Ms. Croft Skrevet 21. oktober 2006 #1 Skrevet 21. oktober 2006 Hjelp!! Jeg er sint, sint, sint!!! Ikke på mannen min, men på sykdommen. For det er jo det det er. Jeg elsker mennen min over alt på jord, ikke misforstå, men det er vanskelig å leve med en som lider av depresjon. Og ikke tro jeg snakker om en vanlig høstdepresjon. Det er litt mere alvorlig enn det. Vet at det ikke kommer til å løse seg på en-to-tre, men blir etterhvert litt bekymret for om jeg må ofre ting jeg virkelig har lyst på. F.eks. barn. Også vil jeg ha mannen min tilbake. For han er ikke sånn han var før... Har jeg lov til å være sint? Jeg syns det. Jeg vil bare at alt skal ordne seg :icon_frown:
SuperT Skrevet 22. oktober 2006 #2 Skrevet 22. oktober 2006 Hjelp!! Jeg er sint, sint, sint!!! Ikke på mannen min, men på sykdommen. For det er jo det det er. Jeg elsker mennen min over alt på jord, ikke misforstå, men det er vanskelig å leve med en som lider av depresjon. Og ikke tro jeg snakker om en vanlig høstdepresjon. Det er litt mere alvorlig enn det. Vet at det ikke kommer til å løse seg på en-to-tre, men blir etterhvert litt bekymret for om jeg må ofre ting jeg virkelig har lyst på. F.eks. barn. Også vil jeg ha mannen min tilbake. For han er ikke sånn han var før... Har jeg lov til å være sint? Jeg syns det. Jeg vil bare at alt skal ordne seg :icon_frown: ← Om du har lov til å være sint.. Hvis du er sint så er du vel det, det kan ikke du noe for. Hva har skjedd siden han er så deprimert? Det
Ms. Croft Skrevet 22. oktober 2006 Forfatter #3 Skrevet 22. oktober 2006 Han har hatt det lenge, siden ungdommen. Ble ille for en stund siden. Det som er vanskelig er å ikke vise for han at jeg er sint... Er redd for at han vil ta det veldig tungt dersom han visste det... Er jo ikke HAN jeg er sint på...
SuperT Skrevet 22. oktober 2006 #4 Skrevet 22. oktober 2006 (endret) Han har hatt det lenge, siden ungdommen. Ble ille for en stund siden. Det som er vanskelig er å ikke vise for han at jeg er sint... Er redd for at han vil ta det veldig tungt dersom han visste det... Er jo ikke HAN jeg er sint på... ← Nei og det skjønner jeg.. Men jeg tror; Hvis han har hatt det sånn siden ungdommen, og blitt backa og trøstet pga depresjon hele veien, så kan det gjøre at han kanskje klamrer seg fast i depresjonen? Jeg kjenner flere med depresjoner, som har hatt det siden barndommen, og tør aldri å slippe det helt. Er på en måte redd for å si at man har det bra, redd for at folk ikke skal bry seg hvis en ikke har det vondt.. Og du sier at det har litt verre.. Kanskje prøve noe nytt? Og du er ikke ærlig med han hvis du ikke forteller hvordan du føler det. Er det sånn at du alltid sier at du forstår osv? Endret 22. oktober 2006 av SuperT
Ms. Croft Skrevet 22. oktober 2006 Forfatter #5 Skrevet 22. oktober 2006 Stort sett så gjør jeg vel det... Prøver å snakke om det noen ganger, men jeg ser at han blir sår og liten, og da synes jeg det er fælt. Jeg vet så lite omdet. Har lest på Internett og snakket med leger om det, men alle sier 'jamen, det er så individuelt osv...' Ja, det er greit det, men det må da være noe som er bra å gjøre (for min del) og noe som er mindre bra? Er mere frustrert enn sint, kjenner jeg etterhvert... (gråte litt...)
