Når barnet er hos oss....

[Trebarnsmor]

Til nå har det meste foregått,med begge foreldrene tilstede,jeg lager ikke noe problemer eller styr av noen som helst ting. Jeg har kun bedt om synspunkter og det har jeg fått en del av,jeg sier ikke at jeg og mor ikke kan komunisere eller at vi ikke samarbeider. Så du trenger ikke bli opgitt av den grunn

←

Ok, sorry.

[Alenepappa.]

Ok, sorry.

←

Det er i orden,ville bare poengtere at jeg ikke er i konflikt eller uenig med mor her,for jeg vet at jeg må bile tennene sammen og finne meg i det men jeg håpte kanskje at det fantes en utveg :klø:

[Gjest Lovely]

Jeg kom med endel synsåunkter og jeg spurte i et innlegg til deg i går om du hadde prøvd å gi henne klar melding om hvor du står i forhold til henne og hva du mener om at hun henvender seg til familien din ??

[Alenepappa.]

Da forstår jeg det slik at det er i "nødvendige" sammenhenger din eks vil være sammen med barnet  og deg

Mulig hun vil dette for å være i nærheten av deg, men fra mitt ståsted tenker jeg at samtidig er det  naturlig at dere begge er til stede. så kanskje er det bare så enkelt som det? Eller begge deler

Mitt råd er at du fokuserer på barnet, jeg er enig med din eks i at det er greit at den lille får se dere sammen, det er også fint å ha både mamma og pappa ved arrangemanger i barnehagen o.l

Jeg tenker at så lenge du er høflig og behandler henne med respekt og holder litt avstand uten å fokusere på tanken om at hun vil ha deg tilbake, så går dette over av seg selv.

Din eks er sikkert nysgjerrig på den nye kvinnen i deres barns liv, dette er også naturlig siden denne kvinnen skal tilbringe mye tid med barnet.

Jeg vet selvfølgelig ikke om de vanskelige tingene som har hendt, så kanskje mine råd er helt på jordet. Hva du ellers kan gjøre vet jeg ikke, la være å stille opp selv? Det tror jeg ikke er noen løsning.

Har du pratet skikkelig med henne, fortalt at du synes det er ubehagelig med de samtalene hun har hatt med din familie? Sagt at du er lykkelig nå og at hun må gi opp håpet på at det skal bli dere to? Kanskje det er en klar melding som skal til

←

Hei beklager at du ikke fikk svar på alt...

Vi komuniserer ganske bra vil jeg si hun har lite meninger men hun går på prinsipper.Hun har sittet hos de fleste av min familie og grenet og sagt at hun savner meg og hun ville hatt en sjanse til. Men hun er altfor sjalu til at jeg kunne klart og leve videre med henne,hun hadde ingen meninger og alt sto kun på meg om alt vi gjorde og foretok oss. Etter en stund flyttet hun fra her vi bor og ti mil vekk,er det barnets beste...? Nå pendler vi med guttungen to ganger i uka. De felles vennene vi hadde klarte ikke være sammen med ho lengre for hun satt bare og maste og spurte hva jeg og min samboer gjorde og foretok oss,hun kunne spionere på oss og alle slags unskyldninger for at hun skulle få være sammen med meg på ting som angikk sønnen vår. Det er jo greit at hun er med,men sitter og følger med på meg og er der kun for og se meg,begynner og grine hvis jeg sier noe som hun synes er leit,vi klarer ikke snakke om at det aldri kan bli oss to igjen for hun klarer ikke forstå det. Hun må bare oplesves for at det går an og forstå hva slags menneske hun er.

Vet ikke helt hva mere jeg skal skrive,for de fleste tenker,stakkars jente hun må jo få være med der sønnen er...hadde hun bodd her i hans krets ville han kunnet gå i barnehagen i hennes tid og,da ville hun jo deltatt hun også,i henting,bringing og de aktivitetene de har i bhg.

Når han er hos henne,så har aldri jeg følt noe behov for og stille opp og delta i deres ting,for jeg vil jo tro at de har det greit der borte når han er der. Her får han i allefall,den beste opmerksomheten,og opfølging han trenger.

