Redd og deprimert.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er lider av en bunnløs depresjon, og har hatt det sånn i litt over et år. Når jeg tenker etter så har jeg vel slitt i ca 3 - 3,5 år. Da jeg endelig fullførte videregående, som bestod mer eller midre av mobbing for min del. Det resulterte i veldig sosial angst, og et ønske om å slutte å eksistere.

Siden jeg ikke har vert mer enn en skygge av megselv det siste året, og ikke klart å fungere i hverdagen, har det jo ikke gått mitt lille (men veldig sterke) nettverk, husforbi. De vet at noe er alvorlig galt, men siden jeg nekter å snakke om det, så har de jo ikke visst hva.

I dag satte en som bryr seg veldig om meg seg ned og sa at han ikke orket å se meg slik mer, og at jeg burde oppsøke hjelp. Dette har jeg jo selfølgelig tenkt selv, men jeg har innerst inne alltid tenkt på folk som trenger profesjonell hjelp som hypokondere, som ikke engang takler å være lei seg, uten at de må syte om det til noen. Man er ikke syk nok til å belaste andre bare fordi man er litt deppa.

Dette gjelder jo selfølgelig ikke de som faktisk har opplevd noe traumatisk.

Jeg har vert fast bestemt på å ordne opp i ting helt på egenhånd, men jeg ser ærlig talt ingen annen utvei enn å ta mitt eget liv. Jeg skammer meg sånn over å være så svak. Tror jeg hadde skammet meg like mye over å måtte motta psykologhjelp.

Før jeg i det hele tatt sier ja til hjelp, vil jeg bare vite om det faktisk virker. Er det noen som har vert så langt nede som jeg er nå, og faktisk blitt bedre etter å ha mottatt hjelp?

Jeg klarer ikke å bli kvitt tvilen, og kan ikke på noen måte klare å se for meg at det skulle kunne hjelpe.

En annen ting jeg er redd for er eventuelle medisiner. Å kunne fungere, men kun pga piller.

Håper på seriøse svar.

Takk på forhånd.

[Malama]

Det finnes hjelp.

Jeg har ikke personlig erfaringer å fortelle deg om, men det finnes hjelp.

Jeg håper du skjønner at denne personen som rådet deg til å søke hjelp vil ditt beste, og at du tørr å strekke ut hånden og ta imot hjelp. Det er ikke å være svak, det å ta imot den hjelpen man trenger, det er å være sterk nok til å innrømme at du trenger den.

Ville du vegret deg mot å gå til legen dersom du hadde brukket et ben? Du trenger hjelp nå, akkurat som om du hadde hatt et brukket ben, de plagene du har nå er bare ikke like synlig fordi de ikke er fysiske.

Men trenger du hjelp, så trenger du hjelp, og det er ikke et nederlag å søke den hjelpen.

Lykke til.

[Gjest Gjesta]

Hei, kjære du! Du må selvfølgelig søke hjelp! Du kan ikke dra paralleller mellom det å være deprimert og svak! Dette kan ramme alle. Du er ikke i noen god situasjon nå. Du ønsker jo ikke å ha det slik. Jeg foreslår at du tar en tur til fastlegen din. Da er det viktig at du er helt ærlig til han. Ikke prøv å gjøre det "bedre" enn det er. Jeg har ikke selv vært i den situasjonen du er i, men jeg håper at du uansett følger rådet mitt om å snakke med legen din. Lykke til og stå på!

[Gjest gjesta]

Du skal ikke skamme deg over å oppsøke hjelp. kjæresten min er deprimert, men fått hjelp det siste halve året og det går framover nå det at noen setter deg ned og sier det til deg skal du ta med deg videre, noen vil ha deg bedre og det skal du tenke på. Min kjæreste går ikke til psykolog, men til en fantastisk fastlege som setter seg ned og prater med han gjerne i 45 min hver gang han er der. i tillegg går han på piller. det er mange ulike typer, det er lege som vurderer om det er rett for deg.

Nå er ikke jeg noen ekspert, men har hatt litt på skolen om det her. Det skal også være til hjelp for noen kun med samtaleterapi, det er det ingen skam i, og det er ikke sikkert det er nødvendig med medikamenter heller, så ikke tenk på det.

Håper du finner hjelp og at du tar imot med åpne armer. Finn en lege du liker, det er veldig viktig. ta noen med deg om du vil det. jeg er med kjæresten hver gang han er der, noen ganger sitter jeg bare i bilen, andre ganger kan jeg være med inn til legen.

[animelona]

Går til fastlegen din og fortell hvordan du har det. Hvis du synes det er vanskelig å fortelle så kan du skrive det ned og gi det til legen...

Forstår deg veldig godt... Har tenkt på samme måte som deg før! Send meg gjerne en pm om du vil prate litt!

[Gjest bente85]

Det er ikke lett det der med å ha en depresjon.

Jeg kan jo fortelle om min hostorie, som gikk tilbake til vinteren 2005.

Man kan vel si det at det hele startet i Februar 2005.

Begynte og få søvnproblemer om natta, kunne kanskje sove 1-2 timer om natta, også våknet jeg igjen.

Så pågikk det så si hver eneste natt.

Det kunne jo hende det da, at jeg kunne sove litt, men det var uansett ikke mye.

Ville uansett komme til å våkne opp igjen.

Hadde fått meg en utrolig god venn på denne tiden, og det var ofte det at han kjørte bil til og fra Trondheim.

Noe som da ville bli noen timer til sammen.

Likte ikke helt det der, ville ikke at det skulle skje han noe.

Så det hendte at jeg ba han om så sende meg en mld når han var hjemme igjen, eller framme i Trondheim.

Selv om denne gode vennen min var hjemme også, så følte jeg meg engstelig om natta for det.

Var ikke lett det.

Gikk på skolen på den tiden, og jeg hadde skole hver eneste dag.

Så når jeg kom på skolen, var jeg trøtt som bare det.

Satt og gjespet i timene.

Når jeg kom hjem fra skolen, la jeg meg ned på senga, og da fikk jeg jo sove bedre enn om natta.

Så det var en redning det, for søvn trengte jeg jo.

Våren begynte å nærme seg ganske fort, og det skoleåret var mot slutten.

Visste vel omtrent ikke hva jeg skulle gjøre av meg, eller hva jeg skulle gjøre på denne tiden.

Jeg begynte å få et problem.

Kunne sitte i klasserommet, og jeg kunne begynne og gråte, helt plutselig.

Prøvde så godt jeg kunne å skjule dette.

Men om jeg var så flink til det, det vet jeg ikke.

Kanskje det var noen som så det, som kanskje ikke turde å si i fra til meg, og spørre hva det kunne være.

Den gode vennen som jeg fortalte om lengre oppe her, var også kjæresten min.

En utrolig gutt på alle måter.

Men han fikk gjennomgå.

Når jeg var sint og irritert, var det han som fikk høre det.

Det var ikke så lett, for vennen min, han var også like sårbar som meg.

Han kom gjerne og snakket med meg, når jeg spurte om han ville komme en tur.

Han fikk tingene til å føles bedre, akkurat der å da.

Men når han dro igjen, var det på'n igjen.

Begynte og gråte og var veldig mye lei meg.

Og sånn bare fortsatte det.

Sommerferien kom, og det var ikke lett å få meg med på en ferietur, eller noe som helst.

Foreldrene mine prøvde så godt dem kunne, men lyktes gjorde dem ikke.

Var ikke så lett det der.

Så sommerferien 2005 var jeg nok mest hjemme, noe jeg syntes var helt ok.

Så kom høsten igjen, og et nytt skoleår stod for tur.

Rett etter at jeg hadde startet på skolen igjen, fikk jeg en mld utpå natta, det var denne vennen min, som nå hadde flyttet til Trondheim.

Han hadde kollidert med bil, og jeg ble jo helt fortvila så klart.

Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Hadde ikke peiling på hvordan det var med han, for han skrev så lite.

Så jeg ble skikkelig bekymret.

Den natta ble det ikke så mye søvn akkurat.

Skulle på skolen dagen etterpå da, men det gikk ikke så særlig bra det.

Var helt utslitt, og hadde ikke mer krefter igjen.

Så jeg fikk beskjed om at jeg kunne dra hjem fra skolen.

Sånn som jeg hadde det da, hadde jeg ingenting på skolen å gjøre.

Begynte etterhvert å tenke over ting..

Og jeg fant ut av det at jeg ville ha godt av et friår.

For så langt nede som jeg var, så var det nødvendig.

Så det gjorde jeg, sluttet på skolen 2 uker etter skolestart.

Jeg skjønte selv det at jeg trengte noen å snakke med, så jeg skaffet meg legetime og sa at jeg ville ha en henvisning til psykolog.

Det gjorde da legen.

Og innen mnd var over, hadde jeg en psykologtime i hånda.

Dette funket forståvidt greit, men jeg hadde totalt 4 timer.

Den fjerde timen jeg kom på, så sa psykologen at det så ut til at jeg hadde det bra, så da trengte jeg ikke mer psykologhjelp.

Noe jeg ble rimelig overrasket over.

Så jeg måtte prøve og klare meg på egenhånd, noe jeg da gjorde.

Selv om det ikke var lett.

[Gjest ts]

Tusen takk for innsiktsfulle tilbakemeldinger, og Bente, veldig takknemlig for historien. Akkurat slikt svar jeg håpet å få. Eller, ikke helt håpet da, det er jo trist å høre at andre har/har hatt det, som meg.

Jeg sitter fremdeles å grubler på dette. Har egentlig en ganske ovenpå dag, idag. Gikk en lang tur i dagmorres, det hjelper alltid på humøret.

Men når jeg har sånne dager, så tenker jeg at jeg trenger selfølgelig ikke hjelp! Jeg kan klare det fint selv! Og hva kan en psykolog egentlig gjøre for meg?

Grunnen til at livet mitt har stoppet opp er at jeg har et ufullstendig vitnemål med rævva karakterer fra vgs. Jeg er så bitter fordi jeg ble mobbet syk, og rett og slett ikke orket å gå på skolen, og gikk derfor glipp av mye.

En psykolog kan ikke knipse med fingrene og ordne mitt vitnemål. Karakterene er det jeg trenger for å komme noe sted. Mitt alternativ blir privatgymnas. Det er dyrt. Jeg kunne og i teorien tatt opp igjen fag på vgs der jeg gikk. Men jeg orker rett og slett ikke å sette mine føtter i det bygget igjen. Det blåser liv i så mange vonde minner, jeg blir fysisk kvalm.

Sosialangsten er vel den som sliter mest. Det er igrunnen merkelig. Jeg bor på et lite sted, der ingen kan vifte med en lilletå uten at alle vet det. Det har selfølgelig ikke gått det lille samfunnet forbi at jeg nesten ikke har vert ute av huset på et år. At jeg ikke har noe å gjøre, og bare går her hjemme og driver. Men når jeg er andre steder der folk ikke kjenner meg, er denne angsten nesten ikke eksisterende.

Svaret er jo selvsagt: Flytt!

Det er ingenting i hele verden jeg ønsker mer enn å komme meg vekk herfra. Helst til en storby hvor jeg kan være totalt anonym, og ikke trenger å skamme meg, siden ingen vet noenting om min fortid. Men selvtilliten er så bunnskrapt. Jeg kan ikke begripe hvordan jeg skal kunne takle det!

Jeg innser jo at jeg ikke kan ha det sånn lengre, jeg må gjøre noe. Jeg har derfor planer om å søke på privatgymnas i nærmeste storby, så snart søknadspapirene blir lagt ut. Disse planene har jeg hatt en stund. Men jeg snakker om de til svært få, for hvis det ikke går, vil jeg at færrest mulig skal vite at jeg har misslyktes enda en gang. Derfor er det enda vanskeligere å ta imot hjelp nå. Jeg vil så gjerne klare det selv! Vil så gjerne lykkes i noe!

Huff, dette ble veldig langt og rotete. Om noen har orket å lese helt hit, er jeg svært takknemlig.

Vil gjerne ha innspill fra noen mindre forkvaklede sinn..

[Gjest Blondie65]

Jeg kjenner en som fikk svært dårlige karakterer på vgs også pga depresjon. H*n fikk et tilbud gjennom sin psykolog om privatist eksamen spesielt for elever med samme problem. Og fikk rettet opp i de dårlige karakterene.

Når man er langt nede virker alle problemer som fjell og det er vanskelig å se utveier. Du har fått mange tips om å søke hjelp - gjør det. Lege og psykolog kan hjelpe deg slik at du får nok overskudd til at du kan løse problemene et og et, og ikke i bunter a 10.

Jeg kjenner flere med angst og depresjoner som har blitt mye bedre etter psykologhjelp og/eller rett medisinering. De har også kvittet seg med medisin i ettertid og er ute i arbeid og fungerer greit igjen. Det hjelper altså.

Når man er syk er det vanskelig å ta i mot hjelp. Du har en god venn der som ser deg - benytt deg av vedkommende. De hadde aldri strekt ut hånden hvis ikke det var meningen for deg å gripe den!

Lykke til!

[Gjest Frk Åberg]

Jeg skjønner at du ikke har det så lett nå, og jeg tror du har tatt et skritt i riktig retning bare ved å skrive inn her. Det sier meg at du er villig til å forsøke å jobbe med dette, framfor å resignere og la det skure og gå.

Jeg syns, som flere har sagt her, at du bør gå til fastlegen din og få en henvisning. Jeg tror nesten at de aller fleste syns det er flaut å ta imot hjelp i begynnelsen, og at man tenker at man er svak pga. av det. Min mening er tvert om at man er sterk fordi man da våger å ta ordentlig tak i problemene, noe som krever mot.

Depresjon kan dessuten ramme alle. Det er ikke sånn at du er svakere enn andre pga. dette. Du er bare uheldig.

Det andre jeg vil si, er at du selvfølgelig har rett i at en psykolog ikke kan forbedre karakterene dine eller gjøre om på fortiden. Men h*n kan kanskje hjelpe deg til å endre syn på ting som har skjedd og lære deg å leve med det, og motivere deg til å gjøre noe med framtiden.

Jeg håper du klarer å finne styrke i deg selv til å søke hjelp. For du kan få det bedre.

[Gjest deemess]

hei..

kjente at jeg hadde lyst til å si at du ikke er alene om å ha det slik..

selv er jeg utskrevet fra psykiatrisk sykehus for tre uker siden, innlagt for selvmordsforsøk, angst og dyp depresjon...mobbing, rus, overgrep er min forhistorie, og depresjonen har vært der siden jeg var ca 11 år...konstant....det har vært ufattelig slitsomt...ønske om å slippe smerten var alltid der...ønske om å hvile å slippe...men livet hadde sine gode stunder og...og det jeg tror redder mange fra faktisk å begå selvmord er fordi vi alle har et innebygd håp...vi trenger ikke kjenne det men det ligger der i oss kontinuerlig..det er livskrafta vår...

det beste er at det faktisk alltid er et håp...alttid! uten unntak! glem aldri det!

så, hva gjør man`?

det første du må gjøre er å legge fra deg fordommene mot psykiatrien, hadde du treft meg på gata/fest/hvorsomhelst hadde du aldri gjettet at jeg hadde en psykisk lidelse, jeg studerer på universitetet, driver eget firma i hudpleie og kosmetikkbransjen, er alenemamma til en liten gutt og har en ekstrajobb hver tredje helg...jeg er velkledd, smart og søt...psykiatrien tilhører ikke lenger "bygdetullingene" og "hun gale dama i gulhuset". Leger, statsministeren, lærern din, hvem som helst er disponert for å ha en depresjon...du ER ikke deprimert- du HAR en depresjon....vesentlig forskjell;)

Her er hva som hjelper meg:

Hver andre uke går jeg til kinesolog, hun finner kjernen i problemene dine som gjør det enklere for deg å sortere ut hva som er hva, hva er normalt og hva er depresjonen. Anbefales på det sterkeste. Bor du i trondheim, så gå til athinasenteret i fjordgata til anne kristin stenersen, det er henne som har hjulpet meg mest av alt!

Deretter går du til fastlegen, sier rett ut at du har tanker om å dø, du trenger hjelp men vet ikke til hva. Kombinasjonen antidepressiva og psykolog er det beste. Man kan se på medisin som ei krykke du trenger for en liten stund, som du slutter med når du er helet. Det er ikke noen nedtur å ta medisiner, man tar da medisiner om man har andre fysiske sykdommer også- psyken er jo like viktig å ta vare på skal man finne en fin balanse i livet.

Samme hvor tåpelig det høres ut- det ER lys i tunellen!

Behandling hjelper!! Tro meg!!

Du har så mye fint å leve for, selv om du ikke kan se hvor veien går videre og den virker tung å mørk!

Vær litt grei med deg selv, se for deg selv som lita jente og spør deg selv om du vil svikte henne, eller finne henne igjen bak sorgen, smerten og håpløshetsfølelsen.

Jeg har troen på deg. Men gi deg selv lov til å lene deg litt mot andre å ta i mot den hjelpen du fortjener etter dine slitsomme år!

Klem

[Gjest ts]

Tusen takk for innspill alle sammen!

Jeg ble så rørt av deemess sitt!

Dere har alle rett. Jeg vet hva jeg har å gjøre.

Herregud! Dette er skummelt!

Wish me luck..

[Gjest Gjest]

Det er jo sagt mye fornuftig her:-) Det at du synes det er skummelt å gå til legen og be om hjelp er nok ganske vanlig og naturlig. Du vet sikkert at det kan komme til å kreve mye av deg å jobbe med ting, at det ikke bare går oppover. Men bare det at du har kommet så langt som nå er et stort skritt - det er jo kjempebra. Du har også bra folk rundt deg som bryr seg, de kommer til å være der for deg framover også. Selv om du ikke vil snakke med alle om det virker det jo som du i hvert fall har en som har sett situasjonen klart, så kanskje du kan "bruke" han om du trenger råd og vurderingr i forhold til hjelpen du får fra lege.

Det at du i utgangspunktet vil løse problemer selv kjenner jeg igjen fra mitt eget liv - for min del har det stort sett gått bra, da jeg ikke har "falt like dypt", og dessuten merkelig nok klart å endre på ytre ting som har gjort at jeg mistrivdes. Det har likevel vært helt nødvendig å lufte noen tanker og få tilbakemeldinger fra folk utenfra, i mitt tilfelle familie og noen få venner. Bare husk at endel ikke tør, orker eller skjønner bestandig - derfor vil du trolig oppnå mye mer ved å gå til en profesjonell behandler som ser ting klarere, og kan være ærligere, enn endel av de nærmeste kan. Å prøve alternative behandlere i tillegg til psykolog og lege kan også være en idé. Kjenner noen som har hatt stort utbytte av det - det viktigste er at du selv har vilje til å få hjelp, at du er åpen for tilbakemeldinger så du kan endre tankemønstrene dine.

Ønsker deg masse lykke til - det går helt sikkert bra!

[annie8219]

Kunne trodd at deg var jeg selv som hadde begnnt denne tråden

Du sliter med akkuratt samme problemene jeg hadde tidlegere, men som nå er kommet meg ut av..Jeg tørde heller ikke gjør noe som helst og slet med både det ene og det andre...Saken min kom opp å ble kjennt for andre pga. det samme hadde skjedd med mange andre jenter, og da kom min søster (Som var den eneste som visste om dette da) ut med dette og vi ble da anbefalt en terapaut som var spesialist på overgrepsproblematikken...Jeg har nå gått til han i 2 år og jeg angrer ikke ett sekund!!! Han reddet livet mitt og til mine kjære...Så han skyller jeg hele verden

Så JA det er hjelp og få, Og JA du bør oppsøke det...Er mange som kan hjelpe deg der ute,men for å vær sikker på at du får den rette hjelpen vil jeg råde deg til å kontakte ett incestsenter eller lignende for å få råd og veiledning...Du kan både oppsøke dem per. tlf,men også skrive til dem eller dra ut dit...

Vil apsolutt håpe at du går inn på <<www.fmso.no>> der du finner all informasjon du trenger...Vil du vente litt med å oppsøke hjelp,vil jeg vertfall STERKT anbefale deg til å kjøpe boken <<Fra synd, fra sorg, fra fare>> som er utgitt av Reimunn Førsvoll ( Spesialisten jeg går til)

Og dette seier jeg ikke til deg fordi jeg vil ALLE skal gå til han for hjelp, Men han KAN hjelpe deg...Boken er som selve bibelen for oss utsatte og den vil være til STOR hjelp...boken kan du også lese om på FMSO der du også får informasjon om hvor du kan kjøpe den....

Håper deg all lykke!:-)

[annie8219]

Jeg har også skrevet ett annet innlegg her inne om overgrep og noen av senvirkningene det kan ha...Kjenner deg gjerne igjen i noen av dem...

Kopierte innlegget til deg her:

-Jeg er redd for ting hele tiden!

- Jeg er redd for at jeg blir overvåket hele tiden, samme hvor jeg er.. Men aller verst er det på soverommet og badet...Enten det er ett sjult kamera, mikrofon, sattelittovervåket, eller at noen ser deg hele tiden!

- Jeg er redd for å lage en lyd... Samme hva lyd det er, alle er like galne!

En rap, fis, hoste, grumler i magen, lage lyd når jeg spiser/drikker, er på do, åpner bind eller tampong, svelger, snorker, snakker i søvne, trampe når du går, puster ,lage ekstra mye lyd med chips-posen, eller lage lyd når du står i dusjen, har sex, og mest av alt- Er du redd for å gråte?!

- Er du redd for å gå ut, gå i sentrum eller en annen plass med masse folk?

- Er det noen som har dårlig munnhygiene og børster tennene nesten aldrig- Eller er du motsatt og pusser dem for mye og gjør veldigt mye ut av hygiene rettet mot munnen...

- Er du den som nesten aldrig dusjer- Eller dusjer du alt for mye?

- Bruker du klut, børste eller lignende for at du ikke skal være nære huden eller ta på deg selv?

- Er du den som onanerer veldig mye eller den som nesten eller aldrig tør å ta på din egen kropp?

- Føler du at kroppen din er stygg og ekkel og vil aldrig se den, pynte den opp eller ta på den? Eller er du den som forguder kroppen din og pynter den opp hele tiden med fine klær, smykker og sminke og kan ikke la vær å ta på den hele tiden?

- Føler du at kroppen din ikke er din?

- Er du den som har det totalt rent og ryddigt hjemme, som skurer og skurer- Eller er du den som lar alt være som det er og vil unngå det for en hver pris?

- Er du den som shopper hele tiden og aldrig får nok, men sjelden bruker det du handler- Eller er du som mange andre og nesten ikke shopper i det hele tatt. Og som ikke unner seg selv noe i det hele tatt?

- Er du den som aldrig er syk- Eller er du den som føler en er syk nesten hele tiden men egentligt aldrig vet hva som feiler deg?

- Er du den som ofte/Nesten hele tiden krangler med far eller mor? Gjerne helst far?

- Har du tannlegeskrekk og legeskrekk?

- Ruser du deg ofte med alkohol eller narkotika bare for å slippe å leve i denne verden og slippe unna alt, bare for en liten stund?

- Har du fantasier eller drømmer om å være sammen med eldre menn ( Gjærne en beskjent?

- Har du dårligt sexliv? Altfor godt, eller ikke noe sexliv i det hele tatt og du forstår ikke hvorfor?

- Er du redd av noe/noen du ikke kan forstå hvorfor?

- Er du den som er mørkredd/redd for å være alene, sjekker skaper, gjemmesteder og dører før du legger deg til å sove?

- Har du en eller flere ganger/Ganske ofte- tanker om å ta ditt eget liv?

- Er du så misfornøyd med deg selv at du skader kroppen din og vil ikke at folk skal se kroppen din eller ta på den? Eller er du omvendt?

- Har du hemmeligheter som du vil at ingen noen gang skal finne ut av?

- Er du demprimert eller har angst av noe som du egentligt ikke forstå eller vet hva er?

- Føler du at du går med ett skilt på ryggen din hvor det står- Alle hemmelighetene dine på og hva det er som feiler deg?

- Føler du at du er helt alene i verden der ingen forstår/Vil forstå eller at du er alene om det som har skjedd med deg?

VEL.... DU ER IKKE ALENE!!!!!

Det er manger der ute som har opplevd det samme som du...

Enten det er overgrep, misbruk,svik eller sorg...

Ikke vær redd for å snakk om det, det er mange nære deg som føler og går gjennom det samme som deg! Snakk med NOEN!