Din konto? Eller.....

[Gjest Gjest]

Ingen som sier dere må sette inn likt til fellesen da... Jeg er mer for at man setter inn etter evne, og heller sitter igjen med et ganske likt beløp hver. Da blir det mer "jevnbyrdighet" i forholdet, og den ene har ikke mye mer penger enn den andre.

←

Nei, det er klart. Det jeg mente, men som sikkert ikke kom fram ordentlig, var om vi KUN hadde felles økonomi. Er enig med deg i måten å gjøre det på.

[Gjest frustrata]

Det hadde vært veldig fint å hatt felles økonomi, og kun en konto å forholde seg til. Men hos meg er dette utopi dessverre, siden min samboer ikke har økonomisk overblikk i det hele tatt. Min lønn går inn på min konto og jeg overfører til han halvparten av de utgiftene vi deler på, han betaler regningene så det er ikke der problemet ligger. Men etter at regningene er betalt så forsvinner hans penger ut i det store intet og han har aldri noe ekstra å gå på når vi skal kjøpe nye møbler, eller bilen trenger service og til sin halvdel av ferien. Jeg handler mest av mat og brorparten av det barna trenger av klær og utstyr, allikevel er det jeg som klarer å sette av penger til sparing.

Det var ikke sånn jeg hadde forestilt meg at det økonomiske samlivet skulle bli, fellesskap var det jeg så for meg. Men nå er vi nå en gang forskjellige på dette området og det måtte jeg velge hvordan jeg skulle forholde meg til. Derfor får ikke han vite hvor mye jeg har på kontoen til enhver tid for det blir en hvilepute for han å vite at jeg har penger, da trenger ikke han å tenke på hvordan han bruker sine for jeg har jo penger. Og gjett om dette har vært årsak til mange krangler oss i mellom, og det blir sikkert flere.

Heldigvis er det andre positive ting veier opp for dette.

[Gjest graceland]

Vi har det ikke komplisert i det hele tatt. Den som har penger, betaler. Så enkelt er det. Synes det er tøvete å skulle dele alt på to. Den ene måneden kan min samboer betale mer enn meg, men neste måneden kan det likesågodt være meg. Vi har hver vår konto, men det er likevel "våre" penger i fellesskap.

Hadde vi hatt huslån, hadde vi nok sikkert opprettet en felles konto.

[Gjest loren]

Vi er samboere, og har hver vår lønnskonto, også har vi en sparekonto som begge setter inn det som ble "til overs" dagen før lønning.

Vi betaler regninger etter hvem som har penger...

Husleie går direkte fra min konto, mens samboeren min betaler mat, bensin og slikt.

[ringblomst]

Den løsningen vi valgte ble valgt på bakgrunn av blant annet at vi har ca lik lønn og studielån - resten av gjelden vår er felles. Vi er gift, men har ingen barn. Vi har en felleskonto hvor begge lønninger går inn. Fra felleskontoen trekkes alt av regninger, mat og generelt vanlige utgifter. Vi har også hver vår konto, hvor vi innimellom overfører penger. Disse pengene bruker vi akkurat som vi vil. Hvis han ønsker en tredje pc-skjerm så går den fra hans konto. Og hvis jeg har behov for fjerde paret med brune støvletter, så går den fra min konto.

Vi synes vi har fått til en veldig grei løsning på det med mine/dine og våre penger, som passer oss. Nå skal det sies at vi er på nett når det gjelder økonomi, så det gjør det enklere.

[Gjest Gjest]

Da vi var samboere hadde vi hver vår konto pluss en felles konto som begge hadde kort til for fellesutgifter.

I det vi giftet oss (en overgangsperiode mellom forlovelse og bryllup som var litt glidende) gikk vi over til at alt er felles. Da droppet vi felleskontoen og de to kortene og har nå bare hver vår konto.

Vi har enedisposisjonsrett på hver vår konto og får hver vår lønn på hver vår konto. Men vi betrakter "kapitalen" som felles og betaler for ting slik det passer seg.. Dersom en "går tom" overfører den andre.. Og før nyttår "balanserer" vi av sparekontiene slik at ingen får positiv formue.

Vi syntes det var helt logisk å gå over til "helt felles" når vi giftet oss. Nå har vi jo også planer om både hus og barn og da blir det fint lite "ikke felles" vi ville kunne få penger til uansett, så det ville bare blitt "spill for galeriet" tror jeg..

[Lassie]

Samboeren min er for øvrig en vandrende økonomisk katastrofe, mens jeg alltid har 100% kontroll, så her har vi en felles konto som kun jeg disponerer. Høres ut som det reneste terroregimet, men på den måten blir alle regninger betalt i rett tid og det finnes alltid litt ekstra "på lur". Vi er begge fornøyd med ordningen; Samboeren min fordi han nå slipper å tenke på noe han hater og stort sett alltid har penger til det han har lyst til. Jeg fordi jeg har kontroll og slipper å bekymre meg. Alle økonomiske forhold er for øvrig nedfelt i en detaljert samboeravtale, så han slipper også å bekymre seg for at jeg "lurer" ham. Jeg går også gjennom kontoutskriftene med ham jevnlig og har opplyst ham om alle koder, avtaler etc. og hvor disse befinner seg slik at han ikke er helt fortapt hvis jeg f.eks. plutselig skulle bli alvorlig syk.

←

Som om jeg skulle skrevet det selv, bortsett fra at vi har ikke alltid penger på lur - men det er pga at vi har høye utgifter og ikke så høye inntekter.

Pluss at han også kan disponere kortene, men jeg har dem i min lommebok stort sett.

Vi er gift, men vi har en gjensidig god avtale på hvordan vi skal gjøre ting og tang.

Dette funker fint for oss - jeg slipper å bekymre meg for om han har brukt penger på tull, han slipper å bli fristet til å bruke penger på tull. (Kan nevnes at han har ADD og gikk ikke på medisiner da vi ble sammen og da hadde han null impulskontroll og brukte derfor penger uvettig, så jeg har brukt tid til å stole på ham når det kommer til pengene våre. Nå går han på medisiner og kunne nok fint ha taklet dette økonomiske bedre enn før, men vi er begge fornøyd med sånn det er.)

Uansett, om vi skal kjøpe noe annet enn "det vanlige", så spør vi ALLTID hverandre først om det er greit, før vi kjøper noe. Har vi felles økonomi, så har vi felles økonomi

[Gjest Gjest]

Hva med de som er gifte men ikke har felles økonomi - hvor de deler utgiftene etter inntekt men ellers har hver sin konto som de disponerer helt og fullt - er vi i mindretall her? Og hvorfor virker det som om økonomi i forholdene som er representert er rosenrøde historier? Er det ingen som krangler om penger? Hvem som tjener mest og bør bruke mest osv? Det gjør vi.. Alle våre krangler handler til syvende og sist om penger....

[Gjest Gjest]

Det å ha sammenfungerbare tanker om økonomi og pengebruk er en av de viktigste tingene for å få et ekteskap (evt samboerskap) til å vare..

Viktig å snakke godt gjennom slike ting å ha en plan før man flytter sammen.. og ikke minst før man gifte seg..

[Gjest Tweek]

Vi har hatt våre diskusjoner om penger, men det ervel mest fordi sambo er frustrert fordi han ikke har penger. Han er så vant med alltid å ha penger, spesielt med timelønn på 500 i alder av 19.

Eller så er vi ganske enig om ting, at vi deler likt på felles regninger, og husleie og at de vi tjener er våre penger.

Når det gjelder mat tar den som har penger å handler, eller den som har tid eller mulighet

[Helen]

Vi er gift men har hver vår konto. Rengningskontoen står på han, men det blir trekt fra begge kontoene hver mnd.

Selv om vi har hver våre kontoer så er det ingenting som heter mitt og ditt, her er det vårt.

Alt vi tjener går til felles forbruk.

Er jeg blakk så er minibankkortet hans godt å ha, og til nød får han låne mitt

Jeg mener når man er gift og har barn så bør man ha felles økonomi selv om den ene kanskje tjener bedre enn den andre.

[Gjest Gjest]

Hva med de som er gifte men ikke har felles økonomi - hvor de deler utgiftene etter inntekt men ellers har hver sin konto som de disponerer helt og fullt - er vi i mindretall her? Og hvorfor virker det som om økonomi i forholdene som er representert er rosenrøde historier? Er det ingen som krangler om penger? Hvem som tjener mest og bør bruke mest osv? Det gjør vi.. Alle våre krangler handler til syvende og sist om penger.... 

←

Jeg tror veldig mye kan løses ved at man har en fast avtale om hvordan man gjør ting.

Nå ville aldri min samboer med full jobb og 300 000 i inntekt gått med på at jeg - med frivillig lav inntekt (ca 150 000 i omsetning i eget selskap) - skulle disponere fritt det lille overskuddet han har igjen til "fjas", ei heller føler jeg at det er nødvendig eller riktig at han skal gjøre det. Selve husholdningen og alle faste utgifter deler vi på etter evne, så jeg føler jeg har støtte nok i at jeg vet det er mat på bordet selv om inntekten min svikter. Og så langt har det ikke vært noen merkbare forskjeller på hva vi har til luksusbruk heller, så det fungerer fint for oss.... Andre igjen forventer at den som tjener mest skal stille overskuddet til fri disposisjon for den andre uansett av hvilke grunner denne tjener mindre. Atter andre forventer at partneren skal bli med på å støtte opp under et liv tilpaset millioninntekter, bare fordi den ene tjener mye og vil leve slik.

Som sagt finnes det mange måter å gjøre det på. Så lenge folk har løst det og er enige (samme om begge har tenkt seg om eller ei - man er likevel enige) BLIR det få krangler om økonomi. Men jeg ser også de situasjonene hvor økonomi er årsak til de fleste kranglene - penger og pengebruk er noe vi er borti daglig omtrent, så det er jo ikke rart det blir krangling.

[Gjest Gjest]

Her i huset har vi et x antall kontoer hver som jeg disponerer.

Han har kort til sine egne kontoer og bruker det etter behov men har ikke hvert i nettbanken på flere år for å sjekker hvordan det ligger an. Han har ikke innsyn i mine kontoer, jeg har spurt flere ganger men han vil ikke vite hvor lite eller mye penger vi har. Bare tanken på penger gjør han sur.

Regninger, sparing og alle innkjøp foretar jeg, bortsett fra mat som er hipp som happ. Alle pengene er i teorien felles. Er ganske økonomisk av meg så det har blitt ende fond etterhvert, alle foreløpig i mitt navn men tenker å sette opp noen i hans navn når vi får litt mer penger. De fleste av disse er langsiktig sparing med tanke på å bygge hus om ca 10 år.

Vi har vært samboere i 10 år og har 2 barn, ett felles.

I begynnelsen var jeg student, så arbeidsledig og han tjente alle pengene og styrte økonomien noe som gikk helt over styr og vi opparbeidet oss endel gjeld, noe som vi begge hadde ansvaret for er jeg redd. Etter en større oppvask tok jeg over og med streng kontroll klarte jeg å snu trenden. Vi har bedre råd nå.

Ordningen fungerer bra for begge, han slipper å vite hva jeg bruker penger på, bare tanken på at jeg bruker noe i det hele tatt setter han i dårlig humør men så lenge han ikke vet kan jeg bruke det jeg vil - (hehe) bakvendt men det går som smurt. Han må fremdeles spørre om større innkjøp men bruker egne kontoer til de er tomme og tenker ikke mer på det. Han klarer å holde forbruket nede hvis han vet vi har lite men makter ikke å styre det hvis han vet vi har ekstra - derfor er ignorant bliss og stadige forsikringer om hvor fattige vi er - alfa omega.

Han tjener fortsatt dobbelt så mye som meg forresten men vi hadde vært blakke som kirkerotter hadde ting fortsatt som før.

[Gjest rosenrøde skyer]

Det å ha sammenfungerbare tanker om økonomi og pengebruk er en av de viktigste tingene for å få et ekteskap (evt samboerskap) til å vare..

Viktig å snakke godt gjennom slike ting å ha en plan før man flytter sammen.. og ikke minst før man gifte seg..

←

Ja, men det fungerer best hvis begge har samme syn på økonomien. Noen ganger blir man gift eller samboende med økonomiske rotehoder og da nytter det ikke med felles konto, dessverre. Da får man finne andre løsninger, enten ved diskusjon eller ved at den med mest økonomisk styring faktisk tar styringen.

Alle er vel egentlig enige om hvordan forholdet skal være når de bestemmer seg for å flytte sammen, da er alt rosenrødt og ingen problemer av noe slag. Begge er enige og skjønt forlikte. Det er først når man har bodd sammen en stund at virkeligheten kommer til syne, og da er det ikke sikkert at begge er så enige allikevel.

Jeg så min mor slite med økonomien i mange år, hun var hjemmeværende noe som var vanlig på den tiden. Og min far var den som tjente pengene og styrte økonomien, for det var sånn det var, det hørte med til det å være mann. Men det gikk mye penger ut i intet der og min mor strevde for å klare å få alt til å gå rundt, klær og utstyr til ungene, mat og kanskje noe klær til seg selv. Hun kjøpte alltid det billigste til seg selv, mens min far kjøpte det han syntes var tøft uten tanke på hva det kostet. Og sånn har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil ha det.

[Gjest Kane]

Det er først når man har bodd sammen en stund at virkeligheten kommer til syne, og da er det ikke sikkert at begge er så enige allikevel.

←

Veldig sant det der - der er mange ting man er veldig tydelig på i starten men så endrer ting seg etter en stund, ikke alltid til det bedre - men det er vel slik livet er?

Når det gjelder alle som sier de har felles økonomi og at alt går inn til felles goder - da lurer jeg litt på, hva er felles?

Er hennes frisørtimer til 12-15oo like felles som hans til 3-400?

Er hennes sko til 1200 like felles som hans til 399?

Hva med klær? Kvinner hansler i gjennomsnitt mer klær enn menn, gjerne dyrere også? Hva med makeup? han bruker forhåpentligvis ikke slikt... Shampoo, balsam, hårkur, spesielle dusjsåper, kremer, hårprodukter? Er det hennes eller går det av fellesen?

Barna da? Når det er mine barn, dine barn og våre - hvilke utgifter er da fra fellesen? Hva med vinkelsliper, bandsag, elektriske duppeditter, dyre dingser som flatskjerm, dab radio, dvd, forsterker, slike "gutteting" - er det fra fellesen?

Det er så lett ås i at i teorien gjør vi slik og sånn - men fungerer det også i praksis?

Jeg får massevis av pepper fra gubben fordi jeg har et (i forhold til han) stort forbruk på f.eks klær, sko, frisør, hudpleie, hårprodukter, makeup etc... Han mener han bør ha like mye til andre ting men at mange av de tingene han vil ha som verktøy etc bør gå fra fellesen - jeg driter vel i verktøy... sikkert like mye som han driter i mascara....

Så - hva mener dere - hva er felles utgifter og hva er hver enkelts ansvar å sørge for å spare opp egne midler til??

K.

[Susan Sto Helit]

Veldig sant det der - der er mange ting man er veldig tydelig på i starten men så endrer ting seg etter en stund, ikke alltid til det bedre - men det er vel slik livet er?

Når det gjelder alle som sier de har felles økonomi og at alt går inn til felles goder - da lurer jeg litt på, hva er felles?

Er hennes frisørtimer til 12-15oo like felles som hans til 3-400?

Er hennes sko til 1200 like felles som hans til 399?

Hva med klær? Kvinner hansler i gjennomsnitt mer klær enn menn, gjerne dyrere også? Hva med makeup? han bruker forhåpentligvis ikke slikt... Shampoo, balsam, hårkur, spesielle dusjsåper, kremer, hårprodukter? Er det hennes eller går det av fellesen?

Barna da? Når det er mine barn, dine barn og våre - hvilke utgifter er da fra fellesen? Hva med vinkelsliper, bandsag, elektriske duppeditter, dyre dingser som flatskjerm, dab radio, dvd, forsterker, slike "gutteting" - er det fra fellesen?

Det er så lett ås i at i teorien gjør vi slik og sånn - men fungerer det også i praksis?

Jeg får massevis av pepper fra gubben fordi jeg har et (i forhold til han) stort forbruk på f.eks klær, sko, frisør, hudpleie, hårprodukter, makeup etc... Han mener han bør ha like mye til andre ting men at mange av de tingene han vil ha som verktøy etc bør gå fra fellesen - jeg driter vel i verktøy... sikkert like mye som han driter i mascara....

Så - hva mener dere - hva er felles utgifter og hva er hver enkelts ansvar å sørge for å spare opp egne midler til??

K.

←

Her i gården er verktøy, såpe, shampoo osv. til felles forbruk, altså går dette fra fellesen. (Sminke går nok fra mine penger, men alt som han også kan bruke er felles.)

Radio og DVD er ting som opptar plass i huset, og som selvfølgelig brukes av begge, og kjøpes kun i felles enighet. (Fra fellesen) Klær og sko kjøper vi med den lille andelen egne penger vi sitter igjen med.

Her i huset er det kun ett barn da, og dette er felles. (Og i tillegg ikke født) Alt av utgifter til barnet er dermed fellesutgifter.

Nå er jeg muligens ikke standarden her inne, ettersom jeg faktisk ikke bruker mye penger på hverken frisør, sminke eller klær. (Og faktisk synes både data, dvd og verktøy er interessante ting.)

Men generellt sett vil jeg si at ting begge har glede av er felles, og ting kun den ene kan ha nytte av, som klær, hårfrisyre og sminke, er "luksusgoder" som den enkelte bør betale selv.

Når det gjelder særkullsbarn, så er det vel store individuelle forskjeller på hvordan folk velger å løse dette økonomisk.

[Malama]

Får svare jeg da, som har 100% felles økonomi.

Her er mine frisørtimer og hans frisørtimer like felles ja. (men så kosterikke mine mer enn 400 de heller da, jeg vherken farger eller striper eller gjør noe særlig annet med håret mitt enn å klippe av tuppene)

Min shampo er kanskje dyrere enn hans, men den varer lenger. Han bruker ikke sminke nei, men i motsetning til meg bruker han hårgele, og han kjøper ca like mye klær og sko som meg også for den del.

Ja, så bruker jeg penger på scrapping. Og han bruker penger på kamera eller pc-ting. Av VÅRE penger. Det er like felles uansett.

Det er slik det blir fordi vi har valgt å ha 100% felles økonomi, da finnes det ikke noe "mine penger" som jeg kan bruke av, bare "våre penger", og de bruker vi av med sunn fornuft begge to, og skal vi kjøpe noe utenom "det vanlige" så snakker vi sammen på forhånd.

Fordi vi har sånn ca like økonomiske forventninger, så fungerer dette optimalt for oss. Det er kanskje en merkelig tanke for de som ikke har fellesøkonomi, men for oss er det like utenkelig å skulle ha "egne penger" som det for dere er at jeg betaler studielånet hans.

[Gjest Gjest]

Men generellt sett vil jeg si at ting begge har glede av er felles, og ting kun den ene kan ha nytte av, som klær, hårfrisyre og sminke, er "luksusgoder" som den enkelte bør betale selv.

←

Jeg vil ikke si at en tur til frisøren er luksus selv om jeg både farger og bleker håret - fodi han syns det er pent da..... Han syns kanskje ikke det er pent å se på et "trøtt i tryne" fjes hele dagen heller så det blir drukt makeup her ja.. Han liker heller ikke at dama er "kjerring" og går i joggedress - så da går det penger til klær - ergo er dette fra fellesen og ikke damas luksus det handler om...

[Malama]

DErsom man har en delt økonomi, såer det nok helt normalt å ta "luksus" som frisørtimen "privat" ja, Susan, men når man har felles økonomi, så har man felles økonomi, og da har man ikke MULIGHETEN til å betale noe "selv", fordi man ikke HAR noen penger som er ens egne.

Dette er en litt annerledes tenkemåte, men jeg HAR rett og slett ikke egne penger.

Selv bursdagsgava jeg kjøper til ham er jo kjøpt av våre penger... Vi har fellesøkonomi.

[Susan Sto Helit]

DErsom man har en delt økonomi, såer det nok helt normalt å ta "luksus" som frisørtimen "privat" ja, Susan, men når man har felles økonomi, så har man felles økonomi, og da har man ikke MULIGHETEN til å betale noe "selv", fordi man ikke HAR noen penger som er ens egne.

Dette er en litt annerledes tenkemåte, men jeg HAR rett og slett ikke egne penger.

Selv bursdagsgava jeg kjøper til ham er jo kjøpt av våre penger... Vi har fellesøkonomi.

←

Jeg er faktisk imponert over at dere klarer å ha det sånn! Grunnen til at vi har mesteparten av pengene sammen, men en lite pott hver privat, er at jeg ville hengt meg opp i at han brukte "våre penger" på fjas. (Men det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av.)

Siden jeg er mest økonomisk, tar jeg meg av våre felles penger, i tillegg til mine, og så har han sine penger som han kan "sløse bort".

Men alikevel føler vi at vi har alle pengene sammen.

(Vi har mer avgrenset beløpet hver av oss kan bruke på "luksusgoder". For da vet vi at vi alltid har nok til det vi egentlig trenger.)

Men:

Har jeg lite penger en måned, så spanderer han ofte noe på meg.

Har vi lite på fellesen på grunn av noe spesielt, og vi ønsker å kjøpe noe, betaler den av oss som har igjen penger. (Uten at det lages en stor sak ut av det. )

Den lille potten vi har separat er altså mest for at vi ikke skal føle oss kontrollert av den andre, og kunne bruke litt penger spontant på noe vi får lyst på.

Dette er måten som fungerer for oss, men det er ikke nødvendigvis det eneste riktige.