Gjest Gjest Skrevet 8. oktober 2006 #1 Skrevet 8. oktober 2006 Hei. I flere år nå har jeg slitt med depresjon og angst.. Har gått til psykolog i 3 år nå, og ting forandrer seg veldig, men jeg føler meg aldri glad, lykkelig eller lignende. Ting kan være "greit", men aldri noe bedre enn det.. Nå trodde jeg at jeg var begynt å bli bedre, og har omtrent sluttet hos psykolog. Skal ringe om jeg føler for det (noe som er vanskligere enn antatt). Samboeren min har slitt med depresjon før, og begynner å få det igjen og.. Er så trist.. Lurer på hva jeg kan gjøre i hverdagen for å føle meg bedre? Kan ikke huske å ha vært kjempeglad siden 1.-2. klasse (barneskolen). Skjønner virkelig ikke hvordan folk virkelig, seriøst kan føle seg LYKKELIG! Er det virkelig noen som føler seg sånn, eller er det bare en fase? Om det finnes en sånn følelse vil jeg så gjerne få føle den.. Jeg tror jeg jager etter den litt for mye, og prøver litt for hardt at ting skal bli bra.. Men jeg kan ta ikke gi opp heller? Bare la ting være "drit"? Hva gjør dere for å være glade? Hver morgen våkner jeg og tenker "ånei, jeg må prøve å finne på noe å spise.. hva skal jge spise i dag.." Det er et mareritt. Jeg virkelig hater å spise. Er minimalt med ting jeg liker og nå har jeg heller ikke noe apetitt, så da er det et mareritt å måtte tenke ut 3 måltider å spise i løpet av dagen. Hater det! Jeg lider ikke av noen spiseforstyrrelser, bare sær i matveien og har ikke apetitt.. Har derfor også gått NED i vekt, enda jeg desperat prøver å gå opp i vekt.. Sliter meg ut av tanken på mat, og har lite nok energi fra før.. Sambo sier til meg "prøv å finn ut hva du LIKER å gjøre? Kanskje du vil studere igjen?" men nei. Det er faktisk ingenting jeg kunne tenke meg å studere. Jeg vil bare "leve". Har ikke noe som gir meg noe spesiell glede.. Er glad i å være ute i naturen, men er sjeldent jeg er det eller har muligheten til det.. Men uansett er jeg som oftest for sliten til å tenke på å gjøre noe etter arbeid. Er som oftest så sliten at jeg så vidt orker å lage mat, spise, se litt tv og legge meg.. Dette ble et skikkelig syte-innlegg.. men vil bare ha andres meninger. Går det virkelig an å bli lykkelig? Er virkelig så lei av alt.. Ser liksom ikke poenget i å stå opp hver dag, når jeg på det beste føler meg "ok". Hva er poenget med et sånt liv?
Tiit Skrevet 8. oktober 2006 #2 Skrevet 8. oktober 2006 Lykken kommer i glimt. Det er fint å ha noe å glede seg til. Planlegge noe overkommelig som en vet man vil ha det "ok" med. Det er en glede å glede andre. Det er de små tingene som gir glede og lykke, for meg iallefall. Tror det er lurt å akseptere at man ikke kan gå rundt å være happy hele tiden. Men å være tilfreds med sin livssituasjon er en god grunnvoll. Håper du etterhvert kan finne de små glimtene som gjør hverdagen litt lettere! Det er nok du selv som må lette etter de gode tingene i livet, og skape de gode øyeblikkene for deg selv. Lykke til!!!!! og klem til deg som strever!
animelona Skrevet 8. oktober 2006 #3 Skrevet 8. oktober 2006 Hei gjest! Kjenner meg litt for godt igjen i det du skriver... Akkurat nå har jeg det ikke så værst. Har fått antidepressiv og de hjelper masse. Kjenner at lykken dukker opp oftere enn før og jeg har faktisk lyst til å GJØRE noe. Det er ting som jeg blir glad av og ting jeg gleder meg til. Sånn har det ikke vært på lenge. Kjenner den følelsen veldig godt. Du kjenner ingen glede over ting man liksom burde glede seg over. Ingenting betyr noe... Det er slitsomt å ha det sånn... Har også lurt på om folk virkelig kan føle seg lykkelige. Om det ikke bare er et falskt spill...hehe... Det er jo umulig å sette seg inn i hvordan "lykkelige" mennesker har det når man ikke er i stad til å føle lykke selv. Men ja, jeg tror det er mulig å være lykkelig, men man er ikke lykkelig hele tiden. Noen ganger er man lei seg, andre ganger føler man seg litt tom og andre ganger igjen føler man seg kjempeglad og livet er herlig. Problemet når man er deprimert er (sånn har det iallefall vært for meg da) at man ikke føler så veldig mye. Følelsesaspekteret blir ganske begrenset og varierer omtrent bare mellom tomhet og vonde følelser... (igjen, det er sånn jeg har opplevd det...). Så målet bør kanskje ikke være å være lykkelig HELE tiden, for det er det jo ingen som er... Kanskje du faktisk kjemper for mye for å bli lykkelig? Skjønner veldig godt hvordan du tenker da... Hvis jeg skal si noe konkret som gjør meg lykkelig så må det være å trene! Føler meg veldig bra under og etter trening. Spenninger i kroppen blir løst opp og jeg får en deilig følelse i kroppen. Hjelper på selvtilliten også, får mer matlyst og mer energi/tiltaktslyst. Humøret blir også bedre. Trener så mye jeg har tid til og orker! Kanskje det kan hjelpe deg også? Håper du blir kvitt depresjonen etterhvert og at du igjen får tilbake de gode følelsene! Lykke til!
Gjest Gjest Skrevet 8. oktober 2006 #4 Skrevet 8. oktober 2006 Leser mange tråder om depresjoner her inne på KG og jeg kan ikke la være å undres hvor lett man tyr til en sånn diagnose. Tror dere virkelig at alle vi såkalte "normale" går rundt å er lykkelige 24/7? Jeg har selv dager hvor jeg ikke går ut døra. være sosial eller gidde å dusje eller gjøre noe som helst "positivt". Jeg får rundt og har egentlig altid gjort det med den følelsen av at jeg kun eksisterer men har liksom ikke noe "liv". MEN alt er jo hva man gjør det til selv. Hadde jeg tatt andre valg i fortiden hadde jeg sikkert hatt det bedre i dag og antakelig vært mer fornøyd med livet. Er jeg da egentlig deprimert da ? Slik jeg leser her inne så kan jeg nesten sette den diagnosen på meg selv uten at jeg av den grunn kan se hva godt det skal komme ut av det. Er ikke mye av de depresjonene vi ser i dag bare en sykeliggjøring av normale tilstander som de fleste må regne med å komme utfor en eller flere ganger i løpet av livet? Er det kanskje forventningene til livet som er noe i veien med ?
Gjest Gjest Skrevet 8. oktober 2006 #5 Skrevet 8. oktober 2006 Er ikke mye av de depresjonene vi ser i dag bare en sykeliggjøring av normale tilstander som de fleste må regne med å komme utfor en eller flere ganger i løpet av livet? Er det kanskje forventningene til livet som er noe i veien med ? ← På en måte så er det noe i det du sier der, samtidig er jeg sikker på at depresjonen er en reell og gjennomgripende tilstand for de aller aller fleste som har diagnosen. Derfor må man jo ta den alvorlig. Det er nok også mye opp til den enkelte personen/psyken å takle hvordan hverdagen er. Trådstarter skriver jo at hun lurer på om hun ager for mye etter lykkefølelsen - og det er sikkert ikke noen god start. Lykke er stort sett noe man bare føler av og til, og det er vel vanligere å føle lykke når man er litt "ovenpå" psykisk, så man klarer å nyte ting. Da kan man bli lykkelig av god kaffe, farger ute, katten osv. Når man er nedfor føles sånne tig like meningsløse som noe annet. Vet ikke om jeg har noen gode råd, for jeg takler sånt bare i perioder, men det er lurt å prøve å sette seg noen små mål over ting man skal klare (ta en telefon, sett opp en plan over mat som skal handles inn for noen dager, komme seg ut en liten tur). Mestringsfølelse tror jeg er viktig, da føler man seg bedre. Ville også prøvd å anstrenge meg litt for å komme oftere ut i naturen ettersom du skriver at det gir deg noe.
monikabrx Skrevet 9. oktober 2006 #6 Skrevet 9. oktober 2006 Jeg er lykkelig!! Virkelig lykkelig.... Men det har ikke bestandig vert slik... Det har vert en laaang tung vei å gå. Jeg har slitt med depresjon så lenge jeg kan huske. Mit første "minne" er jeg bare 3 år, oldemoren min døde. Jeg syntes hun var så heldig..heldig forde hun slapp å leve mer. Veien har vert lang og tung å gå. Jeg har gåt på antidepresiva i 5 år og jeg har gåt til sykoterapi. Men det er veldig synd jeg ikke fikk behandling tidligere. MYE tidligere. Jeg er i dag 32 år,kroppen min føles som den er 132 år.. Jeg har pusha og pressa meg til det otroligste i veldig mange år. Jeg går nå til psykomotorisk fysioterapi, dit har jeg gåt hver uke i over et år . Jeg lærte å puste for ca 6 mnd siden..... Jeg har alldrig slappet av!! Jeg spenner nesten hver eneste muskel i kroppen, hele tiden. Jeg sover tilogmed med knytta never... Å være psykisk syk, fører til fysisk sykdom, om det går lang tid uten behandling. Jeg lever med mye smerter, men jeg er lykkelig. Jeg er lykkelig, forde jeg nå forstår mere av hvordan ting henger sammen. Jeg forstår hva som skal til for att jeg vil bli frisk.og jeg tror faktisk att jeg kommer til å bli frisk. De siste mnd. har jeg følt en virkelig følese av lykke. Det føles nesten som jeg går i en evig rus.. Det eneste jeg må få orden på nå er denna hersens kroppen. Lykke til....
Gjest TS Skrevet 9. oktober 2006 #7 Skrevet 9. oktober 2006 Hei gjest! Kjenner meg litt for godt igjen i det du skriver... Akkurat nå har jeg det ikke så værst. Har fått antidepressiv og de hjelper masse. Kjenner at lykken dukker opp oftere enn før og jeg har faktisk lyst til å GJØRE noe. Det er ting som jeg blir glad av og ting jeg gleder meg til. Sånn har det ikke vært på lenge. Kjenner den følelsen veldig godt. Du kjenner ingen glede over ting man liksom burde glede seg over. Ingenting betyr noe... Det er slitsomt å ha det sånn... Har også lurt på om folk virkelig kan føle seg lykkelige. Om det ikke bare er et falskt spill...hehe... Det er jo umulig å sette seg inn i hvordan "lykkelige" mennesker har det når man ikke er i stad til å føle lykke selv. Men ja, jeg tror det er mulig å være lykkelig, men man er ikke lykkelig hele tiden. Noen ganger er man lei seg, andre ganger føler man seg litt tom og andre ganger igjen føler man seg kjempeglad og livet er herlig. Problemet når man er deprimert er (sånn har det iallefall vært for meg da) at man ikke føler så veldig mye. Følelsesaspekteret blir ganske begrenset og varierer omtrent bare mellom tomhet og vonde følelser... (igjen, det er sånn jeg har opplevd det...). Så målet bør kanskje ikke være å være lykkelig HELE tiden, for det er det jo ingen som er... Kanskje du faktisk kjemper for mye for å bli lykkelig? Skjønner veldig godt hvordan du tenker da... Hvis jeg skal si noe konkret som gjør meg lykkelig så må det være å trene! Føler meg veldig bra under og etter trening. Spenninger i kroppen blir løst opp og jeg får en deilig følelse i kroppen. Hjelper på selvtilliten også, får mer matlyst og mer energi/tiltaktslyst. Humøret blir også bedre. Trener så mye jeg har tid til og orker! Kanskje det kan hjelpe deg også? Håper du blir kvitt depresjonen etterhvert og at du igjen får tilbake de gode følelsene! Lykke til! ← Takk for tilbakemelding Var koselig å lese.. Jeg driver å psyker meg opp (haha ) til å begynne å trene. Men jeg vet liksom ikke hva eller hvordan jeg skal trene, og med hvem.. Bor ganske landelig til, og kjenner ikke så mange her.. Derfor går det litt tregt. Har prøvd meg på antidepressiva jeg og, men det skremte meg.. for under perioden jeg brukte dette var jeg helt "borte" og husker omtrent ikke noe av den tiden. Både sambo og moren min sier de ikke kjente meg igjen under den perioden.. Har vært verre enn det jeg er nå. Når jeg gikk på vgs, måtte jeg kutte ned på skolen og kun møte opp til prøver. Klarte ikke komme meg opp av sengen engang. Lå bare og sov og sov og sov.. og grein litt, og sov litt mer.. Hadde også en periode hvor jeg hadde kraftige angstanfall, hvor jeg hylte, skrek, slo rundt meg og var skikkelig skremmende. Skjønner ikke hvordan det er mulig å ha sånne følelser engang, som jeg har under slike angstfall.. Skremmende ja! Skal se om jeg klarer å få somle meg til å få trent på et vis i hvertfall.. Takk igjen for koselig svar
Gjest TS Skrevet 9. oktober 2006 #8 Skrevet 9. oktober 2006 Leser mange tråder om depresjoner her inne på KG og jeg kan ikke la være å undres hvor lett man tyr til en sånn diagnose. Tror dere virkelig at alle vi såkalte "normale" går rundt å er lykkelige 24/7? Jeg har selv dager hvor jeg ikke går ut døra. være sosial eller gidde å dusje eller gjøre noe som helst "positivt". Jeg får rundt og har egentlig altid gjort det med den følelsen av at jeg kun eksisterer men har liksom ikke noe "liv". MEN alt er jo hva man gjør det til selv. Hadde jeg tatt andre valg i fortiden hadde jeg sikkert hatt det bedre i dag og antakelig vært mer fornøyd med livet. Er jeg da egentlig deprimert da ? Slik jeg leser her inne så kan jeg nesten sette den diagnosen på meg selv uten at jeg av den grunn kan se hva godt det skal komme ut av det. Er ikke mye av de depresjonene vi ser i dag bare en sykeliggjøring av normale tilstander som de fleste må regne med å komme utfor en eller flere ganger i løpet av livet? Er det kanskje forventningene til livet som er noe i veien med ? ← Har også litt av den følelsen.. av at ordet "trist" har gått over til "deppa" og over til "depresjon". For meg vet jeg i hvertfall at jeg er deprimert.. Har gått til psykolog og lege som har stemplet "angst og depresjon" i panna på meg. Er ikke verre enn "middels deprimert" i følge en "standard-test" hos psykologen, men er ille nok for meg.. Det er ikke snakk om å ha dager da man ikke "gidder å dusje". Det er snakk om et slags mørke som legger seg over deg, og man klarer ikke dra seg ut av det.. alt er bare trist og tomt og meningsløst. Hadde det bare vært "er hva man gjør utav det selv", for jeg prøver virkelig. Har prøvd alt mulig for å bli bedre.. Alt for å hjelpe til det fysiske, psykiske og tenke positivt. Er ikke så lett ser du...
Gjest TS Skrevet 9. oktober 2006 #9 Skrevet 9. oktober 2006 Jeg er lykkelig!! Virkelig lykkelig.... Men det har ikke bestandig vert slik... Det har vert en laaang tung vei å gå. Jeg har slitt med depresjon så lenge jeg kan huske. Mit første "minne" er jeg bare 3 år, oldemoren min døde. Jeg syntes hun var så heldig..heldig forde hun slapp å leve mer. Veien har vert lang og tung å gå. Jeg har gåt på antidepresiva i 5 år og jeg har gåt til sykoterapi. Men det er veldig synd jeg ikke fikk behandling tidligere. MYE tidligere. Jeg er i dag 32 år,kroppen min føles som den er 132 år.. Jeg har pusha og pressa meg til det otroligste i veldig mange år. Jeg går nå til psykomotorisk fysioterapi, dit har jeg gåt hver uke i over et år . Jeg lærte å puste for ca 6 mnd siden..... Jeg har alldrig slappet av!! Jeg spenner nesten hver eneste muskel i kroppen, hele tiden. Jeg sover tilogmed med knytta never... Å være psykisk syk, fører til fysisk sykdom, om det går lang tid uten behandling. Jeg lever med mye smerter, men jeg er lykkelig. Jeg er lykkelig, forde jeg nå forstår mere av hvordan ting henger sammen. Jeg forstår hva som skal til for att jeg vil bli frisk.og jeg tror faktisk att jeg kommer til å bli frisk. De siste mnd. har jeg følt en virkelig følese av lykke. Det føles nesten som jeg går i en evig rus.. Det eneste jeg må få orden på nå er denna hersens kroppen. Lykke til.... ← Så koselig å høre at ting har gått så bra med deg, etter så lang tid.. Det har du virkelig fortjent! Det der med at psykisk syk fører til fysisk sykdom vet jeg alt om! Har problemer med det meste kroppslige ting. Har vært hos kiropraktor, fysioterapaut, lege, laserbehandling, akupunktur, trykkmassasje(?), øyenlege og det meste.. Håper jeg får orden på livet mitt snart.
Gjest Deppa! Skrevet 9. oktober 2006 #10 Skrevet 9. oktober 2006 Leser mange tråder om depresjoner her inne på KG og jeg kan ikke la være å undres hvor lett man tyr til en sånn diagnose. Tror dere virkelig at alle vi såkalte "normale" går rundt å er lykkelige 24/7? Jeg har selv dager hvor jeg ikke går ut døra. være sosial eller gidde å dusje eller gjøre noe som helst "positivt". Jeg får rundt og har egentlig altid gjort det med den følelsen av at jeg kun eksisterer men har liksom ikke noe "liv". MEN alt er jo hva man gjør det til selv. Hadde jeg tatt andre valg i fortiden hadde jeg sikkert hatt det bedre i dag og antakelig vært mer fornøyd med livet. Er jeg da egentlig deprimert da ? Slik jeg leser her inne så kan jeg nesten sette den diagnosen på meg selv uten at jeg av den grunn kan se hva godt det skal komme ut av det. Er ikke mye av de depresjonene vi ser i dag bare en sykeliggjøring av normale tilstander som de fleste må regne med å komme utfor en eller flere ganger i løpet av livet? Er det kanskje forventningene til livet som er noe i veien med ? ← Har lyst å HYLE, SKRIKE OG KASTE STEIN PÅ HAVET, når jeg leser ditt innlegg! Skriver du slik bare for å provosere? Jeg bare håper en dag at du ikke møter deg selv i døren.... Du aner åpenbart ikke hvordan det er å slite med en depresjon!
monikabrx Skrevet 9. oktober 2006 #11 Skrevet 9. oktober 2006 Så koselig å høre at ting har gått så bra med deg, etter så lang tid.. Det har du virkelig fortjent! Det der med at psykisk syk fører til fysisk sykdom vet jeg alt om! Har problemer med det meste kroppslige ting. Har vært hos kiropraktor, fysioterapaut, lege, laserbehandling, akupunktur, trykkmassasje(?), øyenlege og det meste.. Håper jeg får orden på livet mitt snart. ← Ja, veien er lang... Jeg har tidligere forsøk det meste... Kiropraktor,fysioterapaut,medesinsk masasje,akupunktur,har prøvd det meste. Men siden jeg har gåt sån bestandig, har jeg aldrig lært å bruke kroppen riktig.. Er det nokk mange år til jeg kan få slippe de verste smertene. Men nå vet jeg att det er en mulihet,og den må jeg jobbe mot.. Jeg har funnet noe som funker.
Gjest Gjest Skrevet 9. oktober 2006 #12 Skrevet 9. oktober 2006 Har lyst å HYLE, SKRIKE OG KASTE STEIN PÅ HAVET, når jeg leser ditt innlegg! Skriver du slik bare for å provosere? Jeg bare håper en dag at du ikke møter deg selv i døren.... Du aner åpenbart ikke hvordan det er å slite med en depresjon! ← Bare hyl, skrik og kast stein på havet du Tror du at du har "enerett" på på å være "deprimert" ? Og du vet i INTET om mitt liv og hva jeg eventuelt sliter/har slitt med selv om jeg ikke har belasta helsevesenet med problemene mine av den grunn
Gjest Deppa! Skrevet 9. oktober 2006 #13 Skrevet 9. oktober 2006 Bare hyl, skrik og kast stein på havet du Tror du at du har "enerett" på på å være "deprimert" ? Og du vet i INTET om mitt liv og hva jeg eventuelt sliter/har slitt med selv om jeg ikke har belasta helsevesenet med problemene mine av den grunn ← Ja-jeg har hylt og skreket! Har jeg sakt at jeg skulle liksom ha en form for enerett?? Du vet heller ikke noe om min situasjon, men hvem faen er DU som føler at du kan generalisere?? Hvorfor ikke feie for din egen dør FØR du feier for andres?? -ære være DEG for at du har "spart" helsevesenet for DINE problemer!
Gjest Gjest Skrevet 9. oktober 2006 #14 Skrevet 9. oktober 2006 Ja-jeg har hylt og skreket! Har jeg sakt at jeg skulle liksom ha en form for enerett?? Du vet heller ikke noe om min situasjon, men hvem faen er DU som føler at du kan generalisere?? Hvorfor ikke feie for din egen dør FØR du feier for andres?? -ære være DEG for at du har "spart" helsevesenet for DINE problemer! ← Du må tydligvis ha følt deg truffet av innlegget mitt Tråkka deg på tærne kanskje? Og ja er det ikke flott at jeg har spart helsevesenet for mine "trivielle" problemer Hadde jo vært litt mindre penger i potten til å ta seg av slike åpenbare kasus som deg da
Gjest Gjest Skrevet 9. oktober 2006 #15 Skrevet 9. oktober 2006 Du må tydligvis ha følt deg truffet av innlegget mitt Tråkka deg på tærne kanskje? Og ja er det ikke flott at jeg har spart helsevesenet for mine "trivielle" problemer Hadde jo vært litt mindre penger i potten til å ta seg av slike åpenbare kasus som deg da ← Uttrykket kasus brukes om den formen et ord får (substantiv, pronomen, adjektiv) for å vise hvilken funksjon ordet har i setningen. Dermed er bruken av kasus i hovedsak knyttet til setningsledd. Selve substantivet får ingen egen kasusform i tysk, bortsett fra i genitiv hankjønn og intetkjønn og dativ flertall. Det er bestemmelsesordet foran substantivet som viser kasus -så FLOTT at du "bare" har trivielle problemer du da.... triviel'l adj -elt, -e (lat. trivialis, av trivium 'sted der tre veier møtes', eg 'sted der mange treffes', av tri- og via 'vei') alminnelig og kjedelig, ordinær, banal
Gjest Gjest Skrevet 9. oktober 2006 #17 Skrevet 9. oktober 2006 Uttrykket kasus brukes om den formen et ord får (substantiv, pronomen, adjektiv) for å vise hvilken funksjon ordet har i setningen. Dermed er bruken av kasus i hovedsak knyttet til setningsledd. Selve substantivet får ingen egen kasusform i tysk, bortsett fra i genitiv hankjønn og intetkjønn og dativ flertall. Det er bestemmelsesordet foran substantivet som viser kasus -så FLOTT at du "bare" har trivielle problemer du da.... triviel'l adj -elt, -e (lat. trivialis, av trivium 'sted der tre veier møtes', eg 'sted der mange treffes', av tri- og via 'vei') alminnelig og kjedelig, ordinær, banal ← Så flott at du i all dine dystre tanker og depresjoner til tross er i stand til å slå opp i en ordbok Tror legen din trygt kan friskmelde deg i morgen Ellers foreslår jeg at du tar deg etpar valium
Gjest Tibz Skrevet 9. oktober 2006 #18 Skrevet 9. oktober 2006 Håper virkelig det går bra med deg TS! Livet kan butte mot noen ganger, men når men er "nede" er det bare en vei og det er oppover!!
Gjest Gjest Skrevet 9. oktober 2006 #19 Skrevet 9. oktober 2006 -er ikke sykemeldt jeg... Så kom ikke med den du! ← Flott! Og det mener jeg faktisk seriøst
Gjest Deppa! Skrevet 9. oktober 2006 #20 Skrevet 9. oktober 2006 Så flott at du i all dine dystre tanker og depresjoner til tross er i stand til å slå opp i en ordbok Tror legen din trygt kan friskmelde deg i morgen Ellers foreslår jeg at du tar deg etpar valium ← -er ikke sykemeldt jeg... Så kom ikke med den du!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå