Din konto? Eller.....

[Gjest squeeky]

Vi har hver vår konto, men jeg overfører faste utgifter til sambo, og så betaler han det hver mnd.

Kommer nok til å ha det slik resten av livet. Vi tjener hver våres penger, og når alle utgifter er betalt så spleiser vi på felles ting, ellers bruker vi det resterende på oss selv. Jeg har jobbet for min lønn, han for sin...jeg handler klær han DVD'er

[Gjest Gjest]

Siden jeg er mest økonomisk, tar jeg meg av våre felles penger, i tillegg til mine, og så har han sine penger som han kan "sløse bort".

som har igjen penger. (Uten at det lages en stor sak ut av det. )

Den lille potten vi har separat er altså mest for at vi ikke skal føle oss kontrollert av den andre, og kunne bruke litt penger spontant på noe vi får lyst på.

←

Jeg tenkte - du har kontroll - han sløser bort...

Jeg tenkte videre - uten at vi skal føle oss kontrolert av den andre???

Japp - jeg er jaggu glad jeg har MINE penger som JEG spytter inn til felles regninger / utgifter men at det ut over dette er MINE penger....

Hvorfor skal man på død og liv slutte eksistere som individ straks man stifter forhold? Kan noen vennligst fortelle meg hvorfor det på død og liv er så viktig at alt da er felleseie?

DET skjønner jeg ikke...

[Gjest Gjest]

har jobbet for min lønn, han for sin...

←

[Carrot]

Jaa, jeg ville blitt rimelig forbannet hvis min kjære Kristoffer Robin her i Hundremeterskogen skulle "legge seg i" hva jeg brukte mine penger på, i allefall så lenge jeg bidro med min del - enten økonomisk eller på andre plan inn i felles hjem - FOR, det handler ikke bare om penger - det handler like mye om hvem som gjør hva for familien generelt sett.....

edit : skrivefeil

Endret 29. september 2006 av Carrot

[Malama]

Jeg er faktisk imponert over at dere klarer å ha det sånn! 

←

Ikke noe å være imponert over, jeg hadde ikke klart å ha det annerledes.

Jeg syntes det var sååååå slitsomt med min eks, når han insisterte på at vi måtte dele på alle ting vi handla inn Vi bodde ikke sammen, det var et avstandsforhold, og vi besøkte hverandre ca annenhver gang, så jeg fatta ikke hvorfor det skulle være sånn krise om jeg handla mat når han besøkte meg og han handla mat når jeg besøkte ham. Ok, jeg fikk nok mest mer-utgifter, for han spiste mer enn meg, men i det store så gikk det sånn ca opp i opp mente jeg, så hvorfor dele så nøyaktig på det?

Når jeg traff min forlovede så inviterte jeg ham på middag og han inviterte meg på middag, og ingen av oss tenkte på hvem som hadde betalt det, men det var vel fordi vi på dette stadiet rett og slett inviterte den andre på middag. Vi ble sammen, men bodde hver for oss i teorien, hadde hver vår husleie som vi betalte og våre egne penger, men praktiserte det slik at vi somregel alltid spiste middag sammen, vi bodde i samme hybelhus, bare hver sin etasje, og tenkte ikke på hvem som laget middag (og sånnsett da hadde betalt for den) oftest.

Vi flytta sammen, og her hadde vi den eneste tingen vi noen gang delte på. Jeg betalte ham halvparten av det beløpet han brukte på å kjøpe et digitalkamera, det skulle være VÅRT. Men så snart vi hadde flytta sammen så ble det fort sånn "oi, husleia forfaller, en av oss må betale den". Vi tenkte ikke på hvem som gjorde det. Jeg kjøpte mine egne klær, og han kjøpte sine, maten betalte vi alt ettersom. Vi levde på stort sett hvert sitt studielån, så det var jo ikke så mye "ekstra" det var snakk om likevel. Vi tok aldri noen stor alvorlig prat om økonomien, det var bare naturlig for oss begge at vi delte på dette.

Studiene tok slutt, studielånet begynte å bli en utgift i stedet for en inntekt, vi fikk større husleie og andre utgifter som forsikring. Vi betalte dette bare alt ettersom hvem som hadde penger på konto. Jeg var arbeidsledig en periode, han var arbeidsledig en periode, og vi delte nå uansett på de pengene vi hadde. Skulle jeg sultet mens han hadde overflod når jeg var arbeidsledig uten rett til ledighetstrygd? Skulle han ikke fått nye klær når han var arbeidsledig og jeg hadde fått jobb? Nei, for oss var en slik tankegang utenkelig, våre penger var våre penger.

Formelt sett er bilen vår min. Den er registrert på meg. Den er betalt fra min konto. Og den er kjøpt av min bestemor, eller kanskje fra min bestefars dødsbo, det var ham den var registrert på, men farmor som sitter i uskiftebo solgte den altså til meg. Og det er bare jeg som har sertifikat, så han sitter bare på.

Men, vi har fellesøkonomi, og det er VÅR bil, like mye som det er VÅRE sparepenger, og VÅRT hus (og vårt huslån...)

Jeg klarer ikke tenke på en annen måte jeg.

Nå skal vi gifte oss. Min kjole kommer til å koste langt mer enn hans klær. Heldigvis må jeg ikke frem med "egne sparepenger" for å betale differansen, i stedet tar jeg en prat med ham og vi blir enige om hva kjolen min kan koste (også blir han ikke sint om den koster mer heller, han sier antakelig "den koster det den koster, finn drømmekjolen du", men vi skal jo bli enige om et budsjett likevel.

Dette hadde selvsagt aldri fungert dersom en av oss var meget sparsom og den andre veldig sløsete. Men vi har et relativt likt syn på penger og prioriteringer.

Vi tjener pr. i dag ca likt også, men det er komplett irrelevant i vårt liv. Vi anser oss som en enhet, og det vi får inn, det er våre penger, og det som er igjen etter at vi har betalt våre regninger det er våre sparepenger som vi kan bruke til noe vi vil (for tiden, bryllup...)

Jeg hadde ikke klart å leve med en delt økonomi. Jeg har full forståelse for at andre gjør det, men hadde ikke klart det selv, det blir så slitsomt, tungvist og strider mot ethvert prisnipp jeg har, så JEG hadde ikke klart det. Så det er ikke imponerende at vi har det sånn. Det ville vært imponerende om vi hadde hatt det annerledes, for DET hadde krevet jobbing. DETTE er bare helt naturlig det. for oss.

[Malama]

Oi, det ble langt...

[Malama]

Hvorfor skal man på død og liv slutte eksistere som individ straks man stifter forhold? Kan noen vennligst fortelle meg hvorfor det på død og liv er så viktig at alt da er felleseie?

DET skjønner jeg ikke...

←

Man skal ikke på død og liv det.

Men jeg synes man bør få ha retten til å velge å gjøre det dersom det er det man vil.

for hvorfor skal jeg på død og liv absolutt måtte stresse med å betale halve husleien og halve matbudsjettet og halve forsikringa og ha "mine egne penger" som jeg ikke ville visst hva jeg skulle bruke til, når det ikke er det jeg vil?

forfor er det absolutt så viktig at jeg på død og liv må fortsette å være et "selvstendig økonomisk individ" selv om jeg eri et forhold, når fellesøkonomi og felleseie er naturlig for meg?

DET skjønner ikke jeg.

[Susan Sto Helit]

Jeg tenkte - du har kontroll - han sløser bort...

Jeg tenkte videre - uten at vi skal føle oss kontrolert av den andre???

Japp - jeg er jaggu glad jeg har MINE penger som JEG spytter inn til felles regninger / utgifter men at det ut over dette er MINE penger....

Hvorfor skal man på død og liv slutte eksistere som individ straks man stifter forhold? Kan noen vennligst fortelle meg hvorfor det på død og liv er så viktig at alt da er felleseie?

DET skjønner jeg ikke...

←

Når man er i et såpass forpliktet forhold at man har valgt å gifte seg, som jeg er, så føles det for meg dumt å dele alt man eier og har inn i mitt og ditt. (I et nytt forhold har jeg alltid hatt motsatt innstilling. )

Jeg er mest økonomisk hjemme, altså har jeg fått i oppgave å passe den felles økonomien. (Men han har gjerne en viss oversikt han også.)

Hadde vi puttet alle pengene våre inn i en felles pott, og kun brukt derifra, så hadde det nok lett blitt krangling om unødvendige småkjøp.

Kanskje spesielt fra meg, som er ganske økonomisk kontrollert, og ikke forstår hans pengebruk.

Så lenge han har en andel egne penger, og jeg ikke vet ser hva disse går til, så trenger ikke han å føle at han må be om lov til å bruke disse.

(Og jeg kan gjøre impulskjøp på nett med mine penger, uten at han legger seg oppi hvor nødvendig dette egentlig var.)

[Carrot]

Dette hadde selvsagt aldri fungert dersom en av oss var meget sparsom og den andre veldig sløsete. Men vi har et relativt likt syn på penger og prioriteringer.

←

Veldig viktig poeng forresten - så viktig at jeg bare måtte sette det inn en gang til - håper det er greit for deg Malama..

Krangler om penger er som regel det som "tar knekken på" de fleste forhold - og da akkurat på grunn av ulikt syn på hvor pengene kommer til gode - mitt syn er; du kan ikke ta dem med deg når du forlater denne verden så bruk dem til noe du mener er bra for deg (dine) mens du er en del av denne verden - gi videre til barna? Jada, men har du sørget for dem til de ble voksne så kan du i ettertid sørge for deg, så kan de sørge for seg på samme måte - hardt? Tja kanskje - men igjen, jeg har min jobb, min lønn som jeg bruker slik jeg mener er rett for meg... Glad min KR er lik meg der gitt... Ellers ser jeg for meg heftige og svært sårende krangler som ville ristet Hundremeterskogen og dets innbyggere i lang lang tid....

edit skrivefeil igjen...

Endret 29. september 2006 av Carrot

[Malama]

Ja, heldigvis har vi til dags dato aldri kranglet om penger en eneste gang i løpet av de 5 årene vi har vært sammen.

Vi krangler egentlig ikke i det hele tatt da, men vi har altås heller ikke vært dypt uenige og diskutert penger i løpet av disse årene. Vi snakker sammen om økonomiske disposisjoner, men hittil har vi vært enige.

Ja, vi bruker det vi må, og vi bruker litt mer fordi vi har mulight til det

Vi har spart alt vi kunne til boligkjøp, hadde en alvorlig gjennomtenking før vi kjøpte bil, og ender nå opp med å bruke sparepengene på bryllup. Vi er enige om et stooort bryllup, vi er enige om at det blir dyrt.

Men så lenge vi er enige, så skaper jo ikke dette trøbbel.

Vi har de grunnleggende samme holdningene virker det som, og derfor fungerer vårt samliv uten pengekrangler i det hele tatt. Vi kranglet ikke om penger da vi hadde lite, fordi begge forsto at vi måtte bruke minimalt for vi hadde minimalt, og vi krangler ikke om penger nå som vi har mer fordi begge forstår at vi da kan unne oss litt mer luksus i hverdagen, så lenge vi har en viss "buffer" for uforutsette utgifter, er sikekr på å til nhver tid ha nok til alle regninger, og dessuten spare til hva nå enn stort "altoppslukende" prosjekt vi sparer til. Noe "vi setter av 500 kroner hver hver måned til ferie" har vi aldri gjort, det er bare "alt vi klarer å ikke bruke opp går inn i en store sparepotten".

Det må være slitsomt å krangle om penger, så jeg unner ikke dem som har det slik.

Og jeg tror det er veldig viktig at man organiserer sin økonomi i felles, delt, kombinert alt ettersom hvordan det passer ens egne prioriteringer i pengespørsmål, slik at man får minst mulig krangling dersom holdningene til dette er ulike.

personlig hadde jeg neppe gått alvorlig inn i et forhold der det var en holdning om at "mine penger har jeg tjent og de er mine, og de hr ikke du noe med". Ikke det at det er noe jeg spurte ham om, men det at vi var samstemte på dette området oppdaga jeg jo fort, som er en av de tinga som var med på å betrygge meg om at dette var den rette mannen for meg å dele livet mitt med. Vi deler på, uansett hva som skjer.

vi er nok preget av våre foreldre, jeg er f.eks preget av å ha en mor som har vært uføretrygdet siden jeg gikk på barneskolen, ikke har jobbet siden jeg ble født, og som minstepensonist i praksis, så er hun forsørget av min far. Med tidvis store utgifter til medisiner og behandlinger hadde ikke min mor hatt mulighten til å kjøpe se fine klær eller gå til frisøren jevnlig om hun ikke var forsørgte av min far, men de har bestandig hatt felles ansvar for familiens økonomi, og da min mor fikk innvilget uføretrygd ga det et tilskudd til familiens samlede økonomi i forhold til før, da hun var like syk, ikke kunne jobbe, men ikke fikk noe penger heller.

Vissheten om at denne sykdommen ikke er direkte arvelig, men "familiær", at jeg har større fare for å bli syk enn den gjennomsnittelige medborger, kombinert med plager jeg i oppveksten hadde som tydet på at jeg kanskje var i faresonen har nok vært med på å prege meg.

Jeg har stor trygghet i å vite at min forlovede uansett vil støtte meg, mentalt, fysisk og økonomisk om jeg skulle komme i den uheldige situasjon å bli syk. At det vil ramme vår felles økonomi om jeg ikke kan jobbe, men at vi er sammen om det. At ikke mitt liv er mitt ansvar, men at vi sammen har et delt ansvar for vårt liv.

[Gjest squeeky]

Klart en drar lasset om den andre sliter...det er ikke det jeg mener....men så lenge vi deler likt på felles utgifter, så har vi hver vår pott med "lommepenger" som vi bruker på oss selv. Jeg har en sparekonto, han har en sparekonto...vi får begge godt med feriepenger, og den som har mest betaler mest av ferien f.eks....Synes det sklir på skinner med "delt" økonomi, men vi "deler" jo alt alikevel...men om jeg har 10.000,- i lommepenger etter at alt som skal betales er betalt, så er det "mine" penger...jeg bruker dem på shopping, gå på byen etc....

[Xania]

Delt økonomi behøver ikke nødvendigvis å bety at man har en holdning som at "mine penger har jeg tjent og de er MINE". For oss er det en trygghet å ha en felleskonto som dekker alle nødvendige utgifter, da er det enklere å se hva som er til overs og hvor mye man kan unne seg til klær, frisør, "dupeditter" og ferie.

Jeg har betalt bilen og mannen har betalt motorsykkelen, men vi er gift og dette er våre eiendeler, ikke hans eller mine. (Selv om jeg ikke har så mye glede av motorsykkelen uten han, siden jeg ikke har lappen. ) Saken er at begge bidrar til de nødvendige utgiftene og kan kose seg med det som blir til overs uten dårlig samvittighet. Om en av oss skulle bli syk eller arbeidsledig er det en selvfølge at den andre bidrar mer til fellespotten - poenget er nettopp at ikke den ene skal ha mye mer penger å bruke på seg selv enn den andre.

Jeg har full forståelse for at noen velger å ha felles økonomi, men hadde nok ikke følt meg vel med det selv. Selv om ingen av oss sløser ser jeg for meg at det har litt for lett for å bli til at pengene da bare "forsvinner" i det sorte hullet når alt går fra samme konto.

[Malama]

Derfor er det fint at man har frihet til å velge det som passer en selv best

Jeg har full forståelse for at noen velger å ikke ha felles økonomi også, selv om noe annet er utenkelig for meg

[Susan Sto Helit]

Delt økonomi behøver ikke nødvendigvis å bety at man har en holdning som at "mine penger har jeg tjent og de er MINE". For oss er det en trygghet å ha en felleskonto som dekker alle nødvendige utgifter, da er det enklere å se hva som er til overs og hvor mye man kan unne seg til klær, frisør, "dupeditter" og ferie.

Jeg har betalt bilen og mannen har betalt motorsykkelen, men vi er gift og dette er våre eiendeler, ikke hans eller mine. (Selv om jeg ikke har så mye glede av motorsykkelen uten han, siden jeg ikke har lappen. ) Saken er at begge bidrar til de nødvendige utgiftene og kan kose seg med det som blir til overs uten dårlig samvittighet. Om en av oss skulle bli syk eller arbeidsledig er det en selvfølge at den andre bidrar mer til fellespotten - poenget er nettopp at ikke den ene skal ha mye mer penger å bruke på seg selv enn den andre.

Jeg har full forståelse for at noen velger å ha felles økonomi, men hadde nok ikke følt meg vel med det selv. Selv om ingen av oss sløser ser jeg for meg at det har litt for lett for å bli til at pengene da bare "forsvinner" i det sorte hullet når alt går fra samme konto.

←

Enig i denne!

[Trampe]

Jeg har min konto, han har sin konto - men vi har begge tilgang til den andres konto i nettbanken og kan overføre penger frem og tilbake om vi vil. Han betaler huslånet og billånet, jeg betaler mat og andre regninger. Sånn har vi hatt det hele tida, og vi er begge fornøyde med det. Vi er enige om pengebruk, og må ikke konferere med den andre før vi bruker noe på oss selv. Samtidig bruker ikke jeg allverden på meg selv - og det gjør ikke han heller.

Mannen har nettopp bestilt seg et gitarbyggesett fra en eller annen leverandør i USA, og da spurte han meg først om det passet akkurat nå. Ganske enkelt fordi han nok kommer opp i 8000 kroner, og det er en større utgift som vi ikke klarer til enhver tid.

Vi er begge fornøyde med hvordan vi bruker pengene våre. Vi har funnet en ordning som funker for oss, det er slettes ikke sikkert at det ville fungert for andre.

[Gjest Kane]

Takker for alle innspill

Jeg er dog litt overrasket over at noen faktisk klarer la være å diskutere hvem som skal få lov og hvem som ikke kan bruke penger de selv har tjent..

Selv er jeg nok desverre mer i den siden at jeg har min, han har si og så har vi en til faste utgifter sammen - dog har det alltid vært meg som kjøper klær til ungene, jeg handler det de trenger av sko, yttertøy osv, jeg handler som regel alt til huset og jeg handler som regel maten - men derfor bidrar også jeg noe mindre inn til utgifter enn han, mens han tjener mest er dette for meg en naturlig ting selv om andre kanskje mener det er feil...

Det var greit alikevel å høre andres syn på dette - takk for innspillene så langt.

På tampen - de som har delt økonomi; ca hvor mye bruker dere på dere selv hver mnd? 1/2 lønnen? 1/3?? 1/4?

[Gjest Gjest]

På tampen - de som har delt økonomi; ca hvor mye bruker dere på dere selv hver mnd? 1/2 lønnen? 1/3?? 1/4?

←

For min del, kanskje bortimot halve lønna? Har litt variabel inntekt for tida, så litt vanskelig å si.

Har ikke lest alt, men vi har altså en ordning med felleskonto som ALLE fellesutgifter går fra. Dette betyr, i tillegg til de vanlige regningene, alt av mat (uansett om en av oss er på jobbreise eller ei), og ALT av klær og utstyr til barnet. Når vi er på reise eller ferie sammen, så betaler vi med felleskontoen, dersom det er penger igjen der. Vi har hvert vårt visakort på den.

Syns dette fungerer utmerket for oss. Han kan kjøpe dvd'er og høyttalere for penga sine, og jeg kan kjøpe datautstyr, uten å søke om tillatelse fra den andre part.

Vi betaler ikke likt til felleskontoen, pga ulik inntekt betaler han inn ni tusen og jeg seks tusen i mnd.

Huslånet derimot, det trekkes direkte fra hans konto (fordi vi har lånet i hans bank) - og jeg overfører derfor halve beløpet til han hver måned. På huslånet vil jeg nemlig dele likt til tross for ulik inntekt - jeg vil ikke risikere noen diskusjon om eierforholdet her, om vi skulle bli uenige i framtida.

Forøvrig er det ingen av oss som har innsyn på den annens konto, men vi kan begge bruke felleskontoen vår (som står i Skandiabanken i hans navn, men vi har kontraktfestet at den er vår felles).

[Gjest Gjest 18:39]

Alle våre krangler handler til syvende og sist om penger.... 

←

INGEN av våre krangler handler om penger, men så har vi kjørt vårt system fra dag 1 - og vi flyttet nokså raskt sammen etter at vi ble kjærester.

[Arwen]

Jeg er dog litt overrasket over at noen faktisk klarer la være å diskutere hvem som skal få lov og hvem som ikke kan bruke penger de selv har tjent..

På tampen - de som har delt økonomi; ca hvor mye bruker dere på dere selv hver mnd? 1/2 lønnen? 1/3?? 1/4?

←

Noen klarer det helt fint. Vi krangler aldri om penger, hender vi er uenige, men krangler ikke.

Det varierer veldig hvor mye vi bruker hver måned. Men under halve lønnen på svada.

[Gjest Gjest]

Takker for alle innspill

Jeg er dog litt overrasket over at noen faktisk klarer la være å diskutere hvem som skal få lov og hvem som ikke kan bruke penger de selv har tjent..

←

Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner helt, men i mange tilfelle er det vel sånn at selv om det er forskjell i hva partene tjener og bruker, er det likevel "nok" til at begge blir fornøyd, eller man deler slik at det virker fornuftig for begge... Ikke for det, i noen tilfelle kan jeg også være overrasket, når f eks mannens ønske om surroundanlegg (10-20 000) blir prioritert laaangt etter konas ukentlige shoppingrunder på 2 000 kr, som igjen kommer _foran_ oppussing (som "selvsagt" er foran surroundanlegget). Altså at surroundanlegget ikke blir realisert før, i beste fall, om noen år, mens kona nishopper (for langt mer enn 20 000 i året) og man sparer resten (...) til nytt kjøkken... Og dette er greit for mannen... Men jeg vet ikke om det var slike ting du tenkte på...