Hva hadde du tenkt da?

[Gjest jenten]

OK..se for deg dette: Hun er 18 år, han er litt eldre. De bor i en liten bygd sør i Norge. Familiene har kjent hverandre siden tidenes morgen og de to godt venner før de ble sammen og da var hun nesten 15. Hun er veldig kjent for å være moden og mer voksen for alderen enn noen andre som snart er 19. De har hatt ett fantastisk godt forhold, med både opp og nedturer som alle andre, men selv om de har hatt unenigheter så har de alltid visst at de hører sammen for alltid. Nå planlegger hun å fri enten på 3 årsjubileumet eller på skuddårsdagen. Hvilke tanker har dere om dette?

Jeg kommer til å fri unsett hva dere mener , men det hadde vært fint å få vite på hva andre som ikke er involvert tenker om denne saken :D Har dere noen anderledes tanker om at det er ei ung jente som frir eller? hadde det vært anderledes viss hun var mye eldre?

Takker dere alle for svar!!!!

[viwi]

Ser ikke noe galt i et frieri!

MEn det er kanskje lurt å være forlovet en tid først.

JEg må ærlig si at jeg skjønner ikke hastverket med å gifte seg så ung. HVis dere nå vet at det blir dere så kan dere jo like gjerne vente noen år med å gifte dere...

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg hadde tenkt: Denne jenta trenger å komme seg ut og oppleve verden først. Hun er ikke moden for alderen- hun har lest for mye dame-romaner og er i bunn og grunn både lettpåvirkelig og naiv.

Milla

[Gjest Kinga]

Jeg hadde tenkt: Der har vi en jente med noen skikkelige rosarøde, romantiske idèer som vil nok vil få seg mange blåmandager og skuffelser underveis - som kanskje gjør henne ordentlig moden og voksen.

Vibeke

[Gjest *Perser*]

Hvis du har tenkt å gjøre det uannset så hva spiller det hva ander burde mene og synes?

[Gjest Minnie Emmerdale]

Hun er veldig kjent for å være moden og mer voksen for alderen enn noen andre som snart er 19.

De har hatt ett fantastisk godt forhold, med både opp og nedturer som alle andre, men selv om de har hatt unenigheter så har de alltid visst at de hører sammen for alltid.

Jeg kommer til å fri unsett hva dere mener

Ta en titt på disse tre sitatene.

En person som selv sier hvor moden hun er er ikke moden.

Her viser hun ekstreme ungpike-fantasier- " hører sammen for alltid"

Her viser hun at hun er trassig- "uansett hva dere mener"

Siden hun allerede har bestemt seg- hvorfor skal vi gidde å engasjere oss? La henne gå skikkelig på trynet så får hun nok plukket forestillingene sine vekk alle som en.

Hun blir nok endelig voksen når hun sitter igjen med 3 barn, ingen utdannelse og ingen penger.

Milla

[Karoline]

Jeg ville tenkt - og tenker - at dette er en godt oppdratt jente. Hun vet hva som forventes av henne, av mor og far, besteforeldre, tanter og onkler, venner og kjente.

Hun er sikkert flink med det hun driver med, og flittig og arbeidsom.

Hun vet også at det å bli samboer kan gjøre noe med hennes gode navn og rykte, noen av venninne har kanskje fått barn, noen har blitt samboere - men det skal ikke hun. Hun skal gifte seg!

Hun har også et behov for å komme ut av mor og fars trygge rede, og lage sitt eget.

Det jeg tror denne jenta har behov for, er å komme seg litt bort fra hjembygda. Fordi det å se verden fra et annet sted gjør noe med en, å få et annet perspektiv er ikke bare lurt - for de fleste av oss er det en nødvedighet før eller senere.

Grunnen til at jeg tror dette, er at jeg vet av erfaring at det å komme bort fra sin egen lille hjembygd, ikke bare er sunt, men også nødvendig for senere å kunne trives med sine valg.

Uansett lykke til!

Ikke gjør noe du vil angre på siden.

[Pip]

Hmm... Først må jeg bare si at jeg synes en del av innleggene eher er litt krasse, da!

Ellers er jeg ganske enig med Skarolinee. Jeg kommer selv fra ei lita bygd, og har venninner hjemme som gifta seg som 19-20 - åringer, uten å omtrent ha forlatt hjembygda. Særlig en av dem har jeg snakket en del med nå (et par år etter hun blei gift), og hun sier selv av selv om hun elsker sin mann av hele sitt hjerte, og at hun absolutt ville ha giftet seg med ham, så kunne de ha ventet litt... Hun er rett og slett lei seg fordi hun aldri har 'sett verden utenfor' - og nå er det på en måte for sent...

Selv elsker jeg den lille bygda, og reiser nok tilbake etter endt utdannelse og sånt. Men heldigvis reiste jeg hjemmefra da jeg var 19, og opplevde kjempemye - traff masse mennesker også (blant annet min kommende mann! Vi ble sammen da jeg hadde bodd hjemmefra et halvt år...).

Konklusjon: Tenk deg nøye om! Hvis du virkelig vil ha ham, så tåler vel både du og han å vente noen år? Reis litt - det er også spennende å se om forholdet tåler adskillelse en tid...

Lykke til uansett - ønsker deg og kjæresten alt det beste!! :D

[Tusenfryd]

"Hvorfor så travelt?" ville jeg tenkt.

Og så ville jeg sagt;

"Ta deg tid - du er ung - bo utenfor bygda et par-tre år - få deg en utdannelse - lev litt. Bli kjent med andre mennesker enn de som har kjent familien din i ørten generasjoner - vær deg selv, og kos deg!

Er dere ment å være sammen, så er ikke dette noe problem - kanskje han også hadde hatt godt av å se noe annet enn det samme stedet han også?"

En helt annen ting - hvorfor spørre når du på forhånd sier at du driter i svaret? Derfor skriver jeg likevel - det kan jo hende at et annet møfrø i noenlunde samme situasjon, bryr seg...

[Gjest jenten]

Vi har bodd sammen i 3 år nå og vi er som erteris, vi har snakket om ekteskap før og da ble vi enige om bryllup etter min utdannelse er ferdig om 2 år til. Det hadde vært fint å være forlova i den tida :D Jeg har vært mye ute å opplevd noe, bare så dere vet det, men når man møter mannen i sitt liv og ikke ønsker noen andre, så har jeg prøvd å tilbringe den tida jeg har til rådighet med kjæresten.

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg har vært mye ute å opplevd noe

Nei nå skammer jeg meg, tenk hun har vært ute å "opplevd noe" :o

Milla

[Tusenfryd]

Helt ærlig - du spør - du får svar - tydeligvis ikke de du vil ha - for du fortsetter å forsvare deg som bare det. Du virker veldig usikker, og du virker veldig ung. Og det er vel det utgangspunktet folk har hatt når de har svart deg. I hvert fall har jeg det.

Jeg har - etter å ha lest flere innlegg av deg nå, ett råd: Du er ung, usikker, og da skal man ikke gifte seg. Hadde du vært sikker, hadde jeg ønsket lykke til, alle velger de livet de ønsker - men usikkerhet er en veldig dårlig måte å starte et ekteskap på.

Jeg møtte også mannen i mitt liv da jeg var 16. Den neste mannen i mitt liv bodde jeg sammen i tre år da jeg var i midten av 20-årene. Osv osv osv - nødvendig å si at ingen av dem er Mannen i mitt liv, og den jeg giftet meg med.

Usikkerhet har jeg nemlig aldri unnet de jeg har vært glad i.

[Tosca]

Jeg var selv bare 17 år da jeg møtte mannen som jeg skal gifte meg med i mai, og vi ble samboere etter bare 3 måneder. Ingen av de vi kjente, verken familie eller andre, hadde noen tro på at det skulle vare. Han er "hele" fire år eldre enn meg, og da kunne det jo aldri gå bra.

Jeg var også den som visste best, og var veldig sta på at de andre tok feil. Og heldigvis fikk jeg rett. Vi gifter oss den dagen vi har holdt sammen i 17 år!

Men det kunne jeg ikke vite den gangen. Vi hadde det kjempetravelt og det eneste vi ikke har fått gjort, er å gifte oss. Ellers ble vi samboere og fikk barn (og hund, og bil ....) på rekordtid.

Jeg ser nå i ettertid at det er ingenting som haster. Iallefall ikke å gifte seg. Vi har jo hatt det kjempebra som samboere i alle disse årene. Men vi har alltid ønsket å gifte oss for å få "feiret" forholdet vårt på en måte. Så derfor gjør vi det nå.

Om man er ung eller gammel, det finnes ingen garantier for hva som varer livet ut. Men bare det at du kaller deg for "jenten" sier at du ikke er moden. Vent heller med giftemålet og nyt hverandre slik som dere har det nå. Du vil helt sikkert tenke på samme måte som oss "eldre" når du kommer dit vi er i dag.

[monja]

Jeg var selv 16 år da jeg møtte "mannen i mitt liv", og vi forlovet oss etter 3 mnd, til tross for at han var 18 år eldre enn meg.....vi var sikre på at det kom til å bli oss resten av livet....iallefall var jeg det. Så, etter litt over to år møtte jeg han jeg er sammen med nå, og dumpa "mannen i mitt liv". Nå har jeg vært samboer i 7 år når jeg gifter meg, og jeg er glad for det. Vi har fått prøvd oss på både godt og vondt, og likevel vet vi at det en gang kan ta slutt....livet er langt, og selv om man her og nå føler at man skal være sammen for all evighet tror jeg man gjør lurt i å være litt realistisk.....man vet jo som kjent aldri hva framtiden bringer. Jeg tror ikke dere har det travelt akkurat, men det er nå til syvende og sist deres valg.....det er mange som gifter seg unge som holder sammen hele livet og da.....sjansen er vel omtrent 50/50 i forhold til skilsmissestatistikken (som jeg akter å ikke bli en del av)

Lykke til uansett hva dere velger :D

[tingeling]

Hei Jenten

Du høres nesten ut som meg for en del år siden. Jeg møtte "mannen i mitt liv" når jeg var 17, han var 23. Flyttet sammen når jeg var ferdig på videregående. Noen år senere, når jeg var 20 fridde jeg til ham. Vi giftet oss når jeg var nesten 22. Hele denne tiden hadde vi et godt forhold, og selv skeptikerne som mente det var alt for tidlig å gifte seg ble etterhvert overbevist. Så gikk det enda litt tid, og selv om alt fremdeles så veldig bra ut utenfra, så var ikke forholdet det samme. det som tidligere hadde virket så riktig, å være "voksen" var ikke så spennende lenger. Vi gikk fra hverandre som venner når jeg var 24.

Når jeg nå tenker tilbake på dette forstår jeg at man forandrer seg enormt fra man er tenåring til man kommer et stykke inn i 20-årene. Jeg ser også at det med å gifte seg i seg selv var veldig viktig for meg (rosenrøde ungpike drømmer ).

Jenten: det er meget mulig at dere er helt riktige for hverandre, men hvis dere virkelig er det spiller det ingen rolle om dere gifter dere nå eller om ti år. Ikke bruk opp dette nå, nyt heller det å være unge og forelsket, voksenlivet kommer snart nok uansett (selv er jeg nå 26 år, har akkurat blitt samboer igjen og synes dette er voksent nok i massevis. å tenke på at jeg faktisk har vært gift er ganske sprøtt...)

Synes du skal spørre deg selv om hvorfor det er så viktig for deg å gifte deg nå. Hva er det ekteskapet vil gi som du savner i hverdagen? Hvor viktig er selve bryllupet for deg? - er det derfor du vil gifte deg?

Ønsker deg lykke til uansett hva du gjør.

Klem fra tingeling

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg er selv 17 år, er sammen med en i midten av 20-årene og har hatt mye av de samme tankene som deg, jenten. Skjønner deg veldig godt og

min første tanke var: sjansen for at det skal gå bra er vel ca like stor for dem som den er for alle andre. Det er jo så mye som spiller inn.

Selv har jeg nå skjønt at jeg/vi ikke behøver å forhaste oss. ( Det har vosst kjæresten min skjønt for leeenge siden Hva skader det oss å vente litt (lenger enn et par år) ?

Hva er det jeg vil oppnå med å gifte meg som 18-19-20-åring? Jeg vet jo at vi elsker hverandre og har et flott forhold NÅ, og siden jeg virkelig tror at det er vil være oss om 60 år også, så er det hvertfall ingen grunn til å ha hastverk!

Foreløpig vil jeg skyve vekk de romantiske bryllup/ekteskap tankene og heller nyte det å bare være kjærester, rett og slett nyte det gode forholdet som vi har så mye glede av. Vi har et helt liv foran oss og det som er ment å komme..det kommer! (Har tatt laang tid for meg å skjønne dette) :D Tenk så fint man kan ha det sammen uten å være gift!

Ønsker deg lykke til og håper det ordner seg til det beste for deg/dere, gjør det ikke det så husk at man bare har godt av å prøve og feile litt!

Det som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere, er nå mitt motto! :D

[Gjest Anonymous]

Man får jo alltid høre at man bør lytte til hjertet sitt.. Det vet nemlig ofte svaret, bare ikke det er dekket med for mange rosa skyer. Det tar bort effekten! :blunke:

[Smashing]

Jeg har en mor som giftet seg som 17 åring, i dag er hun skilt og gift igjen. Hun sa hun var veldig ung for alderen, og hadde nok ikke gjort det igjen. Jeg var jo grunnen til at de giftet seg, så de hadde kanskje ikke så mye valg. Jeg skal selv gifte meg 2.august i år, og er ikke så gammel selv. Men, vi har vært forlovet ganske lenge, og er super sikre på dette. Uansett hva du bestemmer deg for, lykke til!

Hilsen snart 21 år brud :D

[Mailin]

hei Jenten!

Du spør om"Har dere noen anderledes tanker om at det er ei ung jente som frir eller? hadde det vært anderledes viss hun var mye eldre?", og det må eg svare "ja" på.

Eg tvilar ikkje på at du er både moden for alderen og ansvarsbevisst, men eg veit også kor mykje eg sjølv har endra meg sidan eg var både 15, 17, 19, 21, 23 og fram til no som 28-åring.

Ein endrar seg faktisk meir enn ein ville tru på desse åra, og for min del ser eg at mange ting eg har gjort frå eg var tenåring og par-og-tjue-åring, ville eg ikkje gjort, eller gjort annleis om eg hadde same valget no.

Eg beundrar veldig dei som har forhold som har "overlevd" undomstida, og framleis har eit GODT forhold (enkelte gongar virkar det som nokre par held fram med å vera det av gammal vane...), nettopp fordi ein endrar seg så mykje emosjonelt og psykisk i den alderen (GRØSS, eg høyrest ut som ei gammal tante!), at det er lett for å vekse frå kvarandre.

Du må sjølvsagt velga sjølv kva du vil, eg vil berre gjera deg obs på at følelsane KAN endra seg, om du vil eller ikkje.

Kanskje veks de tettare saman? Det er ikkje lett å vita.

Ei veninne av meg har vore forelska i same fyren sidan ho var 10 år. Ho fekk han endeleg til slutt, som 17-åring, trur eg, og no har dei hus, ei dotter på 7 år, og framleis fint saman.

Eg kjem også frå ei lita bygd, og er glad eg "kom meg ut i verda".

Har fått vore både utvekslingsstudent, hybelbuar i gymnastida, og folkehøgskulelev, og du får faktisk eit litt anna perspektiv på livet når du kjem deg litt ut.

(Og for dei som trur at eg indirekte no kritiserer veninna mi litt, så gjer eg ikkje det. Dei har begge budd "vekke" og så kome tilbake til bygda)

Lengtar faktisk enormt tilbake, men der er ingen jobbar for oss der...

Anyway, du må som sagt velga heilt sjølv.

Eg synest også at når de veit SÅ sikkert at de vil vera saman for alltid,

så har de faktisk resten av livet. Det er faktisk ei god stund! Så de har faktisk ganske god tid til å ta det ENDELEGE steget.

Og sjølv om fleire av oss som har svara her kanskje kan virka som negative og pessimistiske kjerringer, så er det fordi me faktisk har vore knapt 20 sjølv.

Men du skriv jo også at det i så fall ikkje vert før om 2 år, så det er heldigvis ikkje noko overila du har tenkt heller:)

Ønsker deg lukke til med dine valg! :D

[Gjest Anonymous]

Vi har bodd sammen i 3 år nå

????? Nå er jeg ikke helt med. Øverst skriver du at du har planer om å fri på 3 års jubileet, og så litt lenger ned skriver du at dere har bodd sammen i 3 år nå. Bodde dere sammen før dere ble kjærester? Er du sikker på at du ikke ser på han som en storebror og at du ikke helt klarer å skille mellom følelsene??

Det at du skriver at du er moden og attpå til presterer å skrive noe som

Jeg har vært mye ute å opplevd noe' date=' bare så dere vet det[/quote']. Den setningen i seg selv er vel kanskje tegn på at du ikke er moden nok for ekteskap?? Bare hør på formuleringen. "Ute og opplevd noe" ?? Har du vært på kino? På tur med speideren? og denne er jo kanskje best da... "bare så dere vet det"... Ædda bædda!! Det er nesten som å gå tilbake til barnehagestadiet og krangle om at "Pappa'n min er sterkere enn pappa'n din. For pappa'n min er brannmann han"...

Ekteskap er noe de fleste drømmer om skal vare livet ut, hvorfor stresse da? Om du gifter deg som 19 åring eller som 30 åring spiller vel egentlig ingen rolle så lenge du vet at det blir dere to? Bare ikke kast deg inn i noe du vil angre på, bare fordi du tror man automatisk blir voksen av å inngå ekteskap.

Det er ikke meningen å være krass, men jeg syns det hele virker en smule uvirkelig...