Barn som lyver

[LilleMy]

Ah... hvorfor skal det å være mamma (og sikkert pappa) være så til tider frustrerende?

Hvorfor finnes det ikke en håndbok/bruksveiledning som gir de eksakte svar på hva man gjør i gitte situasjoner?

Sint, sur, skuffet og lei meg er jeg, og det rett og slett på grunn av min datters handlinger. Hun er 6 år og "stor" for alderen, og hun har fått en stygg uvane; å lyve. Og det værste med det, er nesten at det kan minne litt om en lystløgner slik hun holder på; for det er ikke nødvendigvis slik at hun lyver om noe som vil sette henne i ett bedre lys, eller som gavner henne i det store og det hele; neida, det er løgner om de helt små trivielle ting. Jeg antar jo at det hele er ett rop om oppmerksomhet, men kan ikke helt forstå det heller... Hennes store frykt er også at andre (skole, mormor, au pair o.l) skal få vite om lyvingen - eller det faktum at hun ikke er til å stole på. Jeg og vi har selvsagt satt oss ned og snakket med henne i rolige omgivelser om disse tingene, og at slike ting får konsekvenser i vår familie.

Men, jeg vet ikke helt om vi når gjennom. Om vi gjør de riktige tingene. Og jeg er litt redd for hvor dette fører hen.

Har noen her erfaring med barn som lyver, eller ideer om hvordan dette bør håndteres tar jeg gjerne imot forslag.

[Gjest Miloine]

Det kommer jo litt ann på om omfanget av løgnen!

Er det en uskyldig løgn som kanskje er mer lik en livlig fantasi?

Det er klart man blir fortvilet, spesielt dersom barnet lyver når h*n egentlig ikke trenger det (juger for å juge)

Du sier at hennes store fortvilelse er om andre forstår at hun juger, vel da inrømmer hun ihvertfall at hun juger!

Det kan virke ut som om hun kanskje juger fordi hun har mindreverdighetskomplekser, og vil gjøre seg bedre enn det hun føler at hun er? Det kan være som du sier at hun vil ha deres opmerksomhet om hun bevisst juger, og det får hun jo..Det kan være mange grunner, men kanskje det ikke er noen grunn heller! Det er ikke uvanlig at barn i den alderen finner på ting, det er vel mer vanlig enn uvanlig vil jeg tro!

Det er værre om barn juger om store saker som kan få store konsekvenser enn hverdagslige småting!

Du/dere gjør det rett i å prate med henne om dette, men forstår hun virkningen av jugingen da? Fortell henne at som oftest kommer alltid sannheten frem før eller siden, så det er kjempedumt/flaut å juge!

Barn i den alderen juger mye uten å mene noe vondt med det, men det er viktig at det er voksne der som kan fortelle om konsekvensen av det!

Sønnen min jugde om alt han også da han var på den alderen(nå er han 15 år og juger ikke) så vidt jeg vet da!

Jeg kunne eks.spørre han om han hadde tatt den kjærligheten på pinne som lå på kjøkkenbenken! (Det var bare han og jeg der)Jeg spør han, og han nekter plent mens han står med en tom pinne i hånden og godtepapiret ligger på gulvet!

Vel, da er det jo bare å fortelle hvorfor du VET at barnet juger og hvilke følger det kan få ved senere anledning!

Husker godt jeg fortalte eventyret om "bestefaren og ulven" mang en gang, til slutt sa sønnen min: "ååå, mamma du å den derre ulven din"