Livet mitt er perfekt

[aimee]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, trådstarter.

Og det som jeg synes er frustrerende, er at såkalte "perfekte" mennesker aldri har en god nok grunn til å være deppa.

Om livet derimot har vært tøft og vanskelig hele veien, er det ingen som reagerer. Da er det greit!

Jeg synes det er unødvendig og trist at noen her synes du syter. Ikke hør på dem! Snakk med legen din, og kanskje helst en psykolog og få ord på følelsene du sliter med.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det spørs jo litt hvor alvorlig problemet er.

Er det snakk om dager eller kortere perioder hvor det går litt tungt og trått, så er det helt normalt.

Dersom det er snakk om ukevis i strekk hvor livet føles meningsløst, så er nok en tur til legen å anbefale.

Det er ingen lov som sier at man skal være lykkelig og i topp humør hele tiden, selv om man har et bra liv og lite å klage over sånn obejektivt sett.

Å finne noe annet å tenke på enn seg selv er som regel en god ide.

[Gjest TS]

Har faktisk jobbet litt som frivillig allerede. På barnehjem i Afrika. Men der nede ble ting faktisk verre fordi jeg tar utrolig innover meg alle menneskeskjebnene. Problemene og utfordringene står i kø for de stakkars. Og her hjemme ligger jeg og synes synd på meg selv for at en venninne ikke har tid å møte meg den dagen eller at mannen min er bortreist. Er det mulig?! Men greier som sagt ikke snu mitt eget tankemønster så det må nok profesjonelle krefter til.

[Gjest Emera]

Nå når jeg leser hva du skriver her i tråden, så forstår jeg at du sliter mer enn det første innlegget ditt ga uttrykk for. Beklager at jeg lurte på om du tullet, det var ikke meningen!

Jeg hører til dem som tror at sånne reaksjoner du beskriver har en årsak. Dødsangst og stor følsomhet for ting, for eksempel. Jeg tror ikke at man bare er sånn. Det er noe som har gjort det. Nå vet ikke jeg om du har en historie eller hendelser i fortiden din som kan utløse slike perioder du skriver om. Jeg kan bare si hva jeg selv mener om sånt. Er alt så perfekt som du sier, så bare avvis det jeg skriver, det er helt greit. Når det gjelder arvelighet, så tror jeg nok man kan arve en følsomhet for psykiske reaksjoner, men jeg tror også at det i flertallet av tilfellene må være noe som utløser det.

Finn noen å prate med, som andre også sier her. Medisin kan nok hjelpe, og mange leger griper raskt til reseptblokka når pasienten forteller dem sånt som dette. Men jeg tror at det er viktig å snakke med noen, en psykolog eller annen terapeut. Kanskje i kombinasjon med medisiner, eller samtale alene. Jeg er ikke lege, så der må de profesjonelle gi deg råd.

Ikke sammelign dine problemer med andres, da sensurerer du bare deg selv. Og det fører ikke til noe som helst. Skal du komme ut av dette må du ta deg selv på alvor.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Har tenkt tanken selv om jeg kan ha noen traumer som jeg har fortrengt, men jeg tror virkelig ikke det... Er redd for å dø fordi jeg er redd for å bli borte. Klarer ikke å bli fortrolig med døden på en måte. Men har aldri selv mistet noen jeg er veldig glad i. Men bekymrer meg for veldig mye. For hvordan samfunnet utvikler seg i forhold til forurensing, kriminalitet og mennesker som tilsynelatende bryr seg mindre og mindre om hverandre. Mange store spørsmål og lite positiv lesning i media på disse globale problemene. Tenk at i Afrika voldtar de små barn fordi de tror at det kan kurere dem for aids!!!! Det er for jæ..., og hvorfor må jeg gå rundt og tenke på sånne ting??

[Gjest Gjest]

TS over her. Du er tilgitt Emera

[Gjest Emera]

Tusen takk!

Jeg skal ikke tillegge deg traumer du ikke har, det er helt sikkert!

Har du skyldfølelse for at du har det bra? Føler du at det er så mye forferdelig i verden at du ikke har samvittighet til å rett og slett ha det bra? Tenker du at det derfor ikke kan vare, fordi du ikke fortjener et godt liv? Kanskje du har det så bra at det står et "troll" rundt hvilken som helst sving og tar alt fra deg, fordi du ikke fortjener å ha det bra? Hvorfor skal DU har det fint, når så mange lider?

Kjenner du deg igjen i disse spørsmålene? De kan faktisk være med på å skape dødsangst. Fordi du ikke klarer å leve det livet du har uten samvittighetsnag og forventning om at det ikke kan vare. På denne måten lever du foran deg selv, du blir stresset og livet farer forbi deg uten at du egentlig er med.

Når jeg spør som jeg gjør, så er det fordi jeg ser at du ofte nevner ditt eget gode liv og all verdens lidelse i samme setning. Setter du dem opp mot hverandre? For dersom du gjør det, så vil samvittigheten din helt klart plassere verdens lidelse øverst på seierspallen. Og det er kanskje det du opplever også?

Jeg tenker at du trenger hjelp til å bygge opp en barriére mellom deg og verdens lidelse. Slik at ikke alt det grusomme som skjer finner veien rett inn i ditt følelsesliv, uten at noen filtre spretter opp og beskytter deg. Sånn som du har det nå, så står du på en måte helt naken overfor alt det vonde. Og du trenger beskyttelse for å klare å leve på denne jorda.

Å ha en barriére er ikke det samme som å bli likegyldig. Du kan fint leve ditt gode liv parallelt med alt det vonde som skjer rundt omkring. Når du frimodig klarer å være den du er, så vil du oppleve at du kan få krefter til å engasjere deg i verdens nød på en konstruktiv måte, hvis du ønsker det.

Hvis dette er noe du kan kjenne deg igjen i, så tror jeg du har mye å hente ved å samtale med en terapeut. Hvis du ikke kan kjenne deg igjen i noe av dette, så sier jeg som sist, bare avvis det! Alt jeg klemmer ut av meg her, er bare slik jeg oppfatter det du skriver, og jeg kan jo være heeelt på bærtur!

[Gjest Gjest]

Humørsvingninger er normalt.

Hvis du har det så perfekt - hva med å finne noe annet enn seg selv å være opptatt av? For meg høres det ut som om du mangler noe vesentlig å være opptatt av i livet ditt.

Med mindre du tror du kan ha skjulte traumer eller barndomsopplevelser som du fortrenger og glatter over, så tror jeg ikke en psykolog vil kunne hjelpe deg med å øke "Lykkefølelsen".Det er å gi noe til andre som gjør mennesker lykkelige, ikke funderinger om hvordan man skal øke sin egen lykkefølelse og perfekthet.

←

Oj, dette er jo et fascinerende syn på hva psykologer driver med.

For det første. Fortrengte traumer er uhyre sjeldent. Uheldigvis var det noen psykologer på 90-tallet som kom opp med denne fikse ideen om at alle har noe fortrengte minner som forårsaker problemer. Men dette var bare tull..

De aller fleste som opplever noe traumatisk i barndommen sliter med å glemme hendelsen/e... Og for det andre, psykologer kan absolutt hjelpe til at man blir mer fornøyd med seg selv og livet. Mange vil kanskje påstå at det er det psykolog-jobben går ut på. (Og nei, da er det ikke nødvendigvis snakk om å forandre på personen. Som regel handler det mer om å få personen til å godta situasjonen)l.

[Gjest Emera]

Oj, dette er jo et fascinerende syn på hva psykologer driver med.

For det første. Fortrengte traumer er uhyre sjeldent. Uheldigvis var det noen psykologer på 90-tallet som kom opp med denne fikse ideen om at alle har noe fortrengte minner som forårsaker problemer. Men dette var bare tull..

De aller fleste som opplever noe traumatisk i barndommen sliter med å glemme hendelsen/e... Og for det andre, psykologer kan absolutt hjelpe til at man blir mer fornøyd med seg selv og livet. Mange vil kanskje påstå at det er det psykolog-jobben går ut på. (Og nei, da er det ikke nødvendigvis snakk om å forandre på personen. Som regel handler det mer om å få personen til å godta situasjonen)l.

←

Dette er det verste tullet jeg noen gang har lest! Du må rett og slett oppdatere deg, du mangler elementær kunnskap!

[Gjest TS]

Det blir vel ja på alle dine spørsmål der Emera. Er du psykolog? Forventer egentlig at noe forferdelig kan inntreffe når som helst. Og da føles det litt tryggere å være litt deppa for mer hverdagslige problemer.

[Gjest Sativa]

Synes det er ille når enkelte bagatelliserer og irettesetter deg pga det du forteller. Du har jo allerede tenkt de tankene selv, at du ikke har noen grunn til å deppe. Det fører jo bare til at du får skyldfølelse, og blir enda mere deppa.

Mange kommer med gode råd, og jeg anbefaler deg å følge dem. Gå til fastlegen din først og snakk med han. Vær oppmerksom, og skriv gjerne stemningsdagbok. Dvs om du har vært nedfor, vanlig, eller høyt oppe. Et slikt kart ført over noen måneder kan ofte fortelle mye om diagnose og behandling.

Jeg hadde det slikt som deg. jeg hadde alt. jeg ble sykere og sykere, fikk behandling som var feil, ble enda sykere og endte tilslutt opp med å miste alt. Alt i hodet mitt var forvrengt og jeg trodde alle var imot meg og flyktet. Det har vært en lang vei tilbake, med mange opp og nedturer, men nå har jeg hatt det ganske bra nesten ett år. Det er ny rekord siden det begynte. Så, du MÅ ta dette på alvor. Materielle ting kan ikke fikse kjemien i kroppen Psykiske lidelser stiller på lik linje med andre sykdommer, det kan ramme alle helt uavhengig av omstendighetene.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Dette er det verste tullet jeg noen gang har lest! Du må rett og slett oppdatere deg, du mangler elementær kunnskap!

←

Jeg er ikke den gjesten som skrev dette, men hva var feil med det du siterte?

Hva er denne elementære kunnskapen du referer til?

[Gjest Emera]

ALT var feil med det gjesten skrev.

De lærde strides om dette, og det er dessverre en del gammedagse teorier som henger igjen. Spesielt her på pottit-berget.

Men mange steder utenfor Norge har fagmiljøene forstått at man fint kan fortrenge traumer. Dette er aldeles ingen fiks idé. At de fleste traumatiserte sliter med å glemme opplevelser er også feil. Noen gjør det, men veldig mange har fortrengt.

Jeg har liggende mange artikler om dette med traumer, fortrenging og dissosiasjon, men jeg vil ikke bruke hverken denne tråden eller dette forumet til å gå i detaljer. Jeg måtte bare protestere, rett og slett.

Endret 2. november 2006 av Emera

[Gjest den forrige gjesten]

ALT var feil med det gjesten skrev.

De lærde strides om dette, og det er dessverre en del gammedagse teorier som henger igjen. Spesielt her på pottit-berget.

Men mange steder utenfor Norge har fagmiljøene forstått at man fint kan fortrenge traumer. Dette er aldeles ingen fiks idé. At de fleste traumatiserte sliter med å glemme opplevelser er også feil. Noen gjør det, men veldig mange har fortrengt.

Jeg har liggende mange artikler om dette med traumer, fortrenging og dissosiasjon, men jeg vil ikke bruke hverken denne tråden eller dette forumet til å gå i detaljer. Jeg måtte bare protestere, rett og slett.

←

Synd at du ikke vil vise til denne forskningen. Jeg er nemlig psykologistudent (som faktisk kommer til å spesialisere meg innen psykoanalyse), og jeg vet at gjesten du siterte bare kommer med kjent stoff. Og nei, jeg nekter å tro at INGEN professorer i Norge har fått med seg det du mener er sannheten..

[Gjest Emera]

Og nei, jeg nekter å tro at INGEN professorer i Norge har fått med seg det du mener er sannheten..

←

Hehe, bare vent så skal du se!

[Gjest Gjest_agnes_*]

ALT var feil med det gjesten skrev.

De lærde strides om dette, og det er dessverre en del gammedagse teorier som henger igjen. Spesielt her på pottit-berget.

Men mange steder utenfor Norge har fagmiljøene forstått at man fint kan fortrenge traumer. Dette er aldeles ingen fiks idé. At de fleste traumatiserte sliter med å glemme opplevelser er også feil. Noen gjør det, men veldig mange har fortrengt.

Jeg har liggende mange artikler om dette med traumer, fortrenging og dissosiasjon, men jeg vil ikke bruke hverken denne tråden eller dette forumet til å gå i detaljer. Jeg måtte bare protestere, rett og slett.

←

Jeg tror du bør være forsiktig med å fokusere så mye på fortrengte traumer, det er ikke slik man tenker i Norge lenger. Dette var typisk freudiansk tankegods som man trodde på på 50-tallet. Bla førte det til at man forklarte schizofreni med en dårlig oppvekst, særlig ble mor beskyldt for å være årsak til barnas sykdom. Derfor inkluderte man ikke familien i behandlingen av schizofrene (de var jo "årsaken" til problemene i følge teoriene). Det er ikke alle psykiske lidelser som kan forklares med tidligere traumer. Men man kan heller ikke se på hjernen som kun en kjemisk prosess heller. Antidepressiva alene er ikke en løsning som vil gjøre noen varig friske.

Når det gjelder TS situasjon så tror jeg man også må godta at livet har ups and downs. Men jeg er ikke tvil om at også de som har "alt" kan slite. De vil jo typisk merke nedturene sterkere siden de har vært ganske høyt oppe ellers. Selv har jeg slitt lenge, og er vant med å få smerter, slik har det vært de siste ti årene. Men jeg tror mange "vellykkede" har problemer med å trives med seg selv, og å måtte kjenne på de smertene som livet innimellom møter en med. Dødsangst (og angst generelt) er jo et tegn på at man ikke vil forlate denne verden. Men det er når angsten tar overhånd og blir irrasjonell man må ta det på alvor.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Hehe, bare vent så skal du se!

←

Overbevisende innlegg. Du sier at vi ikke skal tro på professorer som underviser i represjon, fortrenging etc, men heller tro på deg som har funnet noen tilfeldige artikler på internett? Hm...vel. Nyere forskning har ikke klart å vise det du forfekter. Selv ikke freudiansk forskning.

Jeg kan finne en håndfull psykologiske artikler som viser at fargen rosa er evolusjonsbestemt for å tiltrekke jenter. De vil kanskje være publisert i Rural Psychology i Østre Timbuktu, men men Det er viktig med kritisk gangsyn når man leser artikler.

-En annen psykologistudent.

[Gjest Emera]

Overbevisende innlegg. Du sier at vi ikke skal tro på professorer som underviser i represjon, fortrenging etc, men heller tro på deg som har funnet noen tilfeldige artikler på internett? Hm...vel. Nyere forskning har ikke klart å vise det du forfekter. Selv ikke freudiansk forskning.

Jeg kan finne en håndfull psykologiske artikler som viser at fargen rosa er evolusjonsbestemt for å tiltrekke jenter. De vil kanskje være publisert i Rural Psychology i Østre Timbuktu, men men Det er viktig med kritisk gangsyn når man leser artikler.

-En annen psykologistudent.

←

Hvem har snakket om at jeg har funnet tilfeldige artikler på nettet..? Jeg jobber med dette til daglig.

Dere er typiske studenter. Vet alt, ikke sant? Lærer dere ikke å tenke selv? Tror dere virkelig at Psykologisk Institutt er hele verden? Dere har en overraskelse i vente.

Vel, når jeg sa vent og se, så var ikke det for å være lettvint. Jeg mente det. Nyere forskning HAR vist det jeg forfekter, dere har bare ikke lest det ennå. Tydeligvis. Når jeg ikke legger detaljer ut her, så har det med meg selv og min anonymitet på KG å gjøre, og ingenting med forskningsresultatene i seg selv.

Endret 4. november 2006 av Emera

[Gjest Emera]

Det blir vel ja på alle dine spørsmål der Emera. Er du psykolog? Forventer egentlig at noe forferdelig kan inntreffe når som helst. Og da føles det litt tryggere å være litt deppa for mer hverdagslige problemer.

←

Nå ble du visst litt glemt oppi all diskusjonen her. Det var jo ikke sånn det skulle bli, da.

Jeg mener, som jeg sa tidligere, at du kan ha god nytte av en eller annen form for samtaleterapi. Noen som kan hjelpe deg å sette ting i system.

Det finnes jo mange former for terapi. Har du råd til å gå privat, er ventetiden kortere enn i det offentlige, og det finnes også flere terapiformer å velg i. Men det er sånn med dette som med mye annet, en må undersøke, og kanskje prøve seg fram til det som fungerer best.