Men for all del,jeg skal ikke nekte mor og komme og være med oss,men gud for en interesse. Hun kan ikke ha mye tillit til meg når hun føler den trangen til og være med og følge med på hva vi gjør. Hun sender mld i hytt og pine og spør hva vi gjør og om gutten har det greit,og for lenge siden begynte jeg og svare"han har det alltid greit når han er her" men alikevel spør hun,kun for og få mld av meg....kanskje det tenner henne...ikke vet jeg...gud nå blir jeg helt vakum her jeg sitter så hver og en får jo tolke det til hva de vil om det er meg eller henne det er noe galt med.....

:hår:

[Alenepappa.]

Du trenger ikke være spydig. At du kaller deg pappa behøver ikke bety noe som helst. Jeg syns hele innlegget ditt var uklart, og ikke fattet jeg hva som var problemet. At ditt barns mor er engasjert i sin sønn burde være en positivt ting.

Sannsynligvis driter hun i deg og er opptatt av sin sønns beste.

←

Unskyld spydigheten,men er ikke alltid alle leser alle inleggene.

Men hvis du leser det forrige svaret mitt til "lovley" da kan du sikkert få et intrykk av hvordan jeg har det. gir deg en for spydigheten og for at du engasjerer deg.

[Gjest Gjesta]

Jeg har to barn. De har hver sin far. Jeg har hatt flere runder med mekling enn jeg kan telle. Hver eneste gang får jeg samme beskjed på familievernkontoret, som jeg har tenkt å gi deg nå.

Om du elsker ditt barn, svelg kameler.

Ingen kamel er for stor.

Og du kan aldri svelge for mange kameler.

For ditt barn er verdt mer enn hundre tusen kameler.

Poenget mitt?

Om hun vil være med på samtaler, la henne.

Om hun vil delta på avslutninger, la henne.

Om hun vil være med i bursdager, la henne.

For ditt barns skyld.

lykke til

[Gjest gjesta]

Jeg skjønner godt at mor ønsker å være med på disse tingene jeg. Barnehagen er jo en stor del av deres sønns liv, og han snakker sikkert en del om det når han er med henne. Jeg skjønner virkelig ikke at det skal ha noe å si at hun ikke henter og bringer.

[Drua]

Hun kan ikke ha mye tillit til meg når hun føler den trangen til og være med og følge med på hva vi gjør. Hun sender mld i hytt og pine og spør hva vi gjør og om gutten har det greit,og for lenge siden begynte jeg og svare"han har det alltid greit når han er her" men alikevel spør hun,kun for og få mld av meg....

←

Er det kanskje her skoen trykker mest? At du føler at hun ikke har tillit til deg som forsørger? I såfall skjønner jeg godt at du er lei av at hun skal følge med på absolutt alt. Selvfølgelig er det naturlig at hun ønsker å være med på avslutninger etc, men hun må jo kunne overlate noen ting til deg - stole på at du fikser ting og holder henne oppdatert. Samtidig må hun få lov til å høre hvordan gutten har det, men hvis det blir hele tiden så er det slitsomt.

[Gjest Lovely]

Hei igjen Alenepappa

Ja da skjønner jeg problemet, offentlige arrangemang bør man være sammen på -hvis man klarer å oppføre seg normalt - grining foran barnet er IKKE greit, mas på sms o.l er IKKE greit.

Du kan jo prøve å innkalle til mekling å ta opp disse tingene, eller prøve å si at hun ikke får komme pga oppførselen hennes. Du kan også si til henne at du lover å si ifra hvis gutten blir syk e.l og at du fra nå ikke vil svare på meldingene hennes fordi du opplever det som mas og mistillit.

Forøvrig synes jeg ingenting om at hun flyttet så langt vekk i forhold til sønnen deres. Jeg vet jo ikke hvilke grunner hun kan ha, men de skal være gode for at det skal oppveie avstanden som vil bli en belastning for barnet i lengden. Jeg tenker også, ut i fra den beskrivelsen du gir om henne, at hun kanskje ikke har det greit med seg selv og trenger hjelp. Slike ting skal man ikke le av eller synes er dumt, alle kan få dårlig psykisk helse, og det er vondt for den som opplever det, og oppførselen blir da ikke rasjonell.

Jeg ønsker deg og dine lykke til.. Du kan jo håpe på at hun får en kjæreste og etablerer seg på nytt, da vil nok roen komme

[Alenepappa.]

