Vant til å si "jeg er glad i deg"

[Gjest Mzfire]

Jeg tenker ofte på de jeg er glad i , som venner, familie og kjæresten min. Hvor heldig jeg er som har relasjoner og hvor mye følelser jeg har for dem. For meg er det viktig å gi uttrykk for det ved å fortelle dem det. Jeg sier "jeg er glad i deg jeg " eller "jeg elsker deg". Jeg sier det ikke ofte, men når det har gått en stund må jeg si det igjen for at de skal vite at de betyr så MYE for meg.

Er du vant til å si at du er glad i dine nærmeste, og fikk du høre det gjennom oppveksten ? Jeg hørte aldri det av mine foreldre. Jeg visste de var glad i meg, det viste de ved kroppspråk og kos. Jeg pleide derfor heller ikke si det til dem. Ikke før jeg en dag på barneskolen fikk høre en historie fra en lærer hvor han fortalte klassen at han angret på at han aldri fikk fortalt hvor glad han var i foreldrene sine før de døde. Derfor oppfordret han oss til å fortelle det til foreldrene våre hjemme, hvis vi følte for det. Det gjorde så sterkt inntrykk på meg. Da jeg kom hjem den dagen gikk jeg bort til moren min og holdt rundt henne og sa at jeg var kjempe glad i henne. Fra den dagen har jeg aldri sluttet med å si det og det gode var at moren min begynte å si det tilbake .

Nå har jeg begynt med å si "elske " også. Elske for meg er et enda sterkere ord som forklarer hvor høyt jeg er bundet til et mennesket. Det kan jeg si til min nydelige niese som jeg setter like høyt som om hun skulle vært mitt, og mine søstre og mamma. Høres det rart ut? Er mest vanlig å si det til sin elskede.

[Gjest Duchess]

Nei "jeg er glad i deg" er ikke ord jeg hørte mye i oppveksten nei.

Jeg syns det er viktig å fortelle mine nærmeste at jeg er glad i dem, ja, men da bør jeg også få tilsvarende tilbakemelding tilbake, uten at jeg må si det først hver bidige gang, for da går jeg lei.

[Tusenfryd]

Det er vanskelig og jeg sier de sjelden. Selv om jeg fikk høre det under oppveksten.

Men mannen min elsker jeg- og han meg - og vi skilles aldri uten at vi har minnet hverandre på det.

[Gjest Hilde K S]

Min mann og mine barn sier jeg det til hver dag og de sier det tilbake.

Tenk om jeg skulle dø og jeg ikke hadde sagt det ?

Litt vanskeligere til venner må jeg innrømme..............

Tror ikke det ble sagt til meg noen sinne i oppveksten. Sukk.

[blå]

Det er rart at det skal være så vanskelig å si... Jeg er ikke vandt med dette hjemmefra. Jeg hører det aldri fra foreldre og søsken, og sier det heller ikke (dette betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke er det). Men vi har ikke vært vandt med det.

Når det gjelder kjæresten min sier jeg det hele tiden og får støtt høre hvor glad han er i meg. Når/Om jeg får barn skal jeg prøve å være flink til å si det ofte.

[Gjest Anonymous]

Det var sjelden jeg hørte det fra mamma og pappa, men det var alltid mange klemmer hver dag..nattaklem, hadeklem osv..Men jeg husker den dag i dag den første gangen pappa sa han var glad i meg

Nå som jeg har blitt voksen, blir det til at vi sier vi er glad i hverandre en gang i blant.

Mens samboeren min og jeg forteller hverandre veldig ofte hvor mye vi elsker hverandre..flere ganger hver dag

Overfor venner er det nok de som sier det først..jeg er vel litt redd for å si det til de før jeg har fått høre det først selv tror jeg.

[Gjest Zalomine]

Mine foreldre fortalte meg og min bror ofte uner oppveksten at de var glade i oss. "jeg er glad i deg, vennen min" er jeg vant til å høre fra mine foreldre, og jeg sier også at jeg er glad i dem, uten at jeg egentlig tenker over dette. Ja, klemmer er jeg oppvokst med også. Jeg er vant til å høre mine foreldre si "jeg elsker deg" til hverandre.

Og dette har jeg fortsatt med. Ja, jeg sier "jeg er glad i deg, vennen" og "jeg elsker deg" til min samboer mange ganger om dagen. Jeg sier det alltid før vi skilles for å gå på jobb eller noe (ja, for nettopp, tenk om dette skulle være siste gangen jeg så ham? Fryktelig om DET var den ene dagen jeg ikke sa at jeg elsker ham, selv om han selvsagt vet det) Egentlig sier jeg det ikke mest fordi jeg erredd en av os skal dø altså, men fordi jeg liker å si det, og minne ham på det, og generelt, fordi jeg elsker ham.

