at du ikke er morsom lenger, eller at du ikke skal more deg sammen med andre mer, men at du har utvidet horisonten din, og at du rett og slett har behov for mer.

20- årene er en alder hvor vi går fra å være barn/ungdom til å bli voksne. De praktiske tingene kommer gjerne først, i form av at vi må betale regninger og generelt ta ansvar. Men at man mestrer disse tingene, betyr ikke at man er blirr voksen. Voksen blir man gradvis gjennom at holdninger, tanker og følelser modnes. En slik prosess krever mye endring, og det er ikke rart man får litt "voksekrampe" innimellom, og føler at man er i en krise. Man er jo faktisk i en overgang.

Jeg synes du høres ut som en normal, oppegående master-student. Er du likevel bekymret, så snakk med en lege eller en psykolog.

Og selvfølgelig, det er alltid vanskelig når man modnes før sine venner gjør det!

Stå på!

[Gjest Gjest 1]

Et langvarig studium kan gjøre at studenten forandrer seg underveis på en annen måte enn om en ikke hadde studert. Dette på grunn av press, stress, forventninger, konkurranse, bekymringer for fremtiden, det sosiale, det økonomiske, jobbmarkedet etterpå, osv. Det er heller ikke uvanlig at folk endrer seg litt, fra å være blide og morsomme til å bli "annerledes" enn de pleide.

Det som kanskje er bekymringsfullt er dersom en stor endring i personlighet blir vedvarende over lang tid, flere år? Det fine er at mange etter studiene begynner å finne tilbake til seg selv igjen, slik de var "før". Enkelte blir såpass opptatt med studier og jobb at de "glemmer bort seg selv". Det er ikke alle som klarer å slappe av og være slik de pleide når man har en del press fra ulike hold over lang tid hengende over seg.

Spørsmålet er hva man skal gjøre med det.

[Gjest Gjest]

Jeg tror som de andre at det ikke er unormalt å forandre seg litt eller ha mindre overskudd i en periode - et masterstudium eller et hektisk semester kan gjøre mye med en. Men nå er du jo bevisst på det, så om det vedvarer etter at du er ferdig og kommet deg ut i arbeidslivet, bør du tenke over om det er sånn du vil være. Samboeren min har feks hatt en jobb hvor han hele tiden følte han lå på etterskudd og ikke klarte å legge fra seg oppgavene i hodet da han kom hjem. Det gikk utover oss begge - han mistet initiativet og overskuddet og ble ganske kjedelig og trist å leve med. Nå har han skiftet til en jobb med andre oppgaver, og kommer til se seg om etter arbeid med andre typer ansvar og utforsringer, og jeg merker stor forskjell: Nå ser han meg, hjelper til mer hjemme, er mer positiv, foreslår å gjøre ting osv. Det har mye å si...

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med de andre her i at det jo er helt vanlig å forandre seg i 20-åra. Jeg husker selv den overgangen, og det gikk mye på å bli mer trygg på meg selv. Fra å skulle spøke og le av alt ble jeg trygg nok på meg selv til at jeg kunne ta ting alvorlig. Jeg følte også at jeg kom "nærmere" folk ved å tørre å vise min alvorlig side også, ikke bare flåse og tøyse. Og man kan fint ha et underholdende og morsomt liv uten å fortelle vitser hele tiden. Litt av det å bli voksen er jo å innse hva livet egentlig har å by på. For meg var det litt å godta at livet har sine kjedelige sider: gå på jobbe hver dag. Verden er ikke til for meg slik man jo får inntrykk av gjennom hele barndommen, men man må tilpasse seg omgivelsene og krav på helt nye måter.

Livet er ikke som en seinfeldt-episode, og jo før man oppdager det, jo bedre. Men det er imidlertid viktig å klare å glede seg over de små tingene her i livet, det er det som gir mening i livet. Men man må også finne seg i litt mindre underholdende ting her i livet. Slik er det å bli voksen

[Gjest niomi]

Skriver under på det de andre skriver. Jeg må jo si at jeg ikke syns særlig om 19 år gamle niomi lenger, f.eks...

Jeg forandret meg mye etter at jeg flyttet hjemmefra, og har lite til felles med de fleste av mine barndomsvenninner lenger. På slutten av siving-studiet var jeg ikke den sprudlende personen jeg alltid har vært, men den personen har kommet tilbake nå når jeg har vært i jobb en stund. Men prioriteringene mine er nok for alltid endret - syns ikke det er like interessant å gå ut på byen lenger, f.eks., og er mer alvorlig enn da jeg var yngre.

[Gjest Gjesten]

Jeg tror også du begynner å bli voksen.

Det at du føler at du ikke vet hvor du er blitt av er vel noe du bør tenke litt på. Er du på riktig hylle?

Men jeg tror ikke den morsomme jenta er forsvunnet, du har bare blitt voksnere og har andre ting å tenke på enn å sitte på cafe hele dagen...

[Gjest Gjest]

Når jeg skrev Master da forandret jeg meg ganske mye. Var sjelden glad, gjorde ikke så mye spennende, satt bare å jobbet med oppgaven hele tiden og humøret var ikke særlig bra.

Heldigvis er jeg blitt meg selv igjen.