Hvordan irettesette barnet?

[tuji]

hehe! Trassalder...?

Går over, blir nok folk av henne også!

←

Mulig det er det, ja. Bortsett fra at hun ikke blir sint, hun bare driter i hva vi sier - som en annen fjortis!

[Kylling]

Mye av slike problemer mener jeg ligger i at foreldre er altfor utålmodige etter å se resultater. Hvis ikke barnet endrer atferd etter et par forsøk, så gir foreldrene opp og begrunner atferden med trass. Helt feil! Man er helt nødt til å være tålmodige, INGEN kan endre atferd over natta!

[Shabana]

Har hørt noe om å overse, for da får ikke barnet den reaksjonen det søker. Jeg bare tror at dette gjelder når barnet er eldre, og personlig synes jeg det virker litt "slemt".

Synes i grunn alle rådene som har kommet så langt er gode råd.

Når det gjelder det med fargestiftene kan du jo ta dem fra henne og si at hun ikke vil få dem tilbake før hun kan tegne på ark.

Skjønner at det ikke er lett...

[kkristin]

Mye av slike problemer mener jeg ligger i at foreldre er altfor utålmodige etter å se resultater. Hvis ikke barnet endrer atferd etter et par forsøk, så gir foreldrene opp og begrunner atferden med trass. Helt feil! Man er helt nødt til å være tålmodige, INGEN kan endre atferd over natta!

←

Igjen, enig. Små barn trenger mange gjentagelser for å forstå hvordan det hele henger sammen.

[Gjest StoreSky]

Mulig det er det, ja. Bortsett fra at hun ikke blir sint, hun bare driter i hva vi sier - som en annen fjortis!

←

Ja, minner meget om fjortisalderen! Selv min på over 7 har tendenser...

"dø! skjerp deg asss!!"

"skal DU gå ut sånn??? hææ???"

"gidder ikke rydde, kan du gjøre! mye større er du åsså"

"vikke ha de klærne på, er så teit/dum/stygg/vil IKKE IKKE IKKE!!!"

"næsj, trenger ikke middag! godis er mat det åååå"

"vikke dusje, er ikke sååås skitten, kan gjøre det senere/imorgen/neste uke"

"duuuuu av pappa får jeg lov, heeelt sant altså!!"

Tramper i golvet, ler når jeg ber henne om noe -men funker når jeg blir fjortis selv!! hehe... "dø, hvis du skal gå sånn så går jeg NAKEN",

"ja ikke rydd du, din møkkafrans, brykke meg assåå"

" greit! da spiser jeg opp ALL mat, du FÅÅÅR ikke no'"

"trokke jeg no' på, jeg ringer pappa ass'"

Hahah! nåja, er ikke så mange alvorlige koflikter i heimet, hun er et meget snilt og godt barn. -satte tannkremen på badet fordi hun ville bare være hyggelig...

[Jerle]

Når jenta vår var i denne fasen, så hjalp det å måtte sitte på stolen.

Hver gang hun gjorde ting hun visste ikke var lov, var resultatet å sitte på stolen en stund.(Samme som skammekrok altså)

Vi forklarte og hun satt på stolen. I begynnelsen satt hun der kanskje annen hver dag, men det gikk fort over.

Å sitte på stolen var ikke straff - det var en plass å ta en time-out og tenke.

Når dettte gikk seg til og kanskje trassalderen var på hell, så kunne det være at vi bare sa: Ja, men XXX har du lov til det der da? Nei svarte hun, og satt seg selv på stolen. For vår jente var dette en helt grei måte å få litt overblikk over situasjonen og å lære at vi ikke kaster ball på bordet inne, ikke klarter på bordet, hopper i sofaen og andre ting som var mer rampete, som å tegne på bordet med vilje, slenge skoene etter oss osv.

Det gikk seg til forbausende fort og jeg vet de brukte samme metode i barnehagen.

Ikke at vår 3 åring ikke er rampete nå altså, for det er hun, men alle aldrer har sin "trass" og ikke minst sjarm

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal være meget forsiktig med å manipulere barn med følelser.. "ikke gjør sånn for da blir mamma lei seg" er veldig dårlig løsning, mye bedre "du kan ikke gjøre sånn for da blir det streker på gulvet og det er vanskelig å vaske bort, da må du og mamma vaske istedet for leke".

Timeout er å ta barnet ut i en situasjon for å roe ned og snakke om ting. Trenger ikke stå i et hjørne, en stol funker bra. Og det må tilpasses alder, jo yngre de er jo kortere sitter de. Kanskje 1 min pr år?

Viktig med timeout er å ikke bare ta barnet ut og inn av situasjon, da skjønner ikke barnet noe. Det som jeg har fått til å funke (som regel) er å fortelle barnet hvorfor det får timeout , eks "du tegnet på gulvet og det er ikke lov", så be barnet tenke på dette i timeout, så snakke sammen etterpå og få barnet til å forklare med egne ord hvorfor det fikk timeout, for å sikre at barnet forstår. Om barnet sier "jeg tegnet på gulvet og det er ikke lov" så utdyp med å spørre hvorfor det ikke er lov, og at timeouten er for å hjelpe barnet å huske at det ikke er lov.

Jeg synes også det funker bra å hjelpe barnet å huske ved å frata leker/privilegier. Om barnet ikke lar være å tegne på gulvet, så ta fargestiftene mens du forklarer at du legger dem bort i 2 dager sånn at hun neste gang vil huske hvordan de skal brukes. Da lærer hun at om hun ikke hører etter så har det konsekvenser.

Husker en gang to av guttene (4 og 5 år) brukte Xbox til å spille spill på tv, solospill, og de kranglet mye om hvem sin tur det var, ble litt fysiske også. Da kom jeg inn og sa til dem at de fikk i oppgave å fordele hvem sin tur det var rettferdig, om de ikke klarte det så ville jeg ta Xboxen og legge den bort i 1 uke. Det funket veldig fint, begge ble plutselig veldig opptatt av å være rettferdig i å ta tur, ikke snike, og viktigst, de fikk lære seg litt om konflikthåndtering og hvordan finne løsninger selv, ikke bare løpe til voksne å skrike høyest.

[kkristin]

Jeg synes du skal være meget forsiktig med å manipulere barn med følelser.. "ikke gjør sånn for da blir mamma lei seg" er veldig dårlig løsning, mye bedre "du kan ikke gjøre sånn for da blir det streker på gulvet og det er vanskelig å vaske bort, da må du og mamma vaske istedet for leke".

←

Jeg vil bare si noe her. Det er stor forskjell på å si :"ikke gjør sånn for da blir mamma lei seg." og det å kunne vise at man blir bittelitt såret (uten noe drama rundt det) om episoden gjentar seg flere ganger.

Tror det er viktig å kunne vise følelser ærlig, enkelt og greit, og ikke SPILLE på dem!

Og da er det selvsagt inneforstått at naturlig konsekvens er tema.

Om det er snakk om noe som fører til en konsekvens for mamma da.

Du blir jo ikke såret om barnet ditt ikke spiser opp maten sin, eller ikke vil ta på seg støvler når det regner. For det angår jo ikke deg. Det angår deg om handlingen fører til at DU får DIREKTE konsekvens.

Endret 8. oktober 2006 av kkristin

[Gjest Gjesta]

Hvis et barn tegner på gulvet, ville jeg sagt i en bestemt tone at det ikke var lov og at jeg kom til å ta vekk tegnesakene hvis h*n fortsetter. Hvis barnet viser tegn til å fortsette, ville jeg sagt ett eller annet om "husk på at du må tegne på arket" og hvis barnet fortsatt tegnet på gulvet ville jeg tatt med meg tegnesakene og satt meg et annet sted med dem. Hvis barnet da kommer etter og vil være sammen/tegne, ville jeg smilt og sagt at vi godt kan tegne men bare på ark. Osv.

