Jeg er så drit lei

[Gjest Gjest for øyeblikket]

Jeg er snart 29 år, har mann, barn, jobb, hus og bil. Alt i livet mitt er perfekt bortsett fra den forbaska spiseforstyrrelsen! Skal jeg aldri bli kvitt den?!

Jeg har alltid hatt et problematisk forhold til mat. Så langt jeg kan huske tilbake, har jeg blitt minnet på at jeg "må være forsiktig med hva jeg putter i brødsaksa, for jeg er ikke akuratt lita og nett, for å si det sånn".

Dette førte bare til at jeg smugspiste når ingen så meg...

Utviklet bulemi tidlig i tenårene, og har aldri klart å kvitte meg med det! Klarer i perioder å kontrollere det, men dager som i dag har jeg spist hauger med mat og kastet opp...igjen og igjen...(Vil bare pressisere at dette skjer etter leggetid for barna, men jeg vet jo aldri hvor mye de får med seg likevel...)

Jeg kjenner jo problemet mitt og årsaker og hva jeg burde gjøre og hva jeg ikke burde gjøre, men DET ER IKKE SÅ LETT FOR F***!!!

Min bulemi har i perioder vært slik at jeg sulter meg i dager/uker, med påfølgende oppkastperioder.

I perioder hvor jeg har sultet, har kroppen min levd på røyk og kaffe.

Nå ser jeg at rynkene bare tyter frem og det er jo liten tvil om at det skyldes 16 år med syke matvaner!

Jeg ser faktisk 10 år eldre ut enn jeg er...

Jeg er bare så sliten...

Vet ikke helt hvor jeg ville med innlegget, men jeg poster det nå likevel

Gjest for nå...

[Gjest Gjest1]

[Quirky]

Du sier at du vet hva du skal gjøre. Hvilket nok vil si at du vet agt du må oppsøke hjelp.

Det er fint å få lettet hjertet på kg, men ingen her kan hjelpe deg. Foreløpig kan du ikke hjelpe deg selv engang.

Ja, det er vanskelig. Men er det vanskeligere enn å leve i årevis med spiseforstyrrelser? Vil du ha det sånn som dette resten av livet?

[Gjest Gjest]

Du sier at du vet hva du skal gjøre. Hvilket nok vil si at du vet agt du må oppsøke hjelp.

Det er fint å få lettet hjertet på kg, men ingen her kan hjelpe deg. Foreløpig kan du ikke hjelpe deg selv engang.

Ja, det er vanskelig. Men er det vanskeligere enn å leve i årevis med spiseforstyrrelser? Vil du ha det sånn som dette resten av livet?

←

Som du skriver så var det nok det det var; godt å få lettet hjertet.

Og om jeg vet at jeg må oppsøke hjelp? Selvsagt! Har gått regelmessig i terapi siden jeg var 19 år; psykolog og gruppeterapi. Og det funker det, for all del! Jeg er på langt nær så syk nå som jeg var da. Den gang var jeg beinrangel og hele livet var styrt av spiseforstyrrelsen. Jeg gikk ikke ut døra om jeg hadde lagt på meg 0,5kg.

I dag er jeg normalvektig, jobber og lever forholdsvis normalt. Jeg er ikke styrt av baderomsvekta lenger. Som sagt; i perioder har jeg dette under kontroll, men i dårlige perioder mister jeg den kontrollen igjen. Det er det jeg er så skuffet og trøtt av! For hver gang det har vært en god periode, så tenker jeg at denne gangen har jeg klart det, men ender opp som en stor skuffelse...

Jeg kommer gjennom denne perioden også og kan da legge en slagplan for neste dårlige periode.

For jeg har jo tross alt aldri gitt opp! Jeg er jo her fremdeles!

[Gjest gjesta]

[Gjest Gjest]

Ja, det er vanskelig. Men er det vanskeligere enn å leve i årevis med spiseforstyrrelser? Vil du ha det sånn som dette resten av livet?

←

TS her igjen.

Jeg glemte å kommentere denne.

Jeg vet ikke hvor godt du er kjent med spiseforstyrrelser, men det handler svært sjelden om et vektproblem, men om dårlig selvbilde og kaos i hverdagen, kaos i tanker osv. Kaos den med spiseforstyrrelse (i dette tilfellet meg selv) ikke har kontroll over, men likevel tar ansvar for.

Kaos har eksistert rundt meg siden jeg kom til verden (alkoholiserte foreldre, skilsmisse, tidvis omsorgssvikt, bråk og spetakkel). Og her oppstod det mye negative følelser.

I mitt tilfelle ble maten en måte og døyve de negative og vonde følelser på. Jeg gråt mens jeg stappet i meg mat. Jeg spiste så mye at jeg fikk smerter. Da jeg så kastet opp, forsvant smerten og jeg følte meg tom. I samme prosess tømte jeg også kroppen for negative følelser, om du forstår...

Situasjonen rundt meg var til tider uutholdelig, så spiseforstyrrelsen ble en mestringsmetode, el slags "redningsvest", for å holde ut.

Når ingen lærer deg andre (og mindre selvdestruktive) mestringsmetoder, så blir det det eneste du har. Det eneste du kjenner...

Etter 19 år var det noen som ville lære meg noe annet og jeg har prøvd (og jeg prøver fortsatt), og til tider går det ganske bra, men fremdeles kan slike metoder virke ukjente og usikre. Når jeg da har en dårlig periode og har lite krefter til overs, så er det letteste å falle tilbake på den metoden jeg kan best.

Svaret er: Ja, det er vanskeligere enn å bryte med min mestringsmetode.

[Quirky]

Jeg er altfor, altfor godt kjent med spiseforstyrrelser, og vet akkurat hvor vanskelig det er. Og jeg utviklet det også så tidlig at jeg aldri lærte andre mestringsmetoder. Men det greide jeg å lære meg etterhvert, selv om det var utrolig tøft. Men ikke så tøft som å leve med en spiseforstyrrelse i år etter år.

Tilbakefall er en del av prosessen, og da er det lett å føle at alt er ødelagt. Og en person med spiseforstyrrelser kan minne om en alkoholiker. man blir aldri helt "frisk". Men man kan få et vanvittig mye bedre liv på sikt.

Nye mestringsmetoder føles ukjente ja, og ofte utilstrekkelige. Etterhvert finner du det som hjelper deg.

Behandlingssystenet for spiseforstyrrelser her til lands har i mange år vært latterlig dårlig, men er visstnok under forbedring nå.

Veien ut er vanskelig å finne og hard å gå igjennom, men den er der!

TS her igjen.

Jeg glemte å kommentere denne.

Jeg vet ikke hvor godt du er kjent med spiseforstyrrelser, men det handler svært sjelden om et vektproblem, men om dårlig selvbilde og kaos i hverdagen, kaos i tanker osv. Kaos den med spiseforstyrrelse (i dette tilfellet meg selv) ikke har kontroll over, men likevel tar ansvar for.

Kaos har eksistert rundt meg siden jeg kom til verden (alkoholiserte foreldre, skilsmisse, tidvis omsorgssvikt, bråk og spetakkel). Og her oppstod det mye negative følelser.

I mitt tilfelle ble maten en måte og døyve de negative og vonde følelser på. Jeg gråt mens jeg stappet i meg mat. Jeg spiste så mye at jeg fikk smerter. Da jeg så kastet opp, forsvant smerten og jeg følte meg tom. I samme prosess tømte jeg også kroppen for negative følelser, om du forstår...

Situasjonen rundt meg var til tider uutholdelig, så spiseforstyrrelsen ble en mestringsmetode, el slags "redningsvest", for å holde ut.

Når ingen lærer deg andre (og mindre selvdestruktive) mestringsmetoder, så blir det det eneste du har. Det eneste du kjenner...

Etter 19 år var det noen som ville lære meg noe annet og jeg har prøvd (og jeg prøver fortsatt), og til tider går det ganske bra, men fremdeles kan slike metoder virke ukjente og usikre. Når jeg da har en dårlig periode og har lite krefter til overs, så er det letteste å falle tilbake på den metoden jeg kan best.

Svaret er: Ja, det er vanskeligere enn å bryte med min mestringsmetode.

←

[Quirky]

Jeg kommer gjennom denne perioden også og kan da legge en slagplan for neste dårlige periode.

For jeg har jo tross alt aldri gitt opp! Jeg er jo her fremdeles!

←

Super innstilling!

Endret 26. oktober 2006 av Quirky

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser i halvparten av livet mitt nå, er i midten av 20-årene...