Jeg har to barn. De har hver sin far. Jeg har hatt flere runder med mekling enn jeg kan telle. Hver eneste gang får jeg samme beskjed på familievernkontoret, som jeg har tenkt å gi deg nå.

Om du elsker ditt barn, svelg kameler.

Ingen kamel er for stor.

Og du kan aldri svelge for mange kameler.

For ditt barn er verdt mer enn hundre tusen kameler.

Poenget mitt?

Om hun vil være med på samtaler, la henne.

Om hun vil delta på avslutninger, la henne.

Om hun vil være med i bursdager, la henne.

For ditt barns skyld.

lykke til

←

Det er noe i det du sier her,og det er faktisk dette jeg gjør også,men gud så mange kameler man må svelge....

[Gjest Sativa]

Jeg kan skjønne at du og samboeren kan finne det litt stressende og forstyrrende at mamma skal gjøre så mye sammen med dere. Er litt i den samme situasjonen selv, bare at vi (eksen og jeg) er like på det området. Slik vi har det i dag, er nesten som en drøm som har gått i oppfyllelse.

Da vi flyttet fra hverandre, var det selvsagt et leven uten like, vi greide ikke å kommunisere i det hele tatt. Jeg følte at samboer gjorde alt han kunne for å sabotere livet mitt, og gjøre dagene mine triste og vonde.

Gradvis har vi jobbet oss igjennom dette for ungens skyld. De siste årene har vi gjort det sånn at begge deltar på alt ungen deltar på, så lenge det passer med jobb og sånn. Vi tar av hensyn til den andre ikke med oss våre respektive kjærester, kun hvis den ene av foreldrene ikke kan være med.

På skolen til ungen har vi fått skryt for samarbeidet vårt, og de mener de kan se tydelig forskjell på ungens væremåte fra før og etter denne ordningen. (må også nevne at vi legger vekt på å være venner, og aldri diskutere eller krangle foran ungen. Vi kommer stort sett innom hverandre ved hentinger og leveringer, for å ta en brus og en liten prat. Vi har fortsatt god kontakt med våre eks.svigerfamilier.)

Alt dette mener jeg er med på å skape en god hverdag for ungen, vi som voksne kommer i andre rekke. Det er klart det ble en del kamelsvelging, var vel stort sett svelging hele det første halvannet året, mens vi jobbet med dette og kom frem til ordninger som begge (alle tre) kunne leve med.

Dette har gått fra å være den vanskeligste i livet mitt, til noe jeg er fornøyd med og stolt av.

[Gjest Gjesta]

Det er noe i det du sier her,og det er faktisk dette jeg gjør også,men gud så mange kameler man må svelge....

←

Trøsten, min venn, er at du for all fremtid kan se ditt barn i øynene, og si med hånden på hjertet at du har gjort absolutt alt som stod i din makt for å bevare et godt samarbeid.

Du kommer til å trenge det en gang i fremtiden, når ungen din er tenåring og lurer på hvorfor i helvete.

[Bønna]

Trøsten, min venn, er at du for all fremtid kan se ditt barn i øynene, og si med hånden på hjertet at du har gjort absolutt alt som stod i din makt for å bevare et godt samarbeid.

Du kommer til å trenge det en gang i fremtiden, når ungen din er tenåring og lurer på hvorfor i helvete.

←

En god trøst det nok kan være. Men er det likestilling, når rettferdigheten ikke kan skje fyllest, før tidens tann har satt sine spor?

[Gjest Gjesta]

En god trøst det nok kan være. Men er det likestilling, når rettferdigheten ikke kan skje fyllest, før tidens tann har satt sine spor?

←

Likestilling??

Hvem pokker snakker om likestilling når det gjelder å sørge for at barnet ditt har det så bra som mulig?

Og hva er egentlig rettferdighet? er det at mor eller far skal slippe å svelge kameler eller er det at barnet ditt får en tryggest mulig barndom uten preg av krangel mellom foreldrene?

[Gjest Turi]

Likestilling er neppe et tema her, slik omsorgen er delt mellom foreldrene.

Om jeg får se det fra din ex sin side et øyeblikk, Alenepappa:

Mannen hun elsker og vil ha går fra henne. Han får/overtar hoveddelen av daglig omsorg for deres felles barn (slik jeg leser fordeling av tid). Han finner raskt (veldig raskt?) en ny kjæreste som han flytter sammen med, og som får være mer sammen med sønnen enn mor selv får. Av gode grunner (For henne) flytter hun et stykke unna.

Nå vet jeg ikke om dere hadde mange felles venner, bor/bodde i et lite/tett samfunn eller hva. Det kan være mange grunner til at hun ønsker å involvere seg.

Det kan også være at hun i en ideell verden ville blitt boende og hatt barnet i samme barnehage som du ønsker. Hvilke grunner hun har hatt for å flytte nevner du ikke, kanskje du ikke en gang kjenner til dem. Men at du ikke ser dem betyr ikke at de ikke er der.

Din x har mistet mye de siste årene. Drømmene, daglig samvær med barnet sitt, kjærligheten og fremtiden. Du har utad alt - ny kjæreste, mesteparten av tiden med barnet, samme hus(?) som hun delte med deg, venner og familie hun mister kontakt med.

Kan du se det er vanskelig for henne? Kan du gi litt slack i denne perioden? Kan du samarbeide selv om du syns det er vanskelig?

Det kan ha ganske mye å si for henne, og dermed også for din sønn når han er hos henne. Det kan være en nyttig investering.

Og slipp tanken på at hun vil ha deg tilbake. Bare slipp den - tenk "not going to happen" og slutt å tolke henne som om alt hun gjør går ut på dette. Hun har sannsynligvis innsett det, men sliter kanskje med å skulle slippe fremtidsdrømmene sine - ikke nødvendigvis deg som person.

Skjønner det er vanskelig. Absolutt. Skjønner det er vanskelig for din nye sambo også. Men hun har valgt deg med din ballast, og siden du har barn med exen er hun en del av den.

Lykke til!

[La Guapa]

Jeg skjønner at du gjerne vil få være alene med din nye samboer og din sønn.

Samtidig førler jeg veldig på smerten til mamma`n.

Det kan være at ting går seg til etterhvert og at hun venner seg til å ikke se barnet sitt hver dag.

Jeg må personlig si at for meg hadde et samlivsbrudd vært katastrofalt....

Jeg føler at da jeg fødte datteren vår delte jeg meg i to samtidig.

Hun er som en del av meg selv....så det er vanskelig å være 100% fornuftig og voksen til å begynne med tror, jeg.

Jeg får tårer i øynene bare jeg TENKER på å være borte fra henne flere dager i strekk.

Hvis mannen min som jeg elsker hadde valgt å forlate meg ( og da bebreider jeg ikke deg på noen som helst måte altså) hadde jeg seriøst blitt innlagt på asyl!!!

Hverfall tenker jeg sånn nå...mulig at fornuften hadde tatt over om det hadde blitt en realitet....

Ta deg tid...la henne få tid...snakk mye med samboeren din...

Elsk barnet deres og la ham få oppleve familielivet med både mamma og pappa så mye som det går an.

La den lille gutten din være din styrke til å takle mammaen.

Dere fikk jo en fin gutt sammen og var sikkert veldig glade i hverandre en gang.....

Klem og lykke til!

[Lizzee]

Likestilling er neppe et tema her, slik omsorgen er delt mellom foreldrene.

Om jeg får se det fra din ex sin side et øyeblikk, Alenepappa:

Mannen hun elsker og vil ha går fra henne. Han får/overtar hoveddelen av daglig omsorg for deres felles barn (slik jeg leser fordeling av tid). Han finner raskt (veldig raskt?) en ny kjæreste som han flytter sammen med, og som får være mer sammen med sønnen enn mor selv får. Av gode grunner (For henne) flytter hun et stykke unna.

Nå vet jeg ikke om dere hadde mange felles venner, bor/bodde i et lite/tett samfunn eller hva. Det kan være mange grunner til at hun ønsker å involvere seg.

Det kan også være at hun i en ideell verden ville blitt boende og hatt barnet i samme barnehage som du ønsker. Hvilke grunner hun har hatt for å flytte nevner du ikke, kanskje du ikke en gang kjenner til dem. Men at du ikke ser dem betyr ikke at de ikke er der.

