Finnes det statusdiagnoser?

[Gjest Jeg lurer]

Hvorfor blir noen så sinna og irriterte hvis de etter grundig utredning og utelukkelse av alle "tunge" alternativer snakker med legen, og :

* legen sier at barnet ikke har ADHD, men bare er generelt "viltert"?

* legen sier at de ikke har hjerteproblemer, bare muskelsmerter i brystet?

* legen sier at de ikke har crohns eller ulcerøs colitt, men at de har cøliaki, "stressmage" eller "irritabel tarm"?

* legen sier at ryggsmertene kommer av svak muskulatur, og ikke beckterews eller prolaps?

Er det slik at enkelte diagnoser har høyere status enn andre, og at det derfor er mer attraktivt å ha en "vanskelig" diagnose enn en som kan betegnes som en "livsstilsykdom"?

Er det fordi mange ikke ønsker diagnoser der de selv må gjøre noe med sin livsstil for å bli bedre, er det virkelig slik at de ønsker tabletter som de håper kan gi rask bedring i stedet for å måtte legge om kostholdet eller være mer fysisk aktivite?

Min mening er at de "små" plagene kan være vel så plagsomme som de "store", men de er bare mye lettere å gjøre noe med, så da burde de være glade for å få "lette" diagnoser. Men min erfaring er at de fleste blir skuffet når de ikke får den diagnosen de håper på!

[Gjest LilSweetie]

I de tilfellene der det du skriver stemmer, er det vel fordi de føler de blir tatt mer seriøst med en "ordentlig" diagnose. Hvis man f.eks har så vondt i ryggen at man ikke orker å dra på jobben en dag, blir man gjerne tatt mer seriøst hvis man kan si at det er pga prolaps enn at det er svak muskulatur.

[Gjest Bellatrix]

Jeg tror at de som blir skuffet over diagnosen ikke helt føler seg tatt på alvor. Ikke at de vil ha adhd eller andre diagnoser, men at de føler seg avfeid.

[Gjest Gjesta]

Dette er nok individuelt, men jeg vet at mange syns f.eks adhd er en grei diagnose å få, for da er det bevist at det er noe galt med barnet og ikke med omgivelsene.

[Gjest Jeg lurer]

I de tilfellene der det du skriver stemmer, er det vel fordi de føler de blir tatt mer seriøst med en "ordentlig" diagnose. Hvis man f.eks har så vondt i ryggen at man ikke orker å dra på jobben en dag, blir man gjerne tatt mer seriøst hvis man kan si at det er pga prolaps enn at det er svak muskulatur.

←

Det kan selvsagt være en faktor, men jeg skjønner det likevel ikke når det gjelder andre diagnoser enn vondt i ryggen, og muligens ved migrene.

Jeg tror at de som blir skuffet over diagnosen ikke helt føler seg tatt på alvor.  Ikke at de vil ha adhd eller andre diagnoser, men at de føler seg avfeid.

←

De tilfellene jeg henviser til er reelle tilfeller i mitt nærmiljø (ikke omgangskrets), og disse menneskene har alle blitt tatt på alvor! De har blitt henvist til spesialister i hytt og pine, de sier alle at de har blitt grundig undersøkt i alle ender uten å finne noe annet galt.

Jeg kan forstå at de føler at plagene blir bagatelliserte ved å få diagnosen muskelsmerter i stedet for hjertefeil, men det er da ingen som sier at dette er mindre vondt og plagsomt enn hjertefeil? Det eneste legen sier er da at dette er lett å gjøre noe med!

Og når noen blir skuffet over at barnet fikk diagnosen cøliaki i stedet for en annen tarmsykom som er vanskeligere å behandle, ja da skjønner jeg virkelig ingenting!

[Gjest Bellatrix]

Dette er nok individuelt, men jeg vet at mange syns f.eks adhd er en grei diagnose å få, for da er det bevist at det er noe galt med barnet og ikke med omgivelsene.

←

Mannen min gikk gjennom en lang prosess for å få diagnosen. Ikke for å bevise noe for noen, men for at han da skulle få medisin og en bedre forståelse av hva som feiler han. Han fikk til slutt diagnosen, og etter at han har fått Ritalin har han fått et nytt og mye bedre liv. Å få riktig diagnose er viktig for å få behandling.

[Gjest Bellatrix]

Og når noen blir skuffet over at barnet fikk diagnosen cøliaki i stedet for en annen tarmsykom som er vanskeligere å behandle, ja da skjønner jeg virkelig ingenting!

←

Jeg skjønner det, men det er vel fordi cøliaki er vanskelig å leve med. Å unngå gluten er ikke bare lett.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner det, men det er vel fordi cøliaki er vanskelig å leve med. Å unngå gluten er ikke bare lett.

←

Det vet jeg! Jeg har selv levd på glutenfri diett i mange år, så jeg vet at dette ikke bare er en dans på roser. Men likevel er cøliaki en mye lettere sykdom å leve med enn crohns og ulcerøs colitt.

Ved å leve på en glutenfri diett kan mennesker med cøliaki leve normale liv uten store plager, men ved f.eks ulcerøs colitt så er faren for store plager som blødninger, operasjoner, stadig tilbakevendende betennelser osv veldig stor.

Jeg kan bare ikke forstå at noen ønsker at barnet heller skulle ha en slik diagnose, framfor en sykdom der barnet kan leve et normalt liv så lenge de tar sine forholdsregler med tanke på mat!

[Gjest Bellatrix]

Det vet jeg! Jeg har selv levd på glutenfri diett i mange år, så jeg vet at dette ikke bare er en dans på roser.  Men likevel er cøliaki en mye lettere sykdom å leve med enn crohns og ulcerøs colitt.

Ved å leve på en glutenfri diett kan mennesker med cøliaki leve normale liv uten store plager, men ved f.eks ulcerøs colitt så er faren for store plager som blødninger, operasjoner, stadig tilbakevendende betennelser osv veldig stor.

Jeg kan bare ikke forstå at noen ønsker at barnet heller skulle ha en slik diagnose, framfor en sykdom der barnet kan leve et normalt liv så lenge de tar sine forholdsregler med tanke på mat!

←

Nei, du sier noe der. Litt av poenget med en diagnose er jo at man muligens kan gjøre noe med sykdommen.

[Gjest Gjest]

Mannen min gikk gjennom en lang prosess for å få diagnosen. Ikke for å bevise noe for noen, men for at han da skulle få medisin og en bedre forståelse av hva som feiler han. Han fikk til slutt diagnosen, og etter at han har fått Ritalin har han fått et nytt og mye bedre liv. Å få riktig diagnose er viktig for å få behandling.

←

Dette er så klart meget viktig!

[Gjest Gjesta]

Mannen min gikk gjennom en lang prosess for å få diagnosen. Ikke for å bevise noe for noen, men for at han da skulle få medisin og en bedre forståelse av hva som feiler han. Han fikk til slutt diagnosen, og etter at han har fått Ritalin har han fått et nytt og mye bedre liv. Å få riktig diagnose er viktig for å få behandling.

←

Helt enig i det du skriver; grunnen til å skulle konstatere en f.eks adhd diagnose burde være for å vite hvordan man kan få en bedre livssituasjon!

Det er allikevel noen ganger slik at noen foreldre ser på en slik diagnose som en hvilepute og som en ansvarsfraskrivelse. Adhd er ikke synonymt med atferdsvansker, mange barn har atferdsvansker pga andre ting, men da kan det virke som om en diagnose er en fin måte å "legge skylden" på barnet istedenfor på omgivelsene.

[Gjest Gjest]

Hvorfor blir noen så sinna og irriterte hvis de etter grundig utredning og utelukkelse av alle "tunge" alternativer snakker med legen, og :

* legen sier at barnet ikke har ADHD, men bare er generelt "viltert"?

* legen sier at de ikke har hjerteproblemer, bare muskelsmerter i brystet?

* legen sier at de ikke har crohns eller ulcerøs colitt, men at de har cøliaki, "stressmage" eller "irritabel tarm"?

* legen sier at ryggsmertene kommer av svak muskulatur, og ikke beckterews eller prolaps?

Er det slik at enkelte diagnoser har høyere status enn andre, og at det derfor er mer attraktivt å ha en "vanskelig" diagnose enn en som kan betegnes som en "livsstilsykdom"?

Er det fordi mange ikke ønsker diagnoser der de selv må gjøre noe med sin livsstil for å bli bedre, er det virkelig slik at de ønsker tabletter som de håper kan gi rask bedring i stedet for å måtte legge om kostholdet eller være mer fysisk aktivite?

Min mening er at de "små" plagene kan være vel så plagsomme som de "store", men de er bare mye lettere å gjøre noe med, så da burde de være glade for å få "lette" diagnoser.  Men min erfaring er at de fleste blir skuffet når de ikke får den diagnosen de håper på!

←

Jeg skjønner hva du mener, slike tilfeller har vi her også men med annet fortegn...

Her har det for enkelte gått sport i å ikke stole på legen, uansett diagnose, så fremt det ikke er den de har bestemt seg for.

En venninne holder på med utredning av sitt barn, det er klar mistanke om ADHD. Hennes venninner mener at hun "må ikke stole på et ADHD-resultat", fordi overdiagnostisering av ADHD er så vanlig...

Så nå kan ingen kan lenger få diagnosen ADHD fordi kvoten allerede er fylt opp av feildiagnostiserte?

De har også hørt at cøliaki er underdiagnostisert, så hver gang noen får vondt i magen: "du har helt sikkert cøliaki...", og så blir de irriterte på dine vegne når du etter gastroskopi blir "frikjent" fra denne sykdommen.

Ja, cøliaki er alltid grunnen til at noen får vondt i magen når de spiser loff

Jeg vet ikke helt, men kanskje dette er en del av "statusjaget"?

Nå har vi "den rette" bilen, "det rette huset", "de rette" møblene, så da kan vi ikke ha en sykdom som hindrer "den rette" livsstilen?

[Gjest Bellatrix]

Det er allikevel noen ganger slik at noen foreldre ser på en slik diagnose som en hvilepute og som en ansvarsfraskrivelse. Adhd er ikke synonymt med atferdsvansker, mange barn har atferdsvansker pga andre ting, men da kan det virke som om en diagnose er en fin måte å "legge skylden" på barnet istedenfor på omgivelsene.

←

Ja. Om barnet har adferdsvansker så skjønner jeg at de vil ha adhd-utredning. Det kan jo være det, men du har helt rett i at alle adhd-ere har ikke adfersproblemer og ikke alle med adferdsproblemer har adhd. For det første så finnes det flere "adferdsdiagnoser" og for det andre så påvirkes jo alle av omgivelsene også.

[Gjest Bellatrix]

Jeg skjønner hva du mener, slike tilfeller har vi her også men med annet fortegn...

Her har det for enkelte gått sport i å ikke stole på legen, uansett diagnose, så fremt det ikke er den de har bestemt seg for. 

En venninne holder på med utredning av sitt barn, det er klar mistanke om ADHD.  Hennes venninner mener at hun "må ikke stole på et ADHD-resultat", fordi  overdiagnostisering av ADHD er så vanlig... 

Så nå kan ingen kan lenger få diagnosen ADHD fordi kvoten allerede er fylt opp av feildiagnostiserte?     

←

Ja, ikke sant? Det verste er at adhd godt kan være underdiagnostisert fordi de adhd-erne som ikke har adferdsproblemer vanskelig blir fanget opp.

[Gjest Gjesta]

Ja, ikke sant?  Det verste er at adhd godt kan være underdiagnostisert fordi de adhd-erne som ikke har adferdsproblemer vanskelig blir fanget opp.

←

Akkurat det tror jeg er et stort problem. De blir ikke fanget opp, eller de fanges opp for sent, og blir kanskje underytere faglig og/eller sosialt osv.

Atferdsproblemer kan ofte være en sunn reaksjon på andre ting. Da blir det dobbelt så trist når problemfokuset rettes mot barnet.

Endret 21. oktober 2006 av Kosemose

[Gjest baby-E]

Jeg tror det har noe med at om en får en diagnose har en noe å forholde seg til, og noe en kan behandle. Har jobbet nå på revmatologisk barneavdeling og der er det en del barn inne til utredning. Der er det mange som etter en lang og slitsom utredning blir glade når de får en diagnose, selv om det da vil si at barnet er sykt, men da har de noe å forholde seg til og kan behandle deretter.

Under utredningen kan man bli forespeilet en mulig diagnose. Man instiller seg jo da automatisk at det er det. Man leser seg opp på sykdommen, og gjør seg på en måte klar til å få satt den endelige diagnosen. Når det da ikke blir slik, så tror jeg man blir skuffet. Ikke fordi det kanskje ikke er en lika alvorlig diagnose, men når du går og er innstilt på en ting, også skjer det noe helt annet kan luften lett gå ut av en tror jeg..

Endret 21. oktober 2006 av baby-E

[Gjest Gjest]

Føler at det er to sider her. Det å få en diagnose når en ikke vet hva som feiler en, og det å få en diagnose som "betyr mer" enn en annen.

Selv har jeg vært så uheldig at jeg har fått en statusdiagnose (idiotisk ord) det siste året. Det er en sjelden lidelse som legene visst synes er utrolig spennende å jobbe med. Men hva pokker betyr det for meg? Det er jeg som sliter med smertene, det er jeg som lever med dette til daglig. Jeg skulle heller ønske jeg hadde noe vanlig med den kroppsdelen, som de behandler på 2 uker. I stedet blir jeg nå utsatt for prøver på prøver, diagnosen er klar og behandling finnes. Men det er jo så spennende å få sjekket meg mer Eneste jeg vil er å bli frisk og jobbe.

[Gjest Bellatrix]

Jeg tror det har noe med at om en får en diagnose har en noe å forholde seg til, og noe en kan behandle. Har jobbet nå på revmatologisk barneavdeling og der er det en del barn inne til utredning. Der er det mange som etter en lang og slitsom utredning blir glade når de får en diagnose, selv om det da vil si at barnet er sykt, men da har de noe å forholde seg til og kan behandle deretter.

Under utredningen kan man bli forespeilet en mulig diagnose. Man instiller seg jo da automatisk at det er det. Man leser seg opp på sykdommen, og gjør seg på en måte klar til å få satt den endelige diagnosen. Når det da ikke blir slik, så tror jeg man blir skuffet. Ikke fordi det kanskje ikke er en lika alvorlig diagnose, men når du går og er innstilt på en ting, også skjer det noe helt annet kan luften lett gå ut av en tror jeg..

←

Så absolutt.

[Gjest annen gjest]

* legen sier at barnet ikke har ADHD, men bare er generelt "viltert"?

* legen sier at de ikke har hjerteproblemer, bare muskelsmerter i brystet?

* legen sier at de ikke har crohns eller ulcerøs colitt, men at de har cøliaki, "stressmage" eller "irritabel tarm"?

* legen sier at ryggsmertene kommer av svak muskulatur, og ikke beckterews eller prolaps?

←

Dette burde da gjort folk kjempeglade. Alt dette er forhold som kan endres med tildels enkle midler.

Det har ikke noe med at legen ikke tar problemene på alvor å gjøre.

Hvis man f.eks. har ryggsmerter pga for svak muskulatur, så må man gjøre noe selv for å endre dette. Legen kan ikke trene magemusklene våre for oss.

[Gjest Gjest]

I stedet blir jeg nå utsatt for prøver på prøver, diagnosen er klar og behandling finnes. Men det er jo så spennende å få sjekket meg mer  Eneste jeg vil er å bli frisk og jobbe.

←

Og dette vil komme andre til gode senere. Hvis det hadde blitt forsket mye på dette tidligere (=hadde blitt tatt mange prøver av andre), så hadde du kanskje sluppet alle prøvene du må gjennom.

Er det ikke fint at du kan bidra til at andre skal få fortere behandling enn det du får?