Noen her som har flyttet utenlands?

[Gjest Tanita]

Er det noen her som har flyttet utenlands? Fra Norge til et annet land? er nysgjerrig på å høre hvordan det var, hva som er annerledes, om dere savner dette landet eller ikke osv...? Om det var enkelt eller vanskelig, å tilpasse seg og å få seg ny jobb osv? Hva førte til at du/dere flyttet?

[Latee]

Slenger meg på denne jeg, planlegger å flytte utenlands selv..

[Gjest Tanita]

Er det ingen KG'ere her som bor utenlands eller har bodd utenlands og kan dele erfaringene med oss?

[Gjest regine]

Jeg har bodd utenlands som barn, som student, og nå som voksen, i bolker på 2-3 år.

Det er .... annerledes?

Det kommer helt an på til hvilket land du flytter. Pt bor jeg i et sk. nordisk naboland. Det er ikke så forskjellig fra Norge, men det ER forskjeller. (men de oppdager man egentlig først etterhvert).

Selv flyttet jeg hit pga. jobb, ergo har ikke det vært noe tema. Har imidlertid ei norsk veninne, som flyttet hit pga mann, og hun har slitt med å få jobb. Fordi utdannelsen fra Norge er ikke "god" nok, hun kan ikke språket godt nok, og - ikke minst - arbeidsledigheten her er mye høyere enn i Norge. Det er et problem i mange europeiske land, iallfall. Generelt bør man kunne språket i landet for å få jobb, til tross for alt snakk om globalisering og internasjonalisering. Det er MANGE om beinet mht. jobber i internasjonale firmaer, NGOer etc.

Det er tildels slitsomt å ha alt sitt arbeids og sosiale liv på et fremmed språk. Jeg har vært (blitt!) flytende i landets språk i mine utenlandsperioder, men likevel er det nyanser som savnes. Humor, f.eks. er VANSKELIG på et fremmedspråk, ikke minst fordi mye humor går på sosiale koder/vaner som ikke er like lett å få med seg. Dette er noe jeg har merket når jeg har hatt besøk fra Norge eller truffet nordmenn, da sitter latteren meget løst, over de samme tingene som "de infødte " ikke har sett noe humoristisk over.

Man vokser nok på utenlandsopphold. Blir mer selvstendig, og muligens (iallfall gjelder det meg) flinkerer til å ta kontakt med nye mennesker. Man får "røsket opp i" sitt eget liv, på en måte som man ikke får selv om man skifter miljø i Norge. Og det er både positivt og negativt.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å emigrere for alltid, men jeg syns det er supert å ha "utenlandsopphold" med jevne mellomrom. Derfor har jeg også havnet i en bransje hvor det er mulig.

Jeg vet ikke om dette var noe godt svar, men håper det hjalp litt! Det er litt vanskelig å svare bastant på spørsmålet, fordi verden består av så mange forskjellige land!

[La Luna]

Kjenner igjen det med humoren....og sosiale koder, det er det ikke alltid like lett å sette seg inn i.

[onyx]

Er det noen her som har flyttet utenlands? Fra Norge til et annet land? er nysgjerrig på å høre hvordan det var, hva som er annerledes, om dere savner dette landet eller ikke osv...? Om det var enkelt eller vanskelig, å tilpasse seg og å få seg ny jobb osv? Hva førte til at du/dere flyttet?

←

Tja, hva skal man si. Noe savner jeg, andre ting savner jeg overhodet ikke. mange kulturforskjeller å undres over er det ihvertfall.

Om det er enkelt/vanskelig er ikke så lett å svare på. Tror det er enklere om man har en jobb man flytter til enn å flytte uten en jobb. Det gjelder både praktiske og sosiale forhold. Og språket er viktig å kunne, ihvertfall om du bare har en "vanlig" jobb. Alt etter hvilket land du havner i kan lønn, arbeidstider og generelle arbeidsforhold være mye dårligere enn i Norge.

[Gjest Gjesta]

Jeg flyttet pga av studier og ble boende etter jeg giftet meg med en brite (vi har siden bosatt oss i Norge).

Overgangen til England var stort sett grei, ikke minst siden jeg studerte og dermed hadde det sikkerhetsnettet som en slik situasjon er. Jeg savnet mennesker hjemme, men sjelden landet, selv om jeg iblant ble litt nasjonalromantisk når jeg tenkte på snøkledde fjell. Det største problemet for meg i England var kanskje at det var så fullt over alt. Det var mennesker hvor enn jeg snudde meg og det ga meg litt klaus. Men samtidig så jeg Norge med nye øyne, og da ble jeg også oppmerksom på at det var mange ting som slettes ikke var noe å savne i norsk kultur, ikke minst den mono-kulturen jeg føler gjennomsyrer landet.

Å skaffe seg jobb etter studiene var både enkelt og vanskelig. Det var ikke noe problem å skaffe meg jobber som servitør eller som butikkansatt, men innen det feltet jeg hadde studert var det så stor konkurranse (6-800 søkere per stilling) at jeg ikke nådde opp. Det var også i hovedsak grunnen til at vi valgte å forsøke oss i Norge istedet, så nå er det mannen min som er innflytter.

Som Regine sier, er det i humoren du virkelig merker kulturforskjeller. Det er lett å tro at humor er det samme overalt, og til en viss grad er det jo det. Men ofte er humoren bygd på en felles bakgrunn (barne-tv, artister, politikertabber, tegneserier osv), og uten disse kodene går du glipp av poenget.

[Gjest Gjest_Ramboline_*]

Ikke enda, men jeg skal snart (håper jeg) flyttet til England. Gleder meg voldsomt og tror det skal gå veldig bra. Nå er jo kjæresten min engelsk og jeg har blitt kjent med familien hans og vennene hans allerede. Så jeg tror ikke overgangen blir så voldsom.

[Gjest Deception]

Jeg flytter om 5 dager. Men også til et nordisk naboland, og pga. jobb. Heldigvis er det for en begrenset periode, dog lenger enn ett år. Jeg er glad jeg kjenner folk der fra før, for ellers hadde jeg ikke vært høy i hatten akkurat nå.

[La Luna]

Hvor vil du flytte, Tanita? *nysgjerrig*

[Lourdes]

Jeg har bodd i utlandet som barn. Årsaken til utenlandsoppholdet var min fars jobb. Jeg har også bodd en kortere periode i utlandet som student.

Ja man savner Norge, men når man kommer tilbake til Norge, så vil man kanskje tilbake til landet man sist bodde i. Flytter man mye, kan man lett bli litt rotløs. Man føler tilhørighet til flere land og kulturer og det kan potensielt bli litt krøll.

Vanskelig å svare på så åpne spørsmål..

Jeg vil ikke bosette meg i utlandet selv. Kanskje for kortere perioder, men jeg ville eks. aldri funnet meg en utenlandsk mann.

Jeg synes at det er spennende å bo i utlandet fordi man lærer utrolig mye av det. Man lærer seg kulturforståelse, språk og mye om seg selv også. Man lærer også å sette pris på mye av det særnorske. Vi har det ufattelig bra i Norge på veldig mange måter..

Hmm.. jeg kunne sikkert skrevet 20 sider om dette temaet og hva som er bra og hva som er vanskelig...

[*melis*]

Jeg har bodd i utlandet som barn. Årsaken til utenlandsoppholdet var min fars jobb. Jeg har også bodd en kortere periode i utlandet som student.

Ja man savner Norge, men når man kommer tilbake til Norge, så vil man kanskje tilbake til landet man sist bodde i.  Flytter man mye, kan man lett bli litt rotløs. Man føler tilhørighet til flere land og kulturer og det kan potensielt bli litt krøll.

Vanskelig å svare på så åpne spørsmål..

Jeg vil ikke bosette meg i utlandet selv. Kanskje for kortere perioder, men jeg ville eks. aldri funnet meg en utenlandsk mann.

Jeg synes at det er spennende å bo i utlandet fordi man lærer utrolig mye av det. Man lærer seg kulturforståelse, språk og mye om seg selv også. Man lærer også å sette pris på mye av det særnorske. Vi har det ufattelig bra i Norge på veldig mange måter..

Hmm.. jeg kunne sikkert skrevet 20 sider om dette temaet og hva som er bra og hva som er vanskelig...

←

Du kan godt skrive 20 sider for min del. Jeg skal studere utenlads for ett semester etter jul. Selv om det er i et vestlig land og ikke så veldig forskjellig fra Norge, så har jeg tenkt en del på det med humor. Tror det er det jeg kommer til å savne mest, da det også ofte er gjennom felles humor at jeg blir kjent med folk. Synes forskjellen var stor nok da jeg flyttet til en annen del av landet, så kan tenke meg det blir vanskelig i et annet land og på et annet språk.

Jeg tror heller ikke jeg kunne tenke meg å flytte til utlandet for godt, men er enig med Lourdes i at korte utenlandsopphold er sunt for psyken.

Gruer meg litt til å være borte fra familie og venner og kjentfolk i det hele tatt i så lang tid, men vet jeg hadde angret om jeg ikke dro.

[Gjest *Snart medlem*]

Er det noen her som har flyttet utenlands? Fra Norge til et annet land? er nysgjerrig på å høre hvordan det var, hva som er annerledes, om dere savner dette landet eller ikke osv...? Om det var enkelt eller vanskelig, å tilpasse seg og å få seg ny jobb osv? Hva førte til at du/dere flyttet?

←

Jeg flyttet fra Norge til Danmark på grunn av jobb. Jeg har bodd her i snart 3 år, men har få bekjentskaper/venner. Det er fordi jeg har hatt det veldig travelt i forbindelse med jobb, samtidig som jeg har litt problemer med å "presse meg på" andre mennesker. I tillegg er kollegaene mine enten mye eldre enn meg, eller opptatt med hund/barn/familie og har ikke mulighet/interesse for nye venner. Heldigvis har jeg kjæresten min her som også er fra Norge - han har noen studiekamerater, men også en begrenset omgangskrets.

Det er vanskeligere å få ny omgangskrets som voksen når du overhode ikke kjenner noen fra før av der du flytter til.

[Lourdes]

Da jeg bodde utenlands som barn (ungdom) var det i et europeisk land. Det gikk fint i forhold til kultur osv. Dessuten gikk det greit med språket. Fikk lett skolevenner som jeg trivdes godt med. Humoren kom også relativt kjapt, men som andre her sier så er det jo en del som man ikke har fått med seg. Vennene mine hadde forståelse for det og det er jo bare å spørre, så vet du det til nesten gang Nå er man jo veldig tilpasningsdyktig som barn, men jeg er sikker på at det ikke hadde vært så veldig annerledes å komme dit nå. Jeg har et veldig godt forhold til dette landet fortsatt og drar dit flere ganger i året. Jeg har desverre ikke kontakt med vennene mine derfra, men de er spredt rundt i verden likevel og det er nå nærmere ti år siden jeg bodde der.

Jeg tok et semester i et asiatisk land og det synes jeg var mye vanskeligere (men også fantastisk spennende). Der var det umulig å kommunisere og forstå folk. Alt ble veldig vanskelig. Den første tiden fikk jeg litt kultursjokk og ville nesten bare dra hjem igjen. Jeg synes at det var ekkelt at folk kikket så veldig på meg og snakket til meg selv om det var opplagt at jeg ikke skjønte et kvekk. Så kom de andre "utvekslingsstudentene" fra Norge og vi fikk et supert norsk miljø der. Vi ble veldig sammensveiset fordi omstendighetene rundt oss var så "vanskelige". Vi hadde hverandre å støtte oss til. Uten "gjengen" vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut. Hadde blitt veldig ensomt. Ulempen var jo at siden vi var så sammensveiset var vi nok mindre mottakelige for å bli kjent med "lokalbefolkningen". Jeg har fortsatt god kontakt med de norske jeg var der sammen med, men ingen av de jeg jobbet eller gikk på skole sammen med. Årsaken til det er hovedsakelig at jeg ikke hadde så mye til felles med de fordi det var veldig store kulturforskjeller.

[Gjest Norwegian Blue]

Da jeg bodde utenlands som barn (ungdom) var det i et europeisk land. Det gikk fint i forhold til kultur osv. Dessuten gikk det greit med språket. Fikk lett skolevenner som jeg trivdes godt med. Humoren kom også relativt kjapt, men som andre her sier så er det jo en del som man ikke har fått med seg. Vennene mine hadde forståelse for det og det er jo bare å spørre, så vet du det til nesten gang  Nå er man jo veldig tilpasningsdyktig som barn, men jeg er sikker på at det ikke hadde vært så veldig annerledes å komme dit nå. Jeg har et veldig godt forhold til dette landet fortsatt og drar dit flere ganger i året. Jeg har desverre ikke kontakt med vennene mine derfra, men de er spredt rundt i verden likevel og det er nå nærmere ti år siden jeg bodde der.

Det kunne like greit vært skrevet av meg, bortsett fra at jeg ikke har vært tilbake til byen jeg bodde i siden jeg flytta. Kjenner ingen der lengre, alle har flyttet videre, så hvis jeg skal tilbake måtte det blitt som turist.

[Gjest Gjest]

Jeg har bodd utenlands et semester, i Canada. Ikke så lang erfsaring, med andre ord. Men jeg fikk i hvert fall sett Norge og norsk kultur utenfra. Og sett hvordan små forskjeller mellom to kulturer tilsammen faktisk er merkbare, og ikke nødvendigvis taler til norsk fordel (selv om Norge helt klart er bra, vi er utrolig heldige, men det er også ting som mangler, om enn ikke materielt). Jeg stortrivdes i Canada, og ble kjent med endel utrolig bra folk der borte, men jeg tror ikke jeg hadde klart å emigrere for godt. Kunne dog tenke meg å bo der i perioder i forbindelse med jobb, kanskje for et år av gangen. Synes nok det vanskeligste var å ikke ha noe nært nettverk der, selv om det skjedde mye sosialt. Ville savnet venner og familie mye om jeg hadde blitt boende, tror jeg. På den annen side har jeg kjent på slikt savn bare her i Norge, da jeg har bosatt meg ganske langt fra nærmeste familie og venner...

Savner byen jeg bodde i og tilbudene der, særlig x antall konserter i verdensklasse, bredt kinoprogram, smale tilbud for sære interesser osv.... må innrømme at det skjer litt mindre i en mellomstor norsk by...

[Gjest -eline-]

Jeg har akkurat flyttet hjem til Norge etter å ha studert i UK i 3 år. Selv om det bare var i uk så lærer man faktisk utrolig mye om deg selv og man ser Norge utenfra. Det å stå i utlandet og ikke vite hvordan ting som feks hvordan skaffe seg lege/bankkonto/etc fungerer, er litt merkelig. Man er jo så vant til å ta det for gitt, å plutselig stå utenfor og ikke vite slike småting er en stor lærdom. Jeg innså hvor godt vi har det i Norge i forhold til inntekt og sosial støtte, det å være kvinne i arbeid OG ha barn er ikke barebare i UK. Lengere arbeidsdager, dårligere betalt... mange av jentene i klassen min som var klar over at de mest sannsynlig ikke kom til å jobbe i bransjen i mange år fordi de nå ønsket seg barn...

Er enig med andre her om at det er nyanser i språket som det er vanskelig å ta, man har jo ikke samme bakgrunnen. Det går jo seg til, men det er alltid en viss forskjell. Jeg så ikke på det som et stort problem, jeg omgikk både engelskmenn (hadde kun engelskmenn i klassen) og andre utlendinger (ikke så mange nordmenn). Jeg jobbet også ved siden av studiene (var ganske enkelt å finne seg en jobb) gjennom de siste 2,5 årene og derfor omgikk jeg også mange jeg ellers ikke ville snakket med. Hjalp veldig på å forstå nyanser i språk og dialekter

Da jeg var utenlands så savnet jeg Norge (sikkert noe å gjøre med at jeg hadde kjæreste her), mens nå i etterkant så kjenner jeg at jeg savner UK. Ikke alt, jeg klarer meg fint uten trekkfullt hus og tepper på alle gulv men jeg savner vennene mine, stemninga på puben, den engelske måten å være på... Skal på besøk om 3 uker, må si jeg gleder meg :-D

Jeg kommer helt sikkert å flytte utenlands igjen, kanskje til UK, kanskje et annet sted, det blir ikke for alltid, til det er jeg for glad i Norge, men for noen korte perioder (2-3 år av gangen).

[Gjest gjesta]

Jeg har studert i to ulike land i Europa. Jeg må si meg enig med det som sies om språklige nyanser o.l. Men selv om man ikke får meg seg og er med på alt i forhold til blant annet kulturelle referanser og humor, går det gjerne an å finne deler av humoren en kan dele, samt å lete frem felles kulturelle referanser som filmer, musikk o.l.

[Gjest Tanita]

Hvor vil du flytte, Tanita? *nysgjerrig* 

←

Det blir muligens frankrike... Men forestiller meg at mange ting vil bli vanskelig...

[Loquita]

Dette kunne blitt veldig langt, men skal prøve å holde det kort...

Jeg er halvt norsk, halvt amerikansk og har bodd mesteparten av livet i Norge. I 2004 bestemte jeg meg for å pakke sakene, dra med meg kjæresten (nå ex) og flytte til Spania for å finne meg en jobb der. Og det gikk uten problemer men det var nok en fordel at jeg behersket språket før jeg dro dit.

Jeg fant både jobb (i restaurant) og leilighet innen en uke. Min sambo og jeg ble mottat veldig forskjellig, ettersom jeg snakket språket og han ikke gjorde det. Folk var mye mer imøtekommende og virket mer oppriktig høflige (fremfor falske smil som man gjerne får i butikker o.l.) når man var villig til å lære seg språket. Det endte opp med at jeg fikk spanske venner, mens han valgte å være med andre skandinaver og engelsktalende. Grunnen til at jeg valgte å flytte tilbake etter et år, var at det ble store uenigheter mellom meg og min samboer, da han ble litt for glad i festlivet som gjerne kan være for fristende i Spania. Det ble rett og slett en lang ferie for han.

Nå studerer og bor jeg i England, hvor jeg trives meget godt (foreløpig?!....). Men om to uker skal jeg til Norge og da skal jeg kjøpe med meg poser med toro grøt, fårepølse, norske tegneserier og kakemenn Gjett om jeg gleder meg