Din x har mistet mye de siste årene. Drømmene, daglig samvær med barnet sitt, kjærligheten og fremtiden. Du har utad alt - ny kjæreste, mesteparten av tiden med barnet, samme hus(?) som hun delte med deg, venner og familie hun mister kontakt med.

Kan du se det er vanskelig for henne? Kan du gi litt slack i denne perioden? Kan du samarbeide selv om du syns det er vanskelig?

Det kan ha ganske mye å si for henne, og dermed også for din sønn når han er hos henne. Det kan være en nyttig investering.

Og slipp tanken på at hun vil ha deg tilbake. Bare slipp den - tenk "not going to happen" og slutt å tolke henne som om alt hun gjør går ut på dette. Hun har sannsynligvis innsett det, men sliter kanskje med å skulle slippe fremtidsdrømmene sine - ikke nødvendigvis deg som person.

Skjønner det er vanskelig. Absolutt. Skjønner det er vanskelig for din nye sambo også. Men hun har valgt deg med din ballast, og siden du har barn med exen er hun en del av den.

Lykke til!

←

Innlegget over er jeg med og undertegner på!!!

Til Alenepappa:

Jeg flyttet fra mine barns pappa da barna var 4 og 5 år. Dette er snart 10 år siden. Vi har HELE tiden vært fokusert på at vi begge skal ta del i det som gjelder barna. Av økonomiske hensyn måtte jeg flytte et stykke unna etter skillsmissen. Min eks valgte da noen ganger å komme til meg og bo i mitt nye hjem de helgene han hadde barna (jeg dro da til en venninne el.l.). Dette skjedde som regel i f.m. at gutta hadde fotballturnering eller de var invitert i bursdag o.l. Selvfølgelig syntes ikke jeg at det var spesielt gøy at min ex skulle være i mitt nye hjem på den måten - men den kamelen valgte jeg heller å svelge fordi det ble den greieste løsningen for barna.

Nå i ettertid bor jeg og ex i nærheten av hverandre. Vi har begge fått nye partnere. Når det er skoleavslutning eller tilstelninger i f.m. fritidsaktiviteter er mine barn i den situasjonen at de har 4 voksne som kommer for å se på! Nå som de har blitt så store er de også i stand til å fortelle oss hvordan de setter pris på at de har foreldre som klarer å være sammen og at de har steforeldre som også bryr seg. Til forledrekonferanse kommer både jeg og far selvfølgelig. Det er like viktig for begge to å vite hva som skjer med barna på skolen, slik at vi begge kan følge dem opp!

I begynnelsen var det utallige ganger at jeg ønsket min eks ditt pepper gror og ikke fant det like konfortabelt å ha ham tilstede! Men i slike situasjoner må man faktisk bare lære seg å like kameler, for man må svelge en del ja.... Jeg måtte legge min personlige følelser til side og heller se hvilken fordel mine barn hadde av dette! Og i dag, etter 10 år med kameler, har jeg to flotte og harmoniske gutter som heldigvis aldri har vært kasteballer eller opplevd at foreldrene har kranglet om samvær og slike ting.

Tilstelninger i barnehagen og etterhvert skolen er ikke noe som "tilhører" deg som pappa bare fordi det er du som har ham når han er i barnehagen. Dette tilhører barnet ditt og er en del av hans oppvekst som din ex også må få ta del i. Etterhvert når han blir større kommer han nok til å ville at både mamma og pappa skal være tilstede. Tenk deg at han begynner å spille fotball og en helg skal spille fotballkamp - han skårer for første gang, er kjempestolt og lurer på: hvorfor var ikke du og så på pappa? Selv om han ikke selv sier noe ennå så er det kanskje denne sårheten din eks føler nå?

Jeg mener ikke at dere begge skal være med på trening og alle fritidsaktiviteter og sånn, men disse ekstra tingene: skoleavslutning, Lucia i barnehagen, fotballkamper osv. Og selvfølgelig konferansetimer og foreldremøter.

Jeg kan godt forstå at din eks er litt sår over å gå glipp av det nye som skjer i barnets liv når han nå går i barnehage. Slik du fremstiller det er det litt som om du mener at det er din nye samboer som skal fylle morsrollen når gutten er hos dere. Og det er kjempefint at hun stiller opp og vil gjøre så mye for ham! Men du må fortsatt la mammaen være mamma og la henne ta del i de tingene som det faktisk er helt naturlig for en mamma å ville ta del i!