SuperT Skrevet 22. oktober 2006 #6 Skrevet 22. oktober 2006 (endret) Stort sett så gjør jeg vel det... Prøver å snakke om det noen ganger, men jeg ser at han blir sår og liten, og da synes jeg det er fælt. Jeg vet så lite omdet. Har lest på Internett og snakket med leger om det, men alle sier 'jamen, det er så individuelt osv...' Ja, det er greit det, men det må da være noe som er bra å gjøre (for min del) og noe som er mindre bra? Er mere frustrert enn sint, kjenner jeg etterhvert... (gråte litt...) ← Skjønner deg veldig godt jeg.. Jeg tror at det å være ærlig er best. Han sitter på en måte og graver seg lenger og lenger ned.. Og du skal ikke se bort i fra at han oppfatter at du er frustrert og oppgitt, og at det er det som gjør at det blir verre. Endret 22. oktober 2006 av SuperT
Ms. Croft Skrevet 22. oktober 2006 Forfatter #7 Skrevet 22. oktober 2006 F... Hater når andre har så rett som du har.. Vet egentlig at det er en hel masse jeg burde fortalt han, men det er så vanskelig!!! Takk for svar og 'chat' i kveld. Trengte det. Det ordner seg vel, tenker jeg... Igjen, TAKK!
SuperT Skrevet 22. oktober 2006 #8 Skrevet 22. oktober 2006 F... Hater når andre har så rett som du har.. Vet egentlig at det er en hel masse jeg burde fortalt han, men det er så vanskelig!!! Takk for svar og 'chat' i kveld. Trengte det. Det ordner seg vel, tenker jeg... Igjen, TAKK! ← Jeg vet ikke hva som er rett for deg, men fint hvis du fikk noe ut av det..
monikabrx Skrevet 22. oktober 2006 #9 Skrevet 22. oktober 2006 Om du har lov til å være sint.. Hvis du er sint så er du vel det, det kan ikke du noe for. Hva har skjedd siden han er så deprimert? Det ← Det trenger ikke å ha skjedd noe som helst... Depresjon er en sykdom!!Mannen din har slitt med langvarig depresjon, og trenger behandling. Beklager å måtte si det men uten behandling,tror jeg ikke han blir bra. Om han ikke har gjordt det, må han oppsøke legen sin. Seritonin balansen i hjernen kan være feil,slik att han trenger medesinering. Han trenger også psykiatrisk behandling. Jeg har selv slitt med depresjon nesten et helt liv. Jeg har gått på medesiner i 4 år nå, samt forskjellige typer behandling. Det gikk ikke lange tiden før ting begynte å snu. Jeg hadde stritta imot medesinering og behandling i maaange år. Som jeg angrer.... hvorfor led jeg så jævlig i mange år, før jeg gikk med på behandling?? Å si att han kansje har blitt backa og trøste pga depresjonen i mange år. att det er mulig att han derfor klamrer seg til depresjonen.. Man vet om flere som har det slik..... Det skremmer meg virkelig, att noen kan finne på å si en slik ting. For meg blir det like sykt å si att noen klamrer seg til diabetes eller lignende. Forde de får oppmerksomhet. Deperesjon er en sykdom!! Langvarig depresjon,blir ikke bra uten behandling. Jeg vet du har det tøft og jævlig,men jeg tror han har det enda værre... Jeg tror ved att dere ikke er åpne om det forværrer situasjonen. Prøv å legge alle kort på bordet,og ta en alvorsprat. ver ærlig, si hva du føler. Ingen ting er styggere en et menneskes fantasi. om man ikke forteller hva man føler og tenker, må den andre gjette seg til det. Og det er dessvere oftest enda værre en virkeligheten. Ønsker deg lykke til.
Gjest Gjest Skrevet 22. oktober 2006 #10 Skrevet 22. oktober 2006 Han går til behandling. Endelig har helsevesenet tatt han alvorlig. Han har faktisk måttet krangle seg til det, kan du tro??? Men nå er det igang. håper bare det ordner seg. Vanskelig å se på... Takk for alle tilbakemeldinger!
monikabrx Skrevet 22. oktober 2006 #11 Skrevet 22. oktober 2006 Han går til behandling. Endelig har helsevesenet tatt han alvorlig. Han har faktisk måttet krangle seg til det, kan du tro??? Men nå er det igang. håper bare det ordner seg. Vanskelig å se på... Takk for alle tilbakemeldinger! ← Jeg skjønner att du har det jævlig. Når jeg først tok den vanskelige avgjørelsen å akseptere behandling. Sto jeg 6 mnd. i kø.... Vanskelig å ikke trekke seg da.. Om han får hjelp, vil det forhåpendtlighvis en dag komme ett vendepunkt. Så att han har kommet inn i behandling, er et stort skritt på vegen. Forstår også att du blir sint, da du sikkert er kjempefrustrert og rådløs. Håper han er på bedringens vei.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå