Å ta alt innover seg

[Gjest Gjest_Mari_*]

Hvorfor er det slik at jeg er bygd opp slik at jeg tar alt innover meg?

Når noe negativt skjer (eller jeg tar det som negativt) så blir jeg så lei meg og så nervøs at jeg nesten ikke takler hverdagen lenger.

Jeg sliter med å sove, jeg sliter med å smile, jeg sliter med å klare å finne en løsning. Jeg sliter med å tro på meg selv.

Jeg blir nervøs for alt. Jeg føler meg ikke trygg. Jeg ønsker meg bort. Jeg vil gi opp. Jeg klarer ikke å ordlegge meg. Jeg får ikke forsvart meg. Alt blir tåkete.

Jeg hadde flyttet herfra for lenge siden hadde det ikke vært for kjæresten min. Han er min klippe.

Han støtter meg. Han hjelper meg. Alikevel klarer jeg å rote det til i livet mitt.

Han er fantastisk. Noen ganger forstår jeg ikke at han holder ut med meg.

Tenk om jeg hadde klart å legge ting bak meg. Tenk om jeg hadde klart å overbevist meg selv om at det ikke er så farlig. Tenk om jeg hadde klart å skille jobb og fritid.

Tenk om......

[Ciara]

Det høres ut som du har mange vanskelige tanker. Har du vurdert å få en time hos psykolog slik at du kunne få luftet alt dette for noen utenforstående? Det kunne hjelpe deg ganske mye, tror jeg. Det er ikke godt å ha det sånn! Lykke til

[Gjest Gjest Mari]

Ja, det er mange vanskelige tanker.

Psykolog? Der er det jo eviglang ventetid.

Jeg kjemper med meg selv for ikke å havne langt ned i suppa. Ikke gå å tenke negative tanker så mye at det til slutt bare blir negativt alt sammen.

[Gjest graceland]

Ta en prat med fastlegen din! Det gjorde jeg da jeg hadde det slik som deg. Har nå gått på lykkepiller i 2 år.

[Gjest Gjest]

Om du bor i Trondheim kan psykologistudentene på ntnu hjelpe deg. De har sikkert slike tilbud hos andre studiesteder også.

De har gratis behandling de. Av studenter riktignok, men de kan veldig mye når de har kommet så langt at de har praksis..

Jeg vet hvordan du føler det, og det er helt forferdelig. Har man kommet inn på den stien du er nå er de vanskelig å finne en annen vei.

Du er heldig som har din kjære som støtter deg...

Har du snakket med legen din?

Du kan snakke med h*n vetu. Mange setter av ekstra tid da om du ber om det. SÅ kan legen din på en måte være din samtalpartner. Mange som gjør det slik nå til dags når det er vanskelig å få hjelp.

[Gjest Emera]

Jeg sliter med å tro på meg selv.

Der har du en del av svaret, faktisk.

Jeg har skrevet litt om dette i et svar for en liten stund siden, men jeg skal skrive det igjen her.

Du trenger å forsterke barriéren mellom deg og resten av verden, slik du får en beskyttelse mot alt som skjer. Denne mentale forsvarsveggen er vi avhengige av å ha, for ellers så bryter vi sammen under presset av alt det forferdelige. Se for eksempel på dem som jobber med direkte nødhjelp, som for eksempel Leger Uten Grenser. Uten denne barriéren kunne de ikke vært der. De ville ha mistet forstanden. Og da ville ingen fått hjelp.

Først og fremst så tror jeg du trenger et egenverd. Å oppleve at du og ditt liv betyr noe for deg selv. Dette vil føre til at du oppdager at du faktisk betyr noe for andre (som jo er grunnen til at kjæresten din blir hos deg), og at du har rett til å ta din plass i verden. Deretter vil du skjønne at du har rett til et mentalt forsvarssystem også.

Når du begynner denne prosessen, så skal du se at troen på deg selv kommer sigende. Selvtilliten. Et bedre selvbilde. Alt dette er et komplisert samspill, men jeg mener at det bunner i manglende egenverd. Er du ikke verdt noe for deg selv, så har du ikke rett til noe av det andre heller, ikke sant?

Har du prøvd en eller annen form for terapi? Det finnes dyktige folk som kan hjelpe deg med dette. Det kan hende du må lete litt for å finne den rette, men det er verdt det! Lykke til!

[Gjest Gjest Mari]

Ta en prat med fastlegen din! Det gjorde jeg da jeg hadde det slik som deg. Har nå gått på lykkepiller i 2 år.

←

Lykkepiller? Det synes jeg virker litt skummelt. Kan man bli avhengig? Og på hvilken måte virker de?

Om du bor i Trondheim kan psykologistudentene på ntnu hjelpe deg. De har sikkert slike tilbud hos andre studiesteder også.

De har gratis behandling de. Av studenter riktignok, men de kan veldig mye når de har kommet så langt at de har praksis..

Jeg vet hvordan du føler det, og det er helt forferdelig. Har man kommet inn på den stien du er nå er de vanskelig å finne en annen vei.

Du er heldig som har din kjære som støtter deg...

Har du snakket med legen din?

Du kan snakke med h*n vetu. Mange setter av ekstra tid da om du ber om det. SÅ kan legen din på en måte være din samtalpartner. Mange som gjør det slik nå til dags når det er vanskelig å få hjelp.

←

Jeg bor dessverre ikke i Trondheim. Mulig jeg burde ta en prat med fastlegen min. Kanskje han kan hjelpe meg. Jeg er skeptisk til medisiner. Jeg vil ikke bli avhengig.

Jeg vil heller ikke at foreskrevet medisin i en periode skal kunne ødelegge for fremtidige planer.

Der har du en del av svaret, faktisk.

Jeg har skrevet litt om dette i et svar for en liten stund siden, men jeg skal skrive det igjen her.

Du trenger å forsterke barriéren mellom deg og resten av verden, slik du får en beskyttelse mot alt som skjer. Denne mentale forsvarsveggen er vi avhengige av å ha, for ellers så bryter vi sammen under presset av alt det forferdelige. Se for eksempel på dem som jobber med direkte nødhjelp, som for eksempel Leger Uten Grenser. Uten denne barriéren kunne de ikke vært der. De ville ha mistet forstanden. Og da ville ingen fått hjelp.

Først og fremst så tror jeg du trenger et egenverd. Å oppleve at du og ditt liv betyr noe for deg selv. Dette vil føre til at du oppdager at du faktisk betyr noe for andre (som jo er grunnen til at kjæresten din blir hos deg), og at du har rett til å ta din plass i verden. Deretter vil du skjønne at du har rett til et mentalt forsvarssystem også.

Når du begynner denne prosessen, så skal du se at troen på deg selv kommer sigende. Selvtilliten. Et bedre selvbilde. Alt dette er et komplisert samspill, men jeg mener at det bunner i manglende egenverd. Er du ikke verdt noe for deg selv, så har du ikke rett til noe av det andre heller, ikke sant?

Har du prøvd en eller annen form for terapi? Det finnes dyktige folk som kan hjelpe deg med dette. Det kan hende du må lete litt for å finne den rette, men det er verdt det! Lykke til!

←

Du skriver som om du kjenner meg. Jeg hadde en barriere. Den ble brutt av store påkjenninger jeg hadde for en tid tilbake, og den barrieren har jeg ikke klart å bygge opp igjen.

Hvordan får man til det?

Av og til kjenner det ut som jeg er "on top of the world" men så viser det seg at jeg bare trodde det, for det kommer alltid noe og drar meg hardt og brutalt ned derfra.

Det med å bety noe for andre er viktig.

Jeg betyr noe for kjæresten min - absolutt. Men om han forteller meg fine ting / roser, så hjelper det liksom ikke. Han er programforpliktet til det liksom.

Det er akkurat som om jeg trenger mye positiv forsterkning fra andre, andre utenfor vår lille familie. Det føler jeg at jeg får alt for lite av.

Også tenker jeg at hvorfor skal jeg være så avhengig av positiv forsterkning hele tiden? Jeg er ikke akkurat yngst lenger og bør ha tro på meg selv.

En negativ tilbakemelding og det ødelegger dagene i lang tid framover.

Jeg takler fryktelig dårlig å få negative tilbakemeldinger og det å må si noe som gjør at jeg muligens havner i en konflikt.

Da blir jeg heller stille, godtar alt og havner alikavel i konflikt fordi jeg ikke ytret mine meninger.

Usj, dette ble rotete. Men det er omtrent like rotete som det blir i hodet mitt når slike ting pågår.

[Gjest Gjest]

Du tenker ganske reflektert rundt dette her, da. Så jeg skulle tro du kan ha godt utbytte av litt hjelp til å snu tankene - du er jo så klar over dem selv. Det kan hende det kan hjelpe å bli bevisst på å tenke positivt i stedet for negativt i visse situasjoner, blant annet, selv om det høres banalt ut. Jeg synes du bør snakke med legen din, jeg, enten kan han/hun ha noen samtaler med deg, eller henvise deg til psykolog. Er ikke noe skummelt det.

Det med å trenge forsterkning fra andre kjenner jeg igjen. Jeg er mest sånn som trenger det fra de nærmeste, da, mens jeg ikke forventer så mye fra omverdenen (<--men jeg har et godt forhold til omgivelsene mine, faktisk. Bra tilbakemeldinger fra jobb som jeg stortrives med, møter stort sett positive mennesker osv). Rart egentlig, særlig det med at jeg, voksne mennesket, trenger ekstra bekreftelse fra folk jeg VET er glad i meg "uansett". Dermed kan man vel nesten slutte seg til at dette, i grunn umettelige, behovet bunner i et eller annet problem hos oss selv? Det har nok ofte med at man på visse områder har lite tro på seg selv. At man har fått noe i trynet en gang eller fler, som har brutt ned den tryggheten som burde være der.

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg har tendenser til å være slik som deg, og har hatt det tungt i perioder. Dette hjalp for meg: å snakke med fastlegen min, å gå turer og få frisk luft, å holde meg unna nyheter o.l.

[Gjest Gjest]

Jeg forventer vel ikke noe fra omverdenen, men det hadde vært godt om det kunne blitt fokusert på det positive i stedet for å hele tiden være problemfokusert.

Jeg syns selv jeg har blitt flinkere til å dra folk med meg ved å gi posotov feedback og savner vel at det samme blir gjort med meg.

Hvorfor er alt så problemfokusert overalt?

Jeg har jobbet lenge, i mange år med samme yrke. Jeg har jobbet på steder hvor man ikke akkurat kan si at dynamitten ble oppfunnet.

Nå har jeg jobbet ett sted hvor man er veldig bevisst og veldig opptatt av faget sitt. Jeg kjenner at jeg ikke sitter inne med like mye fagkunnskap som man burde kunne forvente seg etter så mange år i ett yrke, og at dette er noe som opptar veldig mange og som har blitt fokusert på.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette.

Fastlegen først kanskje...

Jeg liker det jeg gjør og har ikke lyst til å slutte. Ikke ennå.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg vet akkurat hvordan du føler det! Helt siden jeg var liten har jeg slitt med at jeg tar ting alt for mye inn på meg..Jeg lar omverdenen komme litt for nær på en måte. Hvis noen sier noe vondt til meg kan jeg ha vondt inni meg lenge, selv om det som ble sagt egentlig ikke stemmer. Og hvis det er noe jeg har sagt eller gjort kan jeg slite med dette i lang tid...Får lett dårlig samvittighet. Men utenpå blir jeg sett på som sosial og åpen. Jeg er heller ikke redd for å si det jeg mener, men samtidig hater jeg konflikter. Da ender det som regel med at jeg klandrer meg selv, og sier unnskyld...Med eller uten grunn!!

