Forelsket i mannen til venninnen min

[Gjest den skyldige]

Tusen takk for noen gode svar og råd fra en del av dere. Det hjelper å få ideer til nye måter å angripe problemer på.

Til (sexy?)Sadie og Jinx: Jeg har aldri fortalt denne fine mannen hva jeg føler for ham, og jeg har aldri lagt ann på ham eller forhørt meg om mine sjangser. Dette er en real og grei mann, ikke av typen som innleder forhold på si, så det at han ikke har erklært meg sin kjærlighet betyr ikke at han ikke har følelser. At det i løpet av disse årene har vært spenninger mellom oss er noe jeg vet. Det er ikke alt som trengs å sies rett ut, vet dere. En annen sak er at både han og jeg er for anstendige til å foreta oss noe med saken.

Jeg skrev ikke om problemet for å få deres moralprekener. Jeg skrev om det fordi jeg trenger råd om hvordan løse et stort og vondt problem.

Og når det gjelder å være dårlig venninne, så stiller vel ikke dere i klassen "greie og forståelsesfulle medsøstre", gjør dere vel?

[Jinx]

Til (sexy?)Sadie og Jinx: Jeg har aldri fortalt denne fine mannen hva jeg føler for ham, og jeg har aldri lagt ann på ham eller forhørt meg om mine sjangser. Dette er en real og grei mann, ikke av typen som innleder forhold på si, så det at han ikke har erklært meg sin kjærlighet betyr ikke at han ikke har følelser. At det i løpet av disse årene har vært spenninger mellom oss er noe jeg vet. Det er ikke alt som trengs å sies rett ut, vet dere. En annen sak er at både han og jeg er for anstendige til å foreta oss noe med saken.

Jeg skrev ikke om problemet for å få deres moralprekener. Jeg skrev om det fordi jeg trenger råd om hvordan løse et stort og vondt problem.

Og når det gjelder å være dårlig venninne, så stiller vel ikke dere i klassen "greie og forståelsesfulle medsøstre", gjør dere vel?

Okey...

Du ser ikke at du har gjort noe galt ?

Neivel...

Du er forelsket i din vennindes mann,

bare det syns jeg er galt i seg selv.

Det går an å ”sverme” litt

(syns han er flott osv)

MEN et svermeri går fort over !

OG dette har vart i 7ÅR !?

Det er ikke en forelskelse – DET ER EN BESETTELSE !

Du sier du flørter med han OG føler deg råtten etterpå,

nettopp pga at dette er ikke riktig !

Du må ta noen vanskelige valg det er klart.

For du kan ikke omgås denne mannen mer,

hvis du vil fortsette ditt ekteskap..

Du bør uansett oppsøke profesjonell hjelp...

Det er ikke for å være bitchete jeg skriver det,

det er for å få deg til å våkne opp !!

JEG bitch ? Ja det skulle tatt seg ut

[L@dy]

Du ser ikke at du har gjort noe galt ?

Neivel...

Du er forelsket i din vennindes mann,

bare det syns jeg er galt i seg selv.

Det går an å ”sverme” litt

(syns han er flott osv)

MEN et svermeri går fort over !

OG dette har vart i 7ÅR !?

Det er ikke en forelskelse – DET ER EN BESETTELSE !

Jeg er ikkehelt enig med deg. Jeg synest ikke hun har oppført seg dårlig. Det er ikke noe galt å være forelsket, selv om det dessverre er mot "feil" mann. Jeg fikk mer inntrykk av at hun er forelsket i denne mannen, men at hun elsker sin mann, tross alt. Og at hennes mann ikke har "lidd" noe pga dette. Men jeg er enig i at en forelskelse som varer i 7 år begynner å ligne mer på besettelse.

Men det var derfor jeg anbefalte henne i det første innlegget mitt om å akseptere disse følelsene sine. Rett og slett for å komme over det. Hat og kjærlighet er sterke følelser, og jeg tror nok en kan kontrollere det. Og komme over det, men en må som første bud erkjenne det selv. Kan være det beste vil være og søke profesjonell hjelp siden du ikke kan snakke med noen andre om dette.

Lykke til!

[Gjest Embla s]

I en slik situasjon tror jeg det hjelper å finne en person man virkelig kan stole på og lette sitt hjerte. Kanskje man egentlig er forelsket i forelskelsen, i de forbudte drømmene? Hvis man skriver om det (her) eller snakker med noen (som holder tett), vil man muligens få et bedre perspektiv på problemet og hva man kan/bør gjøre.

[Gjest Anonymous]

Hei!!

Da jeg leste dette så kom det en hel masse 'gamle' følelser tilbake til meg.. :cry:

Dette hendte også meg for en del år tilbake, jeg forelsket meg i en venninnes mann..

Jeg hadde samboer selv,(har han fremdeles) og vi hadde holdt sammen i mange år før jeg ble oppmerksom på hva jeg følte for den andre...

Men jeg gikk litt lenger enn deg, vi innledet et forhold....

Dette ble oppdaget, og alt ble ett helvete....

:evil:

Selvfølgelig så angrer jeg på det som skjedde...

"hadde det bare gått ann å skru tiden tilbake..."

Men det som er 'rart' er at jeg klarer ikke å glemme ham....

Jeg tenker på han hver eneste dag............ *sukk*

forholdet til min samboer er ikke helt på topp, det sier seg jo selv...

Har vært en del ganger at vi har holdt på å gå fra hverandre, men det er en del ting som gjør at vi holder sammen...

Til deg og andre som er i denne situasjonen, så vil jeg råde dere til å ikke gjøre noe med situasjonen....

En vet aldri hvordan det vil gå, og det er svært sjelden at det kommer noe godt utav det....

Hold det på flørtestadiet...

Litt flørt i hverdagen trenger vi alle!!

Ønsker deg alt godt!!!

Klem!

[Gjest sexysadie]

Hold deg hjemme.

[Gjest Anonymous]

Du kan bare slappe av, og ta styringen. Slutt og stress med dette.

Han er ikke interessert i deg. For det første så er han gift med din venninne, og han er kameraten til din mann.

For det andre ville han helt sikkert ha greid å gi uttrykk for noen følelser i løpet av 7 år, ...

Så du kan bare ta kontrollen, og slappe av. Han gjengjelder IKKE dine følelser.

Hvis du husket å vanne gresset på din egen side, ville ikke gresset på den andre siden av gjerdet virke grønnere!!!!!!!!!!!!!!!!!

Nemlig!

Jeg tror at det bare er sex dette dreier seg om. Er det så enkelt, ville jeg heller ha satset på å få det bedre seksuelt med min mann --------

Og en annen ting. Jeg tipper at din venninne og din mann har tilsvarende følelser for hverandre. Hva med det? Takler du det? Du har bare ikke lagt merke til det, fordi du er så opptatt av din venninnes mann.

Du er litt av en kone må jeg si. Og du er litt av en kvinne. Og du er litt av en venninne. ???????? Hm -------------------------

Gjelder det morsrollen også?

[Gjest Mann37]

Skjønner hvor vondt du har det. Jeg er mann, men har de samme følelsene, og har hatt de like lenge.

Har skrevet en del innlegg her tidligere om dette, og fått mange svar.

På samme måte som deg, både pepper og gode råd.

Jeg har også godt til familierådgivning, men for meg funket det bare verre.

Ble bare enda mer fokus på problemet.

Har ikke vært der på 1/2 år nå, føler meg bedre. Har prøvd å fokusere mer på kona, og mindre på denne nydelige jenta.

Det hjelper, men er ikke lett. Følelsene er én ting, men tankene må spore over på andre områder for at følelsene skal moderere seg.

Når følelsene har vart så lenge som 7 år, blir det et slags narkotikum.

Man er avhengig av dem, man tenker på denne personen når man mistrives eller ikke har det så bra. Det blir en slags trøst.

Har tro på at det hjelper å endre fokus, ser lyst på livet nå.

Vil nok for alltid se på denne jenta som et solskinn i tilværelsen, men

allikevel aksepterer likevel at det aldri kan bli oss.

Ønsker deg lykke til, jeg føler med deg.

[Gjest Mzfire]

Nå har jeg ikke lest hva andre skriver her inne, du har fått så mange svar. Det første jeg tenker er, om jeg hadde vært venninden din hadde jeg ikke likt at du var forelsket i mannen min. Hvertfall ikke likt at du flørtet med ham i fylla. Hva hvis det var omvendt om jeg hadde vært forelsket i mannen din i 7 år og flørtet med ham i fylla. Hva hadde du følt da? Hadde det vært greit? Tror ikke det, hadde du likt det hadde det vært noe galt her ett sted.

Det jeg lurer på er hvordan du har klart å holde på de følesene i så mange år ? Skulle nesten tro at du innbiller deg at han også liker deg og har følelser for deg i skjul også. Slutt med å flørte, det er ikke lov. Hva om din venninde merker det? Vil du miste et vennskap for sånt? Hva om mannen din finner det ut? Jeg ser ganske alvorlig på det.

En positiv ting er at du ikke har mistet alle hemninger her da og ikke har lagt deg etter ham. Det ville vært utilgivelig. Prøv å gjøre noe med de følelsene dine. Prøv å la de dø ut på noe måte. Det er til det beste for alle parter.

[Gjest Mzfire]

Du vil ha råd fra oss. Vanskelig å komme med gode råd når det er et så følelsesbetont tema. Håper ikke du så på det forrige innlegget mitt som kritikk. Bare luftet hva jeg tenkte om saken.

Noen av de rådene du har fått om å gå til en psykolog tviler jeg på vil hjelpe, men det må du finne ut av selv. Det første jeg tenker er å bryte all kontakt med dette venneparet, men det er kansje for drastisk det også. Hadde du gjort det, ville du bare ha fortsatt å tenke på ham som et gammelt spøkelse.

Du burde ta et oppgjør med deg selv. Prøve å tenke på denne mannen som noe annet enn du gjør. Prøve å ufarliggjøre ham som en bror eller noe annet. Høres kansje latterlig ut, men prøv å finn på noe selv.

Virker som dere også liker denne spenningen dere har på gang mellom dere. Hva om du prøve å kvele denne spenningen ?

Nei beklager, jeg burde vel ikke uttale meg, har aldri vært i denne situasjonen. Du har det ikke lett. Dette kan skje oss alle.

Håper du får bedre råd av andre mer erfarne damer her inne.

Ønsker deg lykke til og håper du får den roen du søker.

[Gjest Anonymous]

oi, dette var hard kost! Elendig venninne, hustru og mor :oops: Min mann og min venninne er forelsket i hverandre, og jeg har ikke sjangs på han jeg er forelska i.. :cry: :cry:

Noen av dere dømmer meg hardt. Jeg har vært sammen med mannen min i ti år, gift i 8 (giftet oss etter at sønnen vår ble født). så fikk jeg følelser for en annen (etter tre år med mannen min). Dette har vart i 7 år. Hadde jeg vært uten barn ville jeg "slått opp" med mannen min, men siden det er barn med i bildet, prøver man. Så kanskje jeg ikke er fair mot mann og venninne, men egoistisk er jeg ikke!

Dere som dømmer: Er det galt at man etter noen år med en mann finner ut at han ikke er den rette allikevel (selv om man er glad i ham og alt sånt)? Jeg møtte min soul-mate litt for sent. Er dere fortsatt sammen med den første, har dere aldri følt at den brennende forelskelsen går over til nært (bror og søster aktig) vennskap? skal jeg føle meg skyldig og skamme meg?! Det dumme er at jeg og min mann har mer som binder oss sammen enn bare løftene våre. (ikke at jeg angrer på barna våre).

Jeg har aldri vært utro mot mannen min og når det gjelder hans følelser, så kan det vel godt hende at han er forelsket i min venninne (tviler, men man kan aldri vite..) det ville vel på en måte gjort alt litt lettere for meg?!

Når det gjelder denne mannens følelser for meg, kan det godt hende han ikke føler en døyt, men det gjør ikke at jeg liker ham noe mindre.

[Gjest Anonymous]

Ok, jeg foreslår at dere har dere 4-kant jeg, så blir alle involverte fornøyde her, ikke sant?

Dette blir nemlig litt for dumt for meg, siden du fremstår som veldig passiv.

Enten får du gå inn i et forhold med han, eller unngå han helt og holdent.

Enten eller egentlig. Han elsker deg nok høyt og inderlig::::::::::::::

Og kom ikke her og prøv å overbevise meg om at du har det så veldig vondt nå, du nyter sikkert denne rollen du har gitt deg selv.

Kan virke som du lever i en drømme-eller fantasiverden. Er du ikke så vant til å få oppmerksomhet fra menn, slik at du spinner søte urealistiske drømmer om den første og beste?????????

Jo, jeg gjetter at det er sånn det henger sammen.

Ingen medlidenhet å få fra meg, for du lider ikke. Du har det helt fint i denne rollen din. God fornøyelse,,,,,på bekostning av din mann, venninne, barn, og hennes mann. Har du samvittighet til det? Ok.