Mister meg selv...

[Gjest Gjest]

Jeg sliter litt med å avfinne meg med livet og tiden som går, og hva den gjør med meg og kroppen min. Jeg er i midten av tredveårene, og helt fram til nå har jeg sett ut som den samme som jeg synes jeg alltid har vært.

Men nå så begynner jeg å se trekkene som er begynt å bli påført meg i tidens løp. Jeg har enda ingen rynker, og om jeg hadde det så ville det ikke plaget meg noe videre. Det som jeg derimot sliter noe fryktelig med, er den endringen i spesielt ansiktets karaktertrekk som er begynt å fremtre svært tydelig.

Har fått slike drag ved munnen, ved nesen og ved øynene som gjør at ansiktet ser mere slitent ut. jada, jeg vet jo at det er naturlig og at jeg bare må avfinne meg med det og være glad for at det ikke er verre og bla bla bla. Problemet mitt ligger i at jeg jo vet at det kommer til og bli verre og verre og at jeg kommer til å se ut som et lite troll om ikke lenge.

Jeg klarer ikke å avfinne meg med livets gang og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg vemmes av å se meg selv i speilet eller ved et tilfeldig blikk i et butikkvindu som reflekterer speilbildet mitt. Si meg, er det ingen andre her som sørger over sin tapte ungdom? Jeg forstår veldig veldig godt de damene som foretar kosmetiske inngrep. Men det er allikevel ikke noe alternativ for meg av økonomiske årsaker.

Og det kan vel like gjerne være en bra ting, for man forfaller samme hva man gjør uansett. Det er en ordentlig sorg for meg dette her. Hva i himmelens navn skal jeg gjøre med det? Lykkepiller? Noe annet? Help.

[Gjest Gjest]

Du er ikke alene om å føle det samme dersom det kan være noen trøst...

Jeg liker heller ikke mine egne trekk lenger, synes jeg ligner noen som jeg ikke liker i slekten min Eneste trøsten får være at vi som er på samme alder gjennomgår de samme oppdagelser

Jeg merker på meg selv at jeg begynner å glede meg over andre ting her i livet hvor utseendet ikke har så mye å bety. Tegn på at vi begynner å bli gamle..neida. langt ifra!! Prøv å se litt humoristisk på det hele.

[Gjest deemess]

Skjønner godt at det må føles veldig tungt å se seg selv sakte forfalle. Og forgjengeligheten er en ekte sorg for mange, at ingen ting er evig. Hverken det gode eller onde. Behandle det som en sorg, selv om det kan være vanskelig fordi du vet jo at tiden ikke leger, snarere tvert i mot. Fornuften din vet at det er slik det skal være, følelsene dine stritter i mot og vil ikke være med. For å være balansert, sunn og frisk trenger man det på alle områder både psykisk, kroppslig og stoffskiftet. Ta følelsene dine på alvor, finn metoder for deg som hjelper deg til bedre å godta kroppens forgjengelighet, en kinesolog er god på å finne de "virkelige" årsakene. Og ikke minst sett i gang med skikkelig hudpleie morgen og kveld- Mary Kays hudpleie er å anbefale. Det vil forminske og forsinke aldringen av huden din betraktelig.

Klem

lykke til!