Også må du heve deg over det at hun gjør rare ting og tydeligvis er interessert i livet til deg og din nye samboer. Er hun for nysgjerrig på ditt nye privatliv må du bare sette ned foten!! Men en dag får hun kanskje en ny samboer selv og da kan det jo hende at du også føler det litt rart at gutten din har en annen "farsfigur" hjemme hos mamma'en?

Lykke til - du virker som en god far og da vil det nok gå godt skal du se!!

[Magdala]

Med mindre man har begitt seg inn på flerkoneri, så synes jeg ikke man skal akseptere at eks.en blander seg inn Men dette er noen mannen bør skjønne, og hvis han ikke klarer å sette grenser for eks.kona bør man seriøst vurdere å finne seg en annen mann.

[Lizzee]

Med mindre man har begitt seg inn på flerkoneri, så synes jeg ikke man skal akseptere at eks.en blander seg inn  Men dette er noen mannen bør skjønne, og hvis han ikke klarer å sette grenser for eks.kona bør man seriøst vurdere å finne seg en annen mann.

←

...det er vel ikke akkurat å "blande seg inn" når man vil ta del i aktiviteter som det er helt naturlig at en som mamma er med på?

Alenepappa'n må sette grenser for innblanding i det som gjelder hans nye samliv med ny samboer. Men når det gjelder det at han og eksen er foreldre til samme barn så må nok alle parter bare finne seg i samarbeid i mange år framover!

[Alenepappa.]

Likestilling er neppe et tema her, slik omsorgen er delt mellom foreldrene.

Om jeg får se det fra din ex sin side et øyeblikk, Alenepappa:

Mannen hun elsker og vil ha går fra henne. Han får/overtar hoveddelen av daglig omsorg for deres felles barn (slik jeg leser fordeling av tid). Han finner raskt (veldig raskt?) en ny kjæreste som han flytter sammen med, og som får være mer sammen med sønnen enn mor selv får. Av gode grunner (For henne) flytter hun et stykk.....

Lykke til!

←

Hei hei.

Først så kan jeg jo fortelle at det er 2 år og 2måneder siden vi flytta fra hverandre.Men det var nå i høst han begynte i Bhg. Mora flytta hjem til foreldrene i mai i år,etter at hun hadde bodd her borte siden vi gikk fre hverandre.

Hun hadde både jobb og leilighet.

Jeg gjør så godt jeg kan hele tiden.

Jeg flytta sammen med min nåværende samboer(forlovede) etter 8 måneder,vi møttes på jobben min og fant fort tonen. Det meste stemte,og hun tok i mot sønnen min veldig godt,det fungerer veldig greit.

Vi bor nå i det huset jeg hadde fra før jeg traff mor til sønnen min.

Du spurte om felles venner,og det var snakk om noen forskjellige,noen valgte min side,andre hennes,men etter hvert kom de fleste på min side etter at hun hver eneste gang var sammen med dem spurte og gravte om hva meg og min nye samboer gjorde og foretok oss.

Jeg forstår veldig godt at dette er vanskelig for henne,og fra begynnelsen lot jeg aldri min nye kjæreste være med når gutten skulle til mora for og ikke vise henne min nye samboer. Om jeg gir slack ja,det føler jeg at jeg har gjort,men kanskje ikke nok. Noen ganger kom hun inn når hun skulle levere gutten,for og snakke litt og se hvordan han hadde det her,men det eneste hun gjorde var og være optatt av hvordan vi hadde det og nå vil hun ikke inn lengre.

Så begynte hun og kjøpe samme leker som han har hos oss,og herme etter det vi gjorde og gjøre ting som han kunne opleve før oss for at hun skulle gjøre det først.

Skulle ønske dette kunne vært mye enklere,men jeg ser jo gjennom dette forumet her at det er forskjellige meninger og at den ene eller den andre måten ikke er riktig. Det finnes liksom ikke svar på det,det er bare barnets beste og det kan jo diskuteres hva det er,når mora griner når hun ser faren for at det er så trist at det ikke kunne bli oss to for resten av livet.... :klø: