jeg fikk bøttekjeft i helgen..

[minienthe]

hadde en heller pussig opplevelse på lørdag, var på fest hos noen jeg kjenner og ble sittende og prate med en koselig fyr.

tok et par øl men var på langt nær full, stemningen var god og fyren var litt søt.

nåvel... satt og pratet med denne fyren noen timer og etterhvert så kom vi inn på det mer personlige plan.

men... når han nevnte at han hadde barn så endret jeg nok litt holdning fra "denne fyren ville jeg se mer til" til "helt greit vennemateriale" og dette merket han tydeligvis så han spurte litt etterhvert hva jeg synes om han.

jeg svarte på en pen måte at "jo du er sikkert en kjempekoselig gutt", den avvisningsfrasen som jenter er så flinke til.

da sa han at jeg hadde forandret meg etter at vi pratet litt mer personlig og etter litt frem og tilbake så innrømte jeg at interessen min nok hadde fallt drastisk etter han nevnte barn.

fyren KLIKKA !

reiste seg opp fra stolen, ble helt rød i ansiktet og ga meg ei skikkelig lekse om at jeg var faen så uansvarlig fordi jeg ikke ville date en fyr med barn, jeg kom garantert til å sitte med en bolle i ovnen om et år selv så hva faen var problemet mitt nå og så videre i den dur.

ikke var han spesiellt full heller så jeg ble helt satt ut.

men i alle dager da jeg må da få velge selv hva jeg ønsker ut av et forhold ? og når jeg sier at jeg ønsker en mann uten barn så er det rett og slett fordi jeg ikke er sikker på om jeg i det hele tatt vil ha det og dessuten, hvis jeg skal ha det så vil jeg ikke ha med meg "spøkelser" inn i det forholdet. (foreldre, ikke skrik ut på denne betegnelsen, fant ikke et mer passende uttrykk).

er det rart jeg begynner å gi opp dette med dating ?

[Gjest Gjest]

Jeg føler det samme som deg, men er svært forsiktig med å si det.

Har alenemor-venninner som jeg vet hadde klikket på samme måte om en mann hadde sagt det samme til dem, så det er tydeligvis et sårt punkt...

[Gjest regine]

Jeg har full forståelse for standpunktet ditt, og syns mannen reagerte helt horribelt!

Jeg har barn sjøl, og har vært helt bestemt på at skulle jeg involvere meg med ny mann, så skulle han være barnløs. Blant annet fordi jeg ikke orker mine/dine og alt "styret" som følger med. Er nok med det "kaos" som til tider har vært med min ene.

Jeg har selvsagt! blitt beskyldt for dobbeltmoral, men det har brydd meg midt bak.

Jeg er også helt sikker på at jeg har blitt "dumpa" også som et potensielt kjæresteemne av menn fordi jeg har barn fra før. Det har jeg ingen illusjoner om, og det syns jeg faktisk er helt greit.

Personlig har jeg alltid fortalt TIDLIG at jeg har barn, slik at vedkommende skal ha en mulighet til å trekke seg om det blir for "heavy".

Så du har min fulle støtte og sympati - fyren var en dust!

[Gjest Gjest]

Jeg synes du er en egoist.

[Gjest Gjest]

Så jeg må belage meg på å leve resten av livet alene -fordi jeg har ETT barn?

[Bobeline]

hadde en heller pussig opplevelse på lørdag, var på fest hos noen jeg kjenner og ble sittende og prate med en koselig fyr.

tok et par øl men var på langt nær full, stemningen var god og fyren var litt søt.

(...)

reiste seg opp fra stolen, ble helt rød i ansiktet og ga meg ei skikkelig lekse om at jeg var faen så uansvarlig fordi jeg ikke ville date en fyr med barn, jeg kom garantert til å sitte med en bolle i ovnen om et år selv så hva faen var problemet mitt nå og så videre i den dur.

ikke var han spesiellt full heller så jeg ble helt satt ut.

men i alle dager da    jeg må da få velge selv hva jeg ønsker ut av et forhold ? og når jeg sier at jeg ønsker en mann uten barn så er det rett og slett fordi jeg ikke er sikker på om jeg i det hele tatt vil ha det og dessuten, hvis jeg skal ha det så vil jeg ikke ha med meg "spøkelser" inn i det forholdet. (foreldre, ikke skrik ut på denne betegnelsen, fant ikke et mer passende uttrykk).

er det rart jeg begynner å gi opp dette med dating ?

←

Hvorfor finner du alle disse mennene med barn? Et retorisk spørsmål, men likevel...

Uansett så er jeg enig med deg, det er fullt lovlig å si at en ikke er klar for mann og barn, eller mann med barn. Jeg vil påstå at det er uansvarlig og egoitisk å få barn uten å være klar for barn, eller å gå inn i forhold der det allerede er barn til stede når en ikke har interesse av andres barn. Og selvfølgelig kan ting forandre seg, om noen år kan det være at du har "bolle i ovnen", men det er forskjell på hva som kan skje om noen år, og hva som er realitetene i dag.

Endret 23. oktober 2006 av Bobeline

[Bobeline]

Så jeg må belage meg på å leve resten av livet alene -fordi jeg har ETT barn?

←

Nei, det er mange som vil ha partnere med barn, eller som "lærer" seg å like pakkeløsningen når ting blir mer alvorlig.

Du taper nok bare oss som ikke er glade i barn, og/eller som ikke vil ha barn, eller som ikke er klare for barn. Men for deg, og dine unger så er nok ikke det store tapet, er det vel?

Endret 23. oktober 2006 av Bobeline

[Gjest Gjest]

Nei, det er mange som vil ha partnere med barn, eller som "lærer" seg å like pakkeløsningen når ting blir mer alvorlig.

Du taper nok bare oss som ikker er glade i barn, og/eller som ikke vil ha barn, eller som ikke er klare for barn. Men for deg, og dine unger så er nok ikke det store tapet, er det vel?

←

Nei, overhodet ikke -det er deres tap

[Laina]

Jeg kan ikke unngå å legge merke til de som blir irritert når en kvinne sier hun ikke vil ha en mann med barn...

Og jeg lurer på om det er de samme som sier at: "Har du valgt å leve sammen med en mann med barn, må du ta ansvaret også. Velger du en med barn, velger du også barna hans."

Jeg er selv en "pakkeløpsning", og ville aldri i verden blitt sammen med en som ikke er oppriktig interessert i mine barn. (Altså: En som egentlig ikke vil ha en dame med barn.) Det er et stort ansvar å være sammen med en med barn, og om man ikke er villig til det, bør andre respektere det.

Personlig bryr det meg midt på ryggen om en evt ny mann i mitt liv har barn fra før. Men det er meg. Hvordan jeg velger i mitt liv er opp til meg. Det er jeg som skal leve livet mitt.

HVordan trådstarter velger å leve livet sitt er opp til henne. Det er hun som skal leve det. Føler hun ikke at hun vil/orker/har kapasitet til osv en mann med barn, er det faktisk hennes fulle rett! Det gjør ikke henne til noen dårligere person. Det gjør henne til en person som tenker, fremfor å gå blind inn i livets forskjellige situasjoner.

Jeg lurer på om dere som reagerer på dette ser på deres barn som en byrde. At dere faktisk føler at de er til hinder for dere? Det virker som om dere føler dere truffet... Jeg ser på mine barn som den største gave i livet. Men det gjør valget av mann langt vanskeligere. Mannen skal passe sammen med barna mine. Men jeg går heller ikke rundt og savner en mann i mitt liv. Hvis drømmemannen dukker opp, sier jeg selvfølgelig ja takk. Men barna mine er ingen hindring. For slik livet mitt er nå, vil drømmemannen passe inn. Ellers er han ingen drømmemann.

[Ciara]

Jeg er helt enig med deg, TS. Jeg har en samboer som ikke har barn fra før, og det jeg oppriktig glad for. Hadde jeg blitt singel nå, hadde jeg lett etter en barnløs mann. Greit, hadde jeg blitt hodestups forelsket i en mann med barn, så hadde jeg ikke vraket ham, men han skulle virkelig ha vært helt eksepsjonell.

Jeg har ikke lyst på bagasje fra tidligere forhold, og med mindre jeg kan unngå det har jeg heller ikke lyst på mine unger-dine unger-styret. Jeg hadde heller ikke ønsket noe barn å få en stemor som ikke var oppriktig interessert i dem, ærlig talt.

Det er da et ærlig valg? Og gjør det meg egoistisk, så javel.

Og når det er sagt, jeg kjenner flere som er helt motsatt! En venninne av meg som er skilt med barn ser bevisst etter en alenefar. For da finner hun et menneske som forstår hvordan det er å trøble med barn, samværsrett og ekser.

[Gjest niomi]

Dette skrev jeg i en annen debatt ang. dette:

"Det hadde vært helt uaktuell for meg. Nettopp fordi han har barn. For meg er det viktig å være 1. pri. hos kjæresten min. Jeg skal kunne oppsøke kjæresten min til en hver tid i starten av et forhold. Og kjæresten min skal kunne møte meg på en onsdag, ikke måtte avlyse pga syke barn. Jeg liker ikke engang unger. Så jeg vil aldri kunne tenke meg å være stemor. Da er jeg heller alene resten av livet."

Heldigvis har jeg funnet meg en som er like barnløs som meg, og som akkurat som meg, har tenkt å forbli det.

[Gjest Gjest]

Klart det, så lenge dere ikke ønsker dere forhold som inkluderer barn så skal dere få la være det

Jeg er glad folk er forskjellige jeg, kanskje det er håp for en singel alenemamma med en flott sønn

[Daria]

I all verden Jeg ville også tenkt meg om både to og tre ganger før jeg innledet noe som helst med en mann som hadde barn fra før av -av mange av de grunner som er nevnt allerede. Det har ikke noe med at jeg ikke liker barn eller ikke vil ha egne -det gjør jeg og vil jeg -men barn gjør ting veldig mye mer komplisert, og som Ciara sier, mannen i bildet måtte vært ganske eksepsjonell for at jeg skulle vært villig til å satse på det. Sist jeg sjekket, var det helt og holdent mitt valg hvem jeg ønsker å innlede et forhold til og hvilke krav jeg sette til dette mennesket -barn er på ingen måte unntatt fra den regelen.

Synes strengt tatt han burde være glad for at du var så ærlig med en gang.

[Gjest Bellatrix]

Jeg skjønner at han ble skuffet, men reaksjonen hans var ikke helt god.

[Gjest squeeky]

Barn eller ikke...med det temperamentet så kan du være glad du ikke dater den mannen!

Jeg ville heller aldri involert meg med en mann med barn. Jeg har ikke barn selv, og er ikke klar for det enda heller. Men den dagen jeg skal få barn med min kjære, så vil jeg at det skal være første gang for begge

Vil ikke ha en med masse bagasje...jeg har ikke det selv. Ego eller ei, men det er mitt valg.

[Gjest Gjesta]

Jeg har barn selv, og ville aldri i verden involvert meg med en mann som hadde barn fra før. Enkelt og greit.

[Gjest Conraden]

Jeg har barn og ville ikke innledet forhold til noen som ikke hadde barn selv fra før. Hvorfor ???, jo fordi de som ikke har barn vet ikke noe om å ha det, de mangler noe vestetlig, dvs. den livserfaring og glede man får ved å ha barn, og ofte den forståelse av prioriteringer man har ved å ha barn. Men for all del, hver sitt valg.

[Daria]

Jeg har barn og ville ikke innledet forhold til noen som ikke hadde barn selv fra før. Hvorfor ???, jo fordi de som ikke har barn vet ikke noe om å ha det, de mangler noe vestetlig, dvs. den livserfaring og glede man får ved å ha barn, og ofte den forståelse av prioriteringer man har ved å ha barn. Men for all del, hver sitt valg.

←

Det tror jeg er et veldig godt poeng, og et av mine sterkeste argumenter mot menn med barn.

[Gjest Gjest]

Enn mann med barn står ikke øverst på min ønskeliste heller. Ikke bare på grunn av barna, men i grunnen mest på grunn av en eks man er nødt til å forholde seg til om man vil eller ikke. Og selv om mange (sikkert de fleste) er flinke til å samarbeide om barna, har jeg både hørt om og opplevd ekser som ikke er riktig vel bevarte... Og det vil jeg helst slippe å ha i livet mitt!

Når det er sagt - jeg er etterhvert 32 år, og tilbudet av attraktive single menn uten barn blir ikke akkurat større med årene, så jeg ser at det er et "krav" jeg ikke kan være altfor streng på. Og den mannen jeg har hatt følelser for det siste året har barn, og det har ikke gjort noe. Hvis jeg er virkelig forelsket vil ikke barn hindre meg i å gå inn i et forhold.

Så - i utgangspunktet: Nei takk!

Men i praksis: ok, da...

Men jeg lurer jo på hva som var hensikten med den reaksjonen trådstarter fikk på sin ærlighet... Mannen gjorde seg ikke akkurat mer attraktiv med en sånn reaksjon..

[Gjest regine]

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal anses som "verre" å bli sett som uaktuellt som kjæresteemne, evt. dumpa i en datingfase pga. at man har barn enn av andre grunner.

Jeg har jo vært der, så jeg tror ! jeg vet litt hva jeg snakker om....

Har vært alene MED barn i mange år. Føler meg ikke uatraktiv pga BARNET, heller andre ting

Men - jeg VET at jeg av noen har blitt dumpa fordi jeg har barn. Jeg vet også at jeg har blitt dumpa av helt andre grunner enn barn. Og personlig så foretrekker jeg faktisk en mann som signaliserer at min status som mor og ikke min personlighet/mitt utseende el. er grunnen til at han ikke vil ha meg...... Dette fordi jeg kan forstå at man ikke ønsker å involvere seg med andres barn, jeg gjør det jo ikke selv, men det er vanskeligere å svelge at det er noe galt med meg.

Og jeg ser egentlig ikke det som et tap for noen av oss. Det er ikke alle som ønsker å involvere seg med noen med barn - og sånn er det bare. Uten at det gjør dem (oss) til verre mennesker enn andre.