Har ikke noe sans for å gi små barn signaler om at h*n sårer foreldrene. Små barn har enda ikke lært at foreldrene elsker dem betingelsesløst. De skjønner ikke at det er atferden vi reagerer på men tror det er dem som individ.

Endret 8. oktober 2006 av Kosemose

[Jerle]

Jeg vil bare si noe her. Det er stor forskjell på å si :"ikke gjør sånn for da blir mamma lei seg."  og det å kunne vise at man blir bittelitt såret (uten noe drama rundt det) om episoden gjentar seg flere ganger.

Tror det er viktig å kunne vise følelser ærlig, enkelt og greit, og ikke SPILLE på dem!

Og da er det selvsagt inneforstått at naturlig konsekvens er tema.

Om det er snakk om noe som fører til en konsekvens for mamma da.

Du blir jo ikke såret om barnet ditt ikke spiser opp maten sin, eller ikke vil ta på seg støvler når det regner. For det angår jo ikke deg.  Det angår deg om handlingen fører til at DU får DIREKTE konsekvens.

←

Å vise et barn at man blir såret over at h*n tegner på gulvet, er kanskje noe av det verste jeg har hørt. Barna skal lære ja, men de har ikke ansvar for mors følelser på denne måten.

Min 3 åring er veldig empatisk(siden du henviste til å utvikle dette i et annet innlegg) og jeg har aldri fortalt henne at jeg er såret av den grunn. Empati lærer man på annet vis, enn ay mor/far blir såret over dens handlinger.(Da snakker jeg om små barn, hovedinnleggeren snakker om en 2 åring)

[Gjest Gjest]

Ja, barn lærer ikke alltid nøyaktig hva du vil de skal lære hvis du lærer bort indirekte. Om du sier du blir lei deg for at barnet ikke hører på mamma når mamma sier det ikke er lov å tegne på gulvet... barnet vil gjerne misforstå her, og både få sine første leksjoner i hvordan bli kontrollert gjennom skyldfølelse, og at gulvet ikke skal tegnes på pga mammas følelser, ikke pga at det blir stripete/må skrubbes/blir ødelagt. Jeg mener slike utsagn må brukes lite så ikke barnet kontrolleres gjennom skyldfølelse, og det må spares til det trengs. Til datteren din er tenåring og har tatt sin første joint, da kan du si "nå er jeg virkelig skuffet over deg" og la det klype i magen hennes.

Om du bruker sånne grep for mye så vil du enten få en unge som er veldig undertrykket, eller det vannes ut så det sklir rett av. Og det vet jeg mye om, min mor pleide å ta rydderunde om morgenen mens vi gjorde oss klar for småskolen, og mens hun plukket opp sokker og tallerkener og aviser, så raste hun om at hun kunne like gjerne ta livet av seg for dette var virkelig ikke noe til liv. Første gangen var det fryktelig å høre (og ikke om hun gadd å bruke tid på å oppdra ungene sine til å rydde etter seg) men etterhvert så bare lukket jeg ørene. Og idag prøver hun seg med følelsesmessig manipulering, men ingen gidder å belønne slike utsagn med sympati. Ikke pga mangel på empati, for jeg er en empatisk person, men pga ikke vil manipuleres.

[Gjest Gjest]

Vil bare legge til at noen ganger er det på sin plass å bruke følelser i oppdragelsen; om barnet slår mamma så er det på sin plass å si at det gjør vondt og mamma blir lei seg når barnet slår henne. Om barnet sier stygge ting til mamma, så er det greit å si at mamma blir lei seg av sånt. Da lærer barnet om hvordan reaksjoner dets handlinger forårsaker.

[nallemaja]

Når eldstegutten min var slik på den alderen funka det stort sett å bli litt morsk og få han til å rydde sammen med meg. Han har alltid vært veldig lett å ha med å gjøre, selv i trassalderen.

Minstejenta er mer som en fjortis og slik har hun vært i minst to år, og hun er 4 nål Når hun kastet leker utover hele gulvet, eller dytta alle tegneblyantene utfor bordet, og nekta å rydde etter seg prøvde vi først å være morsk(blir jo temmelig irritert etter x antall ganger da),men det funka dårlig. Hun bare flira. Det som funka på henne var at etter å ha fått tilbud om å rydde, så skulle jeg eller far hjelpe henne, og hun ikke ville, fikk hun advarsel om at da tok vi tingene fra henne. Hun ville selvfølgelig ikke høre, så da tok vi klossene eller blyantene og la dem i en bøtte som vi satte på kjøkkenskapet. Da så hun at de var der,men fikk dem ikke. i begynnelsen av 2-års alderen fikk hun dem igjen nestegang(ikke samme dag) hun ville ha den leken, og fikk beskjed om at hvis hun bare rota og tulla kom vi til å ta dem igjen. Etterhvert som hun ble større ble hun jo flinkere å rydde, men det hendte av og til at hun slo seg HELT vrang. Og da tok vi lekene, satte dem på skapet, og for å få igjen tingene måtte hun være flink å rydde etter seg i feks. to dager. Det fungerte kjempebra. Etter å ha gjort det et par ganger var det ikke slike problemer mer før nå det siste året.

Ungene deler rom nå,(er 4 og 6 år)og det blir ofte en kamp å få dem til å rydde. Begge skylder på den andre og nekter å hjelpe. Da har vi rett og slett sakt at hvis ikke rommet er ryddet før middag i morra så tar vi ALLE lekene(bortsett fra bestekosebamsen). De trodde ikke på oss, men da rommet var like rotete satte vi alle lekene på loftet. Det ble en del grining da, men så godtok de det,og ble veldig finke til å aktivisere seg på annet vis. Etterhvert fikk de igjen en og en leke hver som belønning når de var flinke til å dekke på bordet, gå ut med søpla osv. Nå er de verdens flinkeste til å hjelpe til hjemme,setter mer pris på lekene sine, og har det mye ryddigere på rommet. Vi tåler jo rot, altså,men når det ikke gikk an å finne gulvet, og jeg måtte rydde alt, bare for at det så like ille ut etter to dager,fikk vi rett og slett nok....

[Gjest Gjest]

Vi har en toåring som er veldig blid og grei. Men selvfølgelig gjør hun noen ting vi ikke vil at hun skal gjøre. Det er helt enkle ting som å krype opp på bordet, stå i stolen når hun spiser, og kaste fargeblyanter og lego over hele stua.

Når hun gjør det, får hun en eller annen reaksjon, for det er oppførsel vi ikke ønsker. Vi  har prøvd å si nei, å forklare hvorfor hun ikke skal gjøre sånn, og å stoppe henne i handlingen. Ingen av delene hjelper, hun bare skrattler og synes det er morsomt når vi er alvorlige.

Hvordan skal man gjøre det for at hun skal skjønne hva hun får lov til og ikke?

←

Avbryt handlingen i en bestemt tone.kaster hun ting, så fjern tingene fra hennes rekkevidde.

[Gjest Gjest]

Hei. Synes det er kommet mange gode svar ifht. å gi barnet tydelige konsekvenser av handlingene hennes. Det er imidlertid viktig å huske på at belønning generelt fungerer mye bedre enn straff, og at hvis man ønsker å fjerne en uønsket atferd, også må være flink til å belønne positiv atferd. Dette kan være gjennom hyggelige ord og oppmerksomhet, eller hvis man vil være mer systematisk gjennom bruk av f.eks. klistremerker som kan byttes inn i andre ting ved et bestemt antall.

[Gjest Dallandra]

tuji, jeg tenkte bare jeg skulle fortelle at toåringen vår er akkurat likedan. Han tar oss sjelden og aldri alvorlig, livet er en lek.