Linemor sin stille verden

[Linemor]

Heisann LilleBille.

ja jeg har gjemt meg godt her inne. er ikke så ofte jeg skriver selv heller da, men det blir litt i perioder.

Nå har jeg akkurat vært i barnedåp, skulle vel egetnlig vært i kirken enda, men det ble for tøft. det er onkelungen til sambo som ble døpt. barnedåper er kjempetøft, alt snakket og gleden med å få barn og hvor skyldige de er frem til de blir døpt og blææ. jo det er kjempekos med barn og jeg unner broren til sambo barn, og jeg vil jo ikke at de skal miste sitt barn bare for og forstå hvordan jeg har det, men det er vanskelig og klare og smile hele tiden. de skjønner nok at det er tøft men det er jo en gledelig dag for dem og det skulle jo bare mangle.

vi skal vel snart bort dit igjen og spise og sånn, har ingen lyst til å dra dit, hvis sambo orker og dra alene blir jeg nok ganske lettet. familien hennes er koselig og sambo sin er koselig, men det er så slitsomt. alle vet det jo, men det er vanskelig og vite hvor mye de skal si-bry seg, og det er ikke så rart. og det er vanskelig for meg og svare hvis de spør og det er vanskelig at de ikke spør.

det er så mye. barnedåp skal være fint og det er ikke noe alright og sitte og gråte hele tiden.

var jo i barnedåpen til lillesøsteren min, det ble jo bare noen mnd etter Ulvhedin døde, og det var knalltøft. men pappa hadde leid kirken så vi var der alene. bare pappa, dama hans og de to andre søstrene mine og broren min. og sambo og foreldrene til søstrene mine. og de har jeg jo kjent lenge. vi var hjemme oss foreldrene til pappa etter det i kirken og det gikk greit. jeg fikk sitte med søstern min på fanget hele tiden da, satt og gråt litt,. koste litt tenkte masse, men det er lettere når det bare er mennesker du kjenner godt. er værre når det er en svigerfamilie og svigerfamilien deres igjen.

nå tror jeg dette blir veldig rotete, men jeg er så sliten nå. jeg regnet jo faktisk med at denne dåpen skulle gå bra, men så gjorde den ikke det, og det er så slitsomt. vil bare slutte og gråte og så får jeg helle ta det senere. skal på jobb igjen i morgen, gleder meg ikke. på torsdag er det ett år siden han døde. har heldigvis dagvakt da, så kan jeg slappe av i på kvelden.

[Skusla]

Hei Line

Datt tilfeldigvis innom dagboken din. Ble sittende å lese alle sidene, og jeg sitter igjen med tårer i øynene og ett enormt behov for å trøste deg. Jeg vet at ingenting man sier eller gjør kan rette opp, eller hjelpe den smerten du må føle, men du skal vite at her er det mennesker som bryr seg og som tenker på deg.

Det er godt å ha en plass hvor man kan skrive ned tanker og følelser, lese gjennom litt om litt..

Jeg har selv vært syk i snart to år, + at jeg har opplevd en SA, så jeg har hatt det tungt selv også. For min del så hjelper det hvertfall masse å kunne sortere tanker i dagboken min...

Du har måtte gå gjennom så uendelig mye trist, og jeg ser at du er en sterk person. Man BLIR sterkere av å oppleve ting som føles som om de knekker deg fullstendig.

Man har ett valg tror jeg. Enten å gi fullstendig opp, noe som kjennes fristende mange ganger, eller å fortsette å la livet gå sin vante gang. Kjempe.

Å miste ett lite barn er grusomt. Noe av det værste en kvinne kan oppleve, og jeg forstår godt hvor tøft du har hatt det/ har det.

Livet går videre, enten man vil eller ikke og jeg håper at dere får til å bli gravide snart igjen.

Selv prøver vi også å lage en liten solstråle.

Vi får håpe at vi klarer det snart.

Diktet som ble skrevet på forrige side her var utrolig fint. Det gir på en måte en liten forklaring, om enn så meningsløst livet noen ganger kan være.

Nå håper jeg bare at du vil oppleve mye glede. Å at den tunge tiden er forbi.

At du får ett liv fyllt med glede, og at minnet om sønnen din vil bli bevart som ett nydelig, om enn så trist minne.

Det er ikke like lett og formulere seg her merker jeg.

Du skrev at du var redd du kom til å glemme.. Det gjør du aldri. Men det blir bedre med årene. Ja, det kommer alltid til å gjøre vondt, og du vil alltid føle at der er noe som mangler. For det er deg jo også. Ulvhedin mangler..

Du er heldig som har en grav å gå til.. Selv om det er vondt å gå dit, så er han der. Prøv å tenk på at han nå er på ett sted hvor han har det godt.

En liten engel..

Ønsker deg alt godt fremover, Linemor. Tenker på deg og jeg håper at du snart vil gå med stor mage igjen...

Stoor klem til deg fra Skusla..

[Linemor]

Tusen takk Skulsa.

jo tiden leger nok sårene, og arene vil nok foralltid forbli. og det er vel slik det skal være. hverdagene mine er mye lettere nå enn de var for ett halvt år siden. mange ganger virker det som skjedde i fjord sommer bare som en vag drøm. det er så ufattelig at det kan liksom ikke være sant, men det er jo det.

nå som vi har ett bilde av han på grava blir han mer en person som virkelig har levd igjen, for jeg husker han jo kjempe godt. men det gjør også at jeg må venne meg til en ny ting.

i begynnelsen kunne jeg ikke være ved graven uten og gråte det kan jeg nå, kunne i hvert fall. ble heller sittenede og tenke på de fine dagene, men alt vi lærte da, men nå er det en tyngre periode igjen og nå tenker jeg bare på alt vi ikke ¨får lære og oppleve.

og miste ett barn tror jeg alltid er tungt selvom man kanskje vet at det er det beste for barnet, men det hjelper lite når sorgen rår som værst. jeg blir ganske selvopptatt når ting er som værst. orker ikke å forholde meg til alle andre for jeg har ingen krefter til det lenger. tror det er vanskelig for alle og forstå og det er jo ikke så rart ingen som er tankelesere.

jeg håper jeg klarer meg på jobbe de neste dagene når det virkelig nærmer seg at han har vært borte for meg ett helt år. det er så ufattelig mye lenger enn den tiden han fikk sammen med oss. tre uker fikk han til å sette så dype spor at han ble foralltid i minnene våre, og jeg tror nok han klarte det. selvom sorgen og kansje savnet vil stilne fordi det blir en del av hverdagen man lever med og da kan man ikke la sorgen styrer for da blir den foralltid altoppslukende og da tror jeg man kan miste mye godt i livet også.

[Gjest Poirot]

Kjære deg, om du ikke klarer å jobbe akkurat disse dagene, er ikke det så rart. det er lov å bruke egenmeldign om det skulle bli for hardt.

Har selv en liten bror som døde noen dager gammel før jeg ble født. Han er ikke glemt i familien, men han snakkes ikke om, blant annet fordi pappa aldri kom over tapet. Ikke engang sikker på om min andre bror vet om ham (enda de heter det samme!). Jeg vet heller ikke om han har noen grav... Synes dette er trist.

Det er fint at du lager minnebok om han, og at du kan bruke familien rundt deg til trøst. Jeg tror tiden leger alle sår. Men det blir arr, og arr kan være svært synlige. Arr kan være med på å fortelle hva man har gått igjennom som menneske.

Ønsker deg dager du kan bære i kommende uke.

[Linemor]

hvor mange år siden er det broren din døde Donpedro?

ei venninne av mamma miste de to første barna sine og de har ikke egen grav, den yngste av barna hennes, det eneste som fikk leve er vel 11 nå, så det er ikke så mange år siden. jeg vet bare at for bare noen år siden var det vanlig at små barnelik bare ble begravlagt sammen med en ukjent voksen, så det er vel trolig at broren din er det.

synes det er helt grusomt og tenke på at foreldrene ikke en gang fikk ei grav og gå til. da blir liksom det døde barnet tiet bort. og det er feil ovenfor foreldrene som faktisk har vært gravide og vært igjennom en fødsel at de aldri skal liksom få anerkjennelse for at barnet de fikk faktisk var en egen person selvom det ikke fikk leve.

[Gjest Poirot]

Dobbelt

[Gjest Poirot]

Ca 30. Var nok annerledes da.

Jeg har ihvertfall aldri sett noen grav, og har vært og tittet litt. (Men det var jo mindre vanlig før. ) Vi legger heller aldri blomster det til jul el. Finnes ingen bilder av mamma gravid eller gutten, og det snakkes aldri om. Mamma har fortalt meg litt ved ulike anledninger, da sykdommen er arvelig. Pappa har aldri nevnt det med et eneste ord.

Hun fikk ligge på barselavd. med de andre nyfødte damene noen dager etter han døde. Så en dag kom hun ut fra dusjen, og da var alt pakket og sykepleieren sa at nå måtte hun dra. Det eneste jeg vet er at de synes det var så trist å dra hjem og pakke bort alt de hadde satt frem før veene kom. De visste nok ikke at han var syk på forhånd.

Jeg har mange spørsmål, men tør ikke stille dem. Det vil kanskje deres senere barn kunne. Jeg vet at jeg er et høyt elsket barn, fordi de mistet det første. Det vil deres senere barn også forstå.

[Linemor]

Det er synd at ett barn bare skal glemmes av omverdnen sånn, men det var nok vanlig da. man skal liksom ikke sørge over noe som alikevel ikke skulle overleve. venninnen til mamma vet ikke om det første barnet hun fikk var gutt eller jente en gang, de bare løp ut med det etter fødselen, det andre var vist ei lita jente. det må være grusomt og ikke vite, eller ha noe sted og gå. tror kanskje sorgen kunne bli litt bedre og jobbe med da.

[Linemor]

nei skal jeg prøve å skrive litt dagbok i dag da?

er litt sliten egentlig. har vært to tøffe dager på jobben. går greit og være der, men blir sliten. og først kveldsvakt også dagvakt etter det tar vist på. nå er det jo lenge siden jeg jobbet to fulle dager etterhverandre, for jeg har jo vært så mye sykemeldt. har vel ikke gjordt det siden januar, så jeg er litt ute av trening. men det er bedre og jobbe der nå da som det ikke er så varmt, og det er jo noe posetivt.

ellers så har jeg fortalt veilederen min at jeg har tenkt og være hjemme på torsdag, da er det jo ett år siden han døde og det kan være godt og slippe og møte opp på jobb da, som om det var en hvilken som helst dag liksom. for det er jo ikke det for meg. det er mange vonde minner fra 28 august i fjord, mange ting som hendte den dagen som gjøre at livet mitt aldri blir det samme igjen, og dette var en hendelse uten noe godt i seg, det er i hvert fall sikkert. ellers kan jo slike merkedager være gode også. men ikke de etter dødsfall-

kan nok hende 28 august om noen år ikke er så ille, men de første årene kan det vel tenkes at de og 5 aug forbindes med noe trist. men det er jo sånn livet er. alle opplever vonde ting, men ingen vet når eller hva og det er bra vi ikke vet det på forhånd og så får man håpe at man klarer og takle det som kommer når det kommer.

[Gjest Cruella]

Kjære Linemor!

Leste dagboka di for første gang i dag, og ble så lei meg på dine vegne.

Ønsker deg alt godt, kanskje det er en hjelp videre for hver merkedag du går gjennom.

Skal tenke ekstra hardt på deg den 28.august.

Klem,

[Linemor]

Takk for Lisa-Beth.

kan trenge litt omtanke noen ganger. håper bare torsdagen går gaske bra. litt snørr og tårer må jeg nok regne med.

[Linemor]

Så er dagen her da. den jeg har fryktet aller mest. enda så har jeg det vel ganske så bra. tenker at dette går nok. vi skal ned på kirken senere i dag. regner med at det blir fint.

når han døde så sa vi at vi håpet vi hadde ett nytt barn, i det minste underveis etter ett år. det har vi ikke. det siste året har egentlig vært fylt med kaos og misforståelser. det er nok ganske normalt når man tenker på hvor forskjellig jenter og gutter sørger.

sorg er noen man har og lever med. hvordan man takler den altoppslukende sorgen varierer vel fra menneske til menneske. men det finnes jo også noen felles trekk for de av samme kjønn. ingen regel uten unntak da, det er klart.

mens jeg har hatt gråte tåkter som kanskje har skremt dem rundt meg, har jeg ikke sett han gråte en eneste gang. men det er jo ikke fordi han ikke bryr seg eller sørger, det er bare sånn han er.

han klarer og trøste meg, men jeg makter ikke å trøste noen. når jeg har det vondt så lokker jeg meg helst inne alene i ett mørkt rom og setter på musikk og lar tankene fly som de vil. men han vi trøste og jeg tror han vil at jeg skal trøste han. jeg vil anta han kan føle seg ganske avvist av hvordan jeg er til tider. men jeg klarer ikke å ta hensyn til alt rundt meg når det er som værst og jeg begynner å få dårlig samvittighet for det.

når jeg ser små barn på ca året så tenker jeg at jeg skulle ha hatt en slik en. bare at jeg hadde verdens fineste, mens de andre de har normalt fine babyer. men gutten min var noe helt spesielt en som jeg virkelig var stolt av og gjerne skulle vist frem. jeg skulle ønske jeg hadde historier og fortelle om hvordan utviklingen det første året har vært. men jeg har bare tre uker og fortelle om, og de kan jeg snakke om til det kjedsommelige. jeg synes litt synd på de rundt meg noen ganger. det har nok vært tøft for dem i mine værste perioder da jeg bare har villet snakke om han, og jeg har jo ikke noe nytt og komme med, men alt om har vært det vet jeg jo.

og ingen gråter, joda, mange gråt jo i begravelsen, men der skal man liksom gråte ellers ser jeg aldri at noen andre gråter. og jeg vet at mange synes det er trist at han døde og skulle ønske det var anderledes. kanskje gråter de ikke når jeg ser det, eller kanskje de sørger over han på en annen måte siden det jo ikke var branet deres, og det er jo bra at ikke alle føler det som jeg gjør for da hadde det blitt trist og leve hvis alle skulle gå inntullet i selvmedlidenhet og bare tenkt på seg selv.

jeg vet at jeg ikke stenger mennesker ute for å være slem. jeg gjør det ikke for å være drittsekk, og jeg håper jg vil ha mer overskudd til andre igjen senere. for jeg vet at jeg kan være hensynsfull og snill. en dag vil jeg klarer og plassere det siste året der det skal være i ryggsekken. det er en tung bør og bære noen ganger, men det skal nok gå bra barejeg får lag det slik at det ikke gnager like mye hele tiden. jeg vil få mange nye erfaringer som skal ned i den sekken og jeg regner med at dødsfallet til Ulvheidn vil også få en plass der som gjør at jeg orker og bære det.

tunge dager skal jeg vel regne med, men det skulle jo også mangle når jeg har fått verdens beste gutt og så mistet han igjen så tidlig.

[LilleBille]

Tenker på deg i dag, og håper du kommer gjennom dagen på en for deg god måte.

Det er klart sånne dager er ekstra vanskelig - for alle merkedager vil være spesielle.

Sender trøsteklem til Linemor

Hilsen

LilleBille

[Gjest Zirine]

Mine tanker går til deg i dag, Line!

[:-) anna]

Kjære Linemor

Jeg har vært underveis med dette innlegget lenge. Etter at jeg fikk PM tilbake fra deg tenkte jeg at jeg skulle lese dagboken din. Jeg begynte mens jeg satt på jobb men måtte bare slutte fordi tårene rant.

Nå har jeg lest dem, og jeg gråter for deg og vesle Ulvhedin. Jeg har jo fått en fortidligfødt selv og det jeg husker best fra perioden på sykehuset er angsten for at det ikke skulle gå bra. Når jeg leser dagboken din leser jeg nesten min egen historie slik den kunne ha vært om min største angst slo til. Tanken på at det kunne gå den veien var for meg så ufattelig stor og skremmende at det har føltes som en avgrunn. Og det er det i grunn fremdeles.

Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne si eller gjøre som kunne trøste bare litt og gjøre dette lettere å bære. Jeg kommer til å tenke på deg i hele dag!!! Og jeg vet ikke om du er religiøs, men jeg kommer til å be for deg også

De eneste trøstende ordene jeg kan komme på er at sorgen antageligvis går inn i en ny fase nå. Jeg har opplevd mange dødsfall selv, noen av dem har vært mennesker alt for unge til å dø, og min erfaring er at noe endrer seg etter et år. Sorgen og savnet kommer alltid til å være der, men etter et år så har man levd med sorgen gjennom en hel syklus. Man har opplevd jul uten densom skulle vært der, sommer uten den som skulle vært der, og man har greid det så langt. Man starter på en ny fase i sorgprosessen der det i allefall over tid er meningen at sorgen skal bli til å leve med

Det året du har vært gjennom nå kommer til å stå for deg resten av livet som det tyngste du har hatt, og du er gjennom det.

Jeg har tenkt det noen ganger at det å sørge over noen er å huske dem. Det er meningen at man skal sørge over mennesker en har elsket. Og selv om gutten din bare hadde tre uker her på jorden så var livet hans så stort at det satte enorme fotavtrykk. Han gjorde deg til mor, og morskjærligheten tror jeg er den sterkeste kraften her i verden.

Halldis Moren Vesaas skriver "av barn er ei mor deg født".

Jeg er utrolig imponert over deg. Både fordi du setter ord på sorgen og fordi du greier å gjøre livet hans til noe positivt. Skryte av ham og elske ham. Jeg synes også han er utrolig vakker. Jeg vet at noen synes sånne små fugleunger er skremmende på grunn av alle ledningene, men for meg er de det vakreste som finnes.

Jeg er sikker på at andre gråter også og sørger over ham, men de gjør det nok ikke når du er der, fordi de er redde for at det skal gjøre det værre for dere.

Jeg ønsker deg alt godt. Og jeg håper at du og faren han greier å støtte hverandre og ha rom for hverandre gjennom dette. For gutten deres skyld. Det er dere sammen som har jobben med å huske ham. La ikke hans død bli noe som ødela den familien han ble født inn i.

Gi mannen din en klem fra meg. Hans sorg er like stor som din, men han prøver nok å håndtere den alene. Kanskje prøver han å være en sterk far som håndterer ting. Kanskje vil han ikke gjøre din byrde større ved å lene seg på deg med sin sorg. Menn gjør ofte ting av omsorg og kjærlighet uten å greie å sette ord på det.

Hold rundt hverandre i dag.

[Linemor]

Takk for varme ord. i dag er i hvert fall en dag jeg trenger og høre det.

for ett år siden var vi på vei til Holmenkollen på denne tiden, mens Ulvhedin lå på operasjonsbenken. pappa nektet meg og være på sykehuset da fordi han mente det ville bli for mye for meg.

menn er rare, de prøvde og si at det og det er for tøft, men det var de som syntes det var vanskelig og se og ikke kunne fikse det. selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg kunne stelt barnet mitt hele tiden og sånn, men nå var jo situasjonen en annen. men derfor syntes jeg det var så viktig og være med som tilskuer til det jeg fikk lov til. tror ikke operasjonsbordet hadde vært så lurt men de andre tingen de gjorde ville jeg gjerne være med på.

det var jo egentlig fint for da fikk jeg jo forklaring på hva de gjorde og jeg følte at jeg fikk være med han litt mer da. det er vel ganske normalt og ville trøste barnet sitt når det er redd og har det vondt. så når de tok blodprøver og sånn fikk jeg etterhvert lov og være der sammen med han. de første ukene ble vi alltid sendt ut, men jeg tror sykepleierene etter hvert skjønte at ledningene ikke skremte meg mer enn selve situasjonen for den var jo i grunn marerittaktig nok til tider.

om en drøy time fikk vi telefonen som gjorde at vi viste at gutten vår ikke skulle få leve. de sa ikke det da de ringte, men når de ikke sa at det hadde gått bra skjønte vi det alle fire. begge foreldrene mine var sammen med oss mesteparten av den dagen. de var der nesten hver dag hele tiden på sykehuset. pappa kjørte fra charlottenberg til riksen nesten hver dag, men ei høygravid kjerring og to unger. småsøstrene mine var engler den tiden.

alle de timene de ventet sammen med oss på sykehuset så voksne de var på en måte. de maste aldri over masse venting, eller at de ikke fikk sett han så mye.

pappa så han ikke før han var dø. han orker ikke se han før han viste at det ville gå bra, men det gjorde det jo ikke, så han så han ikke før vi hentet liket på riksen dagen før begravelsen. han er også den eneste som syntes at han lignet litt på meg også.

det værste som har vært etter at han døde er den svimlende følelsen jeg får noen ganger når savnet kommer som en storm over meg. da hender det jeg mister fotfeste. noen ganger kommer det liksom skyldene over meg en altoppslukende følelse av savn, og vissheten om jeg ikke får holde han i armene mine igjen aldri se den flotte gutten min.

rett etter han ble født så jeg han for meg som en kjekk tenåring, litt tøff utenpå, men egentlig veldig snill og høy og kjekk. vet ikke hvorfor jeg hadde så mange forestillinger om det. kanksje fordi det virker trygt for da var alle farer over. jeg vet ikke.

nå må jeg vel gå ut snart, skal liksom rydde litt ute.. prøve i hvertfall. kan være greit og ikke bare sitte og gruble i dag.

[Livets datter]

Åh, anna; jeg får tårer i øynene over innlegget ditt over!

Du formulerer deg utrolig bra!

Linemor; skal tenke på deg idag.

Du virker som en sterk jente. Bruk styrken din til å komme gjennom dagen.

Jeg skal tenne et lite lys for sønnen din ikveld (holder det med stearinlys??? Har ikke annet ).

[Linemor]

Det holder i massevis det vet du LD. er godt og få litt hilsner i dag. kan trenge og smile litt i dag. selvom jeg nok får litt tårer i øynene også, så er det godt og bli tenkt på.

[Linemor]

Jeg er sliten, sliten og enda mer sliten. vet ikke hvorfor. men kjedelig er det. er skikkelig uopplagt og det er ikke noe gøy. håper det blir bedre til i morgen.

kan være alt det som har foregått i tankene i det siste, men jeg vet ikke. føler ikke at det har tatt på så mye at jeg burde være så dø som jeg er nå.

vil bare ligge og sove, er kvalm og sliten og orker ikke engasjere meg i noe som helst. vi har prøvd og rydde litt, men jeg blir stående mest og se på tror jeg. men føler bare at jeg skal dette sammen. nei nå orker jeg ikke sitte her og syte lenger så da får jeg finne på noe annet.

[Bergenspike]

Godt nytt år!