Gå til innhold

De skal flytte!


:-) anna

Anbefalte innlegg

Vet at dette sikkert høres ut som en fillesak. Men det er ikke det for meg.

Min beste venninne, og hennes familie skal flytte til en annen kant av landet.

For oss vil det si at våre nærmeste venner på det stedet vi bor forsvinner. Min beste venninne, min manns gode venn og kollega, min lille guddatter som jeg hadde gledet meg til å følge gjennom hverdagen og oppveksten, og min sønns aller beste kamerat. Begge familiene er innflyttere og vi har hatt en avtale om å være hverandres "familie". Og slik har det også fungert i hverdagen i mange år allerede. Vi har fulgt hverandre gjennom svangerskap, fødselspermisjoner, hverdag og fest. Vi har stilt opp for hverandre, og vært veldig nære. Og nå skal de ikke være her lengre, men derimot to dagsreiser unna. Jeg er helt knust!!!

Bare jeg tenker på at jeg ikke skal få se ungene deres i hverdagen lengre begynner jeg å gråte. At sønnen min skal miste bestevennen sin, som er som en vegg i livet hans. At neste gang jeg ser dem kommer jeg til å si "guri så store dere er blitt," og hun som nå er lille gullet mitt og kryper på fanget når vi møtes, kommer til å bli sjenert overfor meg som hun opplever som en fremmed dame. :grine::grine::grine:

Jeg VIL ikke at det skal være sånn.

Om to måneder er de ikke her lengre, og da må gudene vite hvordan vi skal greie å holde kontakten. Vi voksne greier det nok, vi har epost og msn. Men ungene kommer til å miste den unike kontakten de har. De har vært en slik trygghet for hverandre, og nå skal de bare forsvinne ut av hverandres liv. Jeg synes det er helt forferdelig!!! Vi som har delt alt kommer ikke til å kunne dele bursdager og merkedager lengre. Ingen flere søndagsmiddager, eller turer i skogen. Ikke flere hverdagsmiddager, og barne tv-stunder. Ikke mer is i hagen om sommeren.

Femåringen min tar det kjempetungt. Han gråter for ingenting, og sørger virkelig.

Og jeg tar ham på fanget og trøster ham, og sier ting jeg ikke egentlig mener. For jeg er jo like lei meg inni meg, jeg.

Og så har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke greier å være glad på deres vegne. Jeg vet det er "feil", men jeg er kjempelei meg, skuffa og sint. Og jeg greier ikke å legge til side hvor store omveltninger dette får for vår hverdag, og være glad for at de gjør noe de tydeligvis vil.

Jeg vet jo at de kommer til å finnes der. Men jeg vet hvor langt det er, og jeg vet av bitter erfaring at selv om man sverger at man skal holde kontakten, så greier man det ikke på sikt. Man sier at man skal reise på besøk flere ganger i året og at man skal prioritere hverandre. Men det sklir ut etterhvert, samme hvor mye man vil.

Uff... jeg er kjempelei meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Huff, dette var trist :klem: Håper dere klarer å holde kontakten greit. Dere kan jo dra på ferie til hverandre? Og to dagsreiser - finnes det ingen billige billetter på Norwegian? Men jeg skjønner uansett godt at dette er leit, ferier, besøk og telefoner kan ikke erstatte den nære kontakten dere har hatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff da...................... :tristbla:

Jeg skjønner godt at du er lei deg........................... :troest:

I sånne sammenhenger blir ord bare dustete.

Du får en klem istedet............... :kose:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart du ikke er dustete fordi du sørger ovr dette. En epoke i venneforholdet deres er over og en ny begynner.

To dagsreiser unna er jo på andre siden av jordkloden. Skal de bo der for alltid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat det samme opplevde vi for noen år siden. Vennene vår flyttet langt, langt nord, og sorgen var enorm! jeg følte jeg kom til å miste en datter, og min egen datter ville miste sin siamesiske tvilling. Det hadde vært de to i flere år, og ingen andre slapp inn i det tette vennskapet de hadde som var veldig spesielt. Selv var jeg knust, og gråt bøtter. I ettertid ser jeg jo at jeg kanskje aller mest gråt for min datter som ville miste en nær venn, og som pga dette nære vennskapet ikke hadde opparbeidet seg selvtillit nok til å finne sosiale relasjoner andre steder. Siden de begge to gikk i samme klasse var det heldigvis også noe læreren var klar over, og dette ble snakket om på skolen. Underert over alle under var at fra dag 1 så ringte de andre klassevennindene og inviterte henne med hjem osv. Etter kort tid hadde hun blitt inkludert, og fått en masse nye venner som hun kanskje ellers ikke hadde hatt behov for å være med. Min datter klarte seg faktisk veldig bra, og det hjalp også meg. Som sagt så skjønner jeg godt du er trist, men som du sier..dere voksne klarer jo å holde kontakten uansett. Mulig du er veldig bekymret for barna dine og hvordan de vil takle det å miste sine nære venner? Vi foreldre sørger jo med barna våre, men vi tar også noen ganger sorgene på forskudd er min erfaring. Vi dro på ferie til hverandre slik at ungene også fikk være sammen, og det var bare gøy for de og da også treffe de "nye vennene" til nabobarna. Det tette vennskapet døde jo naturligvis ut, og da de etter noen år igjen havnet i samme klasse, hadde de nye venner begge to uten at det for dem var noe komplisert...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...