Bæring av kiste

[Gjest Utlogget bruker]

Sammen med andre mannlige familiemedlemmer skal jeg bære kisten med en person som sto meg svært nær fra Kirken og ut til graven.

Tapet har på mange måter ikke helt gått opp for meg enda, og jeg er litt bekymret for hvordan reaksjonen kan bli akkurat den dagen i Kirken, spesielt når kisten kommer opp på skulderen og man nærmer seg hullet i bakken.. Jeg er likevel fast bestemt på at jeg skal klare det..

Er det noen her som har erfaringer med dette?

[Knurr]

Jeg har båret kiste flere ganger. Og det er overhodet ikke en behagelig opplevelse, men på en måte er det ålreit. Rent praktisk får man noe annet å tenke på, konsentrere seg om. Symbolsk sett er det en god følelse å følge den du var glad i til deres siste hvilested.

Du klarer det. Du er sterkere enn du tror.

[Gjest Utlogget bruker]

Takk. Jeg håper det skal gå bra, noe det sikkert også gjør selv om det er litt vanskelig.

[Gjest Gjest]

Jeg bar pappa. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Han fulgte meg opp kirkegulvet da jeg giftet meg, så jeg synes det var fint å kunne støtte ham, når han skulle ned kirkegulvet. Jeg var veldig redd på forhånd og trodde ikke at jeg skulle klare det. Men det gikk veldig fint. Man bærer vel heller ikke kisten på skulderen? I hvertfall gjorde ikke vi. Vi bar i håndtakene ut av kirken, og der satte vi kisten på en slags tralle, veldig diskret, så vi rullet kisten til gravplassen mens vi fortsatt holdt i håndtakene. Det var langt, så det var bra. Selv om man er seks stykker, så blir det tungt i lengden. Og så er jo ikke alle samme høyde, så noen kan risikere å bære hele vekten. Jeg følte det som en ære å få lov til å bære ham. Jeg skulle selvfølgelig inderlig ønske at han var i livet og at han ikke trengte å bli båret ned. Men når det først ble sånn, er jeg glad for at jeg turte. Som Knurr sier, man er sterkere enn man tror.

Jeg synes det var vanskeligere når kisten ble senket ned i graven. Det hadde jeg liksom ikke forberedt meg på i det hele tatt..

Det går nok bra skal du se!

[hjertesukka]

Man blir utrolig sterk når det kreves.

Jeg har båret begge mine foreldre, og trodde på forhånd at jeg ikke skulle greie det. Men sammen med andre familiemedlemmer føltes det ikke så fælt, jeg fikk en styrke i meg som ikke kan forklares. Kanskje jeg tenkte på at min mor ville blitt skuffet hvis jeg ikke hadde greidd det, man tenker så mye rart.....hun var opptatt av at alle skulle "greie vanskelige ting" som hun sa, og ikke gi seg over.

Et lite råd:- ikke se på folk når du går nedover midtgangen, jeg gjorde det og oppdaget selvsagt folk jeg kjente, og ble veldig i tvil om jeg skulle hilse eller ikke.Det ble til at jeg nikket litt stivt og formelt, men følte meg ikke helt vel.

Se rett fram eller ned.

[Gjest niomi]

Jeg har ikke båret kiste, men som eldste barn i min generasjon på den ene siden i familien, har jeg holdt opptil flere taler i begravelser.

Den første husker jeg veldig godt. Min onkel, min mors bror, døde da jeg var 20 år. Min far var ukependler i flere år, og denne onkelen var reservepappa. Han hadde ingen egne barn, og han tok seg mye av meg og min bror. Han døde etter lang tids sykdom, men jeg var likevel ikke forberedt, da han sovnet stille inn (og nå kommer tårene igjen - 8 år etter at han døde...). Jeg studerte i en annen by, og fikk ikke vært med på vaken. Kom hjem til foreldrene mine og forberedte talen, i tillegg til at jeg var mye sammen med familien i latter og gråt.

Jeg gikk inn i kirka sammen med pappa. Og beina sviktet under meg da jeg så kista. Først da gikk det egentlig opp for meg at han var borte. Ingen som så meg trodde jeg kom til å klare å si noe. Jeg brøt totalt sammen. Men jeg fikk jo litt tid. Presten snakket jo en del, og det ble spilt vakker musikk. Og da det var min tur, gikk det faktisk kjempebra. Jeg ble helt rolig på vei opp til onkel (dvs kista). Jeg snakket ikke til de som satt der, men til onkelen min. Som jeg inbilte meg at satt oppe på galleriet rett ved orgelet og hørte på.

Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Slike ting gjør deg sterkere. Det er tøft og vanskelig, og man må virkelig føle på sine egne følelser når man forbereder seg, enten det er fordi man skal holde tale eller være med å bære. Og jeg tror det er sunt. Lykke til, kjære trådstarter. Dette klarer du!

[Amanlis]

Jeg har båret kiste to ganger, og det er gode opplevelser, hvis man kan kalle det godt. I ettertid er det godt å tenke på at jeg gjorde det, jeg klarte det.

Og jeg tror de avdøde hadde ønsket at jeg skulle gjøre det.

Første gangen tenkte jeg med en gang at dette klarer jeg ikke, men etter å ha tenkt meg om, bestemte jeg meg for at jeg skulle klare det. Ikke minst for min egen del, for det var min kjære, kjære bestemor.

Jeg er enig med hjertesukka. prøv å ikke få øyenkontakt med noen. Det er nok mer ubehagelig for dem enn for deg, men kontakten blir merkelig. Man vet ikke helt hva man skal gjøre.

Masse lykke til.

[Gjest En som også har mistet]

Jeg og mine søskenbarn bar kisten da min farmor døde. Det var tungt (rent fysisk - jeg er ikke så høy..), men for meg var det ikke tvil om at jeg ville gjøre det. Jeg var - og er - stolt av at jeg gjorde det, og det er en "god ting" jeg bærer med meg. Om jeg kan si det sånn. Jeg føler meg på en måte beæret over at vi ble spurt om å gjøre det, og det er som sagt et "godt" minne.

Som noen andre sa; du blir utrolig sterk når du må.

[Lenemor]

Var ikke med å bar kista i begravelsen, men når kista var kjørt fra sykehuset til kapellet ved kirka var jeg med å bar kista inn. Det gikk greit da, men var veldig usikker på om jeg klart å bære den i begravelsen.

Forøvrig sa jeg fra at jeg ikke orket å se kista bli senket i jorda, så den ble stående der de satte den.

[Smashing]

Jeg var med og bar kisten til mormoren min. Hun hadde spurt meg om det på forhånd, hun ville at jeg skulle bære der hodet hennes var. Vi hadde et veldig nært forhold. Det var ganske fælt synes jeg, samtidig som jeg følte jeg gjorde noe for henne. Noe hun hadde ønsket. Det var veldig tungt også syntes jeg. Gikk med verk i rygg og nakke mange dager etterpå. Dette var riktignok ikke så vondt som å miste henne da..

Skal du bære eller har du båret kiste trådstarter?