Jeg har også perioder hvor det går bra, og perioder hvor det går mye verre. Kaster aldri opp, men tvanggspiser. Det beynte med anorexi, men idag er jeg ikke så tynn (er normalvektig), så det syens jo ikke at jeg har problemet for utenforstående.

For meg hjelper det med trening, men det kan også bikke over i unormalt mye trening for å holde vekta. Jeg har hatt en dårlig periode nå i høst med tvangsspising pga stress, men nå prøver jeg å ikke tenke for mye på det, da blir jeg bare stressa og det går dårligere.

Man må nok bare godta at man kommer til å leve med dette hele livet. Men man må gjøre det beste ut av det, man kan jo fint leve et verdig liv! Godta at du vil få flere tilbakefall, men ikke fokuser på dem.

[India]

TS her igjen.

Jeg glemte å kommentere denne.

Jeg vet ikke hvor godt du er kjent med spiseforstyrrelser, men det handler svært sjelden om et vektproblem, men om dårlig selvbilde og kaos i hverdagen, kaos i tanker osv. Kaos den med spiseforstyrrelse (i dette tilfellet meg selv) ikke har kontroll over, men likevel tar ansvar for.

Kaos har eksistert rundt meg siden jeg kom til verden (alkoholiserte foreldre, skilsmisse, tidvis omsorgssvikt, bråk og spetakkel). Og her oppstod det mye negative følelser.

I mitt tilfelle ble maten en måte og døyve de negative og vonde følelser på. Jeg gråt mens jeg stappet i meg mat. Jeg spiste så mye at jeg fikk smerter. Da jeg så kastet opp, forsvant smerten og jeg følte meg tom. I samme prosess tømte jeg også kroppen for negative følelser, om du forstår...

Situasjonen rundt meg var til tider uutholdelig, så spiseforstyrrelsen ble en mestringsmetode, el slags "redningsvest", for å holde ut.

Når ingen lærer deg andre (og mindre selvdestruktive) mestringsmetoder, så blir det det eneste du har. Det eneste du kjenner...

Etter 19 år var det noen som ville lære meg noe annet og jeg har prøvd (og jeg prøver fortsatt), og til tider går det ganske bra, men fremdeles kan slike metoder virke ukjente og usikre. Når jeg da har en dårlig periode og har lite krefter til overs, så er det letteste å falle tilbake på den metoden jeg kan best.

Svaret er: Ja, det er vanskeligere enn å bryte med min mestringsmetode.

←

føler med deg. vet så godt hvordan du har det. det er ikke så lett å komme ut av den onde sirkelen.

jeg er selv tvangsspiser. har perioder hvor jeg bare spiser og spiser. og så en periode hvor jeg kun lever på vann og røyk,og trener veldig hardt.

jeg har alltid vært liten og tynn og alltid spist lite. derfor har jeg fått mange kallenavn fordi jeg var så tynn. alltid når jeg spiste sammen med andre kom kommentarer som nå må du spise mer da - du spiser jo som en fugl - nå må du legge på deg osv.

jeg ble etter mange år med dette lei så jeg sluttet helt å spise sammen med andre,istedet begynte jeg å stappe og spise masse junkfood og godt for å legge på meg.. la ikke på meg så mye for det. men da jeg ble eldre begynte jeg med p-piller og da fikk jeg endelig de rette formene.

men har fremdeles problemer med å spise sammen med andre,men går bedre nå.

men hver gang jeg sliter kommer denne tvangsspisinga. i sommer ble jeg syk med angst,og da sultet jeg meg i en periode og nå de siste mnd har jeg tvangsspist . går bra på gode dager,men når man har vonde dager blir det bare til at man gjør det,klarer jo ikke å stoppe med det..

jeg har begynt hos psykolog,men det er mest pga angsten ennå. men jeg skal klare å åpne meg med tvangsspisinga en dag,så kanskje det blir bedre..

du kan jo prøve å snakke med legen din hvis du klarer så du kan få litt hjelp..