Fortsatt sier mine forelder at de er glad i meg og min bror, og jeg sier nok, men kanskje ikke så ofte som jeg burde, at jeg er glad i dem også. Jeg er myyye mindre flink til å si det til besteforeldre, og det er jo egentlig ille, for det er mye større sjangs for at de dør innen neste gang jeg ser dem. Men jeg skriver det av og til på kortene jeg sender mormor når hun er syk (sykehus er triste plasser, men jeg vet hun lyser opp når hun får et kort av meg, enten når hun er der, eller når hun kommer hjem)

Vi burde alle være flinkere å si nettopp dette til hverandre, at vi er glade i hverandre, for en vakker dag er det for sent, og da angrer vi da!

Ha en fin dag, alle sammen, og fortell folk hva dere føler for dem i dag

[Gjest Lea]

For meg er det viktigere å vise det enn å si det.

Bruker disse ordene KUN til sambo, men ikke hele tiden. Synes at det blir litt oppbrukt og bare "ord" hvis det sies for ofte.

Mine foreldre har aldri sagt "Jeg er glad i dag" til meg, men likevel har jeg ikke tvilt på det. Det har heller ikke vært kosing og klemming hjemme i mitt barndomshjem etter at jeg ble "stor". Har aldri savnet det heller.

Har ingen problemer med å bruke ordene jeg, men synes ikke at det passer meg å bruke dem i hytt og pine.

[Edie]

Sier jeg er glad i deg til foreldrene mine. Har jeg alltid gjort, og fått hørt det tilbake.

Til sambo sier jeg elsker deg. og det ofte, kanksje for ofte, men klarer ikke la være...

[Gjest Zalomine]

Hva som er for ofte, det er opp til dere, ikke andre, det er mange ulike mål på akkurat hvor forte som er nok på det der.

Min eks informerte meg til slutt om at han mente jeg sa det altfor ofte, at jeg "brukte det opp", fordi "elske" er et så aterkt ord, så skulle jeg ikke bruke det så mye. (vel, jeg slutta å bruke det, ikke da han ba meg om det, men da følelsene forsvant. han er jo nå min eks)

Men min samboer, han mener ikke at jeg sier det for ofte, jeg har spurt ham, og han er enig med meg, vi elsker hverandre, og det er naturlig at vi sier det og viser det, akkurat når vi føler for det. Så jeg gir ham et kyss og sier "jeg elsker deg" når jeg går på jobb, og møter ham med det samme når han kommer hjem. Jeg suer gjerne at jeg elsker ham når jeg våkner, og når jeg legger meg til å sove. Jeg sier det i det hele tatt svært mange ganger i løpet av en dag, og jeg føler det svært sterkt, så jeg ser ingen grunn til å la være. Ja, jeg er enig i at elske er et aterkt begrep som man ikke skal bruke om man ikke mener det, men jeg mener det jeg. Og av og til er det mer intenst enn andre ganger, han klarer fortsatt å gi meg sommerfugler i magen når han ser meg inn i øynene og sier at han elsker meg. Men, det betyr ikke at vi ikke mener det de andre gangene vi sier det. Men jeg sier like ofte at jeg er glad i ham.

"Elske" er et begrep jeg forneholder ham, men "glad i" det bruker jeg også om min familie, og det synes jeg er viktig at man gjør. I alle fall er det viktig for meg

[Midnattsol]

Jeg fikk høre det i min oppvekst, og jeg får høre det enda av foreldrene mine. Det sies ikke så ofte, men av og til, og det blir også vist på andre måter, så jeg er ikke i tvil om at de er glad i meg.

Jeg sier det også til dem, av og til, men viser ofte at jeg setter pris på dem. Jeg sier det skjelden til søstra mi, og hun sier det skjelden til meg, men vi bare vet det allikevel. Jeg forteller nevøen min som er stor nok til å skjønne og prate (8 år) at jeg er veldig glad i han, og han sier det tilbake til meg. Har aldri hatt problemer med å si "glad i deg" til mine beste venner gjennom årene, og de sier det til meg. Etter at jeg flytta fra min hjemby har jeg ofte fått meldinger på mobilen/mail fra venner der det står at de savner meg og er glad i meg.

Til min kjære sier jeg både at jeg er glad i han og at jeg elsker han, og det samme sier han til meg. Hvem som sier det først er forskjellig. Av og til meg, av og til han. Sier ikke hver dag at vi elsker hverandre, men ganske ofte. Det var det siste jeg hørte i går før vi sovna:"jeg elsker deg, jenta mi." :D

[Veslejenta]

Jeg pleier å fortelle kjæresten min at jeg elsker ham og så lenge det ligger følelser bak ordene nå man sier dem, så synes jeg ikke at man kan si det for ofte.

Jeg tror ikke jeg fikk høre av foreldrene mine under oppveksten at de var glade i meg, men de viste det på så mange andre måter, som ved å gi klemmer. Og jeg ser det i øynene demmes når jeg kommer hjem på besøk og de venter på trappa og gir meg klemmer. Og jeg synes det er vanskelig å si de ordene til dem. Hender jeg skriver det på kort og sånt da.

Jeg sier derimot av og til til venninnene mine at jeg er glade i dem. jeg tror det henger igjen fra da vi var 14... Jeg mener det fullt ut da!