deppa

[Gjest Gjest]

Ja, jeg er nedfor.

Var hos legen onsdag fordi jeg ikke klarte å komme meg på jobb. Hadde det ikke vært for mannen min hadde jeg vel ligget i segen siden da....

Ble sykemeldt ut denne uke i første omgang.

Har vært hos han for samme grunn for et par år siden, og han gikk litt mere inn på ting denne gangen. Jeg satt nå der og grein da...

Det er flaut, jeg vet ikke hva jeg skal si til de jeg kjenner.

Jeg føler meg utbrent, døds-sliten og klarer ingenting. Men jeg har jo ikke barn engang? Hvordan kan da ha det slik?

Jeg lever i et godt samliv. Trygt og godt både psykisk og økonomisk.

Er det flere som har det slik? Er jeg helt alene?

Hva kan jeg gjøre?

[Gjest Gjest]

Du er litt deppa og sykemelder deg en uke?

Er det rart vi betaler mye skatt her i landet?

Nei se å kom deg på jobb! Grine kan du gjøre på fritiden din.

P.S livet er ikke en dans på roser.

Ikke slit deg ut når du ser på hotell cesar da.

kyss, klapp og klem.

[Gjest Gjest]

Tusen takk kjære gjest, nå føler jeg meg mye bedre allerede.....

Hilsen ts

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Du er litt deppa og sykemelder deg en uke?

Er det rart vi betaler mye skatt her i landet?

Nei se å kom deg på jobb! Grine kan du gjøre på fritiden din.

P.S livet er ikke en dans på roser.

Ikke slit deg ut når du ser på hotell cesar da.

kyss, klapp og klem.

←

Unnskyld meg, men hva slags svar er dette? Høres utrolig bitter ut? Hva vet vel du om årsaker til at dette mennesket er utslitt? Det går faktisk an å bli tømt for krefter, det kan være både psykiske og fysiske årsaker bak. Noen ganger er man faktisk syk.

Til trådstarter; det er ingen skam å være utbrent, og det kan være mange årsaker til at man blir det. Jeg hadde det på samme måten som deg pga dårlige arbeidsforhold. Trodde ikke at JEG var typen til å bli så utslått av noe som ikke var fysisk. Brukte så mye tankekraft og nattesøvn på arbeidsforholdet at jeg ble helt utslitt. Ble sykemeldt i 3 måneder. Heldigvis fikk vi ordnet opp med det som var problemet på arbeidsplassen min og nå er jeg tilbake i full jobb.

Det som var bra for meg var faktisk noe så enkelt som å gå turer, man kommer seg ut i frisk luft, beveger kroppen og får sortert tankene samtidig. Det gikk utrolig sakte i begynnelsen, men etterhvert kom energien tilbake. Grunnen til at jeg ble "utbrent" var som du skjønner en ytre årsak, energien kom tilbake da problemet ble borte. Noen har det vanskeligere med dypereliggende årsaker,

du vet kanskje noe om grunnen til at du blir deprimert? Jeg håper du har en god lege. Prat med h*n og fortell hvordan du har det. Og bry det ikke om kommentarer som gjesten over her serverer.

Til gjest; en gang kan det faktisk være du som føler deg dårlig, det kan skje den beste (også meg). Håper du har mot nok til å søke hjelp da, for det er faktisk helt reelt!

[Gjest Gjest]

jeg lurer litt på det samme... men jeg tørr ikke kontakte legen min..

Er redd for ikke å få forståelse, redd for å ikke blir trodd.

Meredith; du var sykemeldt i 3 mnd.. ble du da sykemeldt fra mnd til mnd..? hadde du psykolog i mellomtiden?

Kan legge til at jeg er ufrivillig barnløs, vi har prøvd i 2 år nå, og er såvidt igang med utredening.. så det sliter jo på meg i tillegg.

Jeg har ett tungt yrke, både psykisk og fysisk..

Jeg tenker på jobben hver dag, gruer meg, går på nåler når jeg er på jobb... er ikke godt å ha det sånt..

Kunne tenkt meg å snakke med sjefen, men hun er ikke til å stole på!

Hjelp...

[Gjest Gjest]

jeg lurer litt på det samme... men jeg tørr ikke kontakte legen min..

Er redd for ikke å få forståelse, redd for å ikke blir trodd.

Meredith; du var sykemeldt i 3 mnd.. ble du da sykemeldt fra mnd til mnd..? hadde du psykolog i mellomtiden?

Kan legge til at jeg er ufrivillig barnløs, vi har prøvd i 2 år nå, og er såvidt igang med utredening.. så det sliter jo på meg i tillegg.

Jeg har ett tungt yrke, både psykisk og fysisk..

Jeg tenker på jobben hver dag, gruer meg, går på nåler når jeg er på jobb... er ikke godt å ha det sånt..

Kunne tenkt meg å snakke med sjefen, men hun er ikke til å stole på!

Hjelp...

←

TS her.

Det var en grense å trå over for meg også når jeg gikk til lege denne gangen. Jeg var redd han skulle syns jeg var sytete, at det ikke var noe å komme til legen for.

SÅ jeg sa det til han, at det ikke hadde vært lett ofr meg å komme til han med dette, men at jeg ikke kunne la det fortsette sånn lenger.

Jeg tror kvinner i typiske kvinneyrker ofte sliter med arbeidsmiljøet jeg. Slik er det i alle fall i mange tilfeller. JObben sliter på en selv om man er hjemme. Går med skuldrene oppunder haka...

Til slutt blir det fysisk. Jeg blir svimmel, kvalm, får hodepine, magetrøbbel og blir konstant trøtt....

Jeg gikk til sjefen til sjefen min jeg. Han ble kjempeglad for at jeg torde snakke med han, og de jobber nå med saken....

Har du ikke noen andre over denne sjefen din du kan snakke med? Eller verneombud?

Og gå til legen! Det er ikke normalt å gå og ha det slik over tid...

[Gjest Aiva]

Hei!

Utrolig smart svar du fikk av den forrige gjesten, TS.......Det er helt utrolig at noen kan sitte på sin høye hest og tro at de klarer å sette seg inn i ting som de tydeligvis ikke vet noen ting om!!!!! Jeg VET at du ikke skulker jobb fordi du er litt deppa.....Det du er rammet av kan vel heller kalles depresjoner(uten at jeg utnevner meg selv til lege!!!). Kanskje du lider av utbrenthet, eller har andre ting som plager deg?? Grunnen til at jeg vet dette er fordi jeg selv har hatt noen tunge perioder i livet mitt, og jeg vet at man ikke bare kan si at NÅ skal jeg ta meg sammen og være lykkelig! Når man har disse periodene er alt tungt og man bare vil gråte, og man klarer heller ikke å se for seg noen løsning...Slik opplever jeg det i allefalll! Heldigvis har jeg aldri sett ned på folk som har det tøft psykisk, og derfor turte jeg å få hjelp. Jeg gikk i terapi, og følte meg bedre etter å ha fått snakket ut om ting jeg egentlig ikke visste jeg hadde inni meg. Det er ikke sikkert at du trenger det, men prøv å tenk igjennom om det ligger en grunn for at du føler det slik, et eller annet sted? Kanskje trenger du bare å hvile og samle krefter. Du må iallefall ikke bry deg om mennesker som ikke har forståelse og empati for andre menneskers situasjon! For det å ha vondt inni seg kan være 100 ganger værre enn å ha en brekt fot, eller vondt i hodet. Jeg tror at du kommer til å finne tilbake til den gode følelsen igjen, og la det gjerne skje sammen med de som er glad ideg(hvis du føler at du kan åpne deg for dem). Prøv bare alltid å huske at du er viktig for deg selv og mange andre og at ingen, inkludert deg selv, får lov til å fortelle deg noe annet!!! LYKKA TIL!

[Gjest Gjest]

tusen takk for svaret trådstarter.. jeg kunne jo kanskje kontaktet verneombudet.. men de kan ikke gjøre noe med problemet mitt.

Jeg burde jo få meg en ny jobb , holder på å søker, men det er ikke så lett å få ny jobb her i byn.

Jeg burde komme meg til legen, det er ikke normalt å ha det sånn som jeg har det.. det vet jeg..

Skal prøve å ringe imorgen...

[Gjest Gjest]

Arbeidsmiljøet kan ikke rett opp alt nei...

For meg tror jeg dette var den berømte dråpen.....

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Hei igjen! Jeg startet vel med sykemelding i 14 dager tror jeg, så ble det en måned om gangen. Jeg var som sagt helt utslitt pga arbeidsmiljøet, og egentlig ikke deprimert. Men alt ble så tungt og vanskelig, og tankene kvernet og søvnen uteble. Til slutt var batteriet i kroppen helt flatt. Det var helt merkelig. Heldigvis er alt annet rundt meg kjempebra, med familie, barn og venner så når vi fikk ordnet opp på jobben- samtidig som jeg hadde en lege som skjønte at jeg trengte tid på å bygge meg opp igjen ble alt helt fint igjen. Jeg trengte ikke psykolog, men jeg hadde ikke nølt med å benytte meg av en om jeg følte jeg trengte noen å prate med for å sortere tankene mine. Vi ordnet opp på jobben via verneombud, bedriftshelsetjenesten og høyere ledelse. Nå har vi det bra, og har lært mye om hvordan vi IKKE skal ha det på jobben. Og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal bli så tappet for krefter igjen, nå vet jeg faresignalene! Håper dere som sliter jobbmessig har noen kollegaer dere kan støtte dere på, og bruk verneombud eller bedriftshelsetjeneste! Om det ikke nytter; arbeidstilsynet!

Til TS, bra du gikk til sjefen til sjefen! Si i fra! Hvis vi ikke gjør det, skjer det ingenting! Kjenner meg igjen i det du skriver om å snakke med legen om slike ting, at man ikke er syk nok. Men, det er man faktisk, og det går utover både en selv, jobben og familien. Slapp godt av nå, og prøv å gå deg noen turer selv om det er tungt! Det blir bedre!

[Gjest Gjest]

Noen ganger må man bite tenna sammen og bare gjøre det man må (gå på jobb).

Dersom det ikke er et stort underliggende problem som er årsaken til tristheten bør du fortsette så godt du kan!

[Gjest Gjest]

Det er akkurat det jeg har gjort litt for lenge i følge legen min.

Siden du ikke vet årsaken og jeg ikke har tenkt å legge ut om hele mitt private liv her syns jeg du skal la være å dra hastige konklusjoner om hva som er best for meg å gjøre i den situasjonen jeg er i.

Det jeg spør om i startinnlegget er vel snarere om det er flere som føler det slik, og faktisk føle at noen kanskje skjønner hvordan jeg har det akkurat nå..

Det er vanskelig å komme seg på jobb når alt du klarer å gjøre er å stirre enten i taket fra senga mi, eller stirre på denne skjermen fra sofaen.... Jeg henter ikke posten, jeg lager meg ikke mat, jeg dusjer da....

Det er faktisk slik realiteten er for meg for øyeblikket, og hvis du ikke klarer å se at dette kan skje med deg også er du blind...

I alle fall klarte ikke jeg bite sammen tennene mine mere...

TS

[monikabrx]

Du er litt deppa og sykemelder deg en uke?

Er det rart vi betaler mye skatt her i landet?

Nei se å kom deg på jobb! Grine kan du gjøre på fritiden din.

P.S livet er ikke en dans på roser.

Ikke slit deg ut når du ser på hotell cesar da.

kyss, klapp og klem.

←

Så bra du kommer med nyttige innspill!

Å vere deperimert, handler ikke om å vere deppa og å grine.

Det handler om faktisk å bli fysisk syk i de fleste tillfeller.

Det ER faktisk vanskeligere å komme seg ut av senga når man er deperimert en om man hadde 40 i feber.

Selv har jeg vert på jobb med senebetennelse,magesår,hjernrystelse og høy feber.

Men om man er virkelig deperimert,mister man kontrollen...

Ønsker deg god bedring ts.

[monikabrx]

Noen ganger må man bite tenna sammen og bare gjøre det man må (gå på jobb).

Dersom det ikke er et stort underliggende problem som er årsaken til tristheten bør du fortsette så godt du kan!

←

Tror jammen jeg ønsker gjesten god bedring også jeg...

[Gjest Gjest]

Tusen takk for latteren monicabrx!!!!

Og for forståelsen du viser...

TS

[Gjest Gjest_Meredith_*]

Tusen takk for latteren monicabrx!!!!

Og for forståelsen du viser...

TS

←

Fint at du ler TS! Og glem nå for all del den svadaen denne gjesten kommer med! Er jo bare ute etter å provosere. Ta et steg av gangen, opp og stå, så ut og gå! Jeg er sikker på at du klarer det!

[Annikken]

Jeg tror også den tunge høsten kan være en katalysator. Det er ikke lett når det konstant er mørkt, regnet plasker ned, eller det fryser på, er glatt, og helt jævlig. Jeg blir alltid nedstemt i november, mye pga eksamen, oppgaver på skolen, stress på jobben (når jeg jobber) og lignende. Forrige uke klarte jeg bare ikke stå opp, jeg lå bare og glana i taket i flere timer og kom meg ikke opp!! Nå er jeg student, så det gikk ikke utover jobb, men det går jo utover gruppene mine på skolen og sånn når jeg stadig vekk ikke møter opp.

Noen ganger er det bare sånn, det er lov å være lei seg iblant! Bare ta deg selv alvorlig, så skal du se andre gjør det. Noen ganger møter man bare veggen, og det er vanskelig å forklare for andre, men du skal nok se at flere har det sånn til tider! Bare ta deg tid til å bli frisk, ikke gjem deg bort

[Gjest Gjest]

Takk for tilbakemeldinger alle sammen.

Hadde en skikkelig ille dag i går da jeg skrev inn innlegg her...

Litt bedre i dag. Det som plager meg litt er at samtidig som at jeg nå er sykemeldt og ikke skal tenke på jobben, så har jeg fått et komplisert jobbtilbud.... 50% stilling, og jeg har 100% fra før et annet sted.

Har litt lst på denne jobben fordi den kan lede til veldig bra ting for meg. Men det er ekstra stress, og jeg klarer ikke ta de telefonene jeg skal..... Det er da for f... ikke så vanskelig å ringe er det? Blir så irritert på meg selv.... Skulle ønske en liten magisk fe kunne kommet hit og viftet bort alt det vanskelige og at alt hadde blitt bra på et blunk.....

[Gjest Blondie65]

Slike magiske feer må du dessverre skape selv, de kommer ikke av seg selv.

Det er ingen grunn til å undervurdere sin egen depresjon - du er kommet langt allerede når du har snakket med legen om det.

Telefonen sa du? Jeg HATER telefoner. Jeg kan ikke fordra å ringe til folk, og det å ringe til fremmede er selvsagt enda verre. Så der har du min fulle forståelse.

Hvordan kommer man seg videre fra en depresjon? Ved å sette seg små nok mål og feire hver seier. Noen ganger er det å stå opp hver dag en seier, andre ganger orker man enda mer.

Prøv å komme deg ut i dagslys - om så bare for 15 minutter. Trening utløser kroppens egne anti-depresiver og dagslys hjelper uansett. November er en dritt måned deluxe - det eneste positive med den er at den har bare 30 dager. Her har det regnet hver dag liksom bare for å understreke poenget.

Jeg gir deg en stor klem - og ønsker deg god bedring og lykke til.