ønsker deg lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg er også drit lei dette selv. har sliti med bullemi i mange år, har nå hatt en lang bra periode, gikk opp 10kg så det ville bli lettere å bli gravid og klarte meg bra i graviditeten. men nå har det kommet til bake, mye pga jobb som er uholdbaer og jeg takler ikke presset med å være gravid og misstrives! men jeg kunne jo ikke få tilbakefal på verre tidspunkt!! blir jo engstelig for hva jeg gjør mot barnet!! Jeg trodde jo at jeg endelig hadde klart å kontrolere dette! skammer meg så fælt. går ikke an å gjøre dette når man er 28, burde vite bedre!

Lykke til, håper du får en opptur snart:) (beklager at jeg brukte din tråd til å blåse ut min egen frustrasjon)

[Gjest Gjest]

Jeg er også drit lei dette selv. har sliti med bullemi i mange år, har nå hatt en lang bra periode, gikk opp 10kg så det ville bli lettere å bli gravid og klarte meg bra i graviditeten. men nå har det kommet til bake, mye pga jobb som er uholdbaer og jeg takler ikke presset med å være gravid og misstrives! men jeg kunne jo ikke få tilbakefal på verre tidspunkt!! blir jo engstelig for hva jeg gjør mot barnet!! Jeg trodde jo at jeg endelig hadde klart å kontrolere dette! skammer meg så fælt. går ikke an å gjøre dette når man er 28, burde vite bedre!

Lykke til, håper du får en opptur snart:) (beklager at jeg brukte din tråd til å blåse ut min egen frustrasjon)

[Gjest Gjest]

Jeg er snart 29 år, har mann, barn, jobb, hus og bil. Alt i livet mitt er perfekt bortsett fra den forbaska spiseforstyrrelsen! Skal jeg aldri bli kvitt den?!

Jeg har alltid hatt et problematisk forhold til mat. Så langt jeg kan huske tilbake, har jeg blitt minnet på at jeg "må være forsiktig med hva jeg putter i brødsaksa, for jeg er ikke akuratt lita og nett, for å si det sånn".

Dette førte bare til at jeg smugspiste når ingen så meg...

Utviklet bulemi tidlig i tenårene, og har aldri klart å kvitte meg med det! Klarer i perioder å kontrollere det, men dager som i dag har jeg spist hauger med mat og kastet opp...igjen og igjen...(Vil bare pressisere at dette skjer etter leggetid for barna, men jeg vet jo aldri hvor mye de får med seg likevel...)

Jeg kjenner jo problemet mitt og årsaker og hva jeg burde gjøre og hva jeg ikke burde gjøre, men DET ER IKKE SÅ LETT FOR F***!!!

Min bulemi har i perioder vært slik at jeg sulter meg i dager/uker, med påfølgende oppkastperioder.

I perioder hvor jeg har sultet, har kroppen min levd på røyk og kaffe.

Nå ser jeg at rynkene bare tyter frem og det er jo liten tvil om at det skyldes 16 år med syke matvaner!

Jeg ser faktisk 10 år eldre ut enn jeg er...

Jeg er bare så sliten...

Vet ikke helt hvor jeg ville med innlegget, men jeg poster det nå likevel

Gjest for nå...

←

Blir det lettere for deg når du ser deg selv som ti år eldre? og at du ser rynkene. Blir tankene lettere om at du må spise. (har ikke peil på denne sykd)

Hvordan får du tatt deg av barna med en kropp uten mat? får du deltatt i deres liv? man kan jo ikke orke noe særlig aktiviteter uten mat?

[Gjest Gjest]

Blir det lettere for deg når du ser deg selv som ti år eldre? og at du ser rynkene. Blir tankene lettere om at du må spise. (har ikke peil på denne sykd)

Hvordan får du tatt deg av barna med en kropp uten mat? får du deltatt i deres liv? man kan jo ikke orke noe særlig aktiviteter uten mat?

←

Kunnskap og utsikter om fremtiden gjor det ikke lettere a leve med denne sykdommen. Er selv nest-siste ars medisinstudent men sliter med anoreksi enda jeg har masse kunnskaper og vet hvordan det blir i fremtiden.

Og ikke er jeg unik heller, bare pa kullet mitt sa er det i allefall minst 3 jenter og et par gutter som er mye tynnere enn meg.

Til TS, vet ikke helt hva jeg skal si for det finnes ingen mirakel-kur mot spiseforstyrrelser. Men det kan kanskje hjelpe dersom du gar a far noen du kan snakke med?

Forsett a var toff, sa skal bade du, jeg og alle andre som sliter klare oss