Som deg har jeg for tiden lite tro på meg selv, og har mista tryggheten på den jeg er. Har distansert meg fra mange av menneskene rundt meg, også fordi jeg har lite tillit til mennesker generelt. Men det verste er å ikke ha det bra med seg selv. Setter hele tiden spørsmålstegn med meg selv, og om jeg er bra nok... Det er så lite som skal til for at jeg blir trist og lei, og bare vil gjemme meg. Som deg så bor jeg på ett sted hvor jeg ikke trives, men det er kanskje mye på grunn av hvordan jeg har det inni meg. Og kanskje det er slik for deg også...??? Jeg har oså en kjæreste som støtter og hjelper meg, men det som er vanskelig er at dette går utover forholdet også. Det er ikke så kult at jeg er trist og lei mye av tiden, og dessverre lar jeg den følelsen gå utover ham noen ganger. Vil jo bare være en god kjæreste, men det er så vanskelig når man ikke klarer å være god med seg selv engang. Har gått i terapi, og det hjalp. Men så skjedde det en del vonde ting rundt meg, og vips så hadde jeg det tungt igjen....

Jeg tror nok at vi begge to kan få det bedre..Kjæresten min sier at jeg må bli hardere, og gi litt f... Men det er ikke så lett når følelsene styrer mye... Vi må prøve å fokusere på det positive! Det må vi!!! Tenke 2 positive tanker når det dukker opp 1 negativ!!!

Prøv terapi! HOld deg unna piller hvis du klarer det..De har noen skumle bivirkninger

[Gjest graceland]

Jeg har gått på Zoloft i to år, ganske mild dose (50 mg). Det er ikke ille i det hele tatt. Å ta en pille hver morgen for å slippe angst og depresjoner er en billig livslykke. Har sluttet på dem et par ganger, for å se om jeg var avhengig, og det var jeg ikke. Men problemene kom jo tilbake når jeg slutta, bl.a. fikk jeg sosialangst igjen, så jeg begynte med pillene igjen. Å begynne med medisin er en stor barriere å bryte, det er jo forbundet med skam. Men det hjelper - tro meg. Ikke for at jeg oppfordrer deg til å begynne på noen medikamenter, det er bedre om du takler hverdagen uten. Men jeg sier bare at det finnes hjelpemidler som gjør hverdagen litt enklere å takle - hvis du ønsker det.

Endret 19. november 2006 av graceland

[Gjest Gjest Mari]

Hei!

Jeg vet akkurat hvordan du føler det! Helt siden jeg var liten har jeg slitt med at jeg tar ting alt for mye inn på meg..Jeg lar omverdenen komme litt for nær på en måte. Hvis noen sier noe vondt til meg kan jeg ha vondt inni meg lenge, selv om det som ble sagt egentlig ikke stemmer. Og hvis det er noe jeg har sagt eller gjort kan jeg slite med dette i lang tid...Får lett dårlig samvittighet. Men utenpå blir jeg sett på som sosial og åpen. Jeg er heller ikke redd for å si det jeg mener, men samtidig hater jeg konflikter. Da ender det som regel med at jeg klandrer meg selv, og sier unnskyld...Med eller uten grunn!!

Som deg har jeg for tiden lite tro på meg selv, og har mista tryggheten på den jeg er. Har distansert meg fra mange av menneskene rundt meg, også fordi jeg har lite tillit til mennesker generelt. Men det verste er å ikke ha det bra med seg selv. Setter hele tiden spørsmålstegn med meg selv, og om jeg er bra nok... Det er så lite som skal til for at jeg blir trist og lei, og bare vil gjemme meg. Som deg så bor jeg på ett sted hvor jeg ikke trives, men det er kanskje mye på grunn av hvordan jeg har det inni meg. Og kanskje det er slik for deg også...??? Jeg har oså en kjæreste som støtter og hjelper meg, men det som er vanskelig er at dette går utover forholdet også. Det er ikke så kult at jeg er trist og lei mye av tiden, og dessverre lar jeg den følelsen gå utover ham noen ganger. Vil jo bare være en god kjæreste, men det er så vanskelig når man ikke klarer å være god med seg selv engang. Har gått i terapi, og det hjalp. Men så skjedde det en del vonde ting rundt meg, og vips så hadde jeg det tungt igjen....

Jeg tror nok at vi begge to kan få det bedre..Kjæresten min sier at jeg må bli hardere, og gi litt f... Men det er ikke så lett når følelsene styrer mye... Vi må prøve å fokusere på det positive! Det må vi!!! Tenke 2 positive tanker når det dukker opp 1 negativ!!!

Prøv terapi! HOld deg unna piller hvis du klarer det..De har noen skumle bivirkninger

←

Du sier mye av det jeg tenker. Vi er nok litt like sånn, bare at jeg egentlig begynte å slite da jeg var i tenårene. Og det ble verre i tjueårene.

Det er lett å si at man skal bli hardere og gi litt mere F... Det er verre å gjøre det. Jeg blir forbannet på meg selv også. For at jeg lar negative ting styre meg og hele mitt liv.

Jeg har også trukket meg bort fra andre mennesker. Vil ikke at de skal se meg sånn. Vil ikke belemre dem med mine problemer. Den eneste som vet alt er min samboer.

Jeg prøver å tenke positivt, men det som er negativt er jo en stor del av livet det også.

Jeg har lyst til å prøve terapi. Kanskje ikke psykolog, men

Jeg har gått på Zoloft i to år, ganske mild dose (50 mg). Det er ikke ille i det hele tatt. Å ta en pille hver morgen for å slippe angst og depresjoner er en billig livslykke. Har sluttet på dem et par ganger, for å se om jeg var avhengig, og det var jeg ikke. Men problemene kom jo tilbake når jeg slutta, bl.a. fikk jeg sosialangst igjen, så jeg begynte med pillene igjen. Å begynne med medisin er en stor barriere å bryte, det er jo forbundet med skam. Men det hjelper - tro meg. Ikke for at jeg oppfordrer deg til å begynne på noen medikamenter, det er bedre om du takler hverdagen uten. Men jeg sier bare at det finnes hjelpemidler som gjør hverdagen litt enklere å takle - hvis du ønsker det.

←

Det finnes muligheter den veien også, men pga. diverse utenforliggende årsaker ønsker jeg ikke at det skal kunne leses noe sted at jeg har brukt medikamenter.

[Gjest Gjest]

Ja, vi er nok litt like. Hos meg har følelesen vært tilstedeværende i mange år. På en måte så er det litt godt å vite at det ikke er bare jeg som føler det slik. Da er jeg liksom ikke så unormal som jeg fremstiller meg selv i hodet mitt

Jeg har heller aldri tatt medisiner. Den ene grunnen er den samme som din, men også fordi jeg tror at det kun er en midlertidig løsning. Jeg tror at man kan få det bedre ved å snakke om ting, og bli bedre kjent med seg selv. Men som du så vil jeg ikke belaste de rundt meg, selv om de sikkert hadde stillt opp hvis de hadde fått sjansen.

Jeg tror kanskje det er lurt å sette seg mål for å mestre ting, og prøve å dra den mestringen inn i et positivt tankemønster. Jeg merker også at det er viktig å være i fysisk aktivitet, da føler jeg meg bedre.

[tjamsa]

Jeg tror ikke du trenger noen psykolog. Å bygge opp selvtilliten og få mer tro på deg selv er noe du kan lære deg.

Det viktigste er at styrken kommer innenfra. Selvfølgelig er det jo fint at du har en så god partner, men finn dine prinsipper, sett dine grenser og tenk igjennom hva som er akseptabelt og uakseptabelt av andre. Om noen da oppfører seg uakseptabelt er det lettere å distansere seg fra det negative fra dem og ikke la seg dra ned.

Ved å bli mer selvstendig, sette seg mål og nå dem øker mestringsfølelsen, og med den øker også selvtilliten.

Lettere sagt enn gjort kanskje, men om du prøver vil du nok se en forbedring snart.

Si til deg selv at du har rett til å prøve og feile som alle andre!

Endret 23. november 2006 av tjamsa