Når forsvant det hos dere? Er jo bare vrient, dette...

[Gjest Anonymous]

Endret.

[Gjest Duchess]

Du var sammen med han i 2,5 år, og selv om det ble til et brudd mellom dere, glemmer man ikke 2,5 år etter bare 4 mnd !

Det gikk ikke lang tid før du fikk deg ny kjæreste, høres ut som om det gikk litt fort, å hoppe fra et forhold til et annet er ikke alltid like lurt eller enkelt.

Det vet jeg ganske mye om-jeg gjorde akkurat det samme selv.

Det tar tid å komme over eks'er, det er jo ikke så rart, man har delt livet sitt med dem,det er ikke bare å trykke på en bryter så er man ferdig med saken.

[lapya]

Ja ,følelser er ikke helt til å bli klok på nei!

Det er om å gjøre for deg nå å følge magefølsen din og slippe xen din siden du likevel ikke tror at dere vil kunne fungere sammen igjen.

Men, det spørs om du oppi dette kaoset av følelser bør snakke litt om dette med din nye kjæreste. Som forrige "innlegger" skrev:

"Du var sammen med han i 2,5 år, og selv om det ble til et brudd mellom dere, glemmer man ikke 2,5 år 4 mnd !

Det gikk ikke lang tid før du fikk deg ny kjæreste, høres ut som om det gikk litt fort, å hoppe fra et forhold til et annet er ikke alltid like lurt eller enkelt"

Lykke til!

[Stilken]

Hei på deg!

Forstår godt hvordan du har det nå! Har vært i samme situasjon selv to ganger i mitt liv. En som jeg var gift med og etter det en samboer. Det tok meg fem år å komme sånn følelsmessig over han jeg var gift med - det hadde med alle planene og drømmene om fremtiden som det ikke ble noe av, å gjøre. og vi hadde tre barn sammen. Den yngste var bare et år da vi skiltes - og det var en lang og hard vei å gå.

Jeg synes det virker som om du takler dette fint. Det er viktig å gå gjennom smerten det er, å kutte følelsene til et annet menneske og gjøre opp status for hva som er best for ditt liv. Sevfølgelig så stikker det, du hadde jo følelser for denne mannen og det er viktig at du går gjennom smerten og kjenne på den - det nytter ikke å rømme fra slike følelser, på en eller annen slags måte så vil de innhente deg likevel. Du gjør rett i å "face" det følelsesmessige så tidlig som mulig og kjenne på det - se på det som en renselsesprosess og du vil føle deg sterkere etterpå. Og ta deg den tiden du trenger. Du er på en måte i en krisesituasjon nå; du har lange dårlige perioder hvor du tenker og kanskje grubler mye, men du vil se etter hvert som tiden går at de gode periodene vil bli lengre og lengre og de vonde vil bli kortere. Slik er vi mennesker. Det er viktig ikke å fortrenge det vi møter på i livet som gjør vondt men at vi kjenner på det og aksepterer at dette er også en del av det å være menneske.

Personlig så tror jeg at også at din tidligere samboer er i en krisesituasjon. Det er vel hans måte å avreagere på dette med å legge ned det ene kvinnfolket etter det andre, kanskje også en måte å såre deg på, for han vet vel at du får vite om det. Det kan ikke være lett for ham heller å vite at du skal flytte sammen med en annen mann.....eller....??

Vil avslutte med et sitat fra Shakespear:

"There is nothing either good or bad but thinking makes it so."

Kos deg med din nye kjæreste og ha en fin dag!

[Gjest Anonymous]

det spørs om du oppi dette kaoset av følelser bør snakke litt om dette med din nye kjæreste

Dette vet han om, så ingenting blir holdt hemmelig for han, heldigvis. Og han har hatt ex'er selv, så han vet hvordan det er etter et brudd

Jada det gikk fort mellom forholdene, og gudene skal vite at man prøvde å holde igjen. Men av en eller annen grunn så nyttet det ikke. Vi ble drevet mot hverandre, som om noen stod bak oss og dyttet oss. Det føltes iallefall sånn. Derfor ga jeg tilslutt opp, og innrømte for meg selv mine følelser for min nåværende kjæreste. Mente også at det ikke var sunt å gå sånn fra det ene forholdet til den andre, men jeg måtte tilslutt bare gjøre det som da føltes rett. Det er ikke noe fasitsvar på noe her i verden på hva som er rett og galt å gjøre. Men det hindrer meg jo ikke i å tenke på tiden som har vært. Det kommer jeg nok til å gjøre i lang tid enda. Uansett hvor jeg er, og hvem jeg er med. Såpass kjenner jeg med selv... Tenker jo fortsatt på den første ex'en jo. Jeg er og blir en tenker, tror jeg........... Blir vel å gjøre meg selv helt tullete til slutt

[Anie]

Kjærlighetsbrudd er aldri noe hyggelig - uansett hvem som gjør det slutt... Selvom man vet at det er det beste for begge parter, må man som regel gjennom en vond tid etterpå. Det er kjempe koselig at du har funnet deg en ny mann og blitt forelska, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du må flytte sammens ham med det samme. Hvorfor ikke bare bo hver for dere og kjenne på forelskelsen?

Anie - som absolutt ikke er noen ekspert, men som bare vil komme med noen tanker..............

[Gjest Anonymous]

Jeg valgte å flytte sammen med han fordi han flytter til en helt annen kant av landet nå snart. Og jeg vil ikke være borte fra han. Har ikke troen på avstandsforhold. Det blir bare verre.

Så det blir en liten prøvelse, men man vet jo ikke. Det kan gå bra, og det kan gå på ræv. Man har som sagt ingen garantier for noe. Min kjære flyttet sammen med sin X etter 2 år ilag, for så å finne ut at de ikke passet sammen. Det sa han at han angret på den dag i dag. Bortkastet tid.

Så man tar en kjempesjans her nå, men det får bare stå til. Heller det enn å sitte her og gruble meg i hjel, og savne min kjære, og bare få se han litt nå og litt da. Funker det ikke, så er det verste som kan skje at jeg må flytte hjem igjen. Og da vet jeg iallefall det.

Nei tenker det gjør man mye, og som oftest så går det på det om man har tatt for store munnfuller her, og at man ender med å gå på trynet. Men man vet jo aldri. Et kjempesteg å ta, uansett. Man får vel bare vente og se. Men en ting vet jeg: Jeg elsker kjæresten min over alt på jord Så får resten bare skje, uansett hva det er. Jeg har sittet for lenge på bakenden nå, uten å tørre å ta sjanser, så det er vel på tide å begynne å leve litt...

[Anie]

Da ønsker jeg deg lykke til

For selvom jeg kan virke skeptisk så forstår jeg deg veldig godt!!.......

Nyt forelskelsen og kjærligheten - det er ikke alle som opplever den.....

[Gjest Anonymous]

Hei på deg!

Forstår godt hvordan du har det nå! Har vært i samme situasjon selv to ganger i mitt liv. En som jeg var gift med og etter det en samboer. Det tok meg fem år å komme sånn følelsmessig over han jeg var gift med - det hadde med alle planene og drømmene om fremtiden som det ikke ble noe av, å gjøre. og vi hadde tre barn sammen. Den yngste var bare et år da vi skiltes - og det var en lang og hard vei å gå.

Jeg synes det virker som om du takler dette fint. Det er viktig å gå gjennom smerten det er, å kutte følelsene til et annet menneske og gjøre opp status for hva som er best for ditt liv. Sevfølgelig så stikker det, du hadde jo følelser for denne mannen og det er viktig at du går gjennom smerten og kjenne på den - det nytter ikke å rømme fra slike følelser, på en eller annen slags måte så vil de innhente deg likevel. Du gjør rett i å "face" det følelsesmessige så tidlig som mulig og kjenne på det - se på det som en renselsesprosess og du vil føle deg sterkere etterpå. Og ta deg den tiden du trenger. Du er på en måte i en krisesituasjon nå; du har lange dårlige perioder hvor du tenker og kanskje grubler mye, men du vil se etter hvert som tiden går at de gode periodene vil bli lengre og lengre og de vonde vil bli kortere. Slik er vi mennesker. Det er viktig ikke å fortrenge det vi møter på i livet som gjør vondt men at vi kjenner på det og aksepterer at dette er også en del av det å være menneske.

Personlig så tror jeg at også at din tidligere samboer er i en krisesituasjon. Det er vel hans måte å avreagere på dette med å legge ned det ene kvinnfolket etter det andre, kanskje også en måte å såre deg på, for han vet vel at du får vite om det. Det kan ikke være lett for ham heller å vite at du skal flytte sammen med en annen mann.....eller....??

Vil avslutte med et sitat fra Shakespear:  

"There is nothing either good or bad but thinking makes it so."

Kos deg med din nye kjæreste og ha en fin dag!

Det går faktisk bedre og bedre nå etter som tiden går, men det stikket vil nok mest sansynlig sitte der i mange år. Uansett i hvordan grad jeg kjenner det. Det var jo 2,5 av livet mitt jeg ga bort til X.

Rart hvordan fortiden kan sitte så lenge i deg, selv om man etterhvert kommer seg over det. Er man i tillegg nostalgisk, så har man jo endel tankevirksomhet foran seg i årene som kommer

Tror X treffer jenter nå for å prøve å komme seg over meg i en fart. Han har hatt det verre enn meg, og har vært ganske langt nede i noen måneder. Det hjalp nok ikke på at jeg traff en ny mann nei. Men tro det eller ei, det var X som slo opp med meg. Og i ettertid var det han som ble mest depressiv. Rart dette følelseslivet ja...

[Edie]

det er nå en gang slik at man ikke kan styre følelsene sine. derfor skal jeg ikke si alt det jeg tenker om at det gikk fort også videre..

nyt forelskelsen og håper alt går bra i det nye samboerskapet ditt!

[Idun]

Kjære Caliente!

Har sittet her og lest innlegget ditt. Fikk en litt rar følelse, for jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg og trodde virkelig det bare var noe med meg som gjorde at jeg skulle surre det til slik...

Situasjonen min er slik. Jeg har fem år bak meg hvor den samme gutten har vært inn og ut av livet mitt. Først bodde vi sammen i tre år, til jeg ble lei av krangling og uenighet og flyttet ut. Vi var (og er) så ulike, alle små debatter ble til store og vanskelige diskusjoner. Det ble så tungt, selv om vi elsket hverandre. Altså, jeg flyttet til en annen by og startet på nytt for meg selv. Veldig fornøyd og glad! Men etter en stund savnet jeg han og ingen andre nådde liksom opp... Da han tok kontakt og ønsket å prøve igjen, sa jeg ja. En sommer gikk...og det skar seg igjen. Av ulike årsaker trakk jeg meg igjen. Vi traff begge andre og prøvde å trives med det...til vi til slutt ikke klarte å holde oss fra hverandre igjen. Enda en sommer gikk. Og (ja, jeg vet det er håpløst) så skar det seg igjen!!! Vi burde ha visst bedre. Denne gangen hadde jeg faktisk bestemt meg for at det MÅTTE gå...han var den jeg ville ha uansett. Så skuffelsen var gedigen da det absolutt ikke fungerte. Vi elsket hverandre, men gjorde hverandre bare vondt, selv om ingen av oss ønsket det.

Det var helt forferdelig. Jeg var så lei meg! Da, ut av det blå, dukket en tidligere bekjent av meg opp. Kjemien var helt suveren og selv om jeg visste at det kanskje var litt tidlig etter det forrige bruddet, klarte ikke jeg heller å holde igjen. (Dette er 1/2 år siden. ) Nå skal vi flytte sammen til våren og jeg gleder meg veldig! Helt sant. Men så skjer det at min x møter en jente han virkelig faller for! (Vi har hatt sporadisk telefon og mail-kontakt). Han har truffet andre jenter i mellomtiden også, men jeg kjenner han så godt, og har forstått på han at han ikke har vært særlig forelsket. Plutselig raser alt sammen! I dagesvis satt jeg her i leiligheten og følte meg fullstendig ulykkelig og sjalu! (Kjæresten min bor i en annen by, så vi ser hverandre kun i helgene). OG ikke bare det...jeg fikk så dårlig samvittighet! Hvordan kunne jeg ha kjærlighetssorg (for det føltes slik) når jeg bare burde ha gledet meg til å starte et liv sammen med denne fantastiske nye kjæresten min??? Har vært så frustrert! Det har gått litt tid nå, og det føles lettere. LIkevel er x'en i tankene så alt for ofte... Kan jeg ikke få slippe? Vi klarte jo ikke være sammen! Det ble vondt for oss begge...VI var rett og slett ikke sunne for hverandre.

Derfor var det så godt å lese det du skrev...så godt å vite at andre kan ha det på samme måten. Håper det blir lettere for oss begge. At vi snart bare kan glede oss over det nye livet vi skal starte. Jeg har forsøkt å forklare dette for meg selv med at den kjærlighetssorgen jeg hadde i sommer ikke ble ferdig bearbeidet før jeg hoppet inn i et nytt forhold. Jeg trodde kanskje jeg var over han, men var det ikke. Dermed kommer det en forsinket reaksjon nå, når han har truffet en ny jente. Høres det riktig ut? Er så utrolig glad i min nye kjæreste og han fortjener ikke ei jente som ikke er 100% hans. Derfor må jeg gjøre meg ferdig med dette. Har droppet å ha kontakt med min x i det siste, selv om han forteller meg hvor viktig det er at vi er venner og støtter hverandre. Tror han må klare seg uten støtten min. Det blir for vanskelig. (Det er viktig for meg å si at det ikke har vært noe annet enn vennskap mellom oss etter bruddet. Et fint og varmt vennskap, faktisk. )

Dette ble latterlig langt. Men det var godt å få skrevet noe om det. Vanskelig å forklare dette for andre i omgangskresten uten at de tror at jeg vil tilbake til x'en. Det er jo ikke det jeg vil! Vil bare slippe disse rare og sjalusi-aktige tankene...

Sorry, folkens! Dette ble nesten bok...

Stor koz fra Idun.