Til dere skoleflinke

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke vært særlig skoleflink og synes jo selv at jeg har sviktet meg selv som aldri har gjort ferdig utdannelse utover videregående.

Har prøvd flere ting, var ikke helt håpløs på skolen, men hadde ingen spesifikke mål og var mer opptatt av gutter og gøy enn seriøse og viktige ting som fremtiden min!

Lurer sånn på hvordan målrettede og flinke folk tenker for å oppnå målene sine.

Har så lyst til å nå målene mine også. Alle har jo så mye utdannelse i dag, og jeg som ikke har det er redd for å bli hengende etter når tiden går.

Kanskje det skranter litt på selvtilliten og at jeg derfor trekker meg lett og tar til takke med middelmådighet.

Har gått litt på BI og har noenlunde ok resultater på de fleste fagene, men skulle jo klart det bedre enn midt på treet. Inderst inne vet jeg at jeg kan og vet at hardt arbeid må til. Men hvordan er tankegangen rundt dette? Hva sier man til seg selv, hvilken innstilling har man?

Noen innspill fra dere som har nådd mål og gitt dere selv det dere fortjener?

[Ciara]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.

For min egen del så har jeg bare alltid være vitebegjærlig og motivert. Jeg føler sånn sett at jeg ikke har anstrengt meg så mye eller tenkt i spesielle baner. Det var bare mye utdannelse som var aktuelt for meg, egentlig.

Uten virkelig lyst til å studere, tror jeg det kan bli ganske vanskelig. Man må i så fall ha en god del selvdisiplin.

Det er uansett ingenting galt med karakter som er midt på treet, alle får ikke superkarakterer selv om motivasjonen er der

Jeg tror kanskje du skal kjenne etter om du virkelig ønsker høyere utdannelse eller om det er slik at du bare føler at du bør. Hvis du egentlig ikke har så lyst, men føler du må, har du nok selvdisiplin til å jobbe så mye som behøves?

[Cata]

Tja, tror jeg rett og slett tenkte som så at når jeg først hadde tatt opp lån for å få en utdannelse, så fikk jeg sørge for å gjøre det såpass bra at jeg fikk jobb etter endt utdanning. Dessuten var jeg heldig og havnet i en seriøs gjeng som både hadde godt milø, fine fester og arbeidsmoral. Når vi festet så festet vi, og når vi leste så leste vi. Det ble til at jeg fant meg en del samarbeidspartnere som jeg jobbet sammen med, -spesielt når det nærmet seg eksamen men også ellers gjennom studieåret. Det var nyttig, for på det viset halte vi hverandre gjennom studiene. Det den ene ikke skjønte, skjønte som regel en av de andre.

Hvorfor jeg valgte høyere utdanning? Vel, jeg gjorde det brukbart på videregående og syntes på sett og vis at jeg skyldte meg selv å prøve å ta en høyere utdanning. Det lå en utfordring i det som jeg ikke klarte motstå.

[Gjest Gjest]

Livet kan være urettferdig! Jeg har gått gjennom hele skolesystemet, og nå fem år på universitetet uten å gjøre en dritt (leser til eksamen to dager før, skriver oppgaver samme dag ol.) og jeg har ikke fått annet enn a og b (eller 5/6 på vgs)

Men jeg er lat, og eier ikke viljestyrke for å gjøre noe som helst, skjønner ikke hvordan folk får seg til å studere flere timer hver (!!) dag!!!!!!!!!!

[Gjest Gjest]

Men jeg må jo si at jeg som arbeidsgiver heller vil ansette en som har sterk selvdisiplin og kommer seg bra gjennom studier uten å ha den store gløden enn en som får gode karakterer uten å gjøre noe eller en som er avhengig av å ha den store motivasjonen for å gidde å gjøre noe. Det er en god egenskap og også komme seg gjennom de kjedelige delene ved arbeidslivet. For de fleste må som regel også gjøre noen kjedelige oppgaver som en del av stillingen sin, og da gjelder det å klare å komme seg gjennom dem selv om kanskje ikke det store personlige engasjementet er til stede.

[Gjest Gjest]

Det er jo smart. Ikke.

Alle kan klare å prestere bra ved skippertaksøkter.

Problemet er bare at det er borte på 1-2-3 og når du endleig skal ut i jobb har du et stort, stort problem.

Men nå tviler jeg egentlig på hvorvidt du i det heletatt snakker sant her også.

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid sett på skolearbeid som en konkurranse. Jeg konkurrerer både mot mine medstudenter og meg selv. Jeg SKAL være den med best karakter uansett! I tillegg må jeg alltid overgå meg selv. Det har funket temmelig bra, jeg fullførte masteren med kun A'er på vitnemålet.

Når jeg jobber er det sånn at jeg alltid leser for å holde tritt med foreleseren. Jeg må være hard med meg selv, jeg får ikke lov til å gå hjem før jeg har lest alt jeg skulle denne dagen. Sånn holder jeg på. deler opp pensum og bestemmer hvor mye jeg skal gjøre hver dag, og tillater meg ikke noe gøy før det er gjort.

[Gjest Gjest]

Trådstarter her.

Skjønner jo at noen tar lett på ting og andre har vanskeligere for det.

Jeg har som sagt noenlunde midt-på-treet karakterer (4 og 5 på gymnas) og har følt at jeg skylder meg selv å oppnå det jeg ønsker meg. Har liksom bare aldri klart å prioritere utdannelsen min. Jeg har sviktet meg selv i skolesituasjon flere ganger, og jeg tror nesten det har blitt et selvoppfyllende profeti at jeg skal gi meg før jeg er ferdig.

Tror ikke jeg mangler selvdisiplin egentlig, for jeg har en jobb som krever litt av meg (regnskap) og jeg har alltid jobbet hardt i arbeidslivet (er 33 år). Så jeg har kanskje ikke vært motivert nok som skoleelev. Når jeg tenker etter, så foretrekker jeg praksis fremfor teori. Men det må jo ligge litt teori bak praksisen, og ønsket er å bli autorisert regnskapsfører.

Så får vi se da. Om jeg får det til. Takk for rådene ihvertfall

[Gjest Gjest]

Jeg er vel som TS. Relativt gode resultater på gymnaset, men mest opptatt av gutter, fest og gøy. Arbeidet et år, og begynte på et studium jeg var halv motivert for. Så fikk jeg baby, og det ble viktig å fullføre. Tok eksamener mellom amming og baby. Nå måtte det disiplin og struktur til. Fullførte med gode resultat en fire års utdannelse. Har siden fått flere unger og tatt videre utdanning, med fine resultat.

Min konklusjon på dette er at man må se vitsen med en utdanning. Noen kan drive seg sjøl ut fra et konkuranseinstinkt, noen elsker å lære og pugge. De fleste av oss